BERGEN/OSLO: − Frykten rår blant de som styrer i Europa. Det er vårt ansvar at frykten ikke får rom. Kirken bør være den som står i bresjen. Frykt ikke! Du er håpet, der du er – med det lille du kan.

Ordene er Hilde Frafjord Johnsons. Hun ble spurt om å ha et innlegg på Bjørgvin diakonikonferanse i Bergen med tittel «Finnes det håp for flyktninger og innvandrere?» Hun er ikke typisk norsk, hva nå det måtte være. Som misjonærbarn vet hun noe om det å være fremmed.

− Jeg vokste opp i Arusha i Tanzania. Mine foreldre var ute som misjonærer for Det norske misjonsselskap (NMS). Min far var lærer på en skole som var eid av Det Lutherske Verdensforbund.
Min mor var sykepleier og startet en sykestue på skolen, begynner Frafjord Johnson.

Dype spor
Noen uker senere møter Sambåndet KrFs forholdsvis ferske generalsekretær på kontoret hennes i Oslo. Etter å ha hørt Frafjord Johnson på Bjørgvins diakonikonferanse vil vi gjerne vite mer om henne.

− Oppveksten i Tanzania har satt dype spor. Jeg så fattigdommen på nært hold. Du får en mye klarere opplevelse både av urett og av fattigdom – at du har mat på bordet hver dag og andre ikke har det. Jeg gikk på lokal skole. Der gikk det flest tanzanianske elever, men det var også andre elever fra hele verden. Jeg ble vant til et multikulturelt miljø, forteller hun.

Sju år gammel kom hun til Norge, som ikke var så multikulturelt.

− Jeg hadde ikke lyst til å flytte til Norge. Det var en stor overgang. Jeg måtte gå med sko også. Det likte jeg heller ikke. Jeg var nok en annerledes elev.

Heldigvis kom hun til Rønningen folkehøgskole der foreldrene var lærere. Der var det et internasjonalt og veldig åpent miljø.

− Så jeg kom ikke til et veldig tradisjonelt norsk miljø og bærer nok preg av det. Jeg gikk på skole på Kjelsås. Der var jeg en litt spesiell elev da, selvfølgelig. Det var bare en annen i klassen som hadde bodd i utlandet, og jeg var veldig glad for at hun gikk der. Jeg hadde selskap i henne. Hun er en god venninne fortsatt.

Bedehuset.
− Hvor hører du til i det kirkelige landskapet?

− Mine foreldre har vært i Den norske kirke alltid og i NMS, og det har jeg også. I studietiden var jeg med i Navigatørene. Jeg er nok et kirkemenneske.

− Hva slags forhold har du til bedehus og indremisjon?

− Det er ikke så mange bedehus i Oslo, men min mor er vokst opp på bedehuset i Frafjord. Der er et bedehus på Kjelsås, men det oppdaget jeg først da sanggruppen jeg var med i, ble spurt om å synge der. Etter hvert har jeg fått mer kjennskap til bedehuskulturen, både i partisammenheng og ellers.

− Så du liker å synge?

− Jeg har sunget masse. Er en gammel korsanger. Har sunget i Stavanger Symfonikor og også en del solo. Men det er blitt lite dyrking av den interessen nå.

− Hvilket inntrykk fikk du av bedehuset da du sang på bedehuset på Kjelsås?

− Det var en annerledes kultur. De var få mennesker, og de som var der, var eldre. Og jeg var tenåring. Det var en litt annen form enn det jeg var vant til fra kirken.

Om indremisjonen har Hilde Frafjord Johnson mye godt å si.

− Indremisjonen har mye positivt arbeid blant barn og unge, frivillig engasjement, engasjement i lokalmiljøet, dugnadsånd og drift av privatskoler. Vi var aktive i NMS, og NMS samarbeidet ganske tett med Santalmisjonen. I Tanzania var det mange misjonærer fra Norsk Luthersk Misjonssamband. Så jeg har mer kjennskap til Santalmisjonen og NLM enn ImF.

Indremisjonen har mye positivt arbeid blant barn og unge, frivillig engasjement, engasjement i lokalmiljøet, dugnadsånd og drift av privatskoler

Fattigdom
I stedet forå synge har Hilde Frafjord Johnson brukt tid på å gjøre noe med verdens fattigdom. I Kjell Magne Bondeviks første regjering (1997–2000) var hun statsråd i Utenriksdepartementet for utviklings- og menneskerettighetssaker. Så ble hun statsråd for utviklingssaker i samme departement i Kjell Magne Bondeviks andre regjering (2000−2005). I denne perioden spilte hun en svært aktiv rolle i forsøket på å få i stand en fredsavtale i Sudan, og hun var en av arkitektene bak Comprehensive Peace Agreement (CPA) for Sudan i 2005. Etter tiden som statsråd har hun hatt en rekke internasjonale oppdrag; spesialrådgiver i Afrikabanken, visedirektør (Deputy Executive Director) i Unicef og FNs spesialutsending til Sør-Sudan med ansvar for 11 000 ansatte og alle FNs operasjoner i det nye landet.

