Storkonflikter handler også om enkeltmennesker
Generalsekretær Erik Furnes har vært på reise til Israel. Les hans refleksjoner rundt et komplisert tema, som engasjerer mange.
Skriv din kommentar til Eriks
synspunkt nederst i saken.
I februar var jeg og noen kollegaer fra andre lutherske organisasjoner på studietur til Israel. Hensikten var først og fremst å se nærmere på arbeidet som gjøres for å nå befolkningen i området med det glade budskapet om Jesus Kristus, men det var umulig også å omgå fokuset på storkonflikten i regionen. Jeg deler her noen synspunkter som en litt utvidet versjon av en artikkel i Sambåndet.
Forsoningsarbeid i Midtøsten skjer på ulike nivå, både på det politiske plan og mellom enkeltmennesker. Det er mitt inntrykk at kristne grupperinger spiller en heller liten rolle i det store bildet, fordi en har tatt så sterkt parti på den ene eller annen side. En kan fatte håp når ledere fra ulike fløyer gir hverandre hånden i konferanser av ulikt slag, men det har dessverre liten verdi dersom ikke disse representerer de store massene.
«Forsoningsarbeid i Midtøsten skjer på
ulike nivå, både på
det politiske plan
og mellom
enkeltmennesker.»
Musalaha er navnet på et forsoningsarbeid der jøder og arabere møtes i nøytrale omgivelser, og der arbeid med tilgivelse og forsoning kan starte først når en har etablert en grunnleggende trygghet og tillit mellom mennesker. Det som var tankevekkende å høre var at dette arbeidet startet fordi en så at kristne ikke hadde mer vilje eller evne enn andre til å rekke ut en hånd til forsoning. Når vi vet at Bibelen formaner oss så sterkt til å tilgi hverandre, sier det noe om hvor dyp denne konflikten er.
Hvert menneske er elsket av Gud
Jeg velger å bruke et skriftavsnitt fra Matteus 25:31ff for å vektlegge to viktige aspekt som jeg mener vi må ha med oss i vårt forhold til konflikten i Midtøsten. I disse versene beskriver Jesus en domstol som skal reises i fremtiden. Folkeslag skal samles framfor hans trone og de skal skilles fra hverandre. «Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg. (…) Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.» Dommen er motsvarende for de på den venstre side.
«…vi som Guds barn har et ansvar
for å behandle alle mennesker i samsvar
med det sinnelag som Kristus har vist oss.»
Slik jeg ser det, har denne teksten en åpenbar og en dypere betydning. Den åpenbare er at vi som Guds barn har et ansvar for å behandle alle mennesker i samsvar med det sinnelag som Kristus har vist oss. Hvert eneste mennesker er skapt av Gud, elsket av Gud og kjøpt til Gud ved Jesu forsoningsverk. Om vi direkte eller indirekte forårsaker menneskelig lidelse og nød, rammes vi av Jesu bud og Skriftens formaninger. Vi er kalt til å elske vår neste som oss selv. Når vi oppfordres til å be om fred for Jerusalem (Salme 122), handler det for meg om fred for alle mennesker i området.
Forsoning er en beinhard kamp
Møtet mellom to kristne medarbeidere, en jøde og en araber, i Jerusalem var vel det sterkeste for oss på hele turen. De brenner for Evangeliet og menneskers frelse, og det var sterkt å merke Jesu nød for sjelene hos dem. Samtidig er de ærlige på hvor tøft det er å være en del av så ulike kulturer, tradisjoner, slekter, og samtidig kjenne på tilhørigheten til det samme landet. De er søsken i Kristus og samtidig del av to folk som begge kjenner seg som offer i en storpolitisk konflikt. «Dere lever i en forestilling om at forbrødring er noe forlokkende og tiltrekkende, men det er tvert imot en beinhard kamp der vi hver dag må ta vårt kors opp», sa jøden. Det understreket for oss det smertelige i denne konflikten, og det kan vi ikke snakke lettvint om i fredlige Norge. Isak var løftets sønn, men la oss for all del ikke glemme at Gud også tok seg av Hagar og hennes barn Ismael (1M 21:17). Når de to kristne brødrene vi møtte ba om å bli husket i våre bønner, er det i alle fall noe vi alle kan gå inn i som en konkret oppgave.
Teksten i Matteus 25 har også en dypere mening. For denne samling av folkeslagene er også omtalt i Joel 3. Herren skal samle alle hedningefolk og føre dem til Josafats dal i Jerusalem. «Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.» Jeg sier ikke at denne domstol er enkel å forstå, men ut fra det som sies om hvem som dømmes og hva de dømmes for, kan jeg ikke se at dette omtaler dommen over hvert enkelt menneske som tar imot eller forkaster Guds frelse i Jesus Kristus. Jesus sier om det siste i Joh.5:24: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.» Her hviler det ikke på gjerninger (som dommen i Matteus 25 handler om), men om vi har bekjent våre synder og invitert Jesus Kristus inn i våre liv som Frelser og Herre.
Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre
Slik jeg ser det, er Jesu minste brødre hans eget folk etter kjødet, det jødiske folk. Slik som Josef åpenbarte seg for sine brødre i Egypt, skal Jesus Kristus en dag åpenbare seg for sine jødiske brødre. «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte.» (Sak 12:10). Vi hørte vitnesbyrd om at stadig flere jøder tar imot Jesus som sin Messias og Frelser, men denne åpenbaring for hele folket har enda ikke skjedd.
«…slik jeg ser det omtaler Bibelen
et rike for Israel som er et annet
enn det fullkomne himmelrike.»
Inntil den dag vil jeg håpe Jesu minste brødre skal ha en spesiell plass i vårt hjerte. Det spiller faktisk en rolle hvilken stilling vi inntar til dette folk. Guds sier i sitt ord at Han vil velsigne dem som velsigner dem, og forbanne dem som forbanner dem (1.Mos.12:3). Hva denne velsignelse og forbannelse innebærer er dunkelt, men slik jeg ser det omtaler Bibelen et rike for Israel (Apg.1:6) som er et annet enn det fullkomne himmelrike.
Hva så med landløftet?
Jeg spurte en palestinsk kristen om ikke hans syn på Israel plasserte ham blant de som forfekter erstatningsteologien (det vil si at kirken har overtatt alle løfter som i Bibelen er gitt til jødene). Men den merkelappen ville han ha seg frabedt. Han så helt klart at jødene fortsatt har en egen plass i Guds plan, men dette var på ingen måte knyttet til landet som de nå hadde okkupert – hans folks land. Så her er det altså ulike avskygninger.
Personlig tror jeg at landløftene står ved lag. Ja, jeg synes det faktisk er godt gjort å unngå å se samlingen av jøder fra praktisk talt alle verdens nasjoner de siste 130 år som noe annet enn en konkret oppfyllelse av de bibelske profetier. Vi kan godt kritisere fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid for at de ikke så Jesus fra Nasaret som oppfyllelsen av alle de profetier som var gitt om Messias, men kritikken rammer oss i sterkere grad om vi overser det som skjer i vår egen samtid. Så kan vi ha ulike syn på hvorvidt Israel i dag skal gi fra seg land for fred (med dagens utvikling i fødselstall vil det jo bare være et tidsspørsmål før jødene er i mindretall i sitt eget land), men vi fikk opplyst at meningsmålinger tyder på at ca 70% av israelerne vil gi fra seg mer land i bytte med fred. Jeg er av den oppfatning at vi skal slippe å hjelpe Gud med å oppfylle det profetiske ord, for det klarer Han meget godt selv. Jer 1:12b «For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det.»
Du som leser Guds ord får ta dette som et vitnesbyrd fra meg, og Bibelen oppfordrer hver enkelt av oss til å grunne på det profetiske ord (2.Pet.1:19). Selv om dagens situasjon kan synes komplisert, er vårt misjonsoppdrag tindrende klart: Det handler om frelse for Isak, for Ismael, for vårt folk og for alle andre folkeslag.
Sannheten ligger helt og holdent i Guds Ord, Bibelen. Dersom noe er sant, så endrer ikke det seg med våre følelser i saken. Skulle vi tenke slik, kunne vi ikke forstå Guds handlinger med verden og Hans dom som både skjer umiddelbart med Israel, og avventende dom for de hedenske nasjonene.
Hva jøder og palestinere føler og mener om landløftene har ingen betydning. En religiøs eller kristen tro fundert i menneskers antakelser, er ikke lenger fundert i Guds Autoritative og Hellige Ord. At vi som kristne har et personlig ansvar å bahandle vår neste slik Jesus har pålagt oss, har heller ingen ting med Abraham Paktens løfter å gjøre. for det er ikke det Fysiske Israel som er Bibelens endemål, men Guds frelse av hele verden. Israel er i dette et redskap til Frelse som Gud benytter i den historiske kontekst. Står man mitt oppe i konflikten og ser folk som blir offer for vold, krig eller urettferdighet, er det fort gjort å miste perspektivet som Guds Ord gir oss.
Det er ikke jødenes selvrettferdighet som avgjør om de har retten på landet eller ikke, men Guds vilje. Vi som har fulgt med i timen og tatt oss tid til å studere historie, jødedom, sionisme, demografi og geografi i tusenvis av timer, vet hvilke gedigne løgner som er rettet mot Israel i moderne tid, for å så tvil om at landløftet kan forenes med kristen tro på Jesus og Ordet. Men det kan det, for Gud lyver ikke i sine løfter og pakter, slik vi mennesker godt kunne ha funnet på.
Det som i dag kalles Vestbredden av en vantro og fallen verden, er Israels kjerneland, Judea og Samaria, med den Hellige byen som tilhører Herren, Jerusalem.
Jesus kommer tilbake nettopp dit og til Oljeberget Han forlot for 2000 år siden, for å innlede Tusenårsriket. Allerede i 1 Mosebok får vi profetiske løfter om dette: «Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, før Fredsfyrsten kommer og folkene blir Ham lydig.» (1 Mosebok 49:10). Disse løftene glir rett inn i Åpenbaringsbokens redegjørelse for endtidsriene som kommer over Israel og verden. Også Profeten Daniel tegner et bilde av framtiden, der Gud legger et slør over den 70ende profetiske uken av 7 faktiske år, fordi denne utgjør kronologien i Åpenbaringsbokens eskatologiske profetier som betinger at Israel ble gjenreist i 1948.
Å tro på Gud, er ikke politikk og debatt som i denne verden her. Det er ikke slik, at bare Israel har «dialog» lenge nok med Hamas og Hizballah, så vil freden senke seg over folket. Det er ikke Fysiske Israel som er Bibelens endemål, men verdens frelse.
Gud handler i- gjennom- og ved Jakobs ætt og landet Israel, fordi Han har valgt det sånn. I Romerne 11:25, forklarer Paulus at Gud lar jødene stå utenfor landet inntil Han avslutter diasporaen. Når dette skjer, går det mot slutten av «hedningenes fylde». I klare ordelag, betyr det at alle de kristne hedninger gjennom historien, som har blitt frelst og har sine navn skrevet inn i Livets Bok etter Guds vilje, når har kommet inn i troende Israel i deres fulle antall.
Så, om man går videre til Romerne 11:26, ser man at Herren vil kalle ÅNDELIG på Hans Fysiske Eiendomsfolk Jakob, for å «utrydde ugudelighet». Dette er altså et ÅNDELIG kall som Gud gjør etter den fysiske hjemkomsten til det gjenreiste landet Israel i Midtøsten. Ingen som ikke tror på Bibelen som Guds Ord kan forstå slike ting, og heller ikke kan arabere og jøder som er opphisset i følelser og annet utenfor Bibelen, forstå disse ting. Dette er store hemmeligheter som den jødiske, frelste apostelen Paulus formidler til oss i Bibelen (jf. Efeserne 3:6).
I Romerne 11:27-29, ser du, at på tross av alle Israels feil og mangler, så vil Gud frelse ut av Jakob et troende folk som er holdt tilbake. Men DEN FYSISKE RAMMEN, som er både folk og land – ISRAEL – har slett ikke blitt fratatt løftene i Abraham Pakten, Vi som kristne, kan ikke bruke «følelser» når vi skal analysere disse ting, for da går vi oss vill og blir bedratt av det åndelige mørket som nå ligger over jorden og som islamistene vet å utnytte hos de falske kristne.
Kjærlighet til jødene og Israel, er således ikke å rettferdiggjøre alt Israel gjør, men å vite at det rettes store kollektive løgner av antisemittisk oppfinnelse mot dem, slik også Hitler var infisert av samme mørkets krefter når han ville utrydde Guds fysiske Eiendomsfolk under krigen, for å hindre at Israel ble gjenreist i 1948, slik Skriften tydelig lover gjennom en rekke løfter og skriftsteder.
Å spørre hva «kristne palestinere» føler eller mener om dette, er således en fullstendig bom av hva saken dreier seg om. For det er til velsignelse for hele verden, at Gud lykkes med sine løfter og oppfyller alle Abraham Pakten så Jesus kan komme tilbake slik vi kristne lengter etter.
Det er således to måter å lese Bibelen på. Enten tror man at Bibelen er Guds Ord, eller man gjør det ikke. For om man første begynner å forandre og fjerne litt her og der, så har man ødelagt hele Guds Ord. Det vil si, Guds vilje vil skje uansett hva vi gjør, men vi pådrar oss selv åndelig uforstand og mørke som setter frelsen på spill, fordi vi «ikke tok imot kjærlighet til sannheten» (2 Tessalonikerbrev 2:9-12).
Guds fred
Det står noko om at Gud tok vare på Hagar og Ismael. Er det noko Israel og jødefolket gjer i dag, så er det nettopp det, nemleg og ta vare på deira etterkomarar. Så ropar verda etter forsoning, som om verda meinar at Israel ikkje tek hensyn til arabarane, i og med at Israel ikkje vil avstå sine kjerneområde i Israel til eit sokalla Palestina og nybyggjing i Judea og Samaria. Det verda meinar med forsoning er at Israel og jødane skal trekkja seg ut av sine kjerneområde i Judea og Samaria, og la dei sokalla palestinarane styra der åleine i jødefrie område. Har verda spurt Gud om det er Guds vilje med Israel? Det kjem verda aldri til og gjera, fordi dei hatar Gud. Difor driv verda eit skite spel i Israel som dei gjer under eit dekke som dei kallar forsoning. Gud kan ikkje tillata det. Israel oppfyller allereie i dag dette at dei tek vare på etterkomarane etter Ismael, men landløftene gjeld ikkje dei.
Landløftene i Israel gjeld etterkomarane etter lovnads-sonen Isak, og kun dei. Difor er det skuffande og sjå kristne som reiser til Israel og snakkar om forsoning, noko som faktisk er i mot Guds vilje med Israel. Då er det godt og vita at Gud bestemmer, og handlar sjølv etter sin vilje. Sjølv om Gud ikkje er avhengig av menneske, bør me likevel la setningen «Skje din vilje» i bøna «Fader Vår» også gjelda at Guds vilje også skal skje i Israel og for jødefolket. Der skal ikkje menneske koma i vegen for Gud med fine ord om forsoning, som ikkje betyr noko anna enn og tvinga Israel og jødane bort frå det som Gud har lova dei. Og me skal få oppleva at Gud ikkje kjem til og tillata det, og handlar som Han vil når Han vil.
Legg inn ein link med eit referat etter eit møte med Gro Wenske frå Sjømannskirken i Haifa, Israel. Det ho fortalde i møtet på Valestrand i januar 2010 burde verta ein vekkjar for alle kristne som er opptekne av Israel.
http://ved-jesu-foeter.blogspot.com/2010/02/jdefolket-guds-eigedomsfolk-sin-rett.html .