Og endelig har vestlendinger skjønt hvordan de skal oppføre seg på auksjon.
Klokka har passert elleve lørdag formiddag. Det striregner, men Edvard Foss har ikke tatt seg tiden til å finne regnjakke. Bare refleksvesten er kastet utenpå skjorta der han speider mot veien nedenfor garasjene og mumler for seg selv. Ikke all parkering er god parkering når det er loppemarked på Bibelskolen.
– Sovet? Jo, takk. Det ble noen timer, sier han og setter kursen inn i Bibelskolehallen på Bildøy, der andre dag av Bibelskolens og ImFs loppemarkedet er godt i gang.
Regnværet er ikke optimalt, for da holder noen seg hjemme. Men ikke de største ildsjelene. Da dørene åpnet stod de klare for å saumfare bord og benker etter småskatter før de andre. En liten skei, et bilde, en tinntallerken – godstoff for samlere. Men det er ikke alltid så lett å finne, for det er en som har gått og snust siden tirsdag da leveringen startet. Edvard Foss er mannen. Ikke for å ta skattene selv, men for å flytte dem over på auksjonen. For et loppemarked er ikke bare salg over disk, det er også harde bud om de beste gjenstandene.
– Der er det alltid noen som er med og byr opp prisen.
Det har de ikke funnet ut av her på Bildøy ennå.
Foran på scenen står de; en gammel vugge, sølvtallerkener, et servise fra Ukraina, gamle bilder med Kristusmotiv.
– De har blitt enormt populære i det siste, sier Edvard og stimer videre. På merkelig vis holder han koken, selv om han har vært i sving døgnet rundt de siste dagene. For selv om det er mange frivillige i sving, så er det han som er sjefen. Det er han som skiller skitt fra skatt, det er han som vet hva som er «inn i tiden» og som frimodig skrur prisen litt opp dersom markedet tilsier det. Det er han som har plassert den gamle sofaen sammen med det runde bordet – for å skape det hjemmekoselig – med en 60-tallsskjenk i teak like bak.
– De har også blitt veldig populære. På vei inn det nå.
Klokka passerer tolv, andakten er over. Auksjonen kan starte. Edvard har hevet klubba og røsten. Men du vet, det er ikke helt som på Sørlandet. For alle som har vært i nærheten av Edvard under et loppemarked, får en historie og to fra Loppemarkedet på Audnastrand. Der vet de å samle penger.
– Der er det alltid noen som er med og byr opp prisen. Det har de ikke funnet ut av her på Bildøy ennå. Men det kommer seg.
Minuttene går, gjenstandene går unna – og mang en god historie følger med på kjøpet. Det er brukbart trøkk i år.
– Ja, i år fikk vi ganske bra priser, sier Edvard Foss mens han tørker svetten i etterkant.
– Selv om noe gikk alt for billig, og noe ble styggdyrt. Men sånn er det. Det er noe av sjarmen.
Og sjarmen er en av grunnene til at loppemarked fortsatt lever til tross for at stadig flere bruktbutikker dukker opp.
– Et loppemarked er der kun i kort tid og du kan gjøre gode kjøp. I en bruktbutikk ligger varene der helt til selger får den prisen han vil ha, forklarer Edvard, som gjør som Brum, sier ja takk til begge deler.
Tellemaskinen stoppet på kr 76.000 brutto dette året. Det er brukbart for en helgs arbeid, mener Edvard, men verdien kan ikke bare måles i kroner og øre.
– Den viktigste verdien er kanskje den PR-messige. Vi får profilert oss som skole og organisasjon i nærmiljøet, vist fram skoleanlegget og delt noe gjennom andakt og forkynnelse. En slik helg møter vi folk vi aldri ellers møter.
– Et loppemarked er der kun i kort tid og du kan gjøre gode kjøp.
Og for de som lurer på om loppesjefen fikk med seg noen nye lopper hjem:
– Ingen kommentar, smiler han lurt.
