Fra krise til håp
Er omstrukturering svaret på vår egentlige krise, spør forsamlingsleder Glenn Nord-Varhaug i Bergens Indremisjon.
I det siste har det vært en diskusjon om den strukturen som ImF har i dag, er et godt verktøy for indremisjonsarbeidet. Etter mitt syn er det ingen tvil om at det noen steder er behov for en omstrukturering og sammenslåing av både kretser og ikke minst bedehus. Tidene endrer seg, og derfor tror jeg vi gjør klokt i å være endringsvillige og se på hva som er den mest tjenlige måten å organisere seg på for vår tid. Men spørsmålet er om dette løser det som er vårt egentlige problem!
Det er i hovedsak to ulike situasjoner som gjør at behovet for omstrukturering melder seg. Enten at et arbeid vokser, eller at et arbeid er i tilbakegang. I den tidlige historien til Indremisjonsforbundet var arbeidet i vekst, som igjen skapte behovet for den strukturen som vi i stor grad har i dag.
Færre folk – dårligere økonomi.
Det kan se ut som beveggrunnen for endring av struktur nå er at vi blir færre og færre mennesker som er med i indremisjonsarbeidet, og vi har mindre økonomisk slagkraft til å drifte det arbeidet vi hadde bare for noen få tiår tilbake i tid. Noen vil snakke om krise i bedehusbevegelsen og kanskje med rette. For de av dere som husker 50 år tilbake, vil forskjellen være merkbar på endringen som har skjedd, ikke bare i bedehusbevegelsen, men også i hele kirkelandskapet. Her er det selvsagt forskjeller fra område til område. Men skal vi være ærlige, må vi innrømme at vi når ikke lenger en bredde av befolkningen som bor i vårt nedslagsfelt, på samme måte som før. Dette resulterer i sviktende gaveinntekter, færre menneskelige resurser og behovet for omstrukturering av arbeidet.
Hvorfor?
Et av de meste kjente sitat fra Ludvig Holbergs komedie «Jeppe på berget» er dette: «De sier at Jeppe drikker, men ikke hvorfor han drikker». Det fins mye visdom i å nærme seg dette ordet hvorfor med ærlighet. Hvorfor er vi der vi er i dag? Hvorfor når vi ikke en bredde av befolkningen? Hvorfor har vi færre menneskelige ressurser? Hvorfor har vi sviktende gaveinntekter? Hvorfor må bedehus legges ned mange steder? Hvorfor melder behovet for omstrukturering seg?
Hvis vi prøver å koke svaret ned til hva dette egentlig handler om, og lar svaret utfordre våre liv og vår bevegelse, tror jeg at Gud kan skape noe nytt som gror frem og som føder nytt liv.
Et svar.
Jeg tror svaret ligger i hva som er bakgrunnen for Indremisjonens og bedehusbevegelsens fremvekst i landet vårt. I korte trekk handler det om at mennesker møtte Gud til et nytt liv. Dette nye livet med Gud var en indre drivkraft, en sprengkraft som ikke lot seg stoppe. Det nye livet hadde en smittende effekt på sine omgivelser som resulterte i at det skaptes ett nytt liv hos andre. Budskapet om Jesus gikk fra menneske til menneske – fra en bygd eller by til en annen. Troens liv fikk konsekvenser som ikke lot seg stoppe.
Tent av Jesus?
Spørsmålet jeg da sitter igjen med, er ganske enkelt, men likevel vanskelig, fordi det angår mitt eget liv: Er de mennesker som er en del av vår bevegelse, tent i brann av Jesus? Er det livet som vi har med Gud, en slik indre sprengkraft som ikke lar seg stoppe? Lever vi tett på Gud slik at han får prege våre liv, valg og prioriteringer?
Svarer vi på disse spørsmålene med ærlighet, tror jeg svaret med noen få unntak er nei! Det er vår egentlige krise!
Vi gjør klokt i å se på strukturen som vi har, både når det gjelder kretsgrenser og antall bedehus, men la oss begynne i rett ende. Det er langt mer fruktbart å søke Gud for det som er vårt egentlige problem, og at vi ikke slipper taket i Gud før vi ser noe nytt spirer frem fra våre egne liv og i vår bevegelse.
