Trosser janteloven for å gi ut musikk
Og er du med og finansierer, kan du få privatkonsert som takk.
John-Inge Rolfsnes har drevet med musikk store deler av livet. Gitar og sang er instrumentene. Først andres musikk, men etter hvert mer og mer sin egen. Arenaen har vært mange og varierte. Til og med plate har det blitt – sammen med bandet Skrent som han hadde da han bodde i Trøndelag.
– Men det tok ikke helt av, sier John-Inge, til tross for besøk både hos NRK Trøndelag og på Skjærgårds.
IMI-tur gav resultat
Men om cd-salget uteble, var responsen god; både på Skrent, hans egen musikk og på Lovsangsmessen han har vært arkitekten bak. Det siste året har lengten etter å gi ut musikken vokst fram på nytt. På nyåret tok han derfor kontakt med musikkprodusent Tore Kulleseid i IMI kirken i Stavanger. Det gav resultater.
– Jeg reiste nok ned med tanke på å lage en hel plate. Nå handler det derimot om noen få sanger.
Avtalen som er skissert fram, er en pakke på to sanger, der Tore Kulleseid vil hjelpe til med både valget av sanger, arrangementene, innspillingen, skaffe de øvrige musikerne; ja, det meste av produksjonen.
– Men det blir mitt produkt, det er viktig. Han hjelper meg bare med det praktiske, pluss at han evner å gjøre uttrykket mer moderne, sier Rolfsnes.
Crowdfunding
Hvilke sanger det blir, er ennå ikke bestemt. Det er heller ikke bestemt at det blir. For skal prosjektet bli noe av, trengs pengene. De er der ikke per i dag. Vegen han har valgt for å skaffe dem, er også kostbar på andre måter:
– Jeg er jo en traust vestlending, så dette utfordrer kraftig, sier John-Inge og ler godt.
For prosjektet skal finansieres ved hjelp av såkalt crowdfunding – eller folkefinansiering på godt norsk. Fenomenet har etter hvert vokst seg stort ute i verden og begynner også å innta Norge.
Konseptet er egentlig en god gammeldags kronerulling, bare med litt mer moderne innpakning.
– Kan misbrukes
Et av de første norske selskapene som startet med dette i Norge, var IT-selskapet Kommunion. Deres Min aksjon har baserer seg på folkefinansiering og har både Misjonsalliansen og Misjonsforbundet som brukere.
– Den største utfordringen med tradisjonell folkefinansiering er pålitelighet og etterprøvbarhet. I prinsippet kan man lage et prosjekt som handler om å bygge et trehus i det gamle eiketreet, og bruke folkefinansiering til å få til dette. Man har heller ikke kontroll med at pengene går til det som det sies de skal gå til, og det kan dermed også bli et verktøy både til hvitvasking og terror, sier Anders Torvill Bjorvand, administrerende direktør i Kommunion AS.
Deres Min Aksjon har derfor valgt en noe annen modell. Det er organisasjonene som har ansvar for selve prosjektene, og så organiseres innsamlingen gjennom folkelig engasjement. Det kan for eksempel være et bryllup, en vennefest eller bursdagsfeiring der man har som mål å samle inn en viss pengesum til et større prosjekt gjennom en lokal og personlig aksjon.
Vennekrets er redningen
– Men til tross for farene, hva med selve konseptet? Fungerer det?
– De som har fått det til, har gått «all in». De har sagt at «min bursdagsgave er dette, og bare dette», og markedsført dette aktivt til sine venner. De som bare oppretter en aksjon ved siden av, når sjelden målene sine, sier Bjorvand.
Markedet for slike innsamlinger vil også være det etablerte nettverket snarere enn de store massene.
– Noen få ganger skjer det at slike folkefinansieringer blir «virale», som det kalles, og sprer seg utover hele landet og verden. De aller fleste gjør ikke det, sier Bjorvand.
Folkefinansiering er dermed ikke et verktøy for de raske pengene, men det er en måte å organisere en innsamling fra de som allerede er engasjert.
– Når det gjelder f.eks. et musikk-prosjekt, vil det ofte være den etablerte fan-skaren som er målgruppen, gjerne knyttet opp til goder som signert cd slik at dette på et vis blir en form for forhåndssalg, sier Bjorvand.
Trosser jantelov
Og det er nettopp denne tanken John-Inge Rolfsnes har med sitt prosjekt. Målgruppen hans er de mange som opp igjennom årene har oppmuntret ham til å gjøre noe mer utav musikken, og godene han kan friste med, er flere. Her er det mulighet til å sikre seg eksklusiv t-skjorte, musikken på minnepenn før resten av folket, billetter til release-konsert, eller den mer eksklusive hjemmekonserten – alt etter hvor mye man legger i potten.
Og han innrømmer fort at det koster å markere seg på denne måten.
– Jeg kjenner jeg må ta sats for å våge dette, men det er veien jeg har valgt å gå. Skal jeg gjøre dette, trenger jeg pengene, og da er dette en god måte å gjøre det på, sier Rolfsnes som peker på to andre forhold ved crowdfounding:
– De som støtter opp om dette, sier også at de ønsker at musikken blir gitt ut. Det er en stor støtte. Dessuten kan det gi markedsføring i forkant.
Lydig mot lengselen
– Men hva om det ikke er noen som støtter opp, da?
– Da går jeg nok rett i kjelleren, sier John-Inge Rolfsnes og ler hjertelig.
– Nei, jeg har tenkt igjennom dette også, og jeg tror jeg skal greie å leve med det. Gjennom hele høsten har jeg kjent på et drag mot dette. Kanskje kan du kalle det for et kall, jeg vet ikke. Dette handler om å ta det draget på alvor. Dermed blir dette et skritt i tro, og jeg gjør dette fordi jeg tror jeg skal det, og at Vår Herre ønsker jeg skal gjøre det. Så får vi se hva resultatet blir, sier John-Inge Rolfsnes.
Dersom det blir noe av prosjektet, kan du etter hvert finne resultatet på Spotify, Wimp og Itunes.
Se også: slik gjør John-Inge når han trosser janteloven:
