Avvis vranglæren
Den postmodernistiske teologien som avviser Jesu stedfortredende soning, representerer vranglære og må avvises, mener Sambåndet.
I temaseksjonen i mars i fjor satte Sambåndet søkelys på ny-kalvinismen. Utgangspunktet var en menighet som hadde etablert seg i nedslagsfeltet til ImF-Rogaland. På lederplass fant vi grunn til å markere klar avstand til sentrale kalvinistiske lærepunkter.
I novembernummeret i år tar vi opp en teologisk retning som foreløpig ikke har gjort seg mye gjeldende i Norge generelt eller bedehusland spesielt, men som banker på døra også i vårt land. Såkalte postmodernistiske teologer vil læren om Jesu stedfortredende soning til livs. De mener denne læren er uetisk. De hevder at Jesus ikke døde for våre synder, ja, de avviser også læren om arvesynden. De mener at Jesu død bare var et justismord som ikke var ønsket av Gud eller Jesus selv. Jesus var en sosial-politisk frigjører og ikke en frelser. Det Jesus frigjør fra, er alle dogmene – eller læresetningene – i troen, så som nettopp stedfortredende soning.
Det er altså selve kjernen i den kristne tro som angripes. Dette gjør førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug internasjonale høgskole oss oppmerksom på i den ferske boken «Kors og frelse». Da påhviler det oss et ansvar å bidra til å videreformidle dette slik at kristne kan gjøre som Paulus foreskriver i 2. Kor 10,5: «river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus».
Teigen påviser at læren om stedfortredende soning har vært uavbrutt til stede i kristendommens historie fra oldkirken av. Kjennetegn ved de postmodernistiske teologenes måte å argumentere på er at de ikke forholder seg til bibelvers som for eksempel Gal 3,13, som gjennom hele kirkehistorien har vært sentralt for å begrunne stedfortredende soning.
Sambåndet har intervjuet en forsker ved Menighetsfakultetet som er oppvokst i bedehustradisjonen. I en kommende bok vil han avvise «tanken om at Jesu død på korset er et uttrykk for stedfortredende strafflidelse». Når Sambåndet eksempelvis foreholder ham Kol 2,14 om gjeldsbrevet som ble tatt bort da Jesus naglet det til korset, svarer han at disse ordene av Paulus er «dypt problematiske».
En av de ledende internasjonale teologene innenfor denne retningen sier rett ut at han tar til orde for en ny form for kristendom. Vi er enig med Arne Helge Teigen i at det ikke kan bli noe annet enn en forfalskning. Vi vil gå så langt som til å si at denne postmodernistiske teologien representerer vranglære som må – og kan – avvises på bibelsk grunn.
Helt enig med Sambåndet; dette er vranglære! Hvis vi mennesker skal ta bort, eller omdefinere alt vi synes er «problematisk», blir det, som jeg ser det, en «tynn» bibel igjen! Ellers er vel alle forsøk på å «forandre» Guds ord et utrykk for hovmod:»Jeg vet bedre enn Gud, jeg er mer human enn Gud, jeg lever tross alt i 2016 osv osv.» At Jesu stedfortredende død er et utrykk for «vold» er en total missforståelse, tvert imot er det et utrykk for ufattelig kjærlighet: Gud ofrer «seg selv» istedet for å straffe menneskene for vår synd! Hvis noen mener det ikke er nødvendig å straffe synd, da kjenner vedkommende ikke seg selv! Og ingen av oss aner fullt ut hva synd er for noe, og hvor mye Jesus måtte lide pga vår synd! Til slutt vil jeg si til dem som vil ta bort hovedbudskapet i Bibelen: Du har frihet til å gjøre det, men ikke kall det Kristendom!
JESUS VÅR STEDFORTREDER.
Arne Helge Teigen
Førsteamanuensis FiH
2016 ble et uvanlig turbulente år i norsk kristenliv. Flere store saker har stått til debatt, og dyp splittelse er avdekket. Mot årets avslutning settes fokus på selve kjernen i den kristne tro, læren om forsoningen. Førsteamanuensis Asle Eikrem ved MF avviser at Jesu død har frelsende betydning. Han stempler bibelord som bekrefter at Jesus døde for våre synder som høyst problematiske, og hevder at stadig flere teologer tenker på lignende måte som ham. Eikrem har avsluttet sitt debatt-engasjement i denne omgang (Dagen 23. 12). I den anledning viser han til en bokutgivelse som skal gi et mer helhetlig bilde av hans syn. Selv om jeg er fundamentalt uenig med Eikrem, er jeg glad for at han på redelig måte har tydeliggjort sitt syn, og gjort det tilgjengelig for debatt. Jeg vil bidra med noen refleksjoner i tilknytning til hans siste innlegg, i håp om å bringe inn enkelte nye perspektiver.
Eikrem skriver at han ikke avviser «at Jesu liv og død har en stedfortredende funksjon». Hva han mener med uttrykket «stedfortredende funksjon», gjenstår å se. Man bør imidlertid være klar over at Jesus som stedfortreder er et tema som mange er opptatt av, i dagens teologi. I flere tilfeller legges noe annet i dette uttrykket enn det som ligger til grunn for tradisjonell (objektiv) forsoningslære. En svært viktig premissleverandør for nyere stedfortreder-teogi er den franske filosof og litteraturforsker René Girard (f. 1923). Han har utviklet en sosial syndebukk-teori som har inspirert både samfunnsvitere og teologer. Girard mener at trangen etter stabilitet i et samfunn trigger en syndebukk-mekanisme. I et samfunn der makthavere og stabilitet trues, blir skylden for det som er galt overført på en person, eller et mindretall, som ofres og tas av dage. Girard mener at det uhyrlige i slike handlinger kamufleres ved at det utvikles myter som rettferdiggjør syndebukk-praksisen. Disse mytene er av religiøs karakter, og gjør at ofringen av syndebukken blir forstått som noe Gud vil og gjør. Guddommen blir voldelig, får ansvar for det som skjer, mens massen og bødlene fraskrives ansvar.
Girard hevder at syndebukk-mekanismen også avspeiles i Det gamle testamentet. Samtidig mener han at de bibelske fortellingene driver frem et nytt syn på syndofferpraksisen. I Bibelen beskrives nemlig offerhandlingene også fra offerets synspunkt. Det fører til at motsetningen mellom offer og de som ofrer snus om. Den som ofres fremstilles som rettferdig, mens de som ofrer fremstilles som urettferdige. Dette bryter gjennom i Det nye testamentets fortellinger om Jesu lidelse og død, mener Girard. Jesus avslører og truer selve syndebukk mekanismen og dens religiøse legitimering i sin samtid. For at samfunnets skal stabiliseres, dømmes han til døden og “ofres”. I følge Girard, var ofringen av Jesus Kristus så åpenbart urettferdig at det gudsbilde som legitimerte syndebukk-mekanismen i datidens Israel ble avslørt og brøt sammen. Et nytt gudsbilde brøt gjennom. Forestillingen om en såkalt voldelige Gud ble erstattes med tro på en Gud som ikke krever offer for å tilgi synd. Dermed etableres premisser for et annerledes fellesskap mellom mennesker.
I rammen av Girards paradigme kan Jesus selvsagt omtales både som stedfortreder og offer. Det er da også hva mange teologer gjør, når de anvender hans tenkning. Her i Norge har professor Jan-Olav Henriksen dradd veksler på Girards syndebukk-teori med tanke på å utvikle sin tolkning av Bibelens lære om Jesu død. Jesus ble dømt fordi han provoserte med sin lære, og fordi han identifiserte seg med de marginaliserte. Fordi han dømmes og ofres, overvinnes likevel den tankegangen som legitimerer syndebukk-praksisen. I boken Desire, Gift, and Recognition (2009), skriver Henriksen følgende om hvorfor Jesus lot seg korsfeste: «That Jesus is willing to let this happen has nothing to do with the fact that he thereby satisfies God’s need for sacrifice. Rather, it is the outcome of the event, in the revelation of the deadly and empty structure of scapegoating that may be seen as his motivation for letting this happen to him”. (265, se også s. 46).
Girards syndeofferteori gir ikke grunnlag for en rett bibelsk forståelse av Jesus som stedfortreder og frelser. For det første etablerer teorien et motsetningsforhold i Bibelen selv, fortrinnsvis mellom Det gamle og Det nye testamentet. For det andre fører den med seg at det Bibelen selv sier om Jesus død omdefineres til myter som legitimerer en sosial og religiøs syndebukk-praksis. For det tredje undergraver den Bibelens lære om forholdet mellom Gud og menneske, etter syndefallet. For det fjerde fører den med seg at Jesu gjerning som menneskers stedfortreder overfor Gud, får et innhold som ikke er i samsvar med Bibelen. En anvendelse av Girards teori med tanke på forstå hva Jesu død innebærer, fører ellers til konfrontasjon med bibelord som for eksempel Jesaja 53: 6ff, og Kol 2: 14 – 15. Her står det jo at straffen for synden ble lagt på Jesus, og at han «utslettet vårt skyldbrev».
