For ti år siden kom en gruppe flyktninger fra Sierra Leone helt tilfeldig inn på et møte i Betlehem i Bergen. De hadde flyktet fra krigen i hjemlandet. Nå ønsket å finne en menighet i Bergen, og hadde oppsøkt en kirke på en hverdag, men den var stengt. Noen fortalte dem at det var åpnet i Betlehem på søndag. I Betlehem traff de blant andre Beth Reistad.

Flyktningene fant sitt hjem i Betlehem, og Beth Reistad var med og åpnet opp fellesskapet for dem.

− Jeg er vokst opp med Betlehem. Foreldrene mine fant hverandre der. Jeg har vært frivillig der i forskjellige sammenhenger, forteller Beth.

Diakoni ute og hjemme.
Til vanlig jobber hun som jordmor på Kvinneklinikken på Haukeland sykehus. I Betlehem har hun vært barneleder og er nå møtevert. For cirka tre år siden ble hun engasjert i Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA).

− Jeg ble engasjert fordi jeg hadde afrikanske venner, og så ble jeg spurt om å være representant fra Betlehem til KIAs regionråd, sier Beth som også har et særskilt ansvar for å arrangere KIAs basar om høsten. Som om ikke det er nok, er Beth også med i misjonsforeningen Tanz.

− Foreningen begynte for å støtte en som reiste ut for Norsk Luthersk Misjonssamband til Tanzania. Vi støtter et litteraturprosjekt der. Så støtter vi også et barnehjem i Sierra Leone. En fra Sierra Leone som er med i Betlehem, har gitt oss kontakter til det barnehjemmet. Det er så på mote å legge ned misjonsforeninger. Men vi møtes hver tredje uke. Vi er ti damer i som møtes. Den gruppen er en fin måte å få inn nye kvinner i menigheten.

− Da er du på en måte med i diakonalt arbeid både ute og hjemme?

− Bergens Indremisjon har alltid vært opptatt av diakoni og av å se utover.

Viktig med vennskap.
− Hva slags erfaringer har du gjort deg i arbeidet i KIA?

− Folk har veldig ulik erfaringsbakgrunn, og det kan bli utfordrende. Noen har mye bagasje. Når KIA skal ha samlinger, er det ikke alltid vi klarer å begynne presis. Bare der er det ulike kulturer. Nye bekjente og venner er en berikelse. De er ikke noen som man må ta seg av som en sosial oppgave. Det handler om møtes på like fot og utvikle vennskap.

Et sterkt minne hun har fra arbeidet, var da fire av hennes afrikanske venner, fire ungdommer, ble døpt i Betlehem. Vennskap er i det hele tatt viktig for Beth. For henne kan diakoni også være samtale med venner.

− Å skaffe innvandrere venner er viktig for at de skal bli integrert i menigheter. Det er rart hvis våre menigheter ikke klarer å ta imot nye mennesker. Vi burde være de første til å gjøre det. Man får aldri for mange venner. Det er alltid plass til flere. Det handler om den enkeltes vilje til å åpne opp for nye mennesker.

Et større perspektiv
− Hva er det beste du har opplevd i KIA?

− Det gir større perspektiv. Blant annet får man innblikk i en gruppe menneskers situasjon, for eksempel hvordan det er å få avslag på asylsøknaden. Det gir et videre syn på livet når man møter mennesker som har krigserfaring. Vi bor på en grønn gren. Vi kan bli mer takknemlig og åpen. Det er en lottogevinst å bli født i dette landet.

− Og hva er det tøffeste?

− Det er tøft når noen av mine venner opplever vanskeligheter i møte med det norske offentlige systemet, det kan være med tanke på barnevern, Nav, UDI. Det er tungt å se at de sliter. Man står midt i mellom. Man er vokst opp med systemet og skjønner hvordan det fungerer. Samtidig skjønner man sine venner og ønsker å støtte dem. Noe av det systemet gjør, kan forsvares, noe kan ikke det.

Beth oppsummerer sine erfaringer med KIA og afrikanske venner slik:

− Vi trenger ikke reise til Afrika som misjonær. Det er mange mennesker som trenger hjelp i Norge, og det er mange behov her. Det kan virke som noen av de afrikanske kristne lever nærmere Gud enn det vi gjør, mens vi er mer blaserte og mette.