Baktalelsens gift

Det greske ordet som er gjengitt med «baktalelse», betyr bokstavelig «å tale imot» og blir også oversatt med «anklage». Det dreier seg om å si noe uberettiget om andre, vanligvis i en ond hensikt.

Noas sønn Kam forsøkte å ødelegge farens navn blant sine egne brødre. Moses var nok gjenstand for mye sladder i faraos hus, men baktalelsen i Israels hus var mer bitter, og mistanken fra Miriam og Aron var enda verre. Josefs brødre snakket ondt om ham. David ble baktalt av Saul, forrådt av Akitofel og forbannet av Simeon. Døperen Johannes ble hyllet som en stor profet en dag, og beskyldt for å være besatt av djevelen den neste. Vår Frelser ble selv baktalt, feilaktig anklaget, forrådt, omtalt som en storeter og drukkenbolt, og en som konstant hadde følge av de som andre holdt seg langt unna. Paulus slet nok lenge med sitt gamle rykte som forfølger av Kristi menighet og måtte tåle nye beskyldninger som et Jesu vitne.

Disse tingene er ikke lette å bære. Baksnakkelser, sladder, løgner og falske beskyldninger er et av djevelens beste våpen, der han prøver å skade Herrens folk og ødelegge personers rykte. Dessverre har han sin nærmeste allierte i vårt eget hjerte. Gjennom vår tale kan giften spres til våre medmennesker, og det ødelegger både oss selv og de som hører på. Baktalelse og sladder nevnes av Paulus i samme setning som hor, og det sier noe om hvor alvorlig dette er om det ikke skjer en omvendelse. Vi faller vel alle i denne synd, og må erkjenne og bekjenne det for Gud, men vi må også være ærlige og minne hverandre på at slik kan ikke et Guds barn leve uten at det vanærer Gud og ødelegger for mennesker. Guds ord sier «vi må legge det av oss». «Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer»  (1.Pet 2:12).

Til deg som er rammet av dette: Vi har en talsmann i himmelen som kjenner vår sorg, og er berørt av det som berører oss. Guds Sønn vil aldri svikte sine egne. Ditt navn kan være trykt ned i gjørma og spottet av mennesker, men vår Frelser forandrer seg aldri. Paulus skriver: «Men for meg betyr det ingenting om jeg blir dømt av dere eller av noen menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For jeg vet ikke om noe galt jeg har gjort. Men jeg er ikke dermed frikjent, for Herren er den som dømmer meg. Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal få fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre hjertets tanker. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent» (1. Kor 4:3-5).