Blir evangeliet hindret?

Ifølge Brennpunkt-dokumentaren «Pengepredikanten»  på  NRK1 tirsdag kveld hadde Visjon Norge-systemet (TV Visjon Norge AS og stiftelsen Visjon Bibelsenter) inntekter på 106 millioner kroner i fjor, hvorav det aller meste fra gaver. 10 prosent av inntektene gikk til nødhjelpsarbeid og resten til drift av TV-kanalen. Visjon Norge-gründer Jan Hanvold har i ettertid vedstått seg alle faktaopplysningene i programmet.

Forkynneres rett

«Når vi deler de åndelige sannhetene med deg, sier Bibelen, er du skyldig til å tjene oss med det timelige», hørte vi Hanvold sitere fra hukommelsen under programmet. Så da er del vel greit, da, alle oppfordringene under TV-sendingene om å gi til Visjon Norge?

Trolig var det 1. Kor 9,12 Hanvold hadde i tanken. Her stiller Paulus et retorisk spørsmål: «Når vi har sådd de åndelige goder hos dere, er det da for mye om vi høster timelige goder fra dere?» (Jf. Rom 15,27, Gal 6,6, Fil 4,15). Ved å vise til ordningene for tempeltjenesten (4. Mos 18,8 og 5. Mos 18,1-4) bekrefter Paulus en rett for en forkynner til å motta det som trengs for å kunne leve også rent materielt. Slik er det da også den dag i dag. Ansatte forkynnere får sin lønn, i Indremisjonsforbundet inkludert, og det er ikke noe ubibelsk ved det (se også 1. Kor 9,14).

Men Paulus sier noe mer i 1. Kor 9. Allerede rett etter det verset Hanvold løselig siterte, avslører Paulus at Barnabas og han selv «(…) har ikke gjort oss bruk av denne rett. Vi tåler alt, for at vi ikke skal legge noen hindring i veien for Kristi evangelium» (min uthevelse).

Anstøt

Paulus gjør oss i 1. Kor 8,11 kjent med et viktig prinsipp han hadde: «Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror». Dersom apostelen anså at det var til beste for andre at han ofret goder han vel kunne ha tatt imot, mente han altså at det var viktig å gjøre det.

Hvordan kunne det være til hinder for evangeliet å benytte seg av forkynnerens rett til timelige goder? Med henvisning til prinsippet om ikke å ville være til anstøt, nevner den amerikanske bibelfortolkeren Albert Barnes fire mulige grunner til at apostelen ikke benyttet seg av retten sin:

• Det kunne ha åpnet for anklager om at han og medarbeiderne hans var motivert av materialisme
• Det kunne ha hindret ham i å få fram at han så på forkynnelsen som «en nødvendighet som ligger på meg» (1. Kor 9,16) og «en forvaltning som er betrodd meg» (v. 17), og at det var evangeliets sannhet som motiverte ham
• Det kunne ha ført til at folk som ellers ville ha vært mottakelig for evangeliet, tok avstand fra det
• Det kunne ha hindret den muligheten for selvfornektelse som Paulus var opptatt av i eget liv (1. Kor 9,17-18,23,27).

«Se», sier Paulus i 2.Kor 12,14, «for tredje gang er jeg nå rede til å komme til dere. Og jeg vil ikke falle dere til byrde. For jeg søker ikke det dere eier, men dere selv. Det er jo ikke barna som har plikt til å samle til foreldrene, men foreldrene til barna» (jf. Apg 20,33). En forkynners rett til understøttelse skal ikke være hans eller hennes motiv, motivasjonen skal være menneskers frelse.

En forkynners rett til understøttelse skal ikke være hans eller hennes motiv, motivasjonen skal være menneskers frelse.

Taksameter

Jan Hanvolds måte å utlegge 1. Kor 9,12 på (sitatet i andre avsnitt), fikk mine tanker til å gå i retning taksameteret i en drosje: Når man har tatt plass i setet, begynner kostnadene å påløpe. Tilsvarende når man setter seg til for å se på Visjon Norge, utløses det en forpliktelse til å understøtte kanalen.

Jeg er langtfra sikker på at det er en holdning Paulus ville ha satt pris på, for å si det mildt.

Ingenting tyder på at forkynneren – og teltmakeren – Paulus levde noe velbehagelig liv (jf. 2. Kor 11,23-33). «Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for», sier han i Apg 20,34. I 1. Tess 2,3 minner apostelen menigheten på «hvordan vi slet og strevde. Mens vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere.»

Rick Warren er pastor for – og grunnlegger av – Saddleback-menigheten i California. Han er også en suksessrik forfatter av blant annet «Målrettet liv», som har solgt i over 30 millioner eksemplarer. En kollega av meg besøkte for noen år siden denne menigheten. Han ble fortalt av en frivillig i menigheten at da inntektene fra boksalget begynte å strømme inn, gikk pastoren til økonomisjefen og ga beskjed om at han ikke lenger ønsket å motta lønn fra menigheten. Han ville også betale tilbake det han hadde fått utbetalt i lønn gjennom 25 år. Pastorens begrunnelse var at han nå hadde fått sin del (les og hør Rick Warren selv fortelle om dette ved å trykke på denne lenken og gå til 7:50). Det er en holdning som ligger atskillig nærmere Paulus enn taksameter-forståelsen som Jan Hanvold synes å inneha.

Ettertanke

Også misjonsorganisasjonene og «vårt» misjonsfolk kan med fordel tenke gjennom eget forhold til forvaltningen av penger, ikke minst i en tid på året der basarer og julemesser står for døren. Det kan oppleves som et tankekors at penger lettere utløses når det er mulighet for å få noe igjen, enn når kollektkorgen går rundt på en «vanlig» møtesamling. Indremisjonsforbundet er avhengig av gaver for fortsatt å kunne sende ut forkynnere og tilby andre tjenester til misjonsfolket. Det får være opp til hver enkelt å gå også våre motiver og holdninger etter i sømmene.