Får energi av konflikt

/0 Kommentarer/i /av

På tur til Israel i januar, nå på Harvard for å ta et kurs i forhandlinger og ledelse. For Ståle Sandbekken er det god forberedelse til å bli konfliktløser.

Det er tre år siden Ståle Sandbekken fikk inspirasjon til å lese en bok om forhandling og konfliktløsning, noe som ga mersmak. Så langt har Sandbekken lest rundt 60 bøker om emnet. Ellers er han odelsgutt, bor på Toten, har hatt ansvar for innkjøp og logistikk, utdannet agronom og landbruksøkonom og har tatt coaching og holder på med master i organisasjon og ledelse på BI hvor han også har tatt forhandlinger. Så er han engasjert i Normisjon som predikant og bibeltimeholder og leder av en ungdomsklubb, en paintballklubb, for ungdommer fra 14-20 år, med 60-80 medlemmer.

Ro i konflikt
− Jeg har lange ører hvis jeg hører om noen som er i konflikt. Jeg bruker å si at jo mer de blir rød i toppen de som er involvert, jo mer har jeg ro og trivsel, forteller Sandbekken.

Sambåndet treffer ham på et sted hvor det er god bruk for folk som kan forhandle og løse konflikter, nemlig Israel. Vi er på samme studietur, i regi av Si-Reiser og deres samarbeidspartnere Amiel Tours og Immanuel Tours. Sandbekken er blitt invitert fordi han er en potensiell reiseleder. Han har vært reiseleder til Edinburgh og i Norge.

− Den roen og trivselen jeg har, får en bekreftelse i at jeg får energi av at andre inviterer meg inn i sine konflikter. Like mye indre som ytre bekreftelse. Når det gjelder konflikter generelt, kjenner jeg på viktigheten av å vinne tillit, og å være ydmyk og tålmodig. Det krever tillit å klare å skille sak og person, jobbe for å oppnå underliggende interesser og behov, foreslå nye løsninger og å finne objektive målekriterier, forteller Sandbekken videre.

Han opplever at han stadig blir involvert i større konflikter på høyere nivå. Hans erfaringer er fra familiekonflikter og konflikter blant ungdom. Når vi møter ham, er han involvert i et prosjekt som rådgiver for å løse en konflikt.

− Jeg synes det var spesielt og underlig å bli spurt i fjor, etter å ha lest mye stoff om konfliktløsning.

Nåde og sannhet.
− I coaching ble jeg veldig bevisst på å lytte til andre. Det er en viktig egenskap i konfliktløsning. Det er viktig å prøve å forstå den andre. Så er det mye inspirasjon fra Bibelen om å ta vare på enker, farløse og flyktninger og jobbe for rettferd og sannhet.

Ordet i Joh. 1,14 om Jesu herlighet, full av nåde og sannhet, er noe Sandbekken særlig henter inspirasjon fra.

− For å komme videre i en konflikt, må en snakke sant om livet, og vi må prøve å møte den andre parten med nåde og raushet. Hvis vi har to sannheter, kan begge være sanne, og da blir det gjerne konfrontasjon. Hvis vi møter kun med nåde og raushet, kan det bli likegyldig og usant. Dette er kjernen av hva jeg kan hjelpe med i konflikter. Sannheten må på bordet. Og vi må få raushet og forståelse på bordet. Folk søker å få bekreftet sin sannhet. Men jeg må være veldig bevisst at der er flere versjoner av sannheten.

Store drømmer.
I det dette publiseres, er Sandbekken på et firedagers kurs i forhandlinger og ledelse ved Harvard Law School, som går 13.-16. april, med tema: Å forholde seg til vanskelige folk og problemer. Siste dagen er det et fordypningsseminar med Robert Mnoonkin om å forhandle med Djevelen, eller om grensen for hvor langt en vil strekke seg, og når en velger å prinsipielt stå utenfor forhandlinger.

Kun få måneder før han ble spurt om å være rådgiver i fjor, var Sanbekken i USA på feriereise og benyttet anledningen til å gjøre seg kjent med mulige kurs på Harvard. Noen måneder senere brukte han honoraret fra oppdraget til å betale kursavgiften til sitt første kurs ved Harvard.

− Kurset på Harvard er dyrt, men jeg har fått mulighet til å delta, fordi jeg er blitt sponset av tidligere samarbeidspartner, og jeg har sagt nei til økonomisk bonus for å delta, sier Sandbekken for å få frem at det betyr mye for ham å delta på det kurset.

− Jeg føler jeg bærer på store drømmer, noe som er litt skummelt. Nå ønsker jeg å fullføre master på BI og gå tilbake til næringslivet, for å få flere erfaringer og større nettverk som jeg senere kan trekke veksler på for senere å jobbe med konfliktløsning, sier Sandbekken.

Etter Israelsturen var han veldig fornøyd.

− Reisen har vært en stor inspirasjon til å komme tilbake til Israel, med og uten grupper. Det var også en inspirasjon til å lese Bibelen, holde bibeltimer og andakter og fortelle andre om reiseerfaringene, er hans konklusjon.

Om å rette baker for smed

/0 Kommentarer/i /av

Hvem gjorde kirkelig vielse av likekjønnede par til en kampsak som tar altfor stor plass?

Nettleder_PetterSara Elisabeth Moss skriver på Verdidebatt at «det er Vårt Land som ene og alene har skylda for at neste kirkevalg blir et homo-valg». Moss er menighetsprest, lesbisk og fikk kirkelig velsignelse til likekjønnet ekteskap i Göteborg i 2011. Den direkte bakgrunnen for utfallet på Verdidebatt var Vårt Lands nyhetssak 7. april om at det blant kandidatene til bispedømmerådene er flertall for vigsel av homofile i kirken.

