HUSNES: Bare for å slå det fast med det samme. Dette er ingen objektiv anmeldelse av en revy, det er like mye en kommentar med både subjektive under- og overtoner.

For Sunnhordaland, Hardanger og Voss indremisjonssamskipnad, som det så klingende het da jeg var ung, er «min» krets. Det var her jeg vokste opp. Det var her jeg dro på leir. Arbeidet, og arbeiderne, er viktige årsaker til at jeg er der jeg er i dag. Derfor er det vanskelig å legge gamle minner og gode vibrasjoner igjen utenfor døra til skrivestuen.

Nå heter de Indremisjonssamskipnaden, eller aller helst bare Ims. Og da jeg i fjor høst hørte at Ims planla å feire sitt 150-års jubileum med «historisk spel med glimt i auga», skjønte jeg at Ims hadde bevart mye av sin identitet fra min egen ungdom.

For når livet i en vekkelsesebevegelse kunne bli litt trangt, når en oppvoksende ungdom hadde andre spørsmål enn de som fikk svar gjennom «du kan komma til Jesus med alt. Og gjer det i kveld, for i morgon kan det vera for seint», da var det befriende og livsbejaende å oppleve leirlivet. Her gikk alvor og moro hånd i hånd, og her var det leirkvelder som gav oss deltakere mageverk av den gode sorten. Ikke fordi sketsjer og underholdning gjorde oss flaue av krampaktig skuespill, men fordi det til tider var humor og scenekunst av høyt nivå. Det var ekte – både det som ble levert av latterkuler og det som ble servert fra talerstolen. Begge deler hørte med, begge deler var en del av livet.

Derfor har jeg gledd meg til denne kvelden helt siden før jul og når jeg i tillegg hørte at de hadde hyret inn Tor Eivind Skeiseid og hans folk i Ryfylke livsgnist til å skrive manus, steg entusiasmen enda mer. For denne gjengen fra Finnøy er bærere av den samme samtidighet av «glimt i auga og gløtt av himmel».

300 timer har han og kollega Silje Flesjå brukt til å lese historiebøker, tråle kretsblad og møte mennesker før de skrev manuset til de 7 glade amatører som tok oss med på historiereise denne kvelden. Det skjedde på en alt annet enn amatørmessig måte. Her var nivået høyt, både i sceneskift, levering av replikker, innlevelse, formidlingsevne. I en god blanding av nåtid med fortellende historietimer, dialoger fra et punkt i historien og små velspilte revystykker, får vi en gjennomgang av historien fra starten i ei løe i Uskedalen 16. mai for 150 år siden, og fram til i dag.

To linjer preger disse fortellingene som ble servert oss. Den første handler om mennesker.

• Dristige mennesker som vågde å handle på det Gud hadde lagt ned i dem. Som stortingsmann og ordfører Samson Stueland som var en av bærebjelkene i startdagene der i løa.
• Stillfarne kjemper, som Håkon Sandvoll, som så enkelt og ekte går på husbesøk og vitner så hele huset blir frelst.
• Åndsfylte mennesker, som Hans Sandvoll som overtok rektorjobben ved Framnes med «eg skal no prøva» – og som blir omtalt som en bønnekjempe.
• Vi får møte noe av radikaliteten og rausheten som vågde å slippe til Fitjarkvartetten med sine gitarer og forsterkere, så nytt og annerledes at de bare fikk lov å synge én sang på møtet. Men de fikk lov, og de fikk komme tilbake senere.
• Og det er høvdinger, representert ved Bjarne Eide. Med sitt karakteristiske «ja då», «sjå ungdommen, ungskogen» og den lett nasale klangen i stemmen, trer den varmhjerta høvdingen levende fram for oss gjennom Svein Bjarne Aase sitt mesterlige spill.

Den andre linja er de sterke kvinnene.

Helt fra starten i løa der fru Stueland, Anna, framstår som den som setter fart på sin mann og sparker Samson i gang til å starte indremisjonsarbeidet, skjønner vi at kvinnene har hatt en sentral plass i historien. Her fantes kvinnelige hotelldirektører på 60- tallet, kvinnene fikk tidlig stemmerett, den første kvinne var på plass i hovedstyret i 1974 og i dag har de også kvinnelig kretsleder.

Og brått dukker to av dagens kvinne-profiler opp. Liv Rolfsnes og Marit Andresen Røen – spilt av Ingrid Heie Hoel og Mariann Steinsland. Parodien er strålende gjenkjennbar – og hjertevarm. Vi kjenner igjen både fakter, ord, sang, omsorg og ikke minst nøden for de ufrelste som har preget de to evangelistene.

Og fra hysteriske latterkuler over Marit som vinker til alle kjente hun ser i salen, går vi rett over i delekvelden rundt lyskorset på leir.

Og det var dette jeg var så glad i som ung. Liv og evighet, lek og alvor. På samme tid. Her var galskap og alvor hånd i hånd, men jeg var aldri i tvil om hva som var det viktigste.

Derfor er det så riktig når revyen ender i at hele salen synger med på Oftedals «å at jeg kunne min Jesus prise», før det stilner helt i en stille solo av 12 år gamle Oda på siste vers:
Å hvilken lykke å deg tilhøre!
Takk, takk at også jeg fikk være med!
Din gode gjerning du selv fullføre,
til jeg står fri og frelst i evighet!

For det handler ikke først og fremst om det som har vært, det handler om det som kommer. Om Han som kommer. Med det perspektivet kan det bli nye 150 år.

Takk ImS for alt dere har gitt – og gratulerer med dagen.