HJELMELAND: På Espeland, høyt hevet over kommunesenteret Hjelmelandsvågen, er adventspynten hentet fram. Anne Espeland Halsne og Ståle Halsne har tatt plass i hjørnesofaen innerst i stua. Dagen før, 30. november, fikk Anne opp som et minne på nettsamfunnet Facebook at dette var datoen for tre år siden da de fikk vite at Ståle skulle få komme hjem til kone og fire barn til jul. Hjem fra Sandeid fengsel.

Dømt
I mai 2012 ble Ståle Halsne av Gulating lagmannsrett idømt to år og tre måneders fengsel for økonomisk utroskap overfor arbeidsgiveren Hjelmeland Sparebank. Bakgrunnen var lån som Halsne hadde gitt til næringsvirksomhet. Retten fastslår i dommen at Halsne selv ikke hadde noen økonomisk vinning. Ett år og tre måneder av straffen ble gjort betinget med en prøvetid på to år. Høyesterett avviste å behandle anken fra Halsne. Et forsøk på å få saken opp for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg førte heller ikke fram. Sambåndet har lest dommen, men går ikke videre inn i enkelthetene i det Halsne var tiltalt for. Ståle Halsne har sonet straffen og gjort opp sin sak med det norske samfunnet.

Han tenker ikke så mye på dommen lenger. Men den gjør at han ikke kan ha stillinger som krever vandelsattest, og han har måttet innse at jobber innen finans ikke er aktuelt lenger.

– Betrakter du deg selv som uskyldig dømt?

Ståle Halsne smiler litt.

– Det er nesten irrelevant hva jeg mener om det. Jeg er nødt til å ta inn over meg at jeg ble felt av loven. Men jeg mener jo bestemt at jeg ikke skulle ha vært felt, at konklusjonen i dommen er feil. Og det begrunner jeg med at loven krever at jeg har gjort noe på tross av at jeg visste at det var feil. Og det har jeg ikke gjort. Så det med forsett mener jeg er feil, men jeg kan ikke heve meg over loven og må forholde meg til dommen.

«Utro tjener»
Han sa selv opp jobben i banken. Før den tid hadde han ikke sagt noe hjemme om vanskelighetene som hadde oppstått.

– Han tenkte at han skulle klare å ordne opp. Men da han mistet jobben, forklarte han med en gang hvordan det var, sier Anne.

Ved lunsjtider en dag tidlig i desember 2008, 14 dager etter at Ståle Halsne hadde sluttet i banken, sendte hans arbeidsgiver gjennom ti år ut pressemelding. Det gikk om lag en halvtime før den første av svært mange medier, Dagens Næringsliv, tok kontakt. Alle hengte seg opp i uttrykket «utro tjener» i pressemeldingen. Den rosa næringslivsavisen hadde ganske enkelt registrert at et ansattnavn var blitt fjernet fra bankens nettside, og nå ringte telefonen på Espeland.

Anne Espeland Halsne er særlig glad for én ting da nyheten kom ut. Minstejenta var bare to år gammel, yngstegutten fem. De to eldste guttene åtte og ti år gamle.

– Før alle andre visste det, hadde vi sagt til ungene at far hadde mistet jobben og hvorfor han hadde mistet den. For det kom brutalt ut i mediene. Vi fikk telefoner fra folk som visste det, uten at jeg var klar over at nyheten var ute. Ståle hadde jo ikke tid til å gi beskjed til meg, for han var i telefonen, forteller Anne – og klarer å smile litt av situasjonen.

Slik Ståle Halsne husker det, var det VG som først offentliggjorde navnet hans. Dermed var det på alles lepper. Lokalsamfunnet reagerte med vennlige telefonoppringninger, meldinger og blomster. De første dagene satt han i telefonen hele tiden.

– Til mediene prøvde jeg å forklare at jeg hadde en god intensjon med det jeg hadde gjort, sier han.

Åpen
Mange stusset over at Halsne snakket med mediene og mente han bare måtte tie stille. Men ettersom han mente han ikke hadde noe å skjule, kunne han ikke se noen grunn til ikke å svare journalistene.

– Jeg har hele tiden ment og stått for at det jeg gjorde, ikke sto til “S i boka”. Men det er ikke straffbart å gjøre en dårlig jobb. Jeg har hele tiden prøvd å forklare min side av saken. Det har vært vanskelig, men jeg har ikke sett noe annet alternativ enn at når jeg blir beskyldt for noe, må jeg svare for det.

Til tider har han likevel fundert på om det har vært lurt å være så åpen.

– I andre saker snakker de om «den tiltalte» eller «den dømte», men her er det «Ståle Halsne». «Mon tro hva som skjer dersom jeg googler navnet mitt?», tenkte jeg da det sto på som verst. Da jeg etter en stund tok mot til meg og skrev «Ståle» i søkefeltet, foreslo Google etternavnet «Solbakken» først, «Halsne» som nummer to og «Kyllingstad» som nummer tre. Da ante det meg at dette var heftige greier, og jeg vet jo at folk googler navn. Men om du må stå i det der og da, er det tross alt litt bedre enn at folk skal finne ut ting i ettertid.

Han har opplevd å hilse på fremmede, som sier: «Ståle Halsne, ja, hvor har jeg nå det navnet fra?».

– «Hvor langt skal jeg telle til før det synker inn?», tenker jeg da. Og så ser du at det detter inn, og at folk får et litt rart drag over ansiktet. Men hva kan jeg gjøre med hva folk tenker?

– Vår gjeng
Familien Halsne går på bedehuset i Hjelmeland. I tillegg er de med i en familiegruppe som treffes i nabobygda Årdal, og en bibelgruppe. Slik de husker det, var julebasaren på Halsnøy i Finnøy kommune i 2008 første samling i kristen regi de var på etter at saken ble kjent. Noen der hadde behov for gi dem et håndtrykk og en klem. Den første jula har de egentlig ikke så mange minner fra.

– De som er på bedehuset, har blitt litt mer våre folk, vår gjeng. Vi har fått se at disse folkene står der når det ikke er så greit også, sier Ståle.

Da Anne Espeland Halsne var på et kurs i Frøyland/Orstad menighet, kom folk hun ikke hadde sett på mange år, bort og sa at de bad for henne og mannen.

– De troende vennene våre viste at de sto på vår side. De snakket med oss, bakte julekaker og sendte blomster og tok med ungene. I bibelgruppa var det mye oss det handlet om en periode, forteller Anne og legger til:

– For meg har det aldri vært noe problem å møte folk verken i kristen sammenheng eller andre plasser. Jeg vet at Ståle har vært ærlig, og da betyr det ingenting. Jeg stoler på ham fullt og helt.

Ståle Halsne husker best første gangen han skulle på butikken i sentrum:

– Det var en som sa til meg at «du skal ned i dag og kjøpe avisene, som om ingenting har hendt». «Men det er jo ikke slik», protesterte jeg. «Nei, men hvis du ikke gjør det i dag, gjør du det ikke i morgen heller», svarte han. Så da gjorde jeg det. Det var sytesamt, men det gikk greit.

Nye jobber
Bortsett fra finansbransjen har ikke Halsne hatt noen problemer på arbeidsmarkedet etter at han sluttet i banken. Allerede etter er par måneder var han i ny jobb, i et regnskapsfirma. Etter noen år der, og mens saken var under politietterforskning, ble han ansatt som økonomisjef i Hjelmeland kommune.

– Det følte jeg var litt greit. Jeg sa til rådmannen at «du kjenner historien, og jeg regner med at du har klarert dette med dem du må klarere det med». «Ja, det er klarert på høyeste hold politisk», sa han. Jeg tok det litt som en stjerne i boka.

Også etter at det sommeren 2010 ble tatt ut tiltale ble Halsne værende i jobben på rådhuset. Daværende ordfører rykket ut i lokalavisen Strandbuen og sa at også om Halsne måtte sone, hadde han jobb. Likevel ble det til at han sluttet, men det hadde med andre ting å gjøre.

Rettssak
I februar 2011 kom saken opp for Stavanger tingrett. Ståle Halsne hadde selv erfaring som meddommer.

– Da jeg var meddommer, følte jeg av og til på en litt for stor makt. Du ser en person, og det slo meg mange ganger at «det er mye i livet ditt jeg ikke vet om, men jeg skal være med og felle en dom over noe som du var uheldig å gjøre». Nå satt jeg i tiltaleboksen selv. Du kjenner på en avmaktsfølelse. Av og til kom det også litt angst sigende.

Mange av familie og venner ønsket å være til stede i retten for å støtte ham. Dette var ikke bare enkelt.

– På den ene siden var det veldig godt at folk kom, men på den andre siden var det vanskelig å vite at de skulle sitte og høre på hva aktoratet og vitner sa om meg. Spesielt vanskelig ble det da aktor skulle holde sitt sluttforedrag. Det var den dagen min far var til stede. Han fikk med seg den tøffeste dagen av dem alle da aktor i sterke ordelag argumenterte for at jeg burde straffes. Hardt. Jeg tenkte hele tiden på at min far måtte sitte og ha det vondt.

Etter avsluttet rettssak ble den innledende lettelsen avløst av å grue seg til dommen.

– Det var en tid der vi smilte nokså lite.  Det var ikke så mye latter. Det var dystre dager.

3. mars 2011 kom dommen. Ståle Halsne dømmes skyldig i økonomisk utroskap.

– Jeg så det var advokaten min som ringte, og jeg visste at nå kommer svaret. Jeg var på jobb i kommunen og husker jeg kjørte ned til ferjekaien i Hjelmeland og gikk ut på Sande. Satt og kikket utover sjøen og lurte på hva jeg nå skulle gjøre. «Hvem skal jeg si det til først? Skal jeg ringe Anne på jobb eller vente til hun kommer hjem?» Jeg var langt nede, da.  Så visste jeg at det ikke ville gå lang tid før det var ute i mediene, og da ville kolleger og venner og alle vite det. Så jeg ringte de nærmeste – Anne og mamma og pappa, og så tror jeg jeg ringte onkel Olav, som også var en bauta i dette. Det var han som ga beskjed om at nå måtte det mobiliseres.

I veggen
For Ståle Halsne kom det noen dager da han satt og så inn i veggen. Han husker han ofte tok seg i å tenke at det hadde vært greit om han var alene nå, at det bare var ham selv det gikk utover.

– Men jeg visste at jeg egentlig ikke ville det slik. Hadde det ikke vært for Anne og barna, tror jeg det hadde vært veldig vanskelig å komme gjennom dette, sier han.

Det var tøft for ham ikke å ha blitt trodd – tøft å måtte innse at han på en måte hadde tapt og banken vunnet.

– Det føltes som at nå kom ingen til å tro på det jeg hadde sagt. Jeg følte ikke at folk krevde en forklaring av meg, men jeg ville gjerne forklare hva som hadde gått galt – at jeg ble dømt. Men det var vanskelig.  Jeg brukte mye energi på det.

Støttespillere
På dette tidspunktet engasjerer lærer Kjell Skartveit og økonom Njål Kolbeinstveit seg sterkt i saken. Dette får stor betydning for Halsne fram mot ankebehandlingen.

– De avdekket en rekke ting som ikke var dokumentert tidligere, og som gjorde at det var mye enklere å forklare hva som hadde gått galt da jeg ble dømt, og det var mye enklere å dokumentere at jeg hadde snakket sant. Nå ble det ikke lagt så mye vekt på av lagmannsretten, og det var skuffelsen i den dommen. Men vi visste at vi kunne dokumentere at det er feil at jeg handlet med forsett.

Den delen av straffen som måtte sones i fengsel, ble av lagmannsretten redusert med ett år. Et halvt års tid etter at dommen ble avsagt, kom innkallingsbrevet fra Kriminalomsorgen.

– Det var et lite sjokk at det kom så tidlig, men likevel var det en lettelse. For nå fikk jeg en sluttdato å forholde meg til.

 

I fengsel
19. november 2012 satte Halsne seg i den ene av familiens to biler og kjørte til Sandeid i Vindafjord. De første timene i fengselet var også sjokkartede.

– Å bli strippet til skinnet var en ny opplevelse, men det må du gjennom. Så inn på et firemannsrom.

Etter endelig å ha falt i søvn i overkøyen den første natten, våkner han av brannalarmen. Når han hopper ned på gulvet om morgenen, skjer det som han var blitt advart om – «å brålande», å «gå på nasen i grusen».

– Det gjorde jeg da. Da var det sånn at jeg tenkte at «dette kommer ikke til å gå». Men du kommer deg gjennom dagene.

Det viser seg at alle i fengselet vet hvem han er, på grunn av et intervju som hadde stått på trykk i Aftenbladet bare dager i forveien.

– Jeg ble respektert på alle måter, og de jeg var på rom med, var greie. De forsto at jeg ikke hørte til der. De hadde vært inn og ut siden de var ungdommer, for småting, og kjente systemet. De forklarte litt om hvordan ting skulle være og hva man måtte gjøre og huske på.

Savn
Ståle Halsne får beskjed om at han skal begynne å jobbe på kjøkkenet.

– Det var mye oppvask i starten, men etter hvert fikk jeg bli med på de skiftene som lager maten. Da var det jeg og en til som jobbet i lag med kokkene. Det var fantastisk å være der, og jeg kan ta meg i å savne det – samholdet som var på kjøkkenet, og måten kokkene behandlet oss på. Vi laget all maten – skikkelig mat på et skikkelig kjøkken. Fikk ansvar for ting og fikk skryt for at vi gjorde det bra.

Det nærmet seg jul, og karene på rommet lurte på om han skulle hjem. Halsne visste at han etter reglene måtte sone tre måneder før han kunne få permisjon, men ble oppfordret til å søke om velferdspermisjon. Han fikk komme hjem på julaften, med retur på 1. juledag.

– Det var kjempeviktig. Jeg var ganske høyt oppe, da. Men på nyttårsaften la jeg meg kl. 20. Det var kjempeflott festmat, men jeg orket ikke mer etter det.

Også for Anne ble dette en av de aller tøffeste dagene.

Nederlag
Før Ståle Halsne møtte til soning, hadde en del folk kommet til ham og sagt at «det er nok en mening med at du skal til Sandeid. For det er nok noen der som har behov for at det kommer en kristen inn. Han (Gud, red.anm.) har valgt deg».

– Det var velment, men ble belastende da jeg satt der. På en slik plass er det nok av muligheter til å snakke med både den ene og den andre om dette. Men samtidig er det veldig vanskelig å snakke om det. For mange av dem er ikke interessert i å la masken falle eller si hvem de egentlig er. Så jeg følte det slik at jeg bommet totalt og fikk det til slutt for meg at «du (Gud, red.anm.) skulle nok valgt en annen til det oppdraget, for dette ble mislykket». Det følte jeg som et nederlag.

Det som skremte ham med fengselsoppholdet, var at mange av de unge innsatte syntes det var greit å være der. De fikk mat hver dag, rutiner å forholde seg til og generelt et bekymringsløst liv.

– Når mange av de som var der, fortalte historien sin, tenkte jeg at jeg har vært heldig. Det var folk som hadde blitt mishandlet av foreldre eller fosterforeldre, folk som hadde bodd på gata i mange år. Jeg forsto ikke hvordan de hadde klart seg så godt som de hadde.

Besøk
Skyssbåt-eier Jon Arne Helgøy har vært en viktig støttespiller for ekteparet Halsne. Han hørte om ordningen i Sandeid som gir innsatte lov til å motta besøk i fem timer utenfor fengselet. Bakgrunnen er dårlige besøksfasiliteter

– Jon Arne sa til meg at han skulle ta den største skyssbåten han hadde, fylle den med folk og komme på besøk, forteller Halsne lattermildt.

Og dagen kom. Broren hentet ham i fengselet og kjørte ham til kaien, og han fikk besøk av over 50 mann på en gang. Senere ble det enda et anløp av Helgøys skyssbåt, da med familiemedlemmer og noen til om bord.

Den siste tredelen av en ubetinget straff kan man søke om prøveløslatelse for. For Halsnes del ble det fem måneder i fengselet og tre måneder med fotlenke.

Kronerulling
– Det gikk greit, vi var på en måte forberedt på det. Jeg var ikke utskjemt med at han var mye hjemme. Jeg var vant med å ta de fleste avgjørelser selv og kjøre på ungene. I ettertid er det nesten litt rart å tenke på at det kunne gå så greit, forteller Anne Espeland Halsne.

