Tag Archive for: bibelen

Når Ordet blir norsk 1

/0 Kommentarer/i /av

Hvilken norsk bibeloversettelse er den beste? Og hvorfor er de litt forskjellige når de alle skal oversette samme tekst?

Det er godt når kristne spør slik. For saken er viktig, og vi skal passe på at vi leser og lærer Bibelen så godt og korrekt som det kan la seg gjøre når en må bruke oversettelser.

På norsk har vi mange bibeloversettelser å velge blant, særlig på bokmål. Fra Bibelselskapet har vi nå både 1978-utgaven (NO78) og den fra 2011 (Bibel 2011). Norsk Bibel (NB88) fører videre tradisjonelt norsk bibelspråk, både på bokmål (NB88, eller revidert utgave 2007) og nynorsk (NB88, nynorsk 1994). Videre har Jehovas Vitner sin egen fullstendige oversettelse, kalt Ny Verden (bare bokmål, fra 1996). Året etter (1997) kom Bibelforlaget med sin Bibelen Guds Ord (bare bokmål). I 2003 kom så en (annen) fullstendig bibel som oversetter den engelske King James-utgaven ord for ord til bokmål.

I tillegg til disse har vi en vitenskapelig oversettelse av bare Det gamle testamentet, ofte kalt GTMMM, ferdig i 1963. Lyder Brun laget under krigen sin egen private oversettelse av NT (1945, bokmål); det samme gjorde katolikken Erik Gunnes (1968, bokmål). En forløper til Norsk Bibel var kommet allerede i 1973: Det nye testamente på moderne norsk eller Acta-utgaven har bl.a. gjennom Gideon vært spredt i enorme opplag.

Fra 1978 har det dessuten kommet flere frie (parafraserende) evangeliseringstestamenter: Nytt Liv (1978), En levende bok eller Bibelen, Del 2 (1988) og ikke minst Nye Levende Bibelen (2005), alle bare på bokmål. Arne Jordly utga i 2011 sin egen versjon av NT, kalt Det største mennesket.

For min del har jeg hatt mye glede av å lese, analysere og skrive om alle disse oversettelsene i boken Bøe og Holmås: Når Ordet blir norsk; Norske bibeloversettelser 1945-2011, Trondheim, Tapir Forlag, 2011.

Hvilke skrifter hører med i en bibel?

Hvilke bøker skal med i en bibeloversettelse? De aller fleste norske bibler har med 39 bøker fra GT og 27 fra NT. Det gir samlet en kanon på 66 bøker.

Men mange har en gammel, tykk slektsbibel som har med en del «apokryfe» bøker midt mellom GT og NT. Også noen nyere utgaver fra Bibelselskapet har tatt med disse. De fleste katolske kirker regner nemlig disse som «deutero-kanoniske». Luther tok også disse bøkene med i sin oversettelse, men da med overskrifter om «nyttige og gode bøker» som likevel ikke skulle regnes på linje med de 66. Bl.a. fyller de inn bildet av jødenes historie i de 400 årene mellom GT og NT.

Hvilken tekst oversetter vi fra?

Vi snakker ofte om «grunnteksten» til Bibelen, eller den hebraiske og greske grunnteksten». Da dekker vi over et vanskelig punkt: Det er ikke bevart et eneste original-manuskript til Bibelen. Men Gud har sørget for at vi har en mengde veldig gamle manuskripter til alle de 66 bøkene. Dette er avskrifter av avskrifter av avskrifter av avskrifter av original-manuskriptene. Det aller, aller meste av teksten er lik fra det ene manuskriptet til det andre, men en del variasjoner er det. Det meste skyldes skrivefeil, men noen få steder har vi lengre tilføyelser eller utelatelser.

Ett slikt eksempel er slutten på Markus-evangeliet. I de eldste og beste manuskriptene slutter det med vers 8, men de aller fleste litt yngre manuskriptene har med 12 «ekstra» vers. Lignende kortere avsnitt har vi noen får steder til både i GT og NT. Størst forskjell er det i Apostlenes Gjerninger, der summen av mulige tillegg er så mye som 9 % av hele skriftet.

Dette er et problem ingen kan hoppe helt over, uansett bibelsyn. De fleste norske bibler trykker den samme teksten, men det varierer veldig om de oppgir usikkerhetene i fotnoter, parenteser, i tillegg bak i biblene eller i forord.

Hva er en «nøyaktig» oversettelse?

Alle ønsker å oversette så nøyaktig som mulig. Men hva er «nøyaktig»? I første omgang kan vi tenke at det er å oversette ord for ord. Men det er ikke alltid så enkelt. En setning på engelske som denne, «He fell in love with her», bør ikke oversettes med at «Han falt i kjærlighet sammen med henne». «Ho freista å gå heim» betyr ikke at «Hun fristet å gå hjem», for på bokmål er det stor forskjell på å «friste» og «prøve».

Enkelt sagt har norske bibler gjennom århundrer forsøkt å være så tett på ord-for-ord oversettelse som det med rimelighet er mulig (konkordant). Slik er det fortsatt i Norsk Bibel og for eksempel Jehovas Vitners Ny Verden. Bibelselskapet brøt kraftig med den linjen i 1978. I stedet ville en oversette mening-for-mening (idiomatisk). Enda lenger i den retningen gikk evangeliseringsbibler som Nytt Liv og Nye Levende Bibelen. Bibelen Guds Ord varierer mellom de to prinsippene uten at det er helt lett å se hvorfor.

Mark 1,4 viser oss forskjellene. NB88 oversetter ord for ord med «omvendelses dåp til syndenes forlatelse», altså fem ord, som på gresk. NO78 gjengir det med 14 ord: «folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder». Bibel 2011 velger en mellomløsning med «omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene».

NO78 skrev om konkrete uttrykk (metaforer) som «Guds øye» eller «Guds øre» med at «Gud ser» eller «Gud hører». Her går Bibelselskapet tilbake og «gjeninnfører» Guds øye, øre, munn, hånd og finger. I enkelte deler av GT går Bibel 2011 så langt som til å oversette Neh 5,14 med «spise stattholderens brød»; her hadde NO78 skrevet helt om: «gjøre krav på det underhold som en stattholder har rett til». Se også vers 7: «Men hjertet mitt ga meg råd»; NO78 hadde: «Etter å ha tenkt saken gjennom». Det finnes bokstavelig talt tusenvis av slike tilfeller.

Vi skal i to senere artikler gi en rekke eksempler på slike forskjeller mellom ord-for-ord og mening-for-mening oversettelse. La oss bare ta med én til her, og da er tendensen den motsatte: 2 Tim 2,22 heter i Bibel 2011: «Legg ungdommens begjær bak deg», enda den greske teksten uttrykkelig taler om å «flykte» eller «fly» bort fra noe. Derfor burde det fortsatt hete: «Du skal flykte fra ungdommens lyster», slik NO78 hadde.

 

Verdens viktigste bok

/0 Kommentarer/i /av

Overskriften er tittelen på en flott bok. Loren Cunningham, grunnleggeren av «Ungdom i oppdrag», har gitt oss en perle av en bok. Boka beskriver hvordan Bibelen forandrer folk og mennesker der den blir anvendt på både enkeltpersoner og nasjoner.

Etter å ha reist rundt i verden i mer enn 30 år, har han besøkt alle land og sett hvordan Bibelen har påvirket folk og nasjoner. Han har mange eksempler på dette, inklusive Hans Nilsen Hauges virksomhet i Norge rundt 1800 og Luthers omvendelse og oversettelse av Bibelen til tysk. Reformasjonen ble født da folk fikk Bibelen på sitt eget språk, og det fikk en avgjørende betydning også for evangelisk kristendom i Norge. Vi har hørt bruddstykker av dette tidligere, men Cunningham gir oss fyldig oversikt fra land over hele veden. Guds Ord skaper hva det nevner!

En blir stolt over å være en del av en sammenheng som har dette mottoet: «Guds Ord til folket». Bibelen har en utrolig viktig rolle i verden. Den forkynner frelse for det enkelte mennesket og endrer hele nasjoner når menneskene tar imot Jesus og lever etter Guds Ord. Mange kristne i Norge ber i dag om at Gud ikke må ta lysestaken vekk, la oss fortsette med det!

Et av de største undere i nyere tid er kanskje Sør Korea. En regner med at en tredel av folket er kristne, og 10 av 11 megakirker i verden ligger her. Dette har skjedd på 30 år! Arbeiderne møter opp i kirkene kl. 5 om morgenen for å be før de går på arbeid. Dette er gripende lesning.

I Kina er et forsiktig anslag på kristne 110 millioner. Eksperter regner med en kirkevekst på over 3 prosent i året. David Aikman, tidligere sjef for Time Magazines Beijing-redaksjon, en kinaobservatør med lang erfaring fra landet, hevder at: «Kina holder på å bli et kristent land. Jeg forventer at 20 til 30 prosent av den kinesiske befolkning kommer til å bli kristne i løpet av de neste 20 årene».

Loren Cunningham minner om at når Jesus sier at man ikke setter sitt lys under et kar eller en seng, symboliserer karet materielle goder og sengen hvile. Nei, Jesus vil at lyset vårt skal skinne for hele verden, slik at selv de som lever i svært mørke områder, skal kunne se. Dette kan skje når vi lar Bibelen prege oss i liv og virke og spør Ham hvordan vi skal bringe Hans lys ut til verden.

Når vi arbeider etter «Guds Ord til folket», er vi i derfor med på at Norge fortsatt skal være et kristent land. Det globale perspektiv viser oss at vekkelsestider ikke er over, heller ikke hos oss. Vi oppfordrer til fortsatt forbønn for landet vårt og for arbeidet i Indremisjonen. «Han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» (Luk 10,2.)

Det er flest av oss

/0 Kommentarer/i /av

Nyateister kalles de, de som blant annet hevder at det er uvitenskapelig å tro på Gud. Christopher Hitchens, Daniel Dennett, Richard Dawkins og Sam Harris får det til å virke som om et gudløst verdensbilde er på frammarsj i verden, men det er faktisk det motsatte som er tilfelle.

På konferansen Vær frimodig og sterk (se mer side 9-15), med undertittel verdensvid bibeltillit,  foreleste førsteamanuensis Frank-Ole Thoresen ved Fjellhaug internasjonale høgskole om bibeltillit i internasjonal misjon. Han påviste at mens antall ateister i verden eksploderte fra ca. 1900 til rundt 1970, har antallet som definerer seg som ateister, stupt i verdenssammenheng de siste 40 årene.

Siste halvdel av 1900-tallet og det første tiåret av 2000-tallet har ifølge Thoresen vært en periode uten sidestykke i misjonshistorien. Mens antall personer som anså Bibelen som ultimat autoritet, falt fra år 1900 til ca. 1950, har andelen bibelsentrerte kristne vært i kraftig vekst etter 1950. Rundt 1950 var det under 5 prosent av verdens befolkning som anså Bibelen som overordnet norm, mens andelen i dag er omkring 10 prosent, altså en fordobling på ca. 60 år.

Og i samme tidsrom har misjonsengasjementet vokst kraftig. I 1910 var det 35 protestantiske misjonærer per millioner kristne, mens tallet i 2010 var 58. Hvilke kirker er det så som er involvert i misjon i dag og også vokser gjennom misjon? De som vokser, er teologisk og etisk konservative, og de er bibelsentrerte, karismatiske og uavhengige av staten. De evangelikale gruppene står langt sterkere i de baptistiske og pinsepregede kirkene enn i de lutherske, noe Thoresen mente vi kunne ha godt av å legge oss på minne.

Kirker med mindre misjonsarbeid og lavere vekst er institusjonaliserte, sentraliserte og teologisk liberale. Ser man framover mot 2015, er det de uavhengige og protestantiske kirkene som antas å ville være i fortsatt vekst.

-Det er en tydelig sammenheng mellom bibeltillit og misjonsmotivasjon. Kirker som har vektlagt Bibelens autoritet, har vært tungt inne i misjon i 300 år, oppsummerte Frank-Ole Thoresen.

Dette er altså bildet som kan foreholdes nyateistene i vesten. De er de som er i tilbakegang globalt sett.

-At mange i Norge kanskje oppfatter det annerledes, er grunnlagt på at vi tenker at det er i Vesten folk bor, sa Thoresen med et smil da undertegnede viste til den høyrøstede debatten om nyateismen i Norge.

Uten sammenligning for øvrig går tankene mine til 2. Kongebok 6 der vi leser om at profeten Elisa ble forfulgt av kongen i Syria mens han var i Dotan. Da Elisas tjener tidlig om morgen fikk se hæren med hester og vogner som hadde omringet byen i løpet av natten, ble han redd. Men Elisa svarte, vers 16: «Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem». «Og Herren åpent guttens øyne», leser vi i neste vers. Noe lignende skjedde i Storsalen i Staffeldts gate i Oslo 29. oktober.

Bjarne Kvam, NLA

NLA-saken: – Forskjell på høyskole og bibelskole

/0 Kommentarer/i /av

Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) og Øyvind Aasland i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) svarer på kritikken mot bibelsynet ved NLA Høgskolen.

– Når vi har valgt å drive NLA som en akkreditert skole innen rammene for det norske høyskolesystemet, er det en forutsetning at vi anerkjenner den frie og uavhengige forskning som slike høyskoler etter loven skal ha, skriver de to generalsekretærene i et innlegg i avisen Dagen 11. november.

Debatten om bibelsynet ved NLA Høgskolen (se faktaboks) ble startet samme sted en måned tidligere. Under vignetten Synspunkt 10. oktober skrev student Kristoffer Nilssen at han hadde vurdert å studere ved NLA, men at han i stedet valgte sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

BIBELSYN

Den kristne ungdomslederen begrunnet dette med at han ikke ønsket «å bruke fem år på å diskutere med ulike professorer om Bibelens autoritet». Han ønsket ikke, fortsatte han, «å sitte på forelesning og høre blant annet ‘egentlig kan vi ikke si at Det gamle testamente (GT) er Guds ord’. Eller: ‘Bibelen gir ikke noe svar på hvordan jorden ble til’, ‘vi må formidle annerledes på talerstolen enn som foreleser'». Dette var utsagn fra lærere som studenter ved NLA hadde referert for ham.

«Jeg er innforstått med at NLA ønsker å fremstå profesjonelle i det såkalte ‘akademiske miljø’. Men er det virkelig slik at så snart man beveger seg inn i det akademiske miljø, så må Guds ord neglisjeres», spurte Nilssen.

Studenten ba om svar på NLAs egne tanker om høyskolens visjon, rolle og hensikt og påpekte også at NLA eies av blant andre ImF og NLM.

«Selv om jeg ikke vil tro at eierorganisasjonene vil være med på å legitimere bibeloppløsende formidling, synes jeg det er problematisk at konsekvensene uteblir når slikt finner sted i NLAs forelesningssaler. På mange måter virker det som om det blir legitimert», skrev Nilssen.

Nilssen avsluttet med at han var bekymret og ønsket å medvirke til en debatt rundt NLAs teologiske profil og rolle som kristen utdanningsinstitusjon.

DEBATT

Og debatt ble det, både på sosiale medier og på Dagens brevsider. Rektor Bjarne Kvam og leder for kristendomsseksjonen ved NLA, Bård Eirik Hallesby Norheim, svarte først forholdsvis generelt i Dagen 16. oktober: «NLA Høgskolen bygger på den kristne tro slik den er uttrykt i Bibelen og den evangelisk-lutherske bekjennelse», framholdt de to skolelederne blant annet.

Dette var  langt fra nok til at debatten stilnet. 21. oktober repliserte Kristoffer Nilssen at NLA ikke hadde svart på de konkrete utsagnene fra lærere som han hadde referert til.

– Hvis mitt inntrykk er riktig, så formidles det bibeloppløsende budskap fra ImFs teologiske høyborg. Det kan umulig være greit, fordi man gir uttrykk for noe som Bibelen ikke gir uttrykk for selv. Guds ord påberoper seg den fulle sannhet. Og det antar jeg de fleste av eierorganisasjonene vil være enig i. Her bør lederne for eierorganisasjonene komme på banen, utfordret Nilssen.

I mellomtiden meldte flere røster seg. 28. oktober refererte NLA-student Martin Hjellvik, med tydelig ironisk undertone, til hva fem ikke-navngitte lærere skulle ha sagt. 1. november grep debattredaktør Tarjei Gilje til tastaturet og gjorde det klart at han frå nå av ønsket at eventuelle henvisninger skulle være til navngitte personer, slik at det ble lettere å ta stilling til dem. I samme avisutgave gjorde NLA-student Asbjørn Berland nettopp det, samtidig som også han utfordret eierorganisasjonene til å komme på banen.

SVAR FRA LÆRER

5. november svarte en av de NLA-lærerene som var blitt referert til, Peder K. Solberg: «Til de konkrete punktene som gjengis fra seminaret, må jeg dessverre, eller kanskje heldigvis, bekjenne at jeg ikke gjenkjenner noen av disse formuleringene», skrev høgskolelektoren i kirkehistorie.  Om hva han mente å ha sagt på det omtalte seminaret, gjenga han følgende: – Det gamle testamente (GT) må i kristen sammenheng leses i lys av Det nye testamente (NT). Uten denne tolkningsnøkkelen vil det være langt vanskeligere å lese de «mange måter» (Hebr.1,1) Gud har åpenbart seg på i GT som et entydig bilde av en god og kjærlig Gud som elsker alle mennesker.

Under dette innlegget tilkjennega de to før nevnte lederne ved NLA at høgskolen vil følge opp debatten ved å arrangere en åpen fagdag 3. desember med skriftsyn som tema. Her skal både ansatte og studenter ved høgskolen delta, og her tenker også Sambåndet å være til stede.

Men avisdebatten var heller ikke med dette over. 6. november kommer Arve Brunvoll på banen. Han underviste i systematisk teologi ved NLA fra starten i 1968 til 2004. «Eg trur ikkje nokon av studentane mine vil seie at eg i mi undervisning har sagt noko som var i strid med Bibelen og vedkjenninga», skrev han og fortsatte: «At Gud skulle vere kjærleik i NT, men ikkje i GT, er ein underleg tanke. Jeg trur den samme Gud står attom Bibelen i båe testamenta, og at han har gjeve forfattarane i oppdrag å vitne om seg. Difor er alt Guds ord òg menneskeord.»

Dagen etter er det Johannes Kleppas tur i hans faste spalte Innspel: «Det som har kome fram om bibelsynsprofilen ved NLA, er ei sak både for den daglege leiinga og for styret. Det er ei sak det må takast skikkeleg tak i med tanke på dei interne forholda på institusjonen, og kva som vert kravd av lærarane. Saka må også takast på alvor av eigarane av institusjonen og overfor kristenfolket som skal bera og bruka NLA», fremholdt den tidligere redaktøren av Sambåndet og Dagen.

EIERNE PÅ BANEN

11. november er vi framme med eiernes svar, som vi innledet denne artikkelen med. Det er til nå det eneste i denne saken som finnes digitalt, på bloggen til Erik Furnes:

–  La det være klart og tydelig at en målsetting med alt vårt arbeid er å føre alle mennesker fram til den samme bekjennelse og overbevisning som Paulus gir uttrykk for i Apg 24:14: «Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene», siterer de to generalsekretærene og fortsetter:

– Vi tror det er viktig at folk har klart for seg hva NLA er og ikke er. Det er stor forskjell på en høyskole og en bibelskole. NLA Høgskolen sin skoledrift er på universitets- og høgskolenivå, med oppgave å drive forskning og undervisning basert på Bibelen og vår evangelisk-lutherske bekjennelse. Ifølge vedtektene er formålet «å fremme kristen oppdragelse og undervisning og tenkning i hjem, kirke, skole, barnehage og på andre strategiske samfunnsområder».

Om mulige konflikter skriver Furnes og Aasland:

– Vi mener det er viktig at studentene øves i selvstendig tenkning, og læres til å ta standpunkt i møte med ulike bibelsyn som ellers møter oss i samfunnet. Skulle det oppstå noen form for konflikt her, så må den søkes løst i respekt for den akademiske frihet som loven hjemler og høgskolens uttrykte verdigrunnlag. Som eiere ønsker vi selvsagt en trygg formidling av de bærende verdier som høgskolen ble etablert på, understreker eierrepresentantene – og plukker opp hansken fra de som har ønsket dem på banen:

– FRI OG UAVHENGIG ROLLE

– Vi anerkjenner NLAs frie og uavhengige rolle som høyskole. Samtidig vil vi være eiere som er engasjerte, både for at skolen skal ha en sunn drift og god rekruttering av studenter. Vi har registrert de synspunktene som er kommet fram i avisen Dagen de siste dagene, og har også dannet oss et mer helhetlig og nyansert bilde ved å ta kontakt med andre studenter som har fulgt undervisningen de senere årene, skriver Furnes og Aasland.

De to generalsekretærene er glad for at skoleledelsen har bestemt seg for å arrangere en fagdag 3. desember:

– Den anledningen vil vi benytte oss av, og vil ellers være i dialog med skolens ledelse i formelle og uformelle møtepunkt, tilkjennegir de to og avslutter med en tillitserklæring:

– Vi er veldig takknemlige over å ha NLA som en viktig del av vårt arbeid, og har tillit til at skolens ledelse og styre tar på alvor ærlige og konstruktive innspill fra alle som vil NLA vel. Som medeiere vil vi samarbeide med ledelsen for å bygge den tillit som er nødvendig for at skolen skal få mange og engasjerte studenter.

Denne lenken gir mulighet til å lese noen av de synspunktene som er kommet på trykk i Dagen etter at denne artikkelen ble publisert.

 

 

– Stockholm-syndromet en fare for kristne i dag

/3 Kommentarer/i /av

- En av farene vi som evangelisk-lutherske kristne står overfor i dag, er å overta andres holdninger, sier prest Ola Ohm.

Ola Ohm er utdannet kantor og prest og virker som prest i en liten menighet i Stavanger. På konferansen til Evangelisk luthersk nettverk (ELN) i Oslo holdt han tirsdag et sterkt innlegg med tema om å være fredsbærer i stridstider. Stockholm-syndromet som han viste til, ble først brukt om gisler som etter lengre tids fangenskap begynte å se ting fra fangevokternes synspunkt.

– MASSIVT TRYKK
– Jeg kjenner et massivt trykk i retning konformitet og politisk korrekthet, og til og med dobbelkommunikasjon fra den kirken jeg jobber i. Noen har spurt seg om kirken forandrer på sannheten for å overleve og holde ut. Jeg har et sterkt ønske om å være lojal mot kirken, men det blir vanskelige og vanskeligere. For det kan oppleves som at jeg legitimerer teologisk utglidning i kirken så lenge jeg ikke kaller biskopene vranglærere, sier Ohm.

ENDRING MED PETTERSEN
Stavanger var ifølge Ohm kjent som et soriamoria-bispedømme under de to foregående biskopene, Bue og Baasland.

– Som prester hadde vi stor frihet, og vi har merket en endring under nåværende biskop Erling Pettersen, sa Ohm. Som eksempel viste han til striden mellom Pettersen og Carissimi-prestene om nattverdfellesskap.

TO RAS
Ola Ohm beskrev det han mente var to «ras» i den norske kirken: I 1999, da Siri Sunde fikk fortsette som prest til tross for at hun hadde inngått homofilt partnerskap, og i 2006 da halvparten av medlemmene i lærenemnda aksepterte homofilt samliv.

– Sett fra Stavanger var det som om dette skjedde i et annet land, forteller Ohm, som altså likevel nå har fått føle situasjonen på kroppen:

– Biskopene legger ansvaret over på mine skuldre som prest. Og etter som årene går, blir vi kalt for intolerante og homofobe, sier han og fortsetter:

TROSKAP
– Utviklingen i kirken smerter meg og gjør vondt langt inn i sjelen. Som når personer jeg har sett opp til, sier at møtet med enkeltmennesker har forandret deres syn, og de skifter side, sa Ohm.

Han viste til måten Jesus møtte kvinnen ved Sykars brønn på:

– Vi må lytte til enkeltpersoner slik også Jesus gjorde. Han møtte kvinnen ved brønnen med nåde føst, deretter med sannheten om livet hennes. Det er vanskelig når liv og lære møtes. Vår utfordring er å holde sammen troskapen mot bibelordet og troskapen mot menneskets livsfortellnger, uten at det går på bekostning av noen av dem.

MANER TIL SAMHOLD BLANT KRISTNE
Ifølge Ohm er det lett å se det slik at kristene har tapt kampen om barnet, ekteskapet og grunnloven.

– Noen nyanseforskjeller i syn har gjort at kristenfolket ikke kunne stå sammen i protestene. Tiden er preget av fragmentering, kristenfolket spriker om form og uttrykk. Det finnes en kile mellom lavkirkelig og høykirkelig som fremdeles er virksom, mellom det liturgisk minimalistiske og maksimalistiske. Ulike referanser om form og stil gjør at vi ikke klarer å samle felles front. For meg grenser det til en liten dose åndelig hovmd og stolthet. Vi sitter på hver vår tue. Skal vi vinne fram i landet, må vi la Jesus få utvide bildet for oss slik at vi finner sammen på tross av det som skiller.

ÅPEN FOR ULIKE FORMER
Ola Ohm beskriver menigheten sin som bestående av få folk, men mange meninger.

– Jeg har prøvd å legge til rette for flere av disse meningene. Det dreier seg for eksempel om sangvalg, liturgi, tekster på veggen, og at jeg av og til har gudstjeneste uten prestekjole. Likevel er det noen som savner noe. Augustin snakket om å være sterk i sak og mild i form; sterke i formidlingen av evangeliet, men mer åpen for ulike former og uttrykk.

– Noen synes jeg skrever for mye, men det er viktig for meg at på tross av våre ulikheter, er vi Kristi kropp, sa Ohm.

FREDSBÆRER
Om sin rolle som fredsbærer viste Ohm til bibelordet om at Jesus er vår fred.

– Det hebraiske ordet for fred betyr mer enn at fiendtlighet opphører. Vi har et løfte om at Gud vil være nær med sin fred, en fred som ikke er av denne verden. Da biskop Baasland ordinerte meg, gav han meg ordet om ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom, og ikke motløshet. Det er kanskje et av de versene jeg har hatt mest bruk for. Jeg vil ikke ha motløshet, fordi det ikke kommer fra Gud. Jeg skulle ønske mange kristne ble satt fri fra Stockholm-syndromet, for han som er er i oss, er sterkere enn alle.

NÅDE
Ohm viste til erkebiskopen av Canterbury, som har sagt noe om at alt handler om nåde:

– «Nåde motvirker frykt. Det er ikke hvem vi er som betyr noe, men det er hvem Jesus er som betyr noe. Vi er det vi er framfor Gud, og ikke noe mer,» sa erkebiskopen på en lederskapskonferanse i fjor. Jeg lurer på om vi gjør oss selv litt for sentrale. Når det viktigeste er å få sagt det vi mener, og vi glemmer at nåden kommer før sannheten, lurer jeg på om vi ser for mye innover enn oppover. Vi må se på Gud og ikke oss selv. Er noe umulig for Herren? Bibelen er full av uttrykk for at Gud ikke forlater oss.

SETTES PÅ VALG
Ohm vedgikk at fredsbærervisjonen ikke alltid får så stort gjennomslag hos ham. Av og til kan han være millimeter fra å forlate kirken.

– Det avgjørende er hva vi gjør med smerten vår. Vi lever i en tid der vi ikke vil ha smerte. Jeg kjenner på smerten ganske ofte. Det er lett å bare døyve den, men det holder ikke lenge. Vi blir satt på valg. Skal jeg følge dem som har gått ut av kirken, eller skal jeg bli i det som smerter meg og beholde tilliten til at Gud kan gjøre noe med det som ser ut som døde ben i dalen, spurte Ohm med referanse til profeten Esekiel.

– Kan det være at Gud har tillatt det som skjer i kirken i dag, fordi han vil at vi ikke skal ha tillit til oss selv, spurte Ohm.

KAN KOSTE
Presten siterte fra Jeremias 1,12 om at Gud vil våke over sitt ord og sette det i verk.

– Jeg har sagt det slik at så lenge skystøtten (den som fulgte israelsfolket på ørkenvandringen, red.anm.) blir stående, skal jeg være der jeg er, men hvis den løfter seg, blir jeg med. Det kan koste smerte, tårer og til og med blod. Men min himmelske far har det jeg trenger for å stå fast, fastslo prest Ola Ohm.