Overrasket av Gud

TOMHETEN BORTE: Da Ståle Olsen ble frelst forsvant også tomheten i livet. (FOTO: VILHELM VIKSØY)

Av Vilhelm Viksøy

Ståle Olsen er i dag 37 år og studerer kristendom ved NLA i Bergen. Det trodde han neppe da han sprang rundt i havgapet på Aukra utenfor Molde. Eneste kontakt han hadde med kristentroen var en sving innom pinsevennene i bygda tidlig i tenårene.
Miljøet var godt, og han trivdes, men budskapet tok aldri tak i ham og ble ikke med videre da han etter ungdomsskolen reiste til sjøs på fiske. Lange uker på havet, gjerne en måned om gangen. Og når han kom hjem ventet festen.
– Vi hadde det mye morsomt, men mye tull også, minnes Ståle.
– Jeg trivdes med livet. Det var opp og nedturer som for alle andre, men jeg hadde det godt. Selv om festen var en viktig del av kulturen, var jeg verken alkoholiker eller narkoman, sier Ståle med et smil.
– Jeg var nitten år og ubekymret og levde dag for dag. Det som betydde noe var venner og musikk.

Økende tomhet
Noen år senere endret ting seg. Først fikk han en ryggskade i militæret, like etter fikk han problemer med kvikksølvforgifting fra amalgamfyllingene i tennene. Da stoppet livet litt.
– Jeg tenkte nok mer enn ellers; på livet, og på døden. Etter hvert vokste det fram en tomhetsfølelse som bare forsterket seg, forteller han.
Festkulturen gav ikke samme utbytte som før. Han savnet en dypere mening over tilværelsen. Noe manglet. I det han var ferdig omskolert som 26-åring, fikk han en kristen venn som brukte mye tid på ham og som viste veldig mye omsorg inn i livet hans. Hun brydde seg og Ståle spurte av en eller annen grunn om hun var kristen? Og dermed var samtalen i gang.
– Jeg ble nysgjerrig. Det var noe der jeg ble trukket imot. Kanskje dette var noe av det jeg lengtet etter?

Overrasket av Gud
Men svaret kom ikke med det samme. Det gikk et halvt år og lengselen ble sterkere og sterkere. Finnes det en Gud?
– Jeg husker jeg satt alene på hybelen min i Molde. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg ba, men tror jeg sa omtrent: hvis du finnes Gud så kom.
En stund tidligere hadde han fått en liten folder som het «en veg til frelse». Det ble redningen denne kvelden.
– Jeg fant den fram og leste bekjennelsen som stod der, og bekjente Jesus som Herre. Da var det var nesten som noen sluser ble åpnet. Jeg falt rett på kne og begynte å gråte. Det var sikkert ti år siden sist jeg gjorde. Jeg ba. Jeg gråt. Og syndene og nåden kom strømmende om hverandre, forteller Ståle med et smil.
– Det var en enorm frihet. Nesten som en tung ryggsekk som forsvant fra skuldrene mine.
Rask kom han inn i en bønnegruppe og et fellesskap på bedehuset. Der fikk han hjelp til å gå noen skritt videre.

Nåden holder
– Jeg så at livet strekker seg lenger. Det strekker seg inn i evigheten. Jeg er ikke redd for døden lenger fordi jeg har Jesus og fått løfte om evig liv.
Men ikke alt ble forandret da han ble frelst. Kristendommen er ingen lykkereligion der alle sorger forsvinner så fort Gud kommer inn i livet. Derimot så har Gud lovet å være med oss både i gode og onde dager, mener Ståle.
– Det å være kristen betyr heller ikke at man er perfekt. Jeg kan trø feil og gjøre gale ting fortsatt, men Guds nåde holder meg oppe. At Jesus døde, stod opp igjen og tilgir, er stort nok for alt og alle.
Dette er viktig for Ståle. Han får ikke understreket det sterkt nok. Det som teologene kaller lov og evangelium. At mennesket i utgangspunktet allerede er dømt av Gud fordi synden er en del av oss, men at Gud også har ordnet frelsen ved at Jesus døde.
– Det er ingen ting jeg skal ha sagt. Gud ha