Dermed var det ikke noe problem for henne å ha et utenfrablikk på Norge, som hun hadde på konferansen i november.

Flyktningkrise
 

− Vi har en flyktningkrise. Mange mennesker har ikke håp om fred og trygghet i sine hjemland. Matrasjonene har blitt halvert i flyktningleirene i nabolandene. Mange forsøkte å komme til Europa. Bildet av Aylan ga en kort periode en viss sympati i Europa. Så kom det enda flere. Land etter land i Europa stengte grensene. Ikke siden 1997 har det kommet så få til Norge som i år, på grunn av grenser og stengsler. De flykter først og fremst til nabolandene, sa Hilde Frafjord Johnson da og la til:

− Siden det kommer færre nå, så tror man at det er blitt bedre og at færre flykter over havet. Det stemmer ikke. Det er ikke blitt bedre for dem. Dobbelt så mange har druknet i år som i fjor. Det er
verre nå.

Så viste hun til tall. Globalt er 65 millioner mennesker på flukt, og hvis Europa skulle tatt imot forholdsmessig like mange flyktninger som Jordan har gjort, skulle verdensdelen ha tatt imot 100 millioner flyktninger. I 2015 tok Europa i mot litt over 1 million flyktninger. Og Frafjord Johnson hadde noe å si til de som sier «Vi kan ikke ta imot alle. Hele Afrika kan ikke komme hit.»

− Det er ikke det vi ber om. Vi ber om at Norge ikke skal være med i konkurransen om å være strengest i Europa. Vi ber om en anstendig arbeidsfordeling mellom europeiske land. Jeg tror de neste generasjonene om tjue – tretti år vil utfordre oss og spørre: «Hva gjorde du i møte med den største flyktningkrisen siden 2. verdenskrig?» Jeg vil være i stand til å se meg selv i speilet.

Vi ber om at Norge ikke skal være med i konkurransen om å være strengest i Europa

Den norske stammen
I innlegget snakket Hilde Frafjord Johnson ikke bare om flyktninger og innvandrere, men også om den norske stammen. Hun er også sosialantropolog, og sosialantropologer har forsket på norsk kultur, verdier og væremåte og hvordan de som kommer hit, opplever oss nordmenn.

− Den norske stammen er annerledes sammenlignet med de tradisjonene flertallet av verdens befolkning kommer fra, slo hun fast før hun kom inn på det som kjennetegner den norske stammen.

Hun begynte med å nevne stillheten og tilbakeholdenheten som to karaktertrekk.

− I de fleste andre land er det uhøflig ikke å prate med dem man møter, selv om de er fremmede. Vi er stille på bussen og i heisen. Vi snakker ikke til fremmede. Da kan man lett begynne å lure: «Er det meg det er noe galt med», forklarte hun.

Men det er faktisk de som kommer hit, som er normale – i internasjonal sammenheng. Det er vi nordmenn som oppfører oss annerledes.

Andre trekk som ifølge Frafjord Johnson preger Norge, er enighet og tillit.

Vi lever alene. De andre bor sammen

− Uenighet er negativt i Norge. Konflikt må unngås. I andre kulturer er de vant til konflikter. Konsensus er viktig for oss. Her er det stor tillit mellom de styrende og de styrte. I Norge kan vi stole på systemet. Det er ikke slik i alle andre land, slo hun fast og fortsatte:

− Så er det likheten. Norge er det mest likestilte land i verden. Hvordan er det å være annerledes i det likestilte Norge? Det er ikke lett å passe inn når alle skal være like. Pakistan og Norge er regnet for å være de mest konforme samfunnene i verden. Og uavhengighet og selvstendighet er en stor verdi i Norge. Alle skal klare seg selv. Vi lever alene. De andre bor sammen. Hvis vi trenger hjelp, går staten inn. Mange er sjokkert over hvordan vi behandler våre eldre. Eldre er sett på som mennesker som skal verdsettes høyest av alt i mange kulturer. De skal æres. De står over oss. Sånn er det ikke i Norge.

På kontoret noen uker senere sier Hilde Frafjord Johnson at det skjer noe med den norske stammen på grunn av de som kommer hit.

− Mens den norske væremåten tidligere har vært ganske snever, der det ikke skulle mye til for å skille seg ut, er det blitt litt bedre. Det er større toleranse i Norge for mangfold nå, synes hun.

Integrering
Men fortsatt ser hun store utfordringer.

− Det er vårt ansvar å forklare vår norske væremåte og fortelle de som kommer hit, hvordan ting fungerer her. For at det skal skje må vi kommunisere. Begge må være interessert i å snakke sammen. Hvis de som kommer hit, ikke får kontakt med nordmenn og ikke lærer norsk, er det ikke bare deres feil. Det er også vår jobb å integrere. Hvis vi ikke snakker sammen, får vi utenforskapet. Da tar vi fra dem håpet om integrering, og vi har tapt som samfunn.

