Når Ordet blir norsk 1
Hvilken norsk bibeloversettelse er den beste? Og hvorfor er de litt forskjellige når de alle skal oversette samme tekst?
Det er godt når kristne spør slik. For saken er viktig, og vi skal passe på at vi leser og lærer Bibelen så godt og korrekt som det kan la seg gjøre når en må bruke oversettelser.
På norsk har vi mange bibeloversettelser å velge blant, særlig på bokmål. Fra Bibelselskapet har vi nå både 1978-utgaven (NO78) og den fra 2011 (Bibel 2011). Norsk Bibel (NB88) fører videre tradisjonelt norsk bibelspråk, både på bokmål (NB88, eller revidert utgave 2007) og nynorsk (NB88, nynorsk 1994). Videre har Jehovas Vitner sin egen fullstendige oversettelse, kalt Ny Verden (bare bokmål, fra 1996). Året etter (1997) kom Bibelforlaget med sin Bibelen Guds Ord (bare bokmål). I 2003 kom så en (annen) fullstendig bibel som oversetter den engelske King James-utgaven ord for ord til bokmål.
I tillegg til disse har vi en vitenskapelig oversettelse av bare Det gamle testamentet, ofte kalt GTMMM, ferdig i 1963. Lyder Brun laget under krigen sin egen private oversettelse av NT (1945, bokmål); det samme gjorde katolikken Erik Gunnes (1968, bokmål). En forløper til Norsk Bibel var kommet allerede i 1973: Det nye testamente på moderne norsk eller Acta-utgaven har bl.a. gjennom Gideon vært spredt i enorme opplag.
Fra 1978 har det dessuten kommet flere frie (parafraserende) evangeliseringstestamenter: Nytt Liv (1978), En levende bok eller Bibelen, Del 2 (1988) og ikke minst Nye Levende Bibelen (2005), alle bare på bokmål. Arne Jordly utga i 2011 sin egen versjon av NT, kalt Det største mennesket.
For min del har jeg hatt mye glede av å lese, analysere og skrive om alle disse oversettelsene i boken Bøe og Holmås: Når Ordet blir norsk; Norske bibeloversettelser 1945-2011, Trondheim, Tapir Forlag, 2011.
Hvilke skrifter hører med i en bibel?
Hvilke bøker skal med i en bibeloversettelse? De aller fleste norske bibler har med 39 bøker fra GT og 27 fra NT. Det gir samlet en kanon på 66 bøker.
Men mange har en gammel, tykk slektsbibel som har med en del «apokryfe» bøker midt mellom GT og NT. Også noen nyere utgaver fra Bibelselskapet har tatt med disse. De fleste katolske kirker regner nemlig disse som «deutero-kanoniske». Luther tok også disse bøkene med i sin oversettelse, men da med overskrifter om «nyttige og gode bøker» som likevel ikke skulle regnes på linje med de 66. Bl.a. fyller de inn bildet av jødenes historie i de 400 årene mellom GT og NT.
Hvilken tekst oversetter vi fra?
Vi snakker ofte om «grunnteksten» til Bibelen, eller den hebraiske og greske grunnteksten». Da dekker vi over et vanskelig punkt: Det er ikke bevart et eneste original-manuskript til Bibelen. Men Gud har sørget for at vi har en mengde veldig gamle manuskripter til alle de 66 bøkene. Dette er avskrifter av avskrifter av avskrifter av avskrifter av original-manuskriptene. Det aller, aller meste av teksten er lik fra det ene manuskriptet til det andre, men en del variasjoner er det. Det meste skyldes skrivefeil, men noen få steder har vi lengre tilføyelser eller utelatelser.
Ett slikt eksempel er slutten på Markus-evangeliet. I de eldste og beste manuskriptene slutter det med vers 8, men de aller fleste litt yngre manuskriptene har med 12 «ekstra» vers. Lignende kortere avsnitt har vi noen får steder til både i GT og NT. Størst forskjell er det i Apostlenes Gjerninger, der summen av mulige tillegg er så mye som 9 % av hele skriftet.
Dette er et problem ingen kan hoppe helt over, uansett bibelsyn. De fleste norske bibler trykker den samme teksten, men det varierer veldig om de oppgir usikkerhetene i fotnoter, parenteser, i tillegg bak i biblene eller i forord.
Hva er en «nøyaktig» oversettelse?
Alle ønsker å oversette så nøyaktig som mulig. Men hva er «nøyaktig»? I første omgang kan vi tenke at det er å oversette ord for ord. Men det er ikke alltid så enkelt. En setning på engelske som denne, «He fell in love with her», bør ikke oversettes med at «Han falt i kjærlighet sammen med henne». «Ho freista å gå heim» betyr ikke at «Hun fristet å gå hjem», for på bokmål er det stor forskjell på å «friste» og «prøve».
Enkelt sagt har norske bibler gjennom århundrer forsøkt å være så tett på ord-for-ord oversettelse som det med rimelighet er mulig (konkordant). Slik er det fortsatt i Norsk Bibel og for eksempel Jehovas Vitners Ny Verden. Bibelselskapet brøt kraftig med den linjen i 1978. I stedet ville en oversette mening-for-mening (idiomatisk). Enda lenger i den retningen gikk evangeliseringsbibler som Nytt Liv og Nye Levende Bibelen. Bibelen Guds Ord varierer mellom de to prinsippene uten at det er helt lett å se hvorfor.
Mark 1,4 viser oss forskjellene. NB88 oversetter ord for ord med «omvendelses dåp til syndenes forlatelse», altså fem ord, som på gresk. NO78 gjengir det med 14 ord: «folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder». Bibel 2011 velger en mellomløsning med «omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene».
NO78 skrev om konkrete uttrykk (metaforer) som «Guds øye» eller «Guds øre» med at «Gud ser» eller «Gud hører». Her går Bibelselskapet tilbake og «gjeninnfører» Guds øye, øre, munn, hånd og finger. I enkelte deler av GT går Bibel 2011 så langt som til å oversette Neh 5,14 med «spise stattholderens brød»; her hadde NO78 skrevet helt om: «gjøre krav på det underhold som en stattholder har rett til». Se også vers 7: «Men hjertet mitt ga meg råd»; NO78 hadde: «Etter å ha tenkt saken gjennom». Det finnes bokstavelig talt tusenvis av slike tilfeller.
Vi skal i to senere artikler gi en rekke eksempler på slike forskjeller mellom ord-for-ord og mening-for-mening oversettelse. La oss bare ta med én til her, og da er tendensen den motsatte: 2 Tim 2,22 heter i Bibel 2011: «Legg ungdommens begjær bak deg», enda den greske teksten uttrykkelig taler om å «flykte» eller «fly» bort fra noe. Derfor burde det fortsatt hete: «Du skal flykte fra ungdommens lyster», slik NO78 hadde.