Myten om den nøytrale stat

Human-Etisk Forbund (Hef) har på ingen måte gitt opp kampen mot KRLE-faget (Kristendom, Religion, Livssyn og Etikk). Faget med 55 prosent kristendom skal etter planen være klart høsten 2015. Hef er som kjent sterk motstander av dette og har nå lansert en kampanjefilm om utviklingen av KRL-/RLE-faget etter 2007.

Generalsekretær Kristin Mile i Hef er ifølge avisen Dagen 5. mars bekymret for at elevene skal lære om kristendommen på bekostning av andre religioner, livssyn og etikk. Ifølge Mile er det som står på spill, elevenes mulighet til å lære, uten å favorisere ett livssyn.

Human-Etisk Forbund er glad i å vise til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), men ikke alle domsavsigelser derfra synes å være like interessante. I Dagen 6. juni i fjor trakk advokat Knut Skjærgård fram noen slike dommer. Disse rettsavgjørelsene er interessante både med tanke på den årvisse debatten om skolegudstjenester og nå om KRLE-faget. Skjærgård stilte følgende spørsmål: Kan ikke en stat forskjellsbehandle livssynssamfunn ut fra tradisjon og historisk tilhørighet – uten at dette bryter med menneskerettighetenes rammer?

Kronikkforfatteren viser først til saken Darby vs. Sverige, A 187 (1990). Her fastslo Den europeiske menneskerettighetskommisjonen (forløper til EMD) at en statskirkeordning ikke er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon hvis det foreligger tilstrekkelige garantier for den enkeltes religionsfrihet.

Dernest viser Skjærgård til den såkalte krusifikssaken fra Italia. I den første dommen her (Lautsi EMD 2009), kom domstolen til at krusifikser på klasseromsveggene var i strid med det sekulære samfunns idealer og en krenkelse av friheten fra religiøs påvirkning og tvang.

Denne dommen ble imidlertid anket av blant andre Italia, og den italienske staten ble gitt medhold (Lautsi EMD 2011b) i mars 2011. Skjærgård bemerker at Stålsett-utvalget, som i januar 2013 la fram utredningen «Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk», ikke viser til denne dommen. Han mener dette må være fordi konklusjonen ikke passet dem.

I denne rettsavgjørelsen vises det blant annet til andre setning i artikkel 2, protokoll nr. 1. Og dommerne skriver følgende (fritt oversatt): «Denne setningen hindrer ikke Stater i å kunne formidle, gjennom læring eller utdanning, informasjon eller kunnskap av direkte eller indirekte religiøs eller filosofisk natur. Setningen tillater ikke engang foreldre å protestere mot innlemming av slik utdannelse i skolens pensum» (note 62).

Skjærgård viser til at statsreligionens plass i samfunnet her anerkjennes, og at staten innenfor en vid ramme kan synliggjøre denne religionen, bare minoritetene ikke utsettes for tvang.

Videre siterer kronikkforfatteren fra note 71. Her heter det (fritt oversatt): «Det er sant at ved å foreskrive nærvær av krusifikser i klasserom i statlige skoler – et symbol som (…) uten tvil refererer til kristendommen – tillater regelverket at landets flertallsreligion får dominerende synlighet i skolemiljøet. Imidlertid er dette i seg selv ikke nok til å indikere en prosess med indoktrinering fra statens side».

Kronikkforfatteren utlegger dette som at en stat har anledning til å holde seg med en statsreligion – og naturlig nok kan prioritere denne. Og det er naturlig at en slik religion gis privilegier som ikke andre nylig tilflyttede religioner kan kreve – uten at det av den grunn foreligger noen forskjellsbehandling eller livssynstvang.

Derfor er vurderingen som Justisdepartementets lovavdeling gjorde i mai 2008, i forbindelse med endringene i grunnlovsforslaget i kirkeforliket, fortsatt gyldig, konkluderer Skjærgård.

-Det var å håpe at man etter dette slipper å møte argumentet om at det er brudd på prinsippet om likebehandling eller menneskerettighetene hvis Staten prioriterer den tradisjonelle og historisk forankrede flertallsreligionen i folket. At dette ikke passer de sekulære er forståelig, de kjemper for sitt og opptrer ofte mer dogmatisk enn kristne, under dekke av opplysningen og nøytralitet, avslutter juristen sin kronikk i avisen Dagen.

Jeg gjør her advokat Knut Skjærgårds ord til mine.

Note: Denne artikkelen er en redigert versjon av en kommentar i forbindelse med et innlegg jeg skrev på Verdidebatt i Vårt Land 14. desember i fjor («Offentlig kristendom»)