Tirsdag 8. november går det amerikanske folk til stemmeurnene for å velge ny president. Valget står mellom republikanernes kandidat, forretningsmannen Donald Trump, og demokratenes fanebærer, tidligere utenriksminister Hillary Clinton.

Mange har spurt seg hvordan det republikanske partiet kunne ende med en kandidat som Donald Trump, som i valgkampen først og fremst har gjort seg kjent ved til dels vulgære uttalelser. Dette er temaet for en svært interessant artikkel i nettmagasinet Vox 18. juli, skrevet av statsviterne Thomas Mann og Norman Ornstein. Mann og Ornstein mener nominasjonen av Trump er resultat av en 30-årig republikansk krig mot regjeringsapparatet i Washington DC.

20.-21. september 2013 var amerikanske George Barna hovedtaler under Lev livet-konferansen i Fredheim Arena i Sandnes. Indremisjonsforbundet var initiativtaker og sto som innbyder sammen med Normisjon, Ungdom i oppdrag og Kristent nettverk. Konferansen handlet om tro i hjemmet, og George Barna var hentet inn fordi han, blant annet gjennom organisasjonen Barna Group, satt på stor kunnskap om foreldrenes betydning for barns tro. Sambåndet skrev fyldig om dette i oktobernummeret i 2013.

George Barna bekreftet i et intervju med oss at han hadde vært en del av valgkampapparatet til Newt Gingrich da kongressmannen tapte kampen om å bli republikanernes presidentkandidat i 2012. Barna sto i spissen for en koalisjon av kristne ledere (Faith Leaders Coalition). Barna skrev på sin Facebook-side at han «etter omfattende studier, sjelegransking og bønn» hadde kommet til at Newt Gingrich var «den beste mann til jobben».

Jeg kom i tanker om dette da jeg ble oppmerksom på artikkelen til Mann og Ornstein gjennom en omtale i Fædrelandsvennen 24. august. De to statsviternes resonnement slår ikke heldig ut for George Barnas foretrukne kandidat til president i 2012. Thomas Mann og Norman Ornstein hevder at Newt Gingrich var en frontfigur i det de mener har vært en republikansk «politikk for ødeleggelse». Denne politikken mener de har ledet fram til Donald Trump, og Newt Gingrich var høyt oppe i spekulasjonene om hvem som skulle bli Trumps valg av visepresidentkandidat.

«Det republikanske partiet har blitt en opprører i amerikansk politikk – ideologisk ekstrem, full av forakt for det eksisterende sosiale og økonomiske systemet, hånlig innstilt overfor kompromisser, uberørt av den vanlige forståelsen av kjensgjerninger, beviser og vitenskap og avvisende overfor legitimiteten av sin egen politiske opposisjon», skrev de to i en bok i 2012.

Det republikanske partiet har blitt en opprører i amerikansk politikk

Mann og Ornstein vurderer det slik at Newt Gingrich var ledende i å skape polarisering mellom det republikanske og det demokratiske partiet, sverte den politiske prosessen og framelske politikerforakt. Som eksempel viser de til at Gingrich, på slutten av 1980-tallet, kastet seg på og forsterket det Mann og Ornstein anser for å være en populistisk bølge utløst av en foreslått lønnsøkning til kongressrepresentanter, dommere og embetsmenn. Dette til tross for at Gingrich selv støttet lønnsøkningen. Strategien ledet, ifølge statsviterne, til at republikanerne i 1994 fikk flertall i Representantenes hus for første gang på 40 år.

Den finansielle kollapsen i 2008 utløste ifølge Mann og Ornstein en ny populistisk bølge, og en ny generasjon republikanske politikere (the Young Guns, f.eks. nåværende leder (Speaker) for Representantenes hus, Paul Ryan) fulgte samme taktikk som Gingrich og skapte raseri mot det politiske etablissementet og landets første svarte president, Barack Obama. Strategien har, ifølge de to statsviterne, vært å framstille alle handlinger fra regjeringsapparatet i Washington som katastrofale, enten ved å stoppe lovgivning eller å delegitimere den politiske prosessen eller resultatet av den. Det førte til styrket republikansk flertall i Representantens hus og også flertall i Senatet.

At det republikanske partiet likevel ikke har lykkes i eksempelvis å stoppe Obamas helsereform har, ifølge Mann og Ornstein, imidlertid slått tilbake på partiets lederskap og ført til et begrenset utvalg av presidentkandidater. Til slutt sto det mellom Ted Cruz og Donald Trump – og Trump vant fram.

Som avisen Dagen skrev 8. oktober skaper de to presidentkandidatene Donald Trump og Hillary Clinton splid blant kristne. Om lag hver fjerde amerikaner regner seg som evangelisk kristen. Nesten halvparten av evangeliske pastorer hadde i oktober ikke tatt stilling til hvem de skal stemme på. Av de som har tatt stilling, sier 38 prosent de vil stemme på Trump og 9 prosent på Clinton.

Også denne gang har George Barna vært en spiller i valgkampen. 27. september var han blant underskriverne av et åpent brev til kristne pastorer, ledere og troende som «støtter den anti-kristne progressive politiske bevegelsen i Amerika» (progressiv = reformvennlig, red.anm). Underskriverne kommer med en sterk oppfordring til «progressive evangelikale kristne og katolikker om å omvende seg fra arbeidet som ofte fremmer en destruktiv liberal politisk agenda». Det åpne brevet kommer ikke med direkte støtte til noen av presidentkandidatene, men fremmer kritikk av både Obama-administrasjonen og demokratenes presidentkandidat for blant annet å stå for politikk som de anser å være i strid med Bibelen (og det skal sies at det ikke er vanskelig å være enig i flere av punktene).

Få dager etterpå signerte over 100 evangelikale ledere en «erklæring av amerikanske evangelikale i forbindelse med Donald Trump». De uttaler seg svært kritisk til Trumps kandidatur, uten direkte å ville si at de dermed støtter Hillary Clinton. Avisen Dagen anfører at det blant disse underskriverne finnes eksempler på dem som av blant andre George Barna blir kritisert for å fremme «progressive saker».

21. juni i år var George Barna en av talerne da om lag tusen amerikanske kristne ledere møtte Donald Trump på en lukket samling i New York. Ifølge rapporter påpekte meningsmålingseksperten Barna at dersom de kristne som var hjemmesittere sist, stemmer ved årets valg, kan Trump vinne. Natt til onsdag 9. november norsk tid får vi svaret.