For fire år siden gjennomførte Sogn og Fjordane Indremisjon en stor undersøkelse.

– Den viste at kristne har godt rykte. Indremisjonsfolk og bedehusfolk har dårlig rykte. Da satte vi i gang en strategi for å forbedre produktet og omdømmet vårt. Å forbedre omdømmet kan ta en generasjon eller enda lenger. Det er ikke noe en gjør over natten. Produktet vårt er det beste vi har. Indremisjonen har for eksempel et enestående barnearbeid, og vi har årsmøter, sangkvelder, storsamlinger og så videre. Det er kvalitet i produktene, og det er ålreit innhold. Utfordringen er å nå utover til de som er bedehus- og kirkefremmede og ikke bare til de som er innenfor, sier Trond Johansen.

Økt fremmøte
– Og hva har dere gjort med den utfordringen?

– For eksempel ber vi Carola på Julesangen, så som vi gjorde sist jul. Vi lager noen fyrtårn som lyser, som sangkvelder, rømmegrøt og spekemat, tradisjoner, grilling, humor. Vi jobber veldig tøft med produktet og omdømmet. Hver lørdag har vi en stor annonse i lokalavisen, og midt i uken har vi en profilannonse. I annonsene er vi bevisst på at det skal være positivt. Det skal ha humør, og vi er bevisst på språket og på fargevalg. Vi femdoblet oppmøtet til jule- og påskemøtene, slik at det kom 1 100 mennesker på de fire møtene i Solvorn kirke. På tre år har tredoblet fremmøtet til påskesamlingene fra 0 til 450 mennesker. Før var det ingen som kom på påskemøtene. Vi spurte: Når kan vi nå folk? Når kan folk komme på møte? Vi fant at det passet ikke så godt i selve påsken. I stedet hadde vi det før påske. På sommerstevnet i fjor var det 300 stykker. For noen år siden var det glade hvis det kom 40 stykker.

Utfordringen
Johansen er opptatt av at Indremisjonens produkter skal ha kvalitet.

– Vi har store møter hvor kristne kan bli inspirert og ta med kirkefremmede, og hvor det er kvalitet, humor, utfordring og omsorg. Vi arrangerer også stevner, sangmøter, påskemøter, bedehusmøter og julesang.

Ifølge Johansen gjenstår det fortsatt utfordringer. En ting er å få flere til å komme på møtene, men hva så?

– Der er et stort men. I Sogn og Fjordane lykkes vi i å nå mange kirkefremmede, men vi lykkes ikke like godt i å få folk kanalisert til et fellesskap, som en bibelgruppe, eller få dem til å finne seg til rette i våre fellesskap. Derfor må vi spørre: Når vi de vi når? Vi når folk, men når vi de vi når? Altfor mange er bare på Carola på julesang og sangmøter.

Produkt og omdømme
– Du snakker om produktutvikling og omdømmebygging. Skal ImF begynne å tenke som næringslivet?

– Vi har et produkt. Det var derfor Jesus sa: Gå ut! Hvis vi tar Det Nye Testamentet og skriver over med blyant alle stedene det står noe om hvordan vi skal være mot hverandre, så må vi skriver over mange steder. Hvordan vi skal være mot hverandre,  går på omdømmebygging.

For å forklare hva han mener, bruker Johansen lignelsen om den bortkomne sønnen.

– Det er godt at den bortkomne sønnen ikke møtte broren først. Det hadde ikke gått så bra. Han var ikke noen god omdømmebygger. Faren derimot viser kjærlighet, trygghet, omsorg og raushet. Og han møtte sønnen ved porten, men han stoppet ikke der. De vi når, må opp i fellesskapet.

Kjenn folket – vær glad i folket
Fra lignelsen om den bortkomne sønnen går Johansen over til Mor Theresa, for å utdype videre.

– Mor Theresa talte en gang til mange statsledere. Det var en kort tale. Hun spurte: «Kjenner dere folket? Elsker dere det?». Den hjemmeværende sønnen elsket seg og sitt. Misjon betyr at vi må lære oss å elske folk. Vi må høre på dem, hjelpe dem og gå den ekstra milen med dem. Vi må våge å løfte sammen med folket. Der ute er det mange som lurer på veldig mye. Vi må ikke være så redde. Vi er så redde for at de skal ta vekk troen vår. I Getsemanehagen var disiplene redde. Og hva gjør folk når de er redde? Peter grep til sverd og kuttet det ene øret av øversteprestens tjener. Vi må lære folk å kjenne så vi blir glade i dem. Vi må høre hva de trenger. I møte med kirke- og bedehusfremmede har vi gjerne et voldsomt behov for å fortelle hvordan folk skal leve sine liv, hva de skal mene, hva de skal tro. Da kan vi kutte ikke bare øre, men nese og armer og bein.

For mye bønn
Så våger Johansen seg med en påstand som han tror mange vil være uenige i:

– Det er altfor mye bønn. Det å være Jesu disippel er hardt arbeid. Vi er preget av det velstandssamfunnet vi lever i. Og da snakker jeg også om meg selv. Vi må også jobbe mer. De gamle forsto det. De snakket om arbeid og bønn. De var glade i sine naboer, i familien sin, i bygdas folk. De levde midt i samfunnet. Jeg var for ikke så lenge siden på en folkehelsekonferanse. Det var bare en representant fra bedehuset der. Før vil det vært mange kristne på slike konferanser, fordi folks helse angår oss. Vi er ikke der i det hele tatt.

Les også om rekrutteringskampanje i Sogn og Fjordane Indremisjon