Sambåndet tar ikke mål av seg til å presentere alle sider av rapporten, men vil sette den inn i en ImF-sammenheng. En måte å gjøre det på, er å sammenligne funnene i rapporten med strategiplanen for ImF. Forkynnelsen er natulig nok et av de viktigste virkemidlene for å nå disse målene.

Misjonærer
Det første av fire hovedpunkt i strategiplanen er at alle medarbeidere i indremisjonen – ansatte og frivillge – skal bevisstgjøres på at de er misjonærer i Norge. Det første som nevnes for å oppnå dette, er å ”forkynne Guds ord til omvending og etterfølging av Jesus Kristus».

Forkynnere og tilhørere ble spurt om hva de mente var de viktigste kjennetegnene på god forkynnelse, i prioritert rekkefølge. Dette ble samlet i 40 kategorier, hvorav de 12 som fikk høyest prioritet, er analysert videre.  Blant kategoriene som da ikke nådde opp blant de 12 viktigste, er omvendelse/vekkelse og misjon.

På spørsmål om forkynnelsen «oppmuntrer til misjon» (all form for misjon, red.anm.), svarer 26 prosent av tilhørerne «verken/eller» og 7 prosent «meget uenig/uenig». Tilsvarende tall for forkynnerne er 23 prosent og 1 prosent. Og jo yngre tilhørerne er, desto lavere vurderer de at forkynnelsen oppmuntrer til misjon. De som vurderte de 138 innleverte manuskriptene, anså at i hele 68 prosent av tilfellene ble det «i meget lav eller lav grad» oppmuntret til misjon.

Forståelighet
Tilhørere ble også intervjuet om det å leve misjonalt. Da kom det blant annet fram at det ikke var viktig for dem selv å invitere andre med eller snakke med andre om tro, eller at de har en indre motstand mot det. Grunner som ble oppgitt, var at venner hadde fordommer, at møteformen var gammeldags, frykt for å overskride andres grenser, vanskelig å dele troen og at fellesskapet ikke var spesielt åpent.

Forkynnere og tilhørere ble spurt om det er mulig for «ikke-kirkelige tilhørere» å forstå forkynnelsen, og svaret på dette kan være med på å belyse viljen til å leve misjonalt. Mens 79 prosent av forkynnerne var enig eller svært enig i at forkynnelsen var mulig å forstå, svarte bare 40 prosent av tilhørerne det samme. Tilhørerne under 30 år, og de som har lyttet til forkynnelse i kortest tid, var mest kritiske. Av de innleverte manuskriptene ble 51 prosent vurdert til i lav eller svært lav grad å være forståelige for kirkefremmede. Ser man på forkynnernes egen vurdering, er det de som virker i misjonsforeningene som kommer dårligst ut. Blant de ulønnede forkynnerne til Evangelisk luthersk misjon (ca. 500 medlemmer) var bare 55 prosent enig eller svært enig i at deres forkynnelse var forståelig for ikke-kirkelige.

Da tilhørerne ble spurt hvordan forkynnelsen burde være for at de skal invitere med seg kirkefremmede, var det «pedagogisk» og «relevant for hverdagslivet» som scoret klart høyest. Da de ble spurt om kjennetegn på god forkynnelse generelt, var det «bibeltro/tekstnær/bibelfundert» som kom på førsteplass (og pedagogisk og relevant på henholdsvis femte og andre plass).

Det ble gjennomført ti såkalte fokusgruppe-intervjuer med tilhørere. Den generelle vurderingen var da at forkynnelsen i sin nåværende form sjelden appellerer til ikke-kirkelige.

Bryter man tallene ned på menighetstyper, tilhører 59 prosent av de 1785 tilhørerne misjonshus. Både på spørsmål om forkynnelsen oppmuntrer til misjon, og om det er mulig for ikke-kirkelige å forstå forkynnelsen, kommer misjonshusene dårlig ut.

Omvendelse
Et beslektet spørsmål er om forkynnelsen «ofte rommer kall til omvendelse». Svarene ble da enda et hakk mer kritiske. 30 prosent av tilhørerne svarer verken/eller, og 13 prosent er uenig eller svært uenig i at forkynnelsen ofte inneholder kall til omvendelse. Forkynnere svarer henholdsvis 27 og 8 prosent.

– Kallet til omvendelse er blant de minst omtalte emner i forkynnelsen, fastslår rapporten. 41 prosent av manuskriptene ble vurdert til i «meget lav eller lav grad» å inneholde kall til omvendelse.

«Stort problem»
Forfatteren av rapporten, Carsten Hjorth Pedersen, oppsummerer med at det «må være et stort problem» for misjonsorganisasjonene hvis det er sant at det står såpass dårlig til med muligheten til å forstå forkynnelsen. Han påpeker også det paradoksale i at misjonstemaet synes å ha så lav plass i forkynnelsen i det som kalles misjonshus. Han påpeker at det normalt vil være sammenheng mellom hvor mye det tales om et tema, og hvor mye det praktiseres.

– Omvendelsesforkynnelsen er avtagende i misjonshusene. Det forutsettes formodentlig langt på vei at de som kommer dit, er omvendt. Og de ikke-kirkelige som ennå ikke er kommet til tro, ser ikke ut til å være der, skriver Hjorth Pedersen.

De ansvarlige for rapporten mener også at et ord som «omvendelse» kan være ladet for mange, og at det er behov for å fornye måten det forkynnes til omvendelse på.

Disipler
At medarbeiderne i ImF skal «vekse og modnast som Jesu disiplar» er det andre hovedpunktet i strategiplanen. Det handler blant annet om å «rettleie og ansvarleggjere andre til å leve eit forpliktande kristenliv».

Da tilhørere og forkynnere som deltok i den danske undersøkelsen, ble bedt om å peke på de
viktigste kjennetegnene for god forkynnelse, kom «etterfølgelse/disippelskap» på 11. plass blant tilhørerne og bare på 13. plass hos forkynnerne.

På spørsmål om hvorvidt forkynnelsen «utfordrer til disippelskap/etterfølgelse av Kristus», er 77 prosent av tilhørerne «enig eller svært enig», men 6 prosent svarer «svært uenig eller uenig». Tilsvarende tall for forkynnerne er henholdsvis 86 og 0 prosent.

Brytes tallene ned på alder, viser det seg at tilhørere under 30 år i vesentlig lavere grad enn gjennomsnittet mener at forkynnelsen utfordrer til disippelskap. Blant de innleverte manuskriptene er det bare knapt halvparten der dette temaet vurderes til å komme klart fram, mens det i en tredjedel av tilfellene stort sett ikke er til stede.

Ser man på de 59 prosent av tilhørerne som hører til i misjonshus, er opplevelsen av hvorvidt forkynnelsen oppfordrer til disippelskap, nokså lik resultatet for misjonstemaet. Rapportforfatter Carsten Hjorth Pedersen mener at begge deler også kan ha sammenheng med at forkynnelse om Den hellige ånd og hans gjerning også står svakt.

Jo lengre tilhørerne har lyttet til forkynnelse, i desto høyere grad er de enig i at forkynnelsen oppmuntrer til disippelskap, etterfølgelse og misjon – og motsatt. De som står bak rapporten, spør seg om dette er fordi de mest erfarne går utfra at forkynnelsen oppmuntrer til dette – fordi de er vant til at den bør gjøre det – eller det er fordi de minst erfarne ikke har knekket språkkoden.

Nyanse
Et annet kapittel i rapporten, om forkynnernes håp for forkynnelsen, nyanserer bildet noe når det gjelder deres vektlegging av etterfølgelse og disippelskap. Når de blir blir bedt om å nevne tre ting som de håper at tilhørerne får ut av forkynnelsen, kommer det Jesus-sentrerte og hverdagsnære høyere enn når de generelt skal uttrykke hva som er god forkynnelse. Femteprioriteten (av 12) blir da at tilhørerne skal «leve som disippel», mens dette altså ikke er med når forkynnerne

på generell basis skal nevne kjennetegn på god forkynnelse. På niendeplass kommer det at tilhørerene skal få lyst til å misjonere, som altså heller ikke er med i forkynnernes generelle bilde av god forkynnelse.

– Det forkynnerne håper, uttrykker nok mer hva som ligger nærmest hjertet deres enn det generelle bildet de tegner, skriver Hjorth Pedersen.

Prosjektlederen mener rapporten har en dobbel utfordring til organisasjonene: Hvordan få temaet misjon sterkere inn i forkynnelsen. Og hvordan få påvirket tilhørernes holdninger til og handlinger overfor andre mennesker, slik at de i høyere grad snakker med folk som ikke går i kirker og misjonshus.

Les til sammenligning: Ny studie viser hva norske kirkegjengere forventer av prekener (Vårt Land)