Girards teori gir sikkert hjelp til å se hvordan mennesker kan behandle hverandre. At noen ofres fordi et flertall har behov for å legge skyld over på andre, er velkjent nok. En kan heller ikke se bort fra at den slags ubarmhjertig pragmatisme var medvirkende til at Pilatus felte dommen over Jesus. Skriften taler da også om at Jesus ble prøvd i alt det som mennesker kan oppleve (Heb 4: 15). Jesus ble virkelig utsatt for et justismord, og hele rettsprosessen åpenbarte hans uskyld. Likevel –
Girards teori gir ikke rom for det Bibelen sier om meningen med Jesu død. Grunnen til dette er at den ikke fanger inn det som gjør Jesu død og offer til en helt enestående begivenhet, nemlig, at mennesket Jesus Kristus er identisk med den evige Gud selv. Som kristne tror vi at Jesus er Gud. Derfor forstår vi at når Jesus villig lar seg korsfeste, så er det Gud selv som går i døden for oss. Han som har skapt oss, og som vi alle har syndet mot, tar på seg både å sone våre synder, og å overvinne syndens makt. Fordi Jesus er Gud, må også treenighetslæren legges til grunn for å forstå betydningen av Jesu død. Frelsen skjedde som et oppgjør i den treenige Gud. Guds evige Sønn gjorde opp for våre synder overfor Gud den evige Far, i det han døde for oss på korset. Derfor omtaler Bibelen Gud både som subjekt og objekt for Jesu offerdød: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv» (2. Kor: 5. 19).
I anledning reformasjonsåret vil jeg minne om hva som står på spill når læren om Jesus døds frelsende betydning avvises. Da avvises det som kirkens eksistens står eller faller med, ifølge reformatorene (Schmalkaldiske artikler 1). Når læren om Jesu stedfortredende soningsdød erstattes med et annet evangelium, faller kirken og den kristne tro sammen. Slik er det fordi læren om stedfortredende soning er helt grunnleggende, både for vår frelse og for alt hva vi tror som kristne. La oss takke Jesus fordi han har gjort dette for oss.
Jeg tror komservativ norsk kristenhet under 62,5 år er ganske preget av disse tankene, selv om vi ikke går like langt som de omtalte teologene. Det er et problem. Jeg har en mistanke om at to ideer i vår kultur hindrer oss i å fullt verdsette bibelens lære om forsoningen. Den første er at vi ikke ser straff som noe rettferdig. Straff blir begrunnet med at det skal virke prevantivt. Tanken om retribusjon blir sett på som barbarisk. Straff som hevn blir sett på som primitiv og hevngjerrig. Tanken om at ugjerning fortjener straff og derfor er rettferdig, synes å være fraværende. Dette tankegodset mener/tror jeg preger vår kultur. Og derfor preger det oss til å ikke helt skjønne vitsen med forsoningen.
For noen år siden merket jeg at det var lite takknemlighet for Jesu død i bønnene mine. Andre ting hadde tatt plassen, som f.eks det Gud har gjort i livet mitt nå. Jeg begynte å lure på hvorfor og bestemte meg for å granske saken nøyere. Jeg begynte da å google hvorfor vi straffer. Det jeg fant viste selvsagt at mange folk er sinte og ønsker straff. Når moe grusomt er gjort ønsker mange hevn. Men når jeg besøkte ulike kilder som diskuterte grunnlaget for straff, så fant jeg altså ut at retribusjonstanken ikke ble brukt for å begrunne straff i Norge. Den ble sett på som gammeldags og barbarisk. Dette er jo langt fra noe vitenskapelig studium. Men jeg tror det kan forklare noe av vår manglende begeistring for korset. Viss det man gjør ikke fortjener straff i seg selv, blir jo Jesu straff for oss meningsløst. Og med det er vi vel inne på den andre tanken. Jeg påstår at vi har en tendens i vår kultur til å ha et overdrevent positivt menneskesyn. Ingen er onde -bare de aller verste. Resten av oss er gode på bunnen. Teite ting som vi måtte gjøre eller si blir sett på som et resultat av svakhet. Man legger all skylden på arv og miljø, og fratar oss vårt ansvar.
Nå er det utvilsomt mye riktig i disse holdningene. Vi er svake. Og vår oppvekst har mye å si. Men jeg mener at disse tankene har fått for stor plass.
Vel. På en måte.
Når vi selv eller en gruppe som vi liker gjør noe dumt, så skylder vi på disse tingene. Men når andre gjør dumme ting, så mener vi at de har stor valgfrihet.
Poenget er, uansett, at dette er sterke tendenser som styrer måten vi tenker på. Ofte er vi ikke klar over det selv. Resultatet kan bli at vi ikke får bruk for korset, selv om vi sier noe annet. Hjertet vårt preges nok mer av hva vi faktisk tror enn hva vi mener.
Jeg ser altså på situasjonen som ganske alvorlig. Men problemet er bel ikke først og fremst det som skjer på MF, men heller hvordan vi preges av strømninger i tiden uten å være klar over det. Jeg tviler på om den mest effektive måten å få kristnes virkelighetsforståelse til å bli mer lik bibelen, er å kritisere teologer fra MF. Disse tankene er her allerede.