Sara Elisabeth Moss starter innlegget sitt godt. Jeg er hjertens enig med henne i at det er forkynnelsen av Kristi død og oppstandelse for vår skyld som er det altoverskyggende viktige for oss som er kristne å forkynne, enten vi samles i kirker, bedehus eller andre forsamlingshus. Det er hvordan vi best skal nå andre med dette budskapet som skulle vært det dominerende diskusjonstemaet i kirke- og organisasjonsliv, noe som da også ville ha blitt reflektert i pressens (eventuelle) dekning.

Men jeg mener det blir helt feil når Moss hevder at det er Vårt Land og den kristne presse for øvrig som har skapt en situasjon der det er andre ting som dominerer det kristne nyhetsbildet og debatt, ikke minst spørsmålet om homofile skal få gifte seg i kirken. Dette er en debatt som har pågått i flere tiår, og det er ikke Kirken som har presset den fram, man de homofiles interesseorganisasjoner og talspersoner. Det er disse som har presset på for at kirke- og kristenliv for øvrig skal endre et grunnfestet syn i denne saken, og som også har klart å få opinionen på sin side. Det er derfor dette diskuteres i kirken og kristenlivsdebatten, og da spørs det om ikke Sara Elisabeth Moss har et medansvar. Spørsmålet berører synet på Bibelen og er derfor for viktig til at kirke og kristenliv bare kan snu kappen etter vinden. Moss har for øvrig vært styremedlem i Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile.

For litt over et år siden skrev jeg en lederartikkel i Sambåndet på bakgrunn av en artikkel av pastor Jostein Krogedal om debatten i den kristne dagspressen. Et utdrag fra den er relevant også i forbindelse med innlegget fra Moss:

«Det er ingen tvil om at vi som kristne de siste årene har latt oss styre av folk som ikke nødvendigvis bekjenner troen på Jesus, når det gjelder hvilke emner vi debatterer. Samlivsspørsmål har vært et slikt dominerende emne. Men hvorfor er det blitt slik? Fordi eksempelvis de homofiles interesseorganisasjoner har presset på for å få Den norske kirke til å akseptere, ja, endog velsigne, deres levesett, uavhengig av hva Bibelen sier om dette. De har fått folkemeningens støtte til dette, noe som har økt presset ytterligere.

For ikke lenge siden var det uforpliktende «vennesex» det ble etterlyst velsignelse av, og som en redaktørkollega i Vårt Land påpekte, vil nok ikke køen stoppe der. Det virker nærmest som om det skulle være en menneskerett å få kirkens velsignelse til det levesett en måtte velge.

Dette presset fører igjen til at debatten blir preget av stridsspørsmål. Det sekulære medier legger opp til debatt om hva angår kristendom, dreier seg om ting som viser uenighet og skaper polarisering. Og de som presser på, er taleføre og fyller spaltene med sine utspill. Dette gjør det ikke lett å «fokusere på oppdraget», det vil si å målbære frelsens evangelium, i mediene, slik jeg tror de fleste av oss som deltar i debatt, er enig med Krogedal i at vi aller helst ville.

Nylig leste jeg i Kolosserbrevet 4,5-6: «Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver». Her får Paulus fram begge sidene av det å skulle mene noe om spørsmål som gjelder kristent liv og lære. For alle kristne gjør ikke rett i å tie stille, selv om vi ikke kan styre debatten. Som også Peter (i 1. Pet 3,15) skriver: «Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere».

Vennlig, men krydret med salt. Slik lyder også oppdraget.»

Det er beklagelig at saken om vigsel av homofile og lesbiske i Den norske kirke tar så mye plass. Men det er ikke Kirkens – eller Vårt Lands – «skyld» at debatten om dette eksisterer. Oppdraget for oss som ønsker å forsvare et bibelsk syn, blir å ta del i debatten på en god måte. Når pressen, særlig den kristne, omtaler saken på nyhetsplass, er det – som alltid – også viktig å tenke over begrepsbruken. Som Sara Elisabeth Moss påpeker og redaktørkollega Trygve W. Jordheim i Vårt Land er åpen for, er det ikke sikkert at bindestreksordet «homo» da alltid er det rette å bruke.

Pusterom til Vestlandet

/0 Kommentarer/i /av

– I helgen skal divisi igjen ut på turné og gi folk glimt av det store Gud gjør og har gjort for oss.

– Når divisi har konsert, bruker det å være variert program. Det blir det denne gangen også.

Dirigent Anders Berglund forteller at repertoaret vil variere fra vare og inderlige salmer, både gamle og nyskrevne, til gospel med smakebiter fra divisi sin siste plateinnspilling «Du er». Koret vil ha med seg pianist Trond Akerø-Kleven på turnéen.

− Det er flott å få oppleve det gode samarbeidet med ImF-forsamlingene og foreningene omkring på de ulike stedene koret skal besøke. Vi setter stor pris på den hjelpen vi har fått fra lokale krefter i planleggingen av turneen, forteller Jarle Alme som leder turnékomiteen, i en pressemelding.

Lyngmo ungdomssenter blir basen for koret denne helga.

Helgens turné er en del av konsertprosjektet «Pusterom».

Les også: Reportasje med video fra øvelse

− Vi forsøker å lage en konsertopplevelse som tar folk inn i roen og gir dem et pusterom der de gjennom musikken kan få et glimt av alt det store Gud gjør og har gjort for oss, forklarer Divisi sin dirigent Anders Berglund.

