I våre dager er det mye snakk om strategi. Pilene i bedehusbevegelsen har lenge pekt nedover, og mange har innsett at vi trenger å gjøre endringer, og vi trenger en strategi. Det tror jeg er veldig lurt. Vi innser at ting ikke er som før, og at det trengs noen endringer.

Det er flott at mange ser at pilen peker nedover og er villige til å gjøre endringer. Men det er et spørsmål som mange glemmer å stille seg i prosessen: «Hvorfor peker pilene nedover? Er det en grunn til at pilene peker nedover? Er det noe i måten vi har gjort ting på, som ikke bærer frukt?» Jeg tror det kan være lurt å stille seg disse spørsmålene.

Av de mange som har laget en strategi, er ImF-Ung. De har sett at i 1982 var det 622 barne- og ungdomslag, mens det i starten av 2013 var 356 lag. En ser at ting peker i feil retning, ønsker å snu det og legger en strategi for å klare å snu det.

Spørsmålet er jo da følgende: «Hvorfor har antall lag gått ned? Er det noe i måten ting har blitt gjort på, som ikke er bra?»

Dersom vi tenker at de som var med i ungdomslagene i 1980-1985, da arbeidet var på topp rent antallsmessig, var mellom 15 og 25 år gamle, vil det si at det er de som i dag er mellom 45 og 60 år gamle. Og er det noen vi mangler i våre forsamlinger i dag, så er det nettopp denne aldersgruppen. En del av disse er der og er aktive og brennende kristne, men det er en liten del ut fra tallene fra 1985. Hva har skjedd?

Kan det ha noe med måten vi har arbeidet på? Jeg tror det kan være lurt å stille det spørsmålet.

Min oppfatning av den generelle arbeidsmetoden i ImF er at vi arrangerer ungdomskvelder og basarer og lokker med mat og aktiviteter. Så håper vi at det kommer så mange som mulig inn på bedehuset sånn at de kan få med seg et «Gudsord». Dersom det kommer mange, så har det vært et godt møte, og dersom det kom få, så var ikke møtet så bra.

Jeg tror absolutt at Guds ord ikke vender tomt tilbake, men vi må også huske hvilken tid vi lever i nå. Vi lever i postmodernismen, der mennesker blir bombardert med så mye informasjon hver dag at vi har utviklet et filter som siler ut all informasjon som oppfattes som irrelevant. Dermed er det stor fare for at informasjonen vår om Gud går i det filteret. I tillegg har de unge under 30 år svært lite kunnskap om Gud i forhold til generasjonene før dem, noe som gjør Gud enda fjernere fra deres hverdag.

Kanskje vi bør tenke litt annerledes og se på hvordan Jesus gjorde ting?

Jesus viste oss med sitt liv hvordan han ønsket at bevegelsen skulle spre seg. Han brukte mesteparten av tiden sin på 12 gutter, han disippelgjorde dem, og de lærte av Han. Så når Jesus fôr opp til Himmelen, sa Han at de skulle gjøre det Han hadde lært dem og vist dem: de skulle gjøre andre til disipler, som skulle gjøre andre til disipler som skulle gjøre andre til disipler som skulle…

Det som forundrer meg, er at vi i veldig liten grad gjør slik som Jesus gjorde. Er vi så arrogante at vi tror vi kan gjøre oppdraget på en bedre og mer effektiv måte enn Jesus? Ved å samle flest mulig folk i et rom og la dem høre et «Gudsord»?

Dersom Jesus hadde vært ansatt i ImF og etter tre år i jobben ikke kunne vise til mer enn de samme 12 guttene han hadde for tre år siden, så hadde han nok fått refs. Han kunne i det minste ha startet et mannskor!

Jeg har hørt det har blitt sagt at etter vekkelser så ble de nye som ble kristne, tatt med i bibelgrupper og disippelgjort. Men selve testen på om noen er blitt disippelgjort, er om de gjør andre til disipler. Hvis ikke, stopper bevegelsen opp.

Jesus sin bevegelse var ment å spre seg som aids, fra person til person.

Vi i ImF liker å kalle oss for «bibeltro». Det er et hedersord som klinger godt i vår bevegelse. Men jeg tror mange har misforstått hva det vil si å være bibeltro. Det virker som om de fleste tror at det vil si å ha de rette meningene om homofili, samboerskap, osv. altså å ha de rette meningene. Men dette er ikke bibeltroskap. Bibeltroskap handler om å være lydig mot Guds ord.

Dette er ikke en kritikk av måten vi har gjort og gjør ting på. Det er mer et spørsmål om det kunne skjedd enda mer dersom vi tok Jesus seriøst og gjorde ting slik Han viste oss. Bruke mye tid på noen få personer. Kanskje Jesus tross alt visste hva han gjorde?

Eivind Landro er ungdoms- og undervisningskonsulent i Sunnmøre Indremisjon