Jeg kjenner på en lengsel etter å se mer av hva Gud kan gjøre gjennom mitt eget liv og gjennom vår bevegelse i landet vårt. Vi kan ikke dra oss selv etter håret, vi kan heller ikke av egen kraft skape liv som igjen føder liv. Det er det bare Gud som kan. Så la oss sammen gå til Gud og søke han av hele vårt hjerte. Får han tale til oss, kan krisen snus til håp!
Glenn Nord-Varhaug
forsamlingsleder i Betlehem, Bergens Indremisjon
Du har heilt rett Glenn. Men det som mest trengst er at Den Heilag Ande får både fylla og driva oss framover ti tenesta,med Bibelens bodskap om audmjuking synserkjenning,tilgjeving og frelse-.
Og bodskap til den einskilde frå Herren,der alle nådegåvene er i bruk hjå oss i forsamlinga.
dette sies i beste mening: hvorfor åpnes ikke Biblene, og hvorfor søker man ikke Guds råd angående menighet? pastoralbrevene, 1. pet. Hebr., ef.br. sier mye om struktur og organisering av legemet. jeg er veldig glad i bedehusmiljøet og de mange fantastiske folkene der – jeg skulle derfor ønske at man gikk ned på kne og ba titus 1:5 i sving, i stedet for å filosofere om nye strategier og ikke følge Guds befalinger. Jeg tror at Gud vil gi oss det vi ber om, spørsmålet er om vi vil nok. om troskapen til Hans Ord er i folket? om folk er villige til å samles fra flere steder og kjøre 15-30 min ekstra? beklager hvis jeg bommet her ift det dere skriver, jeg har ikke lest alle innleggene. men hvis dere allerede tenker i disse baner så får dette heller være en oppmuntring «Etter å ha utpekt eldste i hver menighet og bedt og fastet, ovega de dem til Herren, Ham som de var kommet til tro på» Apg. 14:23. fred
Etter det eg har erfart har dei som tenkjer slike tankar gjort nettopp det (brukt Bibelen). Samtidig er det ikkje sikkert at konklusjonane vert dei same i dag som for 2000 år sidan. Eller 150 eller 200.
ei Øyvind, hvilke bedehus er det som følger Guds ord for organisering av menighet slik det f.eks. er beskrevet i 1. Tim., Tit. 1, 1. Pet. 5:1-4; Hebr. 13:17??
Eg har ikkje finlest alle henvisningane, men observerer i farten at dei handlar vel så mykje om lære som om struktur. Mitt poeng er at eg oppfattar desse leiarane som Bibel-tru og at alt strategiarbeid i nyare tid, så langt eg har erfart, er gjort på grunnlag av Bibel, bønn og Guds kall. Likevel kjenner eg det litt utfordrande at dei fleste mindre forsamlingane har eit demokratisk og ikkje eit andeleg leiarskap. Kanskje som følgje av at me er ei lekmannsrørsle.
Likevel ser eg ingenting i Bibelen om at ting bør vera slik det alltid har vore. Gud advarte gjennom profetane å vera meir opptatt av formalitetar enn av kjærleiken til Gud. Og breva sin hvudbodskap er ei levande tru på den oppstandne, m.a. ved å ikkje henga igjen i gamle tankar og skikkar. Derfor er me kalla til å tenkja nye tankar om korleis me kan nå ut med evangeliet.
Du har absolutt et poeng når du drar frem dette med eldstetjenesten. Her mener jeg at vi har en vei å gå i mange sammenhenger. Jeg ønsker at Bibelen skal være rettesnor i alt som har å gjøre med Gudsliv og menighetsliv, men jeg tror faktisk at vi aldri kommer i mål. Det betyr ikke at vi er likegyldig med det Bibelen sier, men strekker oss mot det bilde Bibelen gir av både mengihetsliv og liv med Gud. Det er iallefall min innstilling. Så er det vel en kjensgjerning at vi lander noe ulikt i ulike spørsmål selv om vi har en ydmyk holdning til Bibelen.
Når det er sagt var mitt poeng å si noe om viktigheten av å leve i en tett relasjon med Jesus der budskapet om han og fellesskapet med han er selve drivkraften i våre liv.
PS: Kommer til å skrive noe om eldstetjenesten i neste nummer av Vårt Liv:-)