Bibelsyn, bibeltillit og bibelglede
Lausanne-dokumentene er relevante for en videre refleksjon og debatt om bibelsyn, både når det gjelder NLAs eiere og NLA som institusjon.
Da forrige nummer av Sambåndet (novemberutgaven, red.anm.) hadde bibelsyn i søkelyset, dannet en temaseksjon om bibelsynsspørsmål i NLAs tidsskrift Theofilos bakgrunnen. Som ansvarlig redaktør for tidsskriftet var jeg i Sambåndet intervjuet under overskriften «Debattbidrag – ikke svarbrev». Takk til redaksjonen for at jeg nå har fått anledning til å presentere mitt eget debattbidrag fra det omtalte temanummeret. Men først litt om sammenhengen det står i:
Artiklene i Theofilos (se lenken over) representerer et bredt spektrum av temaer og perspektiver: Hva slags skriftsyn møter vi i bøker om kristent ungdomsarbeid? Hvilken rolle spiller spørsmålet om bibelsyn i systematisk teologi? Hvordan lese Bibelen på Martin Luthers vis? Kan et evangelikalt bibelsyn fastholdes i lys av nyere vitenskapsfilosofi? Hva betyr det i dag at kirkefedrene sammenholdt «troens regel» og skrifttolkning? Hvordan bør vi lese gammeltestamentlige tekster? Hva slags skriftsyn og skriftbruk finner vi hos Ole Hallesby? Hvordan bør vi forstå debatten om bibelsyn i Dagens spalter vinteren 2013-2014? Hva særpreger egentlig et evangelikalt bibelsyn? Disse ni artiklene representerer en tydelig spennvidde i teologisk ståsted og perspektiv.
Sistnevnte artikkel er mitt eget bidrag. Her presenteres sentrale tekster om bibelsyn og bibelbruk fra den internasjonale evangelikale Lausannebevegelsen. Seks av sju NLA-eiere er medlemmer av Norme, en paraplyorganisasjon for norske misjonsorganisasjoner som bl.a. er tilknyttet Lausannebevegelsen. Derfor er disse Lausannedokumentene relevante for en videre refleksjon og debatt om bibelsyn, både når det gjelder NLAs eiere og NLA som institusjon. Blant disse dokumentene står Cape Town-erklæringen i en særstilling fordi vi her finner et forholdsvis omfattende punkt om bibelsyn og bibelbruk.
Denne erklæringen ble utformet i forbindelse med den globale Lausanne III-kongressen i Cape Town i 2010. Hovedforfatter var den britiske misjonsteologen Chris Wright, av mange regnet som arvtakeren etter Lausannes mest kjente teolog, John Stott. Erklæringen ble skrevet på bakgrunn av en grundig prosess som inkluderte evangelikale teologer og kirkeledere fra hele verden. Vi finner dokumentet både i engelsk originalversjon og i norsk oversettelse på https://www.lausanne.org/content/ctc/ctcommitment. Her vil jeg løfte frem fire sentrale anliggender om bibelsyn fra denne internasjonale erklæringen:
Det første vi merker oss i Cape Town-erklæringen, er det varme språket som preger hele erklæringen, også når det gjelder bibelsyn. Vi møter her en tydelig bekjennelse til Den Treenige Gud i tråd med en bibelsk paktstenkning der en dyp kjærlighetsrelasjon står i søkelyset. Derfor begynner også hovedpunktet om bibelsyn på følgende måte: «Vi elsker Guds Ord i Det gamle og Det nye testamentes skrifter og gjentar salmistens glade jubel over Toraen: ‘Jeg elsker dine budord mer enn gull … Å, som jeg elsker din lov.’» Med andre ord: Bibelen er først og fremst gitt oss av Gud til dyp og rik glede og som et uttrykk for en dyp kjærlighetsrelasjon.
Videre merker vi oss at punktet om bibelsyn er satt inn i en større sammenheng. Før punktet om bibelsyn leser vi følgende: «Vi elsker fordi Gud elsket oss først. Vi elsker den levende Gud: Gud Faderen, Guds Sønn, Gud Den Hellige Ånd.» Etter punktet om bibelsyn («Vi elsker Guds Ord») leser vi følgende: «Vi elsker Guds verden, Guds evangelium, Guds folk og Guds misjon.» Med andre ord: Bibelen må forståes ut fra det helhetlige perspektiv som vi finner i klassisk kristen tro.
Det neste vi legger merke til i erklæringen, er at det sentrale avsnittet om bibelsyn («Vi elsker Guds Ord») har en firdelt vektlegging. For det første, sentrum i vårt bibelsyn må være Jesus Kristus – som «den personen Bibelen åpenbarer». For det andre, vår egen bibelbruk må skje med Bibelens store fortelling som ramme – som «den historien Bibelen forteller». For det tredje, vi må ha grunnleggende tillit til «den sannheten Bibelen lærer». For det fjerde, gjennom vårt møte med Guds Ord kalles vi til etterfølgelse – «til det liv som Bibelen krever». Slik kan vår bibelbruk bli preget av en sunn bibeltillit og en sann bibelglede.
Det fjerde vi merker oss i erklæringen, er at denne holdningen til Bibelens budskap og autoritet får konsekvenser: «Når vi leser Bibelen, møter vi Ham med stor glede ved Hans Ånd … Vi må gjøre Bibelen kjent med alle mulige midler, for dens budskap er for alle mennesker på jorden … Vi forplikter oss igjen til å kjempe for å forsvare Guds åpenbarings sannhet som en del av det kjærlighetsarbeidet vi gjør for Guds Ord … Bibelen beskriver en livskvalitet som skulle kjennetegne den troende og samfunnet av troende.»
For egen del lar jeg meg utfordre og inspirere av Cape Town-erklæringens vel gjennomtenkte formuleringer om bibelsyn. Dette er ikke først og fremst fordi jeg som fagteolog har satt søkelys på Lausannebevegelsen i mitt forskningsarbeid. Heller ikke fordi jeg som tillitsvalgt i den internasjonale Lausannebevegelsen har forpliktet meg personlig på denne erklæringen. Det viktigste er at vi her har en internasjonalt anerkjent evangelikal ressurs om bibelsyn, som kan hjelpe oss til en ansvarlig, tillitsfull og kreativ bibelbruk.
Lars Dahle er prorektor for samfunnskontakt / førsteamanuensis i systematisk teologi, NLA Høgskolen