− Jeg reagerte på at de tvilte på min troverdighet. Jeg tuller ikke med troen min. Jeg vet at jeg er en ekte konvertitt, sier David Kamalirad. Sambåndet møter ham før konvertittgruppen i KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) samles til bibelgruppe i Betlehem i Bergen.

David kom til Norge i 2008 og søkte om asyl. I 2012 fikk han avslag på sin asylsøknad. Oslo tingrett ga Utlendingsnemnda (UNE) medhold i deres vurdering. UNE vurderte det som lite sannsynlig at David vil få problemer om han blir returnert til Iran, selv om han er reell konvertitt. Hans rolle og engasjement i Betlehem ogSalt Bergenskirken er ikke så fremtredende at iranske myndigheter vil bry seg om det, ifølge UNE.

Les også: Nettleder: Farlig sikker

Veien til Norge
Det begynte da David skulle i militæret. På gaten i Teheran møtte han en dag en mann som kalte seg Aidin, og som spurte om han ville vite mer om kristendommen. David ble med i den kristne gruppen Tima Tao 220 som Aidin var med i, og David konverterer etter en stund til kristendommen. Etter ferdig militærtjenesten i 2005 reiser David på ferietur til Tyrkia. Der får han vite at Aidin og Tima Tao 220 er rullet opp av politiet. David tør ikke å returnere til Iran. UNE vurderer det som usannsynlig at David ikke visste at det er farlig å konvertere til kristendommen og fester heller ikke lit til historien at en mann går bort til en fremmed og begynner å misjonere på gaten i Teheran.

– Men det er helt sant, jeg visste ikke at det var farlig, bedyrer David overfor Sambåndet.

Fra Tyrkia reiser han videre til Hellas. Han bor en stund på gaten i Athen, men får hjelp av og engasjerer seg i First Greek Evangelical Church of Athens og Apostoliske Kristi Kirke i Athen. Den 11. juni 2006 blir David døpt i Apostoliske Kristi Kirke i Athen. Situasjonen i Hellas er usikker, og David har ingen rett til utdanning. Han prøver å komme seg til et annet europeisk land. I 2008 ankommer han altså Norge.

Trodd av retten
− Etter tingretten var det en nedtur. Men jeg visste at Gud ikke ville svikte meg, forteller David.

Men nedturen var ikke dypere enn at han bestemte seg for å ta kampen opp. Han anket til Borgarting lagmannsrett.

− Jeg hadde en god følelse etter lagmannsretten. Jeg visste at Gud har kontroll. Så hadde jeg gode vitner.

Den gode følelsen var ikke feil. Den siste uken i februar kom dommen fra Borgarting lagmannsrett . Retten ga David medhold. Retten tror ham på at han er en reell kristen, og at han vil være i fare dersom han returneres til Iran. Den gode nyheten ble feiret på restaurant.

− Jeg har brukt mye penger på advokat og saksomkostninger for å anke. Jeg betalte 45 000 kroner for behandlingen i lagmannsretten og 55 000 kroner for behandlingen i tingretten, forteller David.

Og enda kostet advokat og saken mer, penger David ikke hadde. Da han nevnte det for folk i Betlehem, sa de at dette skulle de hjelpe ham med.

− Jeg vil takke alle i Betlehem som har støttet meg.

Dommen er nå rettskraftig, og staten – ved Utlendingsnemnda, må betale både egne og David Kamalirads saksomkostninger.

Egenerklæringen
− I dommen fra Oslo tingrett går det frem at du flere ganger har endret på historien din. Kan du skjønne at man kan lure på hva som er sant og ikke sant når det gjelder din historie?

− Jeg ga 3000 euro for falskt pass for å komme fra Hellas til Norge. De snakket om Dublinkonvensjonen, og at jeg ville bli returnert til Hellas. Jeg ga feil informasjon om fødselsdato og om familien, for å beskytte familien, men ellers er alt sant. Og så tenkte jeg at det ikke var noen vits å fortelle sannheten når jeg uansett ville bli sendt tilbake til Hellas.

I dommen står det at David i sin egenerklæring skrev at han likte Norge og ville utdanne seg her som asylgrunnlag. Når Sambåndet konfronterer David med det, protesterer ham. Det er bare halve sannheten.

− Jeg skrev at jeg var kristen, og at det var farlig for meg hvis jeg returnerte til Iran, og at jeg ville ta utdanning i Norge, sier han.

Asylintervjuet har også vært med å gi David problemer.

− Det var en dårlig erfaring. Tolken oversatte feil. Det er for eksempel forskjellige kalendere i Norge og Iran. Derfor ble fødselsdatoen feil. Og da de spurte om navnene på alle evangeliene, hørte jeg at tolken bare nevnte to.

Tungt å vente
− Hvordan har det vært å vente på at saken din skal bli behandlet?

− Det har vært tungt. Jeg hadde midlertidig arbeidstillatelse og jobbet tre år på Postterminalen. Der begynte jeg som vikar i to måneder og fikk så fast ansettelse. Men da jeg fikk endelig avlslag på min asylsøknad i desember i 2012, måtte jeg slutte. Arbeidsgiver tok kontakt med politiet i Åsane og med Utlendingsdirektoratet (UDI) for å undersøke om mulighetene for at jeg kan jobbe. Postterminalen vil gjerne ha meg tilbake på jobb. Men de fikk nei. Men jeg har vært aktiv i kirken, i Betlehem og Salt Bergenskirken. Så trener jeg hver dag. Jeg får utbetalt 1900 kroner i måneden. Jeg bruker 400 kroner måneden på trening. Jeg må ut for ikke å bli deprimert og bekymret.

Familieproblemer
Familien i Iran har han ingen kontakt med, bortsett fra en lillesøster.

− Jeg fikk kontakt med søsteren min på Facebook i 2011. Hun sa at familien min har hatt problem med politiet siden 2007, etter at jeg besøkte den iranske ambassaden i Athen. De får ikke pass, de får ikke reise til utlandet og heller ikke studere i utlandet. Den ene broren min skulle studere i Tyskland, men det ble det ikke noe av. Det var min skyld. Jeg har dårlig samvittighet. Søsteren min har fortalt meg at min far har sagt at jeg ikke er hans sønn, og at jeg er død for ham. Resten av familien vet ikke at jeg har kontakt med min søster.

−Hva er din plan nå?

− Planen er å reise til Hellas for å besøke pastoren der. Så vil jeg begynne å studere til å bli elektriker og begynne å jobbe igjen på Postterminalen, sier David Kamalirad – som ser lyst på fremtiden i Norge.