Men spesielt var det, likevel, husker hun.

– Å stå utenfor fengselet og si at vi skal besøke ham. Vi var der annenhver helg, så det er klart det var travelt også. Og når vi hadde vært ute i fem timer, gjaldt det å se på klokka for ikke å være for sein tilbake.

Annes mor og far bor rett ved siden av dem på Espeland og laget middag til ungene hver dag. Ståles eldste bror startet en kronerulling.

– De samlet inn 20.000 i måneden. Jeg er ikke selv så veldig til å bekymre meg, men det var det andre som gjorde. Pengene kom inn så lenge Ståle var borte, og de dekket alle regningene, forteller Anne.

Ståle Halsne innser at banken nok tapte flere titall millioner kroner på de lånene saken dreier seg om. I pressen har det versert tall på at banken kunne komme til å kreve ham for inntil 180 millioner kroner i erstatning. Først i desember 2012 ble det klart at banken ikke ville reise erstatningskrav. Styrelederen uttalte til Aftenbladet at de hadde opprettholdt denne muligheten av hensyn til bankens forsikringsselskap.

– For oss var dette høyst reelt, og et slikt krav hadde knekket oss, sier Ståle Halsne.

– Kommet nærmere
– Hvordan har denne saken påvirket ekteskapet?

– Vi har kommet nærmere hverandre. Vi har vært nødt til det. Og Ståle har vært nødt til å snakke mer om ting. Det var han ikke så god til før, men nå hadde han ikke noe valg, sier Anne Espeland Halsne.

Ekteparet benyttet seg også av familievernkontoret, «for å være i forkant», som Anne sier.

– Det var til veldig god hjelp. Jeg er en slik som skal snakke om alt, og han skulle ikke snakke om noen ting, og da var det veldig greit at vi fikk høre hva som var lurt og ikke.

Ståle selv sier han til tider var langt nede. Han gikk til samtaler for å bearbeide de tankene som bygger ned.

– Hvordan har barna taklet det som skjedde?

– Jo eldre de blir, desto mer sier de. Noen har snakket med andre og noen med oss. Da minstejenta gikk i 1. klasse, sa hun i elevsamtalen at hun var mest bekymret for mor, som hadde så mye ansvar alene. Så de tenker mye mer enn det vi kommer på, og de legger på seg mye mer enn det vi vil eller tenker at de skal. Men vi har ikke vært redd for å snakke om ting, sier Anne.

– Jeg er vel blitt mer redd for familien enn det jeg var før. Har brydd meg på en annen måte. Hvis noe står på spill her, er det viktigere enn andre ting. Før kunne jeg gjerne sette det til side og prioritere jobben. Det har nok snudd litt, men jeg vet ikke om det er så merkbart, supplerer ektemannen.

– Ståle tar seg mer tid nå enn han gjorde før. Ikke tvil om det, bekrefter Anne.

– Avhengig
– Hva betød gudstroen da saken begynte å utvikle seg?

Igjen er Anne først ute: – Det har alltid vært viktig for meg, men ikke mindre viktig nå. Jeg var fullstendig avhengig av det da det sto på som verst. Jeg trodde vel aldri det skulle komme så langt at han kom i fengsel. Men selv om det skjedde, var Gud like mye med. Ikke minst da, kanskje.

Begge avviser at de noen gang var sinte på Gud: – Jeg tror det handlet om all støtten vi har fått. Da Ståle var i fengsel, ringte Jon Arne (Helgøy, red.anm.) til meg hver uke. Bare for å snakke. Familien, både min og Ståles, er med og støtter uansett, og alle i familien er kristne. Det var kanskje verre for de som sto på siden. De visste ikke hva de kunne gjøre.

– For oss har det alltid vært klart at Gud aldri har lovet at vi skal gå gjennom dette livet uten å gå i veggen av og til. Vi har opplevd noe tøft sånn sett, men det er jo de som står i mye tøffere kamper enn dette. Folk som er syke, og folk som mister sine. Det er noe helt annet. Det at vi hadde våre rundt oss hele tiden, gjorde at vi aldri sto alene. Og da er det utrolig hva man klarer, sier Ståle.

Kristent arbeid
Vi kommer inn på Ståles engasjement i kristent arbeid. Siden før han ble tiltalt har han hatt en organisatorisk rolle i forbindelse med sang- og musikkhelgen  på Furutangen Misjonssenter på Randøy i Hjelmeland. Nåværende kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, Johan Halsne, står i spissen for det.

– En episode med noe som egentlig ikke angikk meg, gjorde at jeg spurte Johan om han følte det var problematisk å ha en straffedømt med i komiteen. Da lo han bare, slik jeg husker det, og jeg fikk klar beskjed om at det ikke var problematisk. Så det ble ikke snakket mer om det. Jeg har vært med i komiteen både før og etter dommen, forteller Ståle (se egen sak).

– Hvorfor tok du det opp?

– Der og da kom jeg i tanker om at noen kanskje ville reagere på at jeg sto i bresjen for dette. Og hvis det ble problematisk, ville jeg ikke det. Også da jeg ble spurt om å være med i misjonslaget her, sa jeg at «det er greit, men da vil jeg at dere skal vurdere hva som har skjedd med meg». Jeg fikk da til svar at det kunne jeg ta med ro, for det var ikke noe problem for dem. Jeg har ikke opplevd at noen har stilt spørsmål med hva jeg har vært med på i kristen regi, eller at noen har trukket tilbake noe på grunn av saken. Men det kan godt hende noen avstår fra å spørre meg.

Forut for høstens lokalvalg ble han spurt om å stille på lista til KrF lokalt. Også da ba han dem vurdere «bagasjen» hans, som han sier. Han ble valgt inn i kommunestyret som nummer to for KrF. Partiet fikk inn ytterligere to kandidater.

– Jeg visste med meg selv at dersom jeg ikke kom inn, ville jeg bli skuffet. Vi hadde bare kumulert én kandidat, og det var Håkon Helgøy. Alle andre sto alfabetisk, og her i kommunen «krysser de en del».

– Ikke ekskluderende
– Hva vil du tenke dersom noen sier at du ikke kan være med på noe på grunn av «bagasjen» din?

– I og med at jeg ikke har opplevd det, vet jeg ikke helt. Men jeg måtte jo selvsagt ha respektert det. Det kommer litt an på situasjonen, og det er vanskelig å generalisere. Men dersom det var jeg som skulle spørre en person om vedkommende ville være med og gjøre en jobb, ville jeg sett på det som litt rart å skulle ekskludere folk på grunn av at de var tiltalt eller straffedømt. I Guds øyne er vi jo dømt alle. Når du blir dømt av norsk lov, er det en annen ting. Men det betyr ikke, i mine øyne, at du er mindre skikket til å gjøre en innsats i Guds rike.

– Du sa i et avisintervju i 2012 at du håpet det ville komme en dag der du ikke tenkte på denne saken. Har den dagen kommet?

– Da jeg sa dette til journalisten, var saken i tankene hele tiden – som en gledesdemper. Etter at jeg var ferdig i Sandeid gikk det relativt fort over. Da var det forbi, det kunne ikke komme mer.

Refleksjon
Likevel tenker han på saken ennå, men da som noe han har opplevd, som er forbi.

– Da går det an å tenke og reflektere over det uten at det demper livslysten.

Han tenker på to ting. Det første er forholdet til tidligere kolleger.

– Det er litt sørgelig at en gang i november i 2008 gikk jeg ut døra i banken en fredag og kom ikke tilbake på mandag. Jeg sa «god helg og snakkes på mandag», men visste at det kom vi ikke til å gjøre. Og siden den fredagen har jeg ikke vekslet et ord med veldig mange av dem, bare dem jeg naturlig treffer på. Og det synes jeg er dumt. For jeg kunne hatt lyst til å få sagt at jeg ikke bærer nag, at det ikke er noe vondt imellom oss. Jeg føler ikke at jeg bare kan troppe opp og si det, men det er en ting jeg kan ta meg i av og til – at jeg skulle ønske vi kunne fått snakket ut.

Det andre er at han lurer på hvor han hadde vært i dag dersom det som skjedde, ikke hadde skjedd.

– Tror du at du hadde vært i banken, da?

– Jeg hadde i alle fall vært i den bransjen. Jeg hadde sikkert hatt det veldig greit karrieremessig og pengemessig, men jeg hadde ikke hatt det så godt ellers, tror jeg. Og jeg hadde nok neppe vært en kristen slik som jeg er nå.

Han forteller om en jobb i banken som var altoppslukende for ham.

– Jeg kunne ta meg i å tenke at «dette er i ferd med å bli det viktigste for deg». Og jeg spurte meg selv: «Hvis du får spørsmålet nå om du er en kristen, og du svarer «ja» på det, er det rett?» Og da kunne jeg tenke at «nei, det er jo ikke det». Jeg var kristen i navnet, men hadde ikke åpnet Bibelen på jeg vet ikke hvor lenge. Og det ble veldig falskt også, for jeg gikk jo på bedehuset likevel. Men jeg laget bare en maske som passet, slik at ingen så.

Han husker han sa det noenlunde slik til Johan Halsne en gang: «Det kan godt være at da Han (Gud, red.anm.) prøvde å pikke meg på ryggen og stille det spørsmålet der, og ikke fikk svar – ikke klarte å vekke meg – måtte Han riste meg skikkelig.»

– Kom tilbake
– Jeg har ingen skjebnetro, så jeg tror nok ikke det var slik. Men det jeg i alle fall kan si, er at jeg på et vis kom tilbake. Også det var en prosess. For jeg følte det litt slik overfor Gud at «nå passer det å be til deg», «nå passer det å ha deg med, men det var ikke så om å gjøre for litt siden». Så jeg tenkte at «Han sier sikkert sitt, Han også». Jeg brukte litt tid på det.

– Så det som skjedde, førte til en endring når det gjelder troen din?

– Ja. Nå er det slik at jeg ikke kan være uten. Det er litt vanskelig å sette ord på det, men jeg har vel fått øynene opp for hva som virkelig er viktig. Og jeg føler også at jeg har fått mer innsikt i troen, i hva det er og hvorfor.

I fengselet leste han veldig mye. Bibelen, C.S. Lewis, og Stefan Gustavssons «Kristen med god grunn», for eksempel.

– Bøker om hvorfor det er intellektuelt rett å tro på Gud. Det var litt viktig for meg å finne ut av om dette var noe å satse på. Om det var noe mer enn bare en form for trøst når livet var tungt. Jeg hadde behov for å finne ut om det var sant.

Gudsbildet
Presten og den psykiatriske sykepleieren i fengselet ble viktige for Ståle Halsne. Gjennom dem forsto han at han så på Gud som den strenge og farlige. Om du kom i klypa på ham, hadde du et problem. Jesus, derimot, han var den greie, den som tar seg av oss og ordner opp slik at det ikke blir trøbbel med Gud.

– Dette problematiserte både presten og sykepleieren – «du må gjøre noe med gudsbildet ditt», sa de. Da begynte jeg å lese noen bøker om det og fikk et helt annet bilde. Og det var viktig. Mitt bilde av Gud er nå slik at Han skapte meg, med en helt bestemt mening, og det var at Han ville være i lag med meg. Ikke noe mer eller mindre enn det. Og det er ingen som er overflødige der, det er ingen å miste og ingen som er til overs. Hver enkelt av oss er skapt med den hensikten. Og da det gikk i vasken fordi vi tullet det til, måtte Han rette det opp igjen. Men det var Han villig til. Og det visste Han om, det var en del av planen. Da ble Gud mer en farsfigur. Så det gikk fra den strenge typen som står der med pekefingeren, til at hele meningen var at vi skulle være i lag, mennesker og Gud.

– Så livet nå, da?

– Nei, livet er greit, det. Ennå kan det komme etterdønninger, det kan være perioder der det ikke er fullt så lyst og lett. Men jeg er veldig klar over at jeg har det godt.

Et smil brer seg over ansiktet på Ståle Halsne. Han velger
de samme ordene på nytt.

– Livet er greit.

Les også: Fortsatte som frivillig (intervju med Johan Halsne)