Er jeg Charlie?
Ugjerningene i Paris 7. og 8. januar har gjort et dypt inntrykk, ikke minst på alle som driver med publisering.
På formiddagen 7. januar skyter og dreper to menn sju redaksjonelt ansatte i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, samt en korrekturleser, en vaktmester, en gjest og to politivakter. Dagen etter blir først en politikvinne og så en butikkarbeider (22), en student (21), en dataingeniør (45) og en pensjonert pensjonsforvalter (64) – alle jøder – som var tatt som gisler i et jødisk kjøpesenter fire mil unna, drept av en mann som settes i forbindelse med de mistenkte fra dagen før.
17 personer drept, i tillegg til gisseltakeren og brødreparet som er mistenkt for attentatet mot redaksjonslokalet, og 11 såret. Penner og handlevogner ble møtt med rifler.
Satire, som er ukemagasinet Charlie Hebdos form for samfunnskritikk, er velkjent og påaktet i Frankrike, men lite brukt i Norge. Sjangeren kan defineres som «vittig spott» og latterliggjøring. Magasinets tegnere har også latt denne kritikken ramme religion – ved å trykke karikaturer av blant andre Jesus og Muhammed. Før drapsmennene flyktet, ropte de «Allah er stor», og at de hadde «hevnet profeten» Muhammed.
I dagene etter trykket flere aviser, også norske, noen av de samme Muhammed-karikaturene. Slagordet «Je suis Charlie» – «Jeg er Charlie» – spredte seg blant annet på sosiale medier, i protestmarsjer og på forsiden av aviser som publiserte karikaturene. I tillegg startet en intens debatt om ytringsfriheten. Flere redaktører mente det var viktig å trykke karikaturene som en protest mot drapsmennenes inngrep mot ytringsfriheten, og for at ikke angrepsrisikoen skulle hvile på bare noen få.
Også vi i Sambåndet gjør oss bruk av den samme ytrings- og trykkefriheten. Ytringsfrihet kan blant annet defineres som retten til å si noe som noen er uenig i og er sentral i ethvert demokrati. Knappe fire døgn før angrepet mot Charlie Hebdo, fikk jeg, av styret i Indremisjonsforbundet, overført ansvaret som ansvarlig redaktør. Det ble ikke mindre alvorlig etter drapene i Paris.
Men er jeg Charlie? «Jeg synes ikke man som kristen kan støtte Charlie Hebdo. Ta en titt på disse blasfemiske tegningene de har hatt av Jesus», skrev en kvinne i kommentarfeltet på dagen.no i dagene etter attentatet.
Jeg liker heller ikke når Jesus utsettes for spott, men jeg mener at retten til å ytre seg i de fleste tilfeller må gå foran ytringenes form. Det å mislike noe betyr ikke at det skal forbys, men ytringsfriheten innebærer også retten til motytring (verbalt eller skriftlig), og den kan vi velge å benytte oss av.
Jeg har per i dag ingen planer om å trykke karikaturer av Muhammed (eller andre for den del), så svaret på spørsmålet ovenfor blir vel da «nei». Ytringsfriheten innebærer retten til å publisere, ikke plikten til det. Hva som skal publiseres, er opp til ansvarlig redaktør å avgjøre. Min ledestjerne vil være formålet med publikasjonen og den aktverdige grunnen til å sette noe på trykk. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg kritiserer den drepte sjefredaktøren i Charlie Hebdo eller andre som har publisert karikaturer. Deres vurdering var annerledes enn min.
Avisen Dagen var imot trykking av Muhammed-karikaturene i 2006 – utfra tanken om ikke å ville bidra til krenkelser. Men redaktør Tarjei Gilje vedgår i lederen 10. januar at han nå synes det er vanskeligere å forsvare denne holdningen (Dagen trykket Charlie Hebdo-karikaturer 9. januar). Jeg er enig med Gilje i at det å vise hva en sak dreier seg om, kan være en aktverdig grunn til å publisere, selv om noen oppfatter det som krenkende. Hensynene må veies opp mot hverandre. I dagens multikulturelle Norge er det mange syn på ytringsfrihet, og derfor mener jeg også at vedtaket om å fjerne blasfemiparagrafen i den nye straffeloven, er riktig. Å publisere bare for å krenke eller provosere kan være innenfor ytringsfrihetens grenser, men ikke en del av den jeg vil benytte.
Jesus la selv ikke alltid fingrene imellom. Fariseerne, som i hvert fall i egne øyne var høyt aktet, ble karakterisert som «ormeyngel» og «hvitkalkede graver». I Luk 13,32 beskriver han kong Herodes som en rev. Den hellige ånd fant det ikke nødvendig å sensurere da evangelistene kort tid senere skrev det ned. Paulus sa Peter imot «like opp i ansiktet» (Gal 2,11-14) i andres påhør og ønsket at de som forfektet omskjærelse for hedninger, måtte «skjære seg fordervet» (Gal 5,12). Også Bibelen gir rom for å publisere omstridte ytringer om grunnen er god nok.
Som jeg tidligere har skrevet i denne spalten, må også leserne av Sambåndet regne med å bli overrasket, positivt eller negativt, og det har vi eksempler på så sent som fra nyeste nummer. Fristelsen kan av og til være der for oss som skriver, til å drive selvsensur når kilder har sagt noe i et intervju som vi tror vil vekke negative reaksjoner. Men dersom den aktverdige grunnen til å publisere er til stede, skal vi ikke la oss sensurere av oss selv. For en publikasjon som ikke vekker noen form for følelser eller reaksjoner, er ikke verdt det ganske så dyre papiret den er trykket på.
