Nei til politisering av bedehuset
KOMMENTAR Kristne har et oppdrag og et budskap som går ut over denne verden. Derfor skal vi ikke gi politikere en talerstol på bedehuset.
I begynnelsen av februar kunngjorde USAs president, Donald Trump, at han ville ta initiativ til å avskaffe en regel om skattefritak (Johnson amendment) som forbyr kirkesamfunn og religiøse organisasjoner å drive valgkamp eller ta politisk stilling. Dette har vært en av måtene å skille kirke og stat på i USA.
At denne regelen kan forsvinne har vært framstilt som en seier for den kristenkonservative høyresiden, fordi det angivelig skal øke religionsfriheten. Etter mitt syn er det heller et beklagelig frislipp for ytterligere politisering av kristendommen i USA.
Etter mitt syn er det heller et beklagelig frislipp for ytterligere politisering av kristendommen i USA
Politisert kristendom har en historie som kan trekkes helt tilbake til Milanoediktet fra 313 e.Kr. Her ga keiser Konstantin de kristne i Romerriket fri og full rett til å utøve sin religion, og i forlengelsen blir kristendommen også romersk statsreligion. Selv om dette gjorde slutt på en tid med massiv kristendomsforfølgelse, har Milanoediktet også blitt sett på som negativt i den forstand at kristendommen ble stueren. «Fra å være en forfulgt verdensfravendt minoritet – menigheten – vokser kirken fram under den konstantinske æra som en makt med omfattende politiske ringvirkninger (…). Kirkens budskap blir merkbart mindre eskatologisk (endetid, red.anm.) orientert. Kirken innretter seg på å bli i verden for å kristne den», skriver Jan E. Hafsahl i bladet Pilgrimen.
I toregimentslæren trakk reformatoren Martin Luther et skille mellom to ulike måter Gud utøver sin makt i verden på; det åndelige og det verdslige regiment. Slik kirkehistorieprofessor Tarald Rasmussen forklarer det i Store norske leksikon, er det åndelige regiment rettet mot menneskets sjel og utøves gjennom ordet og forkynnelsen. Loven som gjelder, er Guds rettferdighet. Det verdslige regiment er rettet mot menneskets legeme. Dette regimentet utøves med makt og våpen (sverdet) og reguleres gjennom den borgerlige rettferdighet og fornuften. Samfunnet må, ifølge Luther, styres gjennom det verdslige regimentet.
Luther trekker opp et skille som jeg mener er fornuftig
Selv om Luther mente at det er fullt tillatt for kristne å ta del i styret i det verdslige regimentet, trekker han altså opp et skille som jeg mener er fornuftig. Det er ikke det verdslige regimentets lover som skal styre ordet og forkynnelsen i det åndelige regiment. Følgelig har heller ikke politikere, som jo fastsetter lovene i det verdslige regiment, noen yrkesmessig rolle der det åndelige regiment utøves. Jeg har tidligere tatt til orde for – og fastholder – at det for en kristen politiker vil være umulig ikke å la kristentroen påvirke det politiske synet, men politisk syn skal ikke sette rammer for kristentroen.
La meg nevne to eksempler fra indremisjonens eget virke
På denne bakgrunn mener jeg det er kritikkverdig at politikere inviteres til å innta bedehusets talerstoler på evangeliske oppbyggelige møter som politikere. La meg nevne to eksempler fra indremisjonens eget virke. 10. desember i fjor var ledende Frp-politiker og statsråd Sylvi Listhaug «kveldens gjest» på Emblem bedehus i Ålesund, i regi av Sunnmøre Indremisjon og som ledd i «Bedehusets julekalender». Utfordret av en Dagen-journalist (lenke krever innlogging) vedgår kretsleder Johan Halsne – som jeg regner som en venn – at Listhaug-besøket «ikke var uproblematisk», og at han har «fått reaksjoner». Men, forsikrer han, Listhaug var ikke invitert for å fremme politikk, men for at bedehusfolket skulle få komme «bak fasaden» på henne.
29.juli 2016 dukket KrF-leder Knut Arild Hareide opp på Indremisjonsforbundets generalforsamling, også det i Ålesund. Han intervjues fra plattformen, og på samme måte som under Listhaugs besøk på Emblem, berøres ingen partipolitiske saker. Dette skal Hareide i ettertid ha gitt uttrykk for skuffelse over, og dersom det er riktig, er det talende med tanke på partilederens forventninger. Også dette besøket vekker reaksjoner. En erfaren forkynner skriver i kommentarfeltet på sambåndet.no (se lenken over) at på generalforsamlingen «bør fokuset være Guds ord og misjonens sak alene!»
Franklin Graham er invitert for å forkynne innenfor det åndelige regimentet
Dersom Sylvi Listhaug og Knut Arild Hareide hadde blitt invitert som troende personer – uavhengig av sitt virke – for å avlegge et vitnesbyrd om sin frelser, hadde invitasjonen stilt seg annerledes. Derfor mener jeg det kan forsvares at den amerikanske evangelisten Franklin Graham for halvannet år siden ble invitert for å tale under en evangelisk aksjon i Oslo i november i år, til tross for at han i mellomtiden har kommet med en del kontroversielle politiske uttalelser. Han ble invitert som evangelist. Han har – som alle oss andre – rett til å ha politiske synspunkter innen det verdslige regimentet, men han er invitert for å forkynne innenfor det åndelige regimentet.