Kirken kan ifølge Frafjord Johnson også bli bedre på integrering. Som hun sa på konferansen:

− Kirken den norske er nettopp det, norsk. Er det håp for våre nye landsmenn i kirken den norske? Kirken er ikke like flink til å ta imot fremmede. Den bærer veldig preg av norsk kultur. Det fører til at mange starter sine egne menigheter. Det har nok noe med form å gjøre, men også evnen til åpenhet og gjestfrihet.

Engasjement
− Hvordan begynte ditt internasjonale engasjement?

− Mitt politiske engasjement startet veldig tidlig. Jeg har vært opptatt av urett og ansvaret for min neste. Det har vært et engasjement hos meg helt siden jeg var liten. Tidlig i tenårene begynte jeg å diskutere politikk hjemme. Min mor var i lokalpolitikken for KrF i Oslo. Min far var engasjert i Mellomkirkelig Råd, og han ledet misjon- og u-landslinjen på Rønningen. Vi satt ofte å diskuterte politiske spørsmål ved middagsbordet.

− Og hvorfor ble det KrF?

− Det var Jakob Aano som meldte meg inn i KrFU i Rogaland. Han var stortingsrepresentant på denne tiden, og en familievenn fra tiden i Tanzania. KrF var et naturlig valg. Det hadde med det kristne menneskesynet og kristne verdier å gjøre, kombinert med ansvaret for verdens fattige og forvalteransvaret og miljø. For meg var det ikke noe alternativ til KrF. Jeg var enig med dem.

Sudan
− Og hva er det med Sudan?

− Da jeg var student, var jeg veldig opptatt av kampen mot apartheid, som er rasediskriminering satt i system. Jeg opplevde det som noe av det verste som fantes. Den kampen vant vi. Men jeg oppdaget etter hvert at det var et annet land som hadde et tilsvarende apartheidsystem, og det var Sudan. Der var det systematisk forskjellsbehandling og gradering av mennesker etter etnisk tilhørighet, og det var en viktig grunn til at det hadde vært krig i nesten 50 år. Det gjorde at jeg engasjerte meg. Hovedpoenget var å få til en rettferdig fred og få slutt på krigen. Men rettferdig fred vil det jo ikke bli før det er slutt på forskjellsbehandlingen.

Hilde Frafjord Johnson var med og fikk til en avtale som skulle gjøre slutt på forskjellsbehandlingen, men den avtalen ble ikke gjennomført etter planen. Da hadde sørsudanere muligheten til å gjennomføre en folkeavstemning om Sør-Sudans framtid. Nesten alle stemte for løsrivelse, og staten Sør-Sudan ble en selvstendig stat i 2011. Det har ikke gått så bra med den nye staten. En FN-kommisjon konkluderte nylig med at landet er på randen av en etnisk borgerkrig som kan destabilisere hele regionen.

− De har klart å rote det til for seg selv, registerer Frafjord Johnson.

Raust miljø
− Hvordan er det med det internasjonale engasjementet på bedehuset og i indremisjonen?

− Min erfaring er at du finner ikke noen rausere miljøer når det gjelder å stille opp for andre og ha hjerte for andre. Hvis du ser på givergleden i disse organisasjonene sammenlignet med resten av befolkningen, er den skyhøy. Der er en vilje til å stå på. Jeg kjenner miljøet på Jæren og i Ryfylke, og der er dugnadsånden veldig sterk. Så det blir helt feil å si at det er et miljø som er innadvendt og seg selv nok. Og på friskolene som mange av organisasjonene driver, ser vi det også. Der er det elever som er veldig engasjerte i sosiale spørsmål, i arbeidet for fattige mennesker eller i kampen mot sorteringssamfunnet. Og det kommer jo av at de tar det kristne menneskesynet på alvor. Menneskeverdet, ansvaret for vår neste og forvalteransvaret er veldig viktige kristne verdier. Det er gode verdier de har fått med seg. Og dette trenger vi mer av, ikke mindre!

Min erfaring er at du finner ikke noen rausere miljøer enn på bedehuset og i indremisjonen når det gjelder å stille opp for andre og ha hjerte for andre

Håp og tro
− Hva betyr håp for deg?

− Det kristne håpet gjelder meg som privatperson, håpet som ligger i at jeg setter min lit til Gud. Samtidig setter jeg mye av min forståelse av håp i sammenheng med at det også er min oppgave å bidra til å gi andre håp. Vår oppgave som troende mennesker er faktisk å gi andre håp, håp om et bedre liv her på jorden. Enten det gjelder flyktninger, fattige mennesker eller, andre som lider. For meg betyr håp også det ansvaret jeg har: Vi er håpet for andre. Vi har fått beskjed om å ta dette på alvor.

− Og hva betyr den kristne troen for deg?

− Troen betyr masse for meg. Den er mitt ankerfeste i livet. Det er grunnmuren jeg bygger livet på. Jeg er ikke alene, men kan legge alt frem for Gud. Selv om jeg kanskje ikke er en type som er så mye i mitt stille lønnkammer, samtaler jeg ofte med Gud underveis og ber om ledelse. Det gir trygghet, sier Hilde Frafjord Johnson.