Brev: Mitt møte med bedehuset
"Jeg vet at noen blir glad de gangene jeg kommer, men jeg ser det aldri på dem. De sier det heller ikke til meg. Si det, vis det! For meg blir terskelen høyere og høyere for hver gang jeg er så veldig synlig usynlig!"
Sitatet i ingressen er fra et brev skrevet av en kvinne som nettkonsulent Kjetil Fyllingen i ImF-UNG kom i kontakt med via Twitter på internett. Kvinnen skrev på mikrobloggtjenesten om sitt møte med bedehuskulturen, og Fyllingen ba henne om å utdype det med tanke på Sambåndet.
Kjenner du deg igjen selv? Tenker du at nye og/eller «nygamle» kan oppleve det slik også på ditt bedehus? Kjenner du til gode eksempler på hvordan folk tas imot på bedehuset? Har du andre tanker om det innsenderen tar opp? Velkommen med din respons i kommentarfeltet.
Her er brevet i sin helhet:
«For drøyt tre år siden tok livet mitt en solid u-sving, hvor jeg, gjennom en forholdsvis utfordrende prosess, kom tilbake til den troa jeg først fikk som 17-åring, og som jeg senere opplevde raknet og brast i førtøyningene, før den altså viste seg å holde meg fast likevel. Jeg ble kristen igjen, i voksen alder.
Nå er «tilbake» et temmelig relativt begrep, og det var slettes ikke helt det samme jeg kom tilbake til; jeg har flyttet et utall ganger siden den gang og bor nå et helt annet sted og er i et helt annet miljø. I tillegg er jeg jo både ferdig utdannet og jobber som lærer, er mor til to gutter og ei jente og er gift. Den jublende, selvsikre og gnistrende tenåringstroen er også erstattet med en mer reflektert, ydmyk og tvilende voksentro.
Lengsel
Tilbake, altså. På en måte, og ganske i det stille. For det var ingen møteuke med brennende forkynnelse, eller store vekkelseskