Doktorgradsavhandlingen «Old Paths and New Ways: A Case Study of the Negotiation between Tradition and the Quest for Relevance in Two Worship Practices» ble forsvart og godkjent ved Menighetsfakultetet (MF) 30. september.

Den ferske doktoren heter Robert Lilleaasen og jobber til daglig på Fjellhaug Internasjonale høgskole.

– Jeg har fulgt to menigheter, hvorav den ene har bakgrunn fra bedehustradisjon og den andre fra Den norske kirke (Dnk). Utgangspunktet var at de har blitt ganske like, og jeg har sett på hvordan det har skjedd, forteller Robert Lilleaasen.

Menighetene han har fulgt, er Revetal Menighet i Vestfold som har sin opprinnelse i kirkens (Dnk) gudstjenestetradisjon, og Misjonssalen Ålesund som stammer fra bedehustradisjonen og har tilknytning til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Lilleaasen valgte å besøke menighetene flere ganger og observere gudstjenestelivet i tillegg til å intervjue ledere og medlemmer.

– Felles har de en litt løsere tilnærming til tradisjon og drar nok veksler på de samme impulsene, samtidig som de har en ganske lik forståelse av hva som er relevant. I begge menighetene er relevans nært forbundet med det personlige, forklarer Lilleaasen som en årsak til at menighetene er blitt så like.

– I dette er det en myndiggjøring av de unge voksne, en satsing på dem, som er viktig for å forstå hvorfor disse menighetene er så like. De har satset på den samme gruppen.

Supplement på vei ut

Professor ved MF, Harald Hegstad, har fulgt Lilleaasens doktorgradsprosjekt. Han mener studien sier noe om at den tradisjonelle bedehuskristendommen, som var et slags supplement til kirken, på mange måter er på vei ut.

– Enten går den inn i kirka, som i Revetal, der en kommer inn med kirkelige strategier og avklarte relasjoner. Eller så blir man selvstendig på den litt mer uavklarte måten NLM for øyeblikket står. Mange er medlemmer, men har ikke så mange formelle relasjoner, sier han.

Hegstad mener det kan oppfattes som en utvikling i mer frikirkelig retning.

– Da blir man litt mer kirkelig. Ikke veldig høykirkelig, men det kommer inn en del kirkelige elementer.

Et tredje felles mål

Begge menighetene er beskrevet som evangelikale, og Lilleaasen har knyttet dem til en pietistisk tradisjon. Selv om menighetene er svært like, ser han det ikke slik at den ene tradisjonen beveger seg mot den andre.

– Det blir riktigere å si at begge tradisjonene beveger seg mot et tredje felles mål, som er hva de ønsker at en gudstjeneste og menighet skal være. Da tar de også opp ting fra hverandre, sier Lilleaasen.

Hegstad mener studien sier noe viktig om utviklingen på det evangelikale feltet.

– Den sier noe om hva som skjer der med gudstjenesteliv og hvorfor folk går til gudstjeneste i slike sammenhenger. At man går der for å møte Gud, det er viktig. Det genuint religiøse elementet spiller en rolle, sier MF-professoren.

Han tror menigheter som overser det og prøver å lage gudstjenesten til noe annet, vil få problemer.

– Da mister de noe vesentlig. Slike ting kan vi lære av denne doktorgradsstudien.

Svekker tilhørighet

Lilleaasen forteller at i begge sammenhengene var det noen som var veldig opptatt av å markere distanse til organisasjonen, enten det var Dnk eller NLM.

– De «tåler» denne organisasjonstilknytningen fordi akkurat denne menigheten er slik den er. Man snakker om seg selv som et lokalt utrykk for den universelle kirke, forteller han.

Den nybakte doktoren tror det ligger en fare i å svekke organisasjonstilhørigheten.

– Man kan gjerne snakke om at en er et lokalt uttrykk for den globale kirke, men i praksis svekker man egentlig tilknytningen til den globale kirke ved å svekke organisasjonstilhørigheten. Det er jo nettopp det som knytter dem til den universelle kirke. Det er en utfordring disse menighetene må være oppmerksomme på.

Slutt på frie vitnesbyrd

Noe av det som overrasket Lilleaasen mest, var at når man i bedehussammenheng startet å ha gudstjeneste søndag formiddag, følte man mer at man måtte følge reglene fra Dnk på hvordan ting skulle være.

– Det var noen ting man bare måtte begynne med når man ble en ordentlig menighet. Tradisjonelt har man jo vært litt kritiske til ritualer og sånn. Nå er det ikke bare det at man gjør det, men at de føler de må gjøre det, sier Lilleaasen.

Harald Hegstad forteller at det er noe man gjorde på bedehuset, som man ikke kan gjøre lenger.

– De frie vitnesbyrdene for eksempel, som noen oppfattet som selve bedehussjelen. Når man blir et offentlig sted for gudstjeneste, som Misjonssalen Ålesund, så går det ikke an fordi det skremmer folk og virker litt rart.

Lilleaasen legger til at det samme gjelder hvordan man har nattverd.

– Mange hadde det slik at man sendte nattverden i radene, men det har man sluttet med. Det har nok også med offentlighetsgraden å gjøre. Nå er det ikke slik at en kjenner alle som er der, sier han.

Ny studiemåte

Hegstad forteller at Lilleaasens måte å studere gudstjenestelivet på er ganske nytt i Norge,

– Det finnes mange menighetsstudier som undersøker hvordan menigheten er organisert og hvordan de tenker om å være menighet, strategier og lignende. Men det å gå inn og se på gudstjenestelivet, hva som faktisk skjer i gudstjenesten, er ganske nytt i norsk sammenheng, sier han.

Hegstad forklarer at når man har studert gudstjenesteliv, har man ofte bare lest hva som står i gudstjenesteboka og analysert liturgiske tekster og lignende.

– Metoden Lilleaasen har brukt, er noe mange kan lære av. Vi vet mye om menigheter, men lite om hvordan gudstjenestene faktisk arter seg, sier MF-professoren. KPK