OSLO: Det går fram av et opprop som ble signert under avslutningen av Sendt-konferansen. Plantingen skal skje i perioden 2015 til 2025 på steder «med få eller ingen aktive kristne i dag». Samtidig forplikter de 15 organisasjonene og kirkesamfunnene (se faktaboks) seg også på å «utruste pionerer og menighetsplantere» og «utfordre folk til å flytte til nye steder for å starte nytt arbeid».

– I perioden 2015-2025 vil vi stå sammen om å trene 4000 pionerer og menighetsplantere på tvers av kirkesamfunn, organisasjon og nettverk, heter det i oppropet.

Kommet til kort
Det er ifølge Dawn Norge plantet ca. 400 menigheter i Norge de siste 20 årene, og mange kirker har arbeidet med å fornye seg for i enda større grad å være en misjonal kirke som når ut til dagens mennesker.

– Likevel må vi erkjenne at vi ikke har lykkes med å gi evangeliet om Guds rike videre til neste generasjon, uttaler de 15 underskrivende organisasjonene og kirkesamfunnene i oppropet.

De 15 erkjenner også at de «som kirke har kommet til kort»:

– Vi er i ferd med å miste fotfestet fordi vi har rokket ved rotfestet. Vi har gått på kompromiss med Bibelen. Vi vil arbeide for fornyet tillit til Bibelen som Guds ord. Lydighet til Guds ord er utgangspunktet for å være disipler av Jesus og for at kirken skal være lys og salt i samfunnet, heter det i oppropet.

Strategiplan
I den vedtatte strategiplanen for Indremisjonsforbundet fram mot 2020 er ett av fire hovedpunkter å «gjere medarbeidarar i indremisjonen bevisst på at vi alle skal vere misjonærar i Norge». Et av målene her er å «plante nye fellesskap, med basis i Bedehuset og i god samarbeidsånd med andre organisasjonar». Det skal blant annet oppnås ved å «sende menneske til å busette seg i delar av landet der det er lite kristen verksemd for å vinne nye for Kristus, og sørgje for at dei som vert sendt, også vert fylgt opp».

I tiltaksplanen for 2014-15 er dette konkretisert til å «arbeide for at forsamlingar og ungdomsmiljø har sending av misjonærar i Norge som regelmessig tema» og å «plante eitt nytt kristent fellesskap i kvar krins».

Helsestudio
– Jeg er glad for vektleggingen her på konferansen av å holde fram Guds ord og stå sammen om det. Jesus sier at «mine ord er ånd og liv». Vi må tenke på om bedehusene våre er blitt helsestudioer der vi pumper jern – hører og hører – uten at vi får bruke de musklene i utadrettet arbeid og vinne nye mennesker i folket vårt, sa Erik Furnes i sin respons til oppropet.

Brit Solveig Oleivsgaard fra Ungdom i oppdrag sa det var på tide at vi som kirke bestemmer oss for å stå sammen og tenne folket vårt: – Vi skal være hode og ikke hale, og vi skal gi noe til nasjonen vår i årene som kommer. La oss sette en strek i sanden. Fra i dag av ser vi en nasjon som blir forvandlet, og når vi ser oss tilbake om ti år, skal vi se at vi ikke kjenner igjen nasjonen vår.

Leder for NLMs arbeid i Norge, Øystein Engås, viste til Norges lange historie som sendenasjon – «i en skala som er unik for en nasjon av vår størrelse»:

– Vi skal få være med og sende, men mer og mer kjenne at vi er sendt. Selv har jeg vært misjonær i Bolivia og har en refleksjon om at det å være sendt ikke er å være sendt bort fra Jesus. Jesus sier «følge meg, så skal jeg gjøre deg til menneskefisker». Dit han sender, der går han først. Hold deg nær til den etterfølgelsen også som sendt.

– Stor Gud
For Terje Dahle i Kristent Nettverk var oppropet en drøm som ble til virkelighet:

– Vi står sammen om et felles oppdrag om å gå ut, forkynne evangeliet og elske hverandre. Når vi gjør det, oppdager vi vår egen skrøpelighet. Oppropet et er uttrykk for at vi ser det. Men vi har en enda større Gud som kommer oss i møte. Jeg er overbevist om at Norges kirkehistorie blir endret fra nå av, sa Dahle – og kom med en ekstra oppfordring til de over 40 år:

– Engasjer deg, involver deg, oppmuntre – for det kommer en tsunami av unge folk som leter etter fedre og mødre og noen å stå sammen med. Vi skal få erfare at Jesus lever, sa Dahle.

Fred Håberg, pastor i Klippen i Sandnes og medlem av Pinsebevegelsens lederråd, karakteriserte oppropet som en kollektiv bestemmelse om et taktskifte: – Det som tok 20 år (å plante 400 menigheter, red.anm.), skal nå gjøres på ti. Det utfordrer til et taktskifte, til en dobling, på alle plan. La oss tro stort, og la oss satse dobbelt, oppfordret Håberg.

OSLO: – Jeg tror framtida handler om helt vanlige folk som åpner hjemmene slik at naboen får møte Jesus, sier Egil Elling Ellingsen, pastor i IMI kirken i Stavanger. Sammen med flere medlemmer i kirken inviterte han til seminar om såkalte misjonale fellesskap.

– Hos oss begynner denne historien for seks år siden. I mange år hadde vi bedt medlemmene våre tjene lederskapets visjon. Nå snudde vi alt på hodet. Vi spurte medlemmene hva de brenner for, og så lovet vi å støtte og oppmuntre dem.

– Vi stilte bare to krav; det skal ikke være ulovlig eller umoralsk, forteller Ellingsen med et smil.

Hvem?
For å komme i gang utfordret de medlemmene til å lese Lukas 10; om når Jesus sendte ut disiplene to og to. Deretter skulle de be og arbeide med to spørsmål: hvem sender han meg til, hvem sender han meg sammen med?

– Dette ble starten på en enormt spennende reise der vi så mye nytt og spennende vokse fram. Fra å tenke «vi skal gjøre dette, men ikke dette», måtte vi nå svelge mange kameler, og plutselig gjorde vi ting vi tidligere hadde sagt vi ikke skulle, eller ikke hadde fantasi nok til å se som mulig, noen år tidligere, sier pastoren.

Nød for bygda
Et av resultatene av snuoperasjonen var nyplanting av et fellesskap i bydelen Tananger deR Anne-Lisbet og Halvor Lindal bor. Begge har vært aktive og sentrale medlemmer av IMI kirken i mange år, og Halvor har vært ansatt som ungdomsleder, rektor og nå leder for Impuls-arbeidet til kirken.

Deres nye etappe startet 10. desember 2006 under innsamlingen Aksjon håp.

– Da jeg som høygravid sendte Halvor rundt med bøssene, fikk han en veldig nød for bygda, forteller Anne-Lisbet.

De visste lite om stedet de hadde flyttet til, og de visste lite om hva de skulle gjøre. De visste bare at de ville leve misjonalt, det vil si at de ville leve sitt kristenliv i hverdagen. Tett på folkene de omgikk. Ikke som en aktivitet i kirken i tillegg, men som en del av den daglige rytmen.

I starten var de 4-5 familier som møttes hjemme hos hverandre. De brukte tid i lag, bad til Gud, lyttet til ham og lyttet til bygda.

– Hva finnes her, hva finnes ikke her? Hva er folkene rundt oss opptatt av, spurte vi.

Snøfesten
Raskt fant de noen felles faktorer for den lille gruppa. De var alle småbarnsfamilier, de var glade i mat, og de likte å ha det moro. Dermed var «IMI Tananger på tur» en realitet. Et lite fellesskap som gikk annonserte turer med innlagt søndagsskole.

Neste steg ble større arrangement som Hallovenn der de pepret postkasser og plakatstativ med invitasjoner. Og så, i 2010, kom det store gjennombruddet med et enormt snøfall:

– Ja, enormt til å være i Stavanger, da. Det eneste sikre med snøen hos oss, er at den ikke varer særlig lenge, forteller Anne-Lisbet.

Da kom ideen: skirenn for bygda. Invitasjoner ble laget og levert i ekspressfart, plakater ble skriblet, premier hentet, og da lørdagen kom, stod ungene i kø.

– Denne dagen samlet vi hundre barn, og alle visste plutselig om oss. «Åh, ja, det er dere som gjør så mye bra for barna.»

Verdiforankret
Denne vinterdagen ble det store gjennombruddet for IMI Tananger. Gruppen som samlet seg, ble stadig større, og de ble tvunget til å tenke enda mer igjennom hvem og hva de skulle være. Dermed vokste det fram tre verdier som skulle prege alt de gjorde.

– Vi bestemte oss for å ha gjestfrie hus. Det var en utfordring for mange av oss, for dermed risikerer vi folk på besøk uten at alt er på geledd. Men vi har sett noe av kraften som ligger i fellesskapet rundt kjøkkenbordet, forteller Anne-Lisbet.

Den andre verdien handler om godhet: – Vi er en del av godhetsuken til IMI kirken, men like viktig er jo det som skjer de 51 andre ukene i året, sier hun og forteller om hverdagsgodhetens fasetter. En middag på døren, nyhugget ved, barnevakt for alenemødre.

– Det ligger en enorm kraft i å vise Guds godhet til medmennesker på denne måten, og de fleste av de som nå er med i fellesskapet, har vi nådd gjennom godhetsarbeidet.

Den tredje verdien er familiekultur: – Vi bor i et nabolag som ytre sett preges av fine hus og velstelte hekker, men når vi spør Gud, og etter hvert kommer mer på innsiden hos folk, ser vi at stedet preges mye av ensomhet og brutte relasjoner. Dermed utfordres vårt bilde av «familie», og vi trenger å tenke familiekultur på nye måter, forteller Anne-Lisbet Lindal.

Høy pris
– Jeg kjenner dette gjør inntrykk, for jeg vet noe om hva dette har kostet for Anne-Lisbet og Halvor. sier Egil Elling Ellingsen når Anne-Lisbet har levert talerstolen tilbake til pastoren. For selv om noe leves midt i hverdagen, går det ikke av seg selv.

– Men jeg har erfart at når man bestemmer seg for å sette utpå for å vinne mennesker med evangeliet, så skjer det. Be, gå og se det skje, sier Ellingsen og fortsetter: – Det andre jeg har erfart, er at det er mye enklere enn du tror, og det koster mye mer enn du tror. For på en måte passer det aldri å gjøre noe sånn, det skjer midt i livet som allerede er travelt for de fleste, sier Ellingsen og peker på en nøkkelverdi også han har identifisert.

– Godhet er en av kulturene vi ønsker skal prege alle våre fellesskap, sier han.

Vekselvirkning
Men satsingen på misjonale fellesskap betyr ikke at IMI kirken nå planlegger å avvikle det tradisjonelle menighetsarbeidet. Forsamlingsbygget like ved Tjensvoll-krysset med mange aktivitetsrom og hovedsal som rommer flere tusen mennesker, er fortsatt viktig for arbeidet.

– Det er ikke enten–eller, men et både–og. Vi ser på menighetsbygget vårt som et senter som leverer verktøy til de små fellesskapene, forklarer Ellingsen.

Slike verktøy kan være teleios-kurs, alpha-kurs, veiledningstjenester, godhetsfestival, gudstjenester og møter. På den måten trenger ikke de misjonale fellesskapene å bygge komplette menigheter; arbeidet skjer i en vekselvirkning med det etablerte. For et misjonalt fellesskap trenger ikke være like omfattende som IMI Tananger. Det kan like gjerne være en lego-klubb for barn og fedre, kor for tweens, suppebuss for uteliggere – utseendet er like ulike som folkene bak.

– Misjonale fellesskap er nettopp det, felleskap. Det er ikke en aktivitet som menigheten driver, det er en levemåte i hverdagen, sier Ellingsen. Og ressursene er folkene som er med, og den visjon de bærer.

– Våg å slippe dem løs, hei dem fram. Gi dem verktøykasser. I folkene dine ligger det et enormt potensial til å nå mennesker med evangeliet.