Noe som for mange vil være helt nytt, skjedde under den siste av de sterke bibeltimene (se lenke nederst) på generalforsamlingen i Ålesund. Flere hundre tilhørere tok imot oppfordringen fra bibeltimeholder og Fredheim-pastor Runar Landro om å komme fram for å bli salvet med olje på pannen, bedt for med håndspåleggelse og slik bli utsendt til den lokale forsamlingen.

Jeg har i ettertid reflektert over om dette kan settes i sammenheng med begrepet trospraksis, eller «å gjøre tro», som avisen Vårt Land gjennom redaksjonelle artikler og leserinnlegg har belyst i sommer. I den første artikkelen, 10. juli, ble det vist til tre utviklingstrekk: Da kong Olav døde vinteren 1991, samlet folk seg foran slottet og tente lys, noe jeg personlig forbinder med katolsk gudstjenesteliv. I dag er lysgloben vanlig, kanskje mer i Den norske kirke (Dnk) enn på bedehuset. Førsteamanuensis Morten Holmqvist ved Menighetsfakultetet (MF) forsker på ungdomsarbeid. Han trekker fram «den karismatiske lovsangen», som nå har fått plass i den nye salmeboken, som et annet eksempel. For det tredje går stadig flere til nattverd. I løpet av de siste åtte årene har gudstjenestebesøket i Dnk dalt med 500.000 årlig, mens antall nattverdgjester har økt med hele 200.000.

I motsetning til tidligere generalforsamlinger ble det ikke invitert til nattverd på GF i år. Slik sett var GF 2016 motstrøms. Spørsmålet jeg vil stille, er likevel om tilskyndelsen til å komme fram og bli salvet, er et eksempel på trenden i norsk kristenliv om et mer konkret uttrykk for troslivet. Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, mener trenden uttrykker et ønske om at «ånd og kropp skal henge i hop», om at man tar sansene i bruk og reiser seg fra benkeradene og finner nye måter å feire gudstjenester på. I tillegg til lystenning viser Kalvig til eksempler som bønnevandring og håndspåleggelse. Ifølge Kalvig speiler kirken på denne måten tiden vi lever i. Gjelder dette også på bedehuset?

Spørsmålet jeg vil stille, er om tilskyndelsen til å komme fram og bli salvet, er et eksempel på trenden i norsk kristenliv om et mer konkret uttrykk for troslivet

«Kanskje har du aldri vært med på dette før», sa Runar Landro selv på den nevnte bibeltimen. Med henvisning til Apg 13,2-4 – om da Barnabas og Paulus ble utsendt på det som skulle bli den første misjonsreisen, tilskyndet av Den hellige ånd – anmodet Landro ImF-styret om å komme fram for å gjøre tjeneste som forbedere, sammen med dem som hadde hatt denne oppgaven under hele GF. Han delte ut ti beger med olje og forklarte at forbederne skulle tegne korsets tegn på pannen med fingeren dyppet i olje, legge hånden på skulderen og be om velsignelse, kraft og frimodighet til å tjene for dem som søkte forbønn.

«Det er på tide å trene seg i hvordan livet skal være på bedehuset, så nå modellerer vi det», sa Landro med et lite smil om munnen. «Det var slik Jesus holdt på, han sendte dem ut», fortsatte Fredheim-pastoren. De kanskje to hundre som satt i salen, ble tilskyndet til å «begynne å gå» dersom de kjente at de ville bli «utsendt av Jesus, berørt av Jesus og fylt med det de trenger for å tjene ham». De aller fleste fulgt oppfordringen og stilte seg i til dels lange køer til bønnestasjonene.

Det er på tide å trene seg i hvordan livet skal være på bedehuset, så nå modellerer vi det

Morten Holmqvist ved MF påpeker at de nye formene for trospraksis utfordrer et individualistisk syn på kristendommen – og kanskje også et pietistisk syn om «deg med din indre overbevisning i ditt hjerte», som han uttrykker det overfor Vårt Land. Undertegnede vet at den sterke tilskyndelsen fra Runar Landro om å komme fram for å bli utsendt ved salvelse og forbønn, vakte noen reaksjoner. Poenget var at man mente den enkelte ikke fikk et reelt valg om å gå fram eller ikke: «Hvem vil vel framstå som at man ikke vil bli utsendt?»

Hvem vil vel framstå som at man ikke vil bli utsendt?

Undertegnede vet også at Runar Landro på forhånd hadde bedt ImF-ledelsen om at det etter hans bibeltimer måtte bli gitt mulighet for ulike former for gjensvar, som forbønn eller sendelse. Fredheim-pastoren vil derfor mene at utsendelsen med salvelse og forbønn etter den siste bibeltimen, var varslet.

Hensikten med denne kommentaren er ikke å ta stilling til måten dette ble gjennomført på, men å invitere til refleksjon slik også sjefredaktør Åshild Mathisen i Vårt Land har oppfordret til. Kan salvingen på GF settes i sammenheng med en lengt etter å «leve det man tror på»? Er trospraksis slik det er forklart ovenfor, noe som også setter sitt preg på bedehusland? Hvordan skal vi i så fall forholde oss til det? Velkommen til å delta i en god samtale i kommentarfeltet under!

Se opptak av den aktuelle bibeltimen (åpner seg i eget vindu): Bibeltime lørdag morgen med Runar Landro

Les mer i redaktørbloggen for august.