Slutt med å politisere bedehuset
Det er også et annet problem ved politikerinvitasjonene. Det er utvalgte politikere som slipper til, og som på den måten får knytte bånd til kristne velgere. Utvalget bedehus- eller organisasjonslederne gjør, sender signaler til omverdenen om hvilke partier som anses verdige for kristenfolkets stemmer – og ikke. Det er ikke bedehusets oppgave. Det bør overlates til misjonsfolket selv og uavhengige observatører.
Å «politisere» betyr ifølge ordboken «å bidra til at tilsynelatende upolitiske spørsmål får politisk karakter eller innhold». Slutt med det på bedehuset.
Jeg er i utgangspunktet enig med redaktøren, men aner en veldig vanskelig grensegang når det heter at man ikke skal inviteres «som politiker».
Et eksempel er Emil André Erstad som ble invitert til UL i 2016 (Ung Landsmøte) for å holde et seminar om flyktningesituasjonen i Syria. Han hadde da lansert boken sin «Farvel Syria».
På spørsmål til arrangementskomitéen om NLM nå tok standpunkt i storpolitiske spørsmål, og om hva de mente om Erstads politiske standpunkt, fikk jeg til svar at det ikke var vurdert. Erstad var nemlig invitert som privatperson og ikke som politiker. Han er for øvrig også brukt av Misjonssalen i Oslo, blant annet til å snakke om flyktningesitasjonen.
Problemet er altså at om man inviteres som privatperson, betyr ikke det at det man sier som privatperson fra talerstolen, ikke er politiserende. Og for dem som sitter under talerstolen, er det ikke enkelt å skille politiker fra person. De har en tendens til å henge tett sammen.
God kveld, og takk for respons!
Jeg vil presisere at mitt anliggende er når politikere inviteres til å innta talerstolen på det jeg beskrev som «evangeliske oppbyggelige møter». Jeg mener de to eksemplene jeg nevnte, faller inn under det. Knut Arild Hareide ble intervjuet på tidspunktet for en bibeltime, og Sylvi Listhaug inntok plattformen på en samling der det var både evangelisk appell og ditto sang. Når rammen er slik, mener jeg at politikere – når de er invitert nettopp på grunn av sitt yrke – ikke hører hjemme.
Den rammen du beskriver, på UL, mener jeg er en noe annen. Emil André Erstad deltok på noe som var definert som «seminar», og han var presentert i programmet i relasjon til det. Derfor mener jeg det i forhold til det emnet jeg tar opp, er innenfor.
Så er jeg enig i at Erstad ikke framstår som objektiv i det emnet han skulle snakke om. Selv om det kan virke noe lettvint fra min side, mener jeg at det er en litt annen diskusjon, eller i det minst en annen side av den samme diskusjonen, enn det som er tema for min kommentar. Det vil alltid være en risiko for at folk som inntar talerstolen med et «mandat» fra arrangøren, overskrider dette (ved f.eks. å gi til kjenne politiske synspunkter). Denne risikoen reduseres dersom vi – til samlinger definert som evangelisk oppbyggelige – ikke inviterer folk utfra deres profesjon, men utfra om de har et sakssvarende budskap å bære fram.
Jeg er enig med Petter Olsen i dette og synes det er flott at Sambåndet også våger å være kritisk til vår egen organiasjon. Jeg forsto aldri hva f.eks. Hareide hadde å gjøre på podiet på GF i sommer.
Det er også stort sett politikere fra høyresida som inviteres inn på slike arrangement. Iallefall de fremste politikerne både sentralt og lokalt bør ikke være på bedehuset «som politikere».
Men noen gråsoner er det, holdt nettopp andakt på et stort familiemøte hvor ordføreren (forresten fra Ap) var invitert for å fortelle om sin tro, noe hun gjorde fint. Men grensen er hårfin.
Jeg kjøper ikke uten videre påstanden om at det er «stort sett politikere fra høyresida som inviteres».
Av de som er nevnt til nå, er det kun Sylvi Listhaug som kommer inn under denne påstanden. Hverken Hareide eller Erstad regner seg som å tilhøre høyresiden.
Det kan være fristende å tenke at det likevel er slik. Kanskje spesielt nå når Oslo Symposium nettopp har vært arrangert og måttet tåle kritikk for å blande kristendom og politikk. For øvrig deler jeg ikke kritikken mot Oslo Symposium.
En respons til det du sier om Oslo Symposium.
Jeg mener, trolig i likhet med deg, at kritikken om å blande kristendom og politikk, er unyansert og uprinsipiell.
Det vil være umulig for en kristen politiker ikke å la det politiske synet preges av troen og dens innhold. Som jeg også skriver i innlegget, er det ikke det som er gjenstand for min kritikk. Jeg ser ikke noe galt i, tvertimot, dersom forkynnelsen i det åndelige regiment, påvirker styresettet i det verdslige, faren er dersom det går motsatt vei.
Jeg har ikke noe imot at kristne arrangerer eller deltar på konferanser, men rammene og premissene må være klare. At man så kan være enig eller uenig i det som blir sagt, er en annen – og uproblematisk – sak.
Takk for respons og støtte!
Det eksempelet du nevner til slutt, mener jeg er akseptabelt, nettopp fordi det var troen som var utgangspunkt og sto i sentrum.
Jeg er ikke generelt imot at yrkesutøve inviteres til å fortelle om hva kristentroen betyr for dem. Men da må vi også passe på å invitere garnbøtere, inseminører og hovslagere – altså ikke blinke ut politikere som ekstra interessante.