Turneen starter på Voss i bedehuset Nain. I morgen kveld vil divisi besøke Sogn og ha konsert på SIM-huset i Sogndal sammen med det lokale koret Sognagospel, som vil delta både i fellesnummer med divisi og med en egen avdeling i konserten. Det er 15 år siden sist divisi hadde konsert i Sogn. På søndag blir det sang- og musikkmøte i Bygstad bedehus på Bygstad om formiddagen, og på kvelden deltar divisi på gudstjeneste i Knarvik kirke på Knarvik.

Dugnad med tarzanløype

/1 Comment/i /av

På Fjell-ly inviterer de til gratis leir for de som vil yte en innsats for å holde leirstedet vedlike.

Daglig leder Solveig Holth og staben på Fjell-ly rekker ikke bestandig å få tid til å gjøre alt vedlikeholdsarbeidet som er nødvendig på leirstedet. Derfor inviterer hun til dugnadsleir 10.-11. april.

− Vi startet for cirka 10 år siden med dugnadsleirer. De første årene kom det mange som ville være med, da hadde vi store prosjekter som skulle gjøres ferdig. Etter hvert som det ble mindre av de store vedlikeholdsprosjektene, oppdaget vi at det kom færre og færre. Folk vil helst ha store prosjekter hvor de ser resultater når de skal på dugnad, forteller Holth.

Positiv erfaring
Hennes erfaring er at det er mye de samme folkene som kommer på dugnad på Fjell-ly som bruker stedet ellers, som leirledere og folk fra styrene.

− Vi har en god gjeng trofaste hjelpere som stiller opp på ulike aktiviteter. I starten var det en del eldre tenåringer som kom også, men de forsvant når det ble mindre av store prosjekter.

På Raknestunet prøver de å få til en dugnad en gang i året.

− Det er en positiv erfaring. Det er kjekt og sosialt, og de som kommer, gjør en kjempejobb, men oppslutningen er varierende, sier daglig leder Ottar Dalseid på Raknestunet.

Daglig leder Arvid Lukkedal på Brusdalsheimen har også god erfaring med dugnad.

− Før var det dugnadsleir, men det var vanskelig for folk å komme for en hel helg. Nå har vi en stor dugnad, vi bruker en hel lørdag, og så har vi flere mindre dugnader hvis vi for eksempel trenger å få vasket ned noe. Det fungerer bra. Så har vi en fast dugnadsgjeng som kommer når vi trenger hjelp til snekring. Dugnadshjelpen vår er ganske god. Det betyr også en del at leirstedet ligger sentralt, kort kjøring til Ålesund og Giske, noe som gjør det lett for folk å komme og jobbe et par timer, forteller Lukkedal.

Arbeid til alle
I år har de et nytt prosjekt på gang på Fjell-ly. Det skal lages en tarzanløype med tilrettelagte aktiviteter for barn. De håper å få mange med på denne dugnadsleiren for å få fortgang i arbeidet med denne tarzanløypen.

− De skal blant annet lage en klatrevegg med bildekk. Vi prøver å få til flere aktiviteter i løypa. Hvor mye vi får gjort, er avhengig av hvor mange som blir med på dugnaden, sier Holth.

− Hva slags arbeidsoppgaver er det ellers snakk om på dugnadsleiren?

− Det er alt fra maling, vasking, opprydding ute, til vasking og stryking av gardiner. Kort sagt: vårrengjøring ute og inne. Det er arbeid til alle. Man behøver ikke være veldig praktisk eller veldig sterk, sier Holth. − Vi har også oppgaver for barn. Ungene elsker å få være med å hjelpe til med «ordentlig arbeid». For barn som er for små, eller ikke vil arbeide, har vi barnepass.

– Rettstryggleik er viktig

/0 Kommentarer/i /av

Generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) er klar på at rettstryggleik er viktig for alle dei fire organisasjonane som står saman om måten å handtera seksuelle krenkingar på.

I 2000 laga ImF, Normisjon og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) retningslinjer for handtering av seksuelle krenkingar. Desse vart først revidert i 2004, og frå og med andre revisjon i 2009 slutta òg Det Norske Misjonsselskap (NMS) seg til.

«Ekstern ekspertise innen teologi, psykologi, jus og organisasjonsteori har fått i oppdrag å vurdere revisjonsforslaget, og deres tilbakemeldinger er innarbeidet i retningslinjene», står det i det gjeldande dokumentet frå 2009.

DEBATT.
Sambåndet skreiv i oktober i fjor at dei fire organisasjonane sende brev til forfattar Trude Teige i samband med hennar sist utgjevne kriminalroman, som har seksuelle krenkingar i bedehusmiljø som tema. I etterkant av dette vart det ein debatt i avisa Dagen om kor langt organisasjonar kan gå i å opplysa om anklager som har vore retta mot anten tilsette eller frivillige. Det har òg vore reist spørsmål om rettstryggleiken til dei som vert anklaga. Spørsmålet er om organisasjonane både blir anklagar og dommar i dei sakene som ikkje blir melde til politiet, og der den anklaga til dømes misser jobben sin.

– Den som les heile dokumentet, vil sjå at det òg er prosedyrar for å ta vare på den anklaga, seier Erik Furnes til Sambåndet.

UTGANGSPUNKT.
Retningslinjene slår fast at ein skal «se virkeligheten fra den utsattes utgangspunkt». Dersom anklagen vert stadfesta, er det den som er anklaga, som skal bera konsekvensane. «Det betyr normalt å tre ut av stilling eller tillitsposisjon». Eventuell melding til politiet skal skje i samråd med den utsette. Og sjølv om den anklaga får Gud og den utsette si tilgjeving, er det ingen automatikk i at vedkomande får jobb eller tillitsverv tilbake.

Den som blir anklaga, har etter retningslinjene rett til å ha ein person med seg under samtalane med dei som handsamar saka. Den anklaga skal få koma med sin versjon og få informasjon om saksgang og rettar. Den anklaga får òg tilbod om sjelesørgjar eller kontakt med annan fagperson utanfor organisasjonen. Familien til vedkomanda skal ivaretakast best mogleg. Den anklaga har òg rett til innsyn i sakspapira.

ORD MOT ORD
Erik Furnes stadfestar at det ikkje er mange av desse sakene som kjem for ein domstol. Saker som blir melde til politiet, vert ofte lagt bort fordi politiet ikkje har gode nok bevis.

– Dei sakene der spørsmålet om rettstryggleik er aktuelt, er der ord står mot ord. Det vil vera nokre slike saker, men i dei fleste sakene erkjenner den som er anklaga, seier Furnes.
Der erkjenning ikkje ligg føre, er det ifølgje generalsekretæren ikkje slik at organisasjonane sjølve er dommarar.

– Vi vil som regel alltid rådføra oss med utanforståande fagpersonar, og særleg i slike tilfelle. Og det er på ingen måte slik at me ikkje er bevisst på omsynet til den anklaga, seier Furnes.

At folk blir tatt ut av teneste for ein kortare eller lengre periode, er – slik Furnes ser det – ikkje det same som å dømma på førehand, men ein prosedyre som kan vera naudsynt medan ein anklage blir undersøkt.

– Det vil alltid vera fare for ugrunna anklager, og difor må våre tilsette handla gjennomsiktig og ikkje setja seg i situasjonar der dei blir ståande lagleg til for hogg, seier Erik Furnes.

Den felles ressursgruppa for krenkingssaker vil framover sjå nærare på spørsmål i skjæringspunktet mellom personvernet til ein person som har vore anklaga, og informasjonsbehovet i høve til om andre organisasjonar nyttar seg av denne personen sine tenester.

ImF-Ung på vei mot felles logo

/0 Kommentarer/i /av

Nylig skiftet Ung Misjon navn til ImF-Ung Sunnmøre. Dermed er det felles ImF-Ung logo i tre av Indremisjonsforbundets kretser.

I Nordmøre og Romsdal Indremisjon og ImF Rogaland har barne- og ungdomsavdelingene allerede tatt i bruk en felles logo. Og nå følger Sunnmøre Indremisjon etter. Barne- og ungdomsavdelingen der vil denne våren skifte navn fra Ung Misjon til ImF-Ung Sunnmøre. Snart vil også ImF-Ung Sør ta i bruk felles logo. Det er et nytt fellesprosjekt mellom ImF-Ung og de ulike kretsenes barne- og ungdomsavdelinger.

Felles identitet
− Hovedgrunnen til at vi gjør dette, er at det fra vår side er positivt for oss og for de unge at det blir en tett kobling mellom oss og de ulike kretsene og mellom kretsene. Denne måten å skrive navnet på gjør det lettere å se at det er samme familie, sier daglig leder Kenneth Foss til sambåndet.no.

− Så det er et ønske om at alle kretsene har felles logo?

− Det er kanskje en drøm. Det ville vært helt fantastisk om vi kunne få det til. Felles logo er en hjelp i profilering og til å skape felles identitet. Men vi kan ikke pålegge kretsene å gjøre det, svarer Foss.

Når mer ut
Leder Anne Berit Aarsland i ImF-Ung Rogaland har bare positiv erfaring med felles logo.

− Vi begynte i år med logo. Det gjør det lettere å profilere seg, og vi når mer ut. Logoen er et merke folk kan bli kjent med, og de forstår at vi er en del av en større sammenheng. For eksempel på nettsiden www.checkin.no hvor folk kan gå inn og melde seg på arrangement, kan vi legge ut invitasjon til å melde seg på til leirene våre, og folk kan se at ImF driver arbeid blant barn og unge, sier Aarsland.

Felleslogoen er utviklet i samarbeid med ImF Media.

Ny kristen DAB+ kanal

/0 Kommentarer/i /av

P7 og Kystradioen har fått sendetillatelse på DAB+.

– Vi har hatt prøvesending i hele påsken. Den 8. april lanseres vi som egen DAB+ kanal for Bergen og Nordhordland, forteller ansvarlig redaktør for Kystradioen, Ole Andreas Wastvedt, til sambåndet.no.

Nå har den kristne radiokanalen P7, som har Indremisjonsforbundet som en av eierorganisasjonene, sammen med Kystradioen fått senderettigheter på DAB+. Den nye DAB+ kanalen i Bergen har fått navnet P7 Kystradioen.

Sendetillatelse
– Kystradioen mistet allmennradiokonsesjonen i 2009. P7 overtok, og Kystradioen ble en avdeling under P7. Vi har sendt på disse to konsesjonene. Norkring (Telenor) bygger ut DAB+ nettet i Bergen og omegn, og vi har fått sendetillatelse med egen kanal på dette nye digitale sendernettet, forklarer Wastvedt.

Ifølge ham koster det ca 6000 kroner i måneden å sende på DAB+, og kostnadene til Tono og Gramo vil øke. Det er Vegvesenet som har ansvar for å bygge ut DAB+ nettet i tuneller. P7 Kystradioen kutter ikke FM sendingene, men vil sende på FM i en overgangsperiode frem til i hvert fall overgangen 2017/2018.

Vil nå ut
– Hvorfor gjør dere dette?

– For å nå ut med det kristne budskapet. Det ligger bak alt vi gjør. Vi har 350 000 potensielle lyttere i dekningsområdet. Kystradioen har ikke tidligere hatt så stor dekning. Siden 2009 har Kystradioen sendt 4 timer i daglig på to nisjekonsesjoner for FM sendinger i Bergen og på Sotra. Nå kan vi sende 24 timer i døgnet. Vi skal samarbeide med Radio Gnisten som vil dra hovedarbeidet med å fylle kanalen. I hovedsak vil det være satsing på programmer på formiddagen og repriser på ettermiddagen, sier Wastvedt.

Bedre lydkvalitet
Selv om det blir utvidet sending har P7 Kystradioen foreløpig ikke planer om å ansette flere medarbeidere.

– Vi har gode hjelpemidler og datamaskiner som styrer det meste. Vi vil også bruke eksterne programleverandører.

Wastvedt kommer med en god grunn for lytterne til å bli med kanalen fra FM til DAB+:

– Lydkvaliteten på DAB+ er bedre og klarere enn på FM, så lenge man har dekning, forsikrer han.

Trubaduren Landro

/2 Kommentarer/i /av

– Jeg trives aller best i Herrens fødestue, sier Konrad Landro.

– Kom inn, kom inn, sier han og spretter ungdommelig foran oss innover i leiligheten.

Jeg stusser litt og kikker på dørskiltet, for jeg trodde mannen som skulle møte oss, var godt over 90 år og nylig hadde vært døden nær av lungebetennelse. Men jeg er på rett sted, dette er leiligheten til Konrad og Birgit Landro, Plommevegen 5 i Kristiansand. Nabogaten til Eplevegen, Kirsebærvegen og andre fruktgater. Og det er i grunnen et passende sted å bo for en mann som i store deler av sitt liv har arbeidet i den åndelige innhøstingen.

– Dette var kjekt, at Sambåndet hadde tid til å komme på besøk, sier de to nesten i munnen på hverandre og viser vei innover.

Rømte kallet.
Det er lunt og varmt i leiligheten, på salongbordet bugner det med ventende kaffe og snitter – «i all enkelhet», og rundt om på vegger og skap finnes minner fra et rikholdig misjonsliv. Forkynner, sangevangelist, skribent, bokhandler – titlene er flere for mannen som fikk sin radikale omvendelse som 19-åring.

Året er 1940, og det er møteserie med Jens Rognsvåg, mangeårig ungdomssekretær og redaktør i Sambåndet, hjemme på Landro utenfor Bergen.

– Vekkelsen var begynt, og far var med. Jeg arbeidet hos ham som snekker, og han tilbød full betaling til de som ble med på møtene, forteller Konrad Landro muntert.

Men Konrad ville ikke og rømte til en jobb i Bergen. Det hjalp lite, for vekkelsen innhentet ham.
– Det ble fortalt om veldige møter der ute på Landro, og en dag ble jeg så sinna. Det var nesten som jeg var besatt, forteller han.
Timene gikk, men arbeidet gikk trått. Til slutt måtte han legge hammeren ned og bøye kne – midt i arbeidstiden.
– Jeg ble overbevist; dersom jeg dør nå, går jeg fortapt. Den sjansen ville jeg ikke ta, forteller Konrad Landro.

Djevelens musikk.
Ikke lenge etter kom spørsmålet: kunne han tenke seg å være med på et møte og synge eller vitne?

– Ikke kunne jeg vitne, ikke kunne jeg tale. Jeg kunne bare spille, og det på et instrument mange ikke likte, sier han med et smil. For mange så på trekkspillet som djevelens instrument og mente det skulle settes igjen ute i gangen.

– Du vet, det var jo trekkspillet man brukte når man spilte til dans, forteller Konrad Landro.
Heldigvis for ham hadde Jens Rognsvåg et videre syn.

– Han sa; Konrad, ikke la djevelen lure deg. Trekkspillet er ditt, og det skal du bruke.

Rognsvåg lovet å ta støyten. Konrad delte sangen som planlagt.

– Jeg spilte, gråt og sang. Det ble et forunderlig møte, sier han og ler.

Men Rognsvåg gav seg ikke med dette.

– Han skulle jo absolutt ha meg til å preke også, ler Konrad.

Litt om senn fikk han viljen sin. Landro hadde pugget en preken, men glemte selve bibelteksten.

– Da sa jeg til Rognsvåg etterpå, dette var første og siste gang – det blir nok ingen predikant av meg.

Åndskraft.
Det ble ikke avslutningen, det ble starten, men vegen videre bar først en snartur innom bibelskolen og deretter til handelsskolen for handelsbrev, før han i 1944 var klar for misjonsferden. Først ett år sammen med Rognsvåg, deretter 26 år på egenhånd. Fra Kirkenes til Kristiansand, fra nord til sør. Det var evangelistens tjeneste han havnet i, eller i Herrens fødestue, som han selv kaller det.

– Der trives jeg best.

Noen ganger ble det kort visitt, andre ganger ble han stående lenge.

– Det er fælt å si det, men i dag sitter jeg ofte på møter og venter på noe fra Gud slik vi opplevde den gang. Det var slikt et nedslag av Den hellige ånd i møtene som tok tak i hele forsamlingen. For all del, det er gode møter i dag også, det er mye god kristussentrert forkynnelse, men den gang – vi ba aldri om at noen skulle rekke opp en hånd eller komme fram. Det bare skjedde, og vi avsluttet møtene i bønn på kne. I dag synger vi en sang og går hjem, reflekterer den gamle forkynneren.

Rebellen.
Livet som predikant var også fullt av muntre opplevelser. Rett som det er skyter Birgit inn; «å, du må fortelle om …» og ler med det samme, for hun vet hva som kommer. Og ordene og fortellingene kommer, og mens journalisten etter beste evne forsøker å lytte mens han ivrig forsyner seg av kaffematen, ser han også et glimt av krusninger i vannet rundt Konrad Landro. For ikke alle var like glade i denne evangelisten som gjerne gjorde ting på sin egen måte.

– Du vet, jeg fulgte ikke alltid reiserutene som ble lagt. Noen ganger mente jeg det var rett å bli stående i en vekkelse. Da gjorde jeg det, forklarer han.

– Dessuten hadde jeg ikke rett dåpssyn. Men så talte jeg heller aldri om det, og jeg har døpt begge barna mine, forklarer han.

Bladmannen.
Enda tyngre ble det for mange da han ga seg i kast med det som har vært en av de store verkebyllene i ImFs historie; forholdet til bladet Evangelisten.

– Jeg var tilfeldigvis med på Evangelistens bibelkurs på Solborg der jeg både talte og sang. Så skrev jeg en artikkel til bladet, og så enda en. Og brått en dag ringte Kjelle, som var redaktør i bladet, og ville snakke med meg. «Hva har jeg gjort nå, da», tenkte jeg.

Men det var ikke klagesang som ventet, det var et kallsbrev til å bli medeier og utgiver av bladet Evangelisten og spørsmål om å drive bokhandelen. Han og den daværende konen, Borghild, ble enige om å endre kurs. Det var tid for å legge reisingen på hylla og arbeide med blad og bøker på heltid. Ikke så lenge etter mister han kona Borghild i sykdom, men «Herren hadde omsorg for ham» og sendte den 12 år yngre Birgit inn i livet – og snart ble de to gift.

– Du vet, jeg måtte ha en ung dame til å ta seg av meg, sier han og blunker til Birgit i nabostolen.

– Et godt liv.
Når Konrad Landro blir bedt om å rangere de to tjenesteperiodene, har han en setning som beskriver dem begge; «Det var en rik tid». For begge deler handlet om å levere videre noe levende.

Og i en alder av over nitti år deltar han fortsatt i fellesskapet så ofte han kan, men det blir likevel mindre enn før.

– For to år siden greide jeg ikke reise på bibelkurset. Det ble rett og slett for krevende, forteller han.

Høsten 2013 var han også kraftig rammet av lungebetennelse, så kraftig at mange trodde han snart skulle flytte Hjem.

– Det hender folk spør hvordan jeg har det. Da sier jeg som sant er; jeg ser dårlig og hører dårlig, men jeg har det bra. Jeg er takknemlig for alt jeg har fått, og det er kjekt å leve så lenge det går.

Oppreising.
Kaffen og kakene har fått en ny eier og det er tid for journalisten å begi seg på nye veger.

– Men Konrad, kan ikke du be litt før vi gir oss, sier Birgit.

Predikanten er ikke vond å be, og snart fylles leiligheten med takk og inderlige bønner til Han som gav oppdraget.

– Amen, og takk for at du kom innom. Dette var en oppreising, sier Konrad Landro med fast håndtrykk.

p-konrad-birgit-landro-2-fotoVV

Forkynnelsens fanebærer

/0 Kommentarer/i /av

Han har hatt Gustav Ballestad på en divan i stua og blitt anholdt for bibelsmugling på grensen til Kina. Møt Trygve Vasvik fra Bryne.

Den tidligere tømmerlærlingen, frisøren og industrifotografen har en lang historie med Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI), nå Indremisjonsforbundet (ImF). Han husker å ha vært tilhører da Mikal Landro hadde møter i seks uker på Bryne i 1942. Det var også første gang Vasvik avla et vitnesbyrd.

Mange verv.

Etter først å ha meldt seg inn i Misjonssambandet i 1943, ble han valgt inn i styret for Bryne IUF (ungdomsforeningen til DVI Bryne) fem år senere.

– Olav Thu og jeg fikk like mange stemmer da det skulle velges formann, og Olav vant loddtrekningen, humrer Trygve Vasvik i stua på Kåsen på Bryne.

Totalt satt han 30 år i styret for Bryne IUF, 10 av dem som formann. Våren 1948 stiftet han også Bryne IUFs musikklag og ledet det i drøyt 24 år. I 1952 startet han i tillegg Yngres-musikken og sto i bresjen for den i seks år.

Radikal.

– DVI/ImF har vært mitt åndelige hjem og arbeidsfelt. Jeg har stått i det jeg vil kalle for det radikale lekmannsarbeidet hele veien, konstaterer Vasvik.

I tillegg har han engasjert seg i tidligere Santalmisjonen (nå Normisjon) og Kristen muslimmisjon, i sistnevnte også i landsstyret. Lokalt var han med i driftsstyret for bedehuset Saron i nærmere 40 år, 19 av dem som formann eller nestformann. I nær halvannet år var han også redaktør for bladet Evangelisten og pendlet mellom Bryne og Kristiansand. Listen er ikke fullstendig.

2200 taler.

Siden tidlig i 1960-årene har han vært fritidsforkynner, og i en perm på kontoret har han notert ned alle møtene han har vært taler på. Totalt viser det seg at det er blitt 2200 taler i løpet av disse drøye 50 årene.

–Jeg har aldri tatt betalt for talervirksomheten. Kona mi, Anna, og jeg var enig om at dette skulle være vår gave til misjonen, sier Vasvik.

Trygve Vasvik på talerstolen på Saron, Bryne i 2013

Trygve Vasvik på talerstolen på Saron, Bryne i 2013

Misjon som forretning.

Han er ikke bare glad for utviklingen innen indremisjonsarbeidet. Særlig reagerer han på innflytelsen fra menigheten Willow Creek i Chicago, USA.

– Da tenker jeg på det med å drive misjon som en forretning. Det hjelper ikke å ro imot den flodbølgen som er kommet inn, og mange eldre lekfolk har problemer med å godta en del av det nye. Men vi har vært med på å bære arven i DVI/ImF videre, sier Vasvik.

Forkynnelse.

89-åringen sier han merker at folk lengter etter bibelforkynnelse. Han viser til Josva 23,14: Se, jeg går all jordens vei! Så skal dere da av hele deres hjerte og av hele deres sjel kjenne at ikke et eneste ord har slått feil av alle de gode ord Herren deres Gud har talt til dere. De er alle sammen oppfylt for dere, ikke et eneste ord av det har slått feil.

– Mektige ord. Det var ikke enkelt for Josva, men Gud hadde gitt løftet. Noe av dette har jeg fått lov til å erfare, og jeg kan vitne om at det holder. Jeg kunne stå ved Annas grav med fred i hjertet, sier Vasvik.

Anna og Trygves hjem på Kåsen har huset mange omreisende forkynnere, blant andre altså Gustav Ballestad, «røsten fra Rosfjord», som var generalsekretær i DVI fra 1927 til -60.

– Den sfæren savner jeg i dag, sier Vasvik.

For det å få forkynnere til Bryne som hadde noe å gi, var alltid punkt nummer én.

– Intensjonen var at folk skulle få et grunnlag for sin tro. Det var det noen som ikke forsto. Jeg har nød for akkurat det samme i dag også, understreker Vasvik.

For å gi andre et slikt grunnlag, har han også – langt inn i pensjonistårene – vært med på bibelsmugling fra Hong Kong til Kina.

– Jeg har blitt stoppet på grensen, men likevel fått lov til å gå videre med biblene i kofferten, forteller han.

Lære.

Trygve Vasvik savner det han beskriver som en bibelsk, læremessig forkynnelse.

– Hva med forkynnelsen av Jesu gjenkomst, for eksempel, og Bibelens lære om et folk og en nasjon som er utvalgt av Gud. Lekfolk som ikke studerer Bibelen selv, har vansker med å holde rett kurs, utdyper Vasvik.

Han mener det i dag er for få lekfolk som tar ansvar for å opprettholde møtevirksomhet:

– Hans Nielsen Hauge brakte med seg velsignelse da han reiste rundt. Jeg synes synd på mange unge forkynnere som reiser ut i dag. De møter mange gamle folk. Før ble de kristne kalt for lesere. Men jeg har en fornemmelse av at Bibelen ikke er så mye i bruk i folket i dag.

Fundamentalisme.

Trygve Vasvik mener dette har satt sitt preg også på kristenfolket. Det er for lite «bibelfundamentalisme» å spore. Han trekker fram homofili-saken som et eksempel:

– Barrieren i kristenfolket mot homofili er brutt ned.

Trygve Vasvik siterer flere ganger fra Bibelen i løpet av intervjuet

Trygve Vasvik siterer flere ganger fra Bibelen i løpet av intervjuet

Vasvik siterer fra Rom 1,27: På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.

Han legger trykket på siste setningsledd – «på sin egen kropp»:

– Det er frukter som sås, sier han med dypt alvor i stemmen.

Redningen.

I denne kampen mener han at ImF må stå og forkynne evangeliet for et «åndelig fattig norsk folk», som han uttrykker det. Utgangspunktet må være hva Bibelen sier.

– Det er en stor utfordring, og ære være den som kan stå fast. Det er Ordet som er levende.

Trygve Vasvik håper på det han kaller en bibelsk oppløftelse av de troende, bekjennende kristne.

– Det tror jeg er redningen med tanke på at evangeliet fortsatt skal bli forkynt. For det gamle evangelium har kraft. Paulus kom til handels- og kulturbyen Efesus og forkynte, og det ble vekkelse. Det kan ennå skje i Norge også, vi må ikke tape motet, understreker Trygve Vasvik.

Kampen for å bli trodd

/0 Kommentarer/i /av

Oslo tingrett trodde ikke at David Kamalirad var en ordentlig konvertitt. Siden har Kamalirad kjempet for sin troverdighet og fikk medhold i Borgarting lagmannsrett.

− Jeg reagerte på at de tvilte på min troverdighet. Jeg tuller ikke med troen min. Jeg vet at jeg er en ekte konvertitt, sier David Kamalirad. Sambåndet møter ham før konvertittgruppen i KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) samles til bibelgruppe i Betlehem i Bergen.

David kom til Norge i 2008 og søkte om asyl. I 2012 fikk han avslag på sin asylsøknad. Oslo tingrett ga Utlendingsnemnda (UNE) medhold i deres vurdering. UNE vurderte det som lite sannsynlig at David vil få problemer om han blir returnert til Iran, selv om han er reell konvertitt. Hans rolle og engasjement i Betlehem ogSalt Bergenskirken er ikke så fremtredende at iranske myndigheter vil bry seg om det, ifølge UNE.

Les også: Nettleder: Farlig sikker

Veien til Norge
Det begynte da David skulle i militæret. På gaten i Teheran møtte han en dag en mann som kalte seg Aidin, og som spurte om han ville vite mer om kristendommen. David ble med i den kristne gruppen Tima Tao 220 som Aidin var med i, og David konverterer etter en stund til kristendommen. Etter ferdig militærtjenesten i 2005 reiser David på ferietur til Tyrkia. Der får han vite at Aidin og Tima Tao 220 er rullet opp av politiet. David tør ikke å returnere til Iran. UNE vurderer det som usannsynlig at David ikke visste at det er farlig å konvertere til kristendommen og fester heller ikke lit til historien at en mann går bort til en fremmed og begynner å misjonere på gaten i Teheran.

– Men det er helt sant, jeg visste ikke at det var farlig, bedyrer David overfor Sambåndet.

Fra Tyrkia reiser han videre til Hellas. Han bor en stund på gaten i Athen, men får hjelp av og engasjerer seg i First Greek Evangelical Church of Athens og Apostoliske Kristi Kirke i Athen. Den 11. juni 2006 blir David døpt i Apostoliske Kristi Kirke i Athen. Situasjonen i Hellas er usikker, og David har ingen rett til utdanning. Han prøver å komme seg til et annet europeisk land. I 2008 ankommer han altså Norge.

Trodd av retten
− Etter tingretten var det en nedtur. Men jeg visste at Gud ikke ville svikte meg, forteller David.

Men nedturen var ikke dypere enn at han bestemte seg for å ta kampen opp. Han anket til Borgarting lagmannsrett.

− Jeg hadde en god følelse etter lagmannsretten. Jeg visste at Gud har kontroll. Så hadde jeg gode vitner.

Den gode følelsen var ikke feil. Den siste uken i februar kom dommen fra Borgarting lagmannsrett . Retten ga David medhold. Retten tror ham på at han er en reell kristen, og at han vil være i fare dersom han returneres til Iran. Den gode nyheten ble feiret på restaurant.

− Jeg har brukt mye penger på advokat og saksomkostninger for å anke. Jeg betalte 45 000 kroner for behandlingen i lagmannsretten og 55 000 kroner for behandlingen i tingretten, forteller David.

Og enda kostet advokat og saken mer, penger David ikke hadde. Da han nevnte det for folk i Betlehem, sa de at dette skulle de hjelpe ham med.

− Jeg vil takke alle i Betlehem som har støttet meg.

Dommen er nå rettskraftig, og staten – ved Utlendingsnemnda, må betale både egne og David Kamalirads saksomkostninger.

Egenerklæringen
− I dommen fra Oslo tingrett går det frem at du flere ganger har endret på historien din. Kan du skjønne at man kan lure på hva som er sant og ikke sant når det gjelder din historie?

− Jeg ga 3000 euro for falskt pass for å komme fra Hellas til Norge. De snakket om Dublinkonvensjonen, og at jeg ville bli returnert til Hellas. Jeg ga feil informasjon om fødselsdato og om familien, for å beskytte familien, men ellers er alt sant. Og så tenkte jeg at det ikke var noen vits å fortelle sannheten når jeg uansett ville bli sendt tilbake til Hellas.

I dommen står det at David i sin egenerklæring skrev at han likte Norge og ville utdanne seg her som asylgrunnlag. Når Sambåndet konfronterer David med det, protesterer ham. Det er bare halve sannheten.

− Jeg skrev at jeg var kristen, og at det var farlig for meg hvis jeg returnerte til Iran, og at jeg ville ta utdanning i Norge, sier han.

Asylintervjuet har også vært med å gi David problemer.

− Det var en dårlig erfaring. Tolken oversatte feil. Det er for eksempel forskjellige kalendere i Norge og Iran. Derfor ble fødselsdatoen feil. Og da de spurte om navnene på alle evangeliene, hørte jeg at tolken bare nevnte to.

Tungt å vente
− Hvordan har det vært å vente på at saken din skal bli behandlet?

− Det har vært tungt. Jeg hadde midlertidig arbeidstillatelse og jobbet tre år på Postterminalen. Der begynte jeg som vikar i to måneder og fikk så fast ansettelse. Men da jeg fikk endelig avlslag på min asylsøknad i desember i 2012, måtte jeg slutte. Arbeidsgiver tok kontakt med politiet i Åsane og med Utlendingsdirektoratet (UDI) for å undersøke om mulighetene for at jeg kan jobbe. Postterminalen vil gjerne ha meg tilbake på jobb. Men de fikk nei. Men jeg har vært aktiv i kirken, i Betlehem og Salt Bergenskirken. Så trener jeg hver dag. Jeg får utbetalt 1900 kroner i måneden. Jeg bruker 400 kroner måneden på trening. Jeg må ut for ikke å bli deprimert og bekymret.

Familieproblemer
Familien i Iran har han ingen kontakt med, bortsett fra en lillesøster.

− Jeg fikk kontakt med søsteren min på Facebook i 2011. Hun sa at familien min har hatt problem med politiet siden 2007, etter at jeg besøkte den iranske ambassaden i Athen. De får ikke pass, de får ikke reise til utlandet og heller ikke studere i utlandet. Den ene broren min skulle studere i Tyskland, men det ble det ikke noe av. Det var min skyld. Jeg har dårlig samvittighet. Søsteren min har fortalt meg at min far har sagt at jeg ikke er hans sønn, og at jeg er død for ham. Resten av familien vet ikke at jeg har kontakt med min søster.

−Hva er din plan nå?

− Planen er å reise til Hellas for å besøke pastoren der. Så vil jeg begynne å studere til å bli elektriker og begynne å jobbe igjen på Postterminalen, sier David Kamalirad – som ser lyst på fremtiden i Norge.

Straume Forum i rute

/0 Kommentarer/i /av

Så langt går byggingen av Straume Forum etter planen.

Nybygget Straume Forum på Sotra som skal romme det nye bedehuset til Brattholmen Indremisjon og hovedkontoret til Indremisjonsforbundet, holder på å ta form.

− Vi er i gang med betong- og stålarbeidet og er omtrent halvferdig med denne fasen. Vi regner med å være ferdig med den til sommeren. Da starter trearbeidet, vegg og tak innvendig og utvendig. Det skal være ferdig til sommeren 2016. Det er planen, sier leder i styret for Straume Forum, Atle Våge.

− Hvordan ligger dere an?

− Vi er i rute i dag. Der er ingen forsinkelser. Hva som vil skje fremover, vet vi selvfølgelig ikke, men det går veldig greit nå, sier Våge.

For den neste fasen med trearbeid, er det ikke klart hvem som får anbudet.

− Vi er i dialog med to selskaper, men vi har ikke gjort vårt endelige valg. Vi skal bestemme oss i april. Så blir det oppstart til sommeren, forteller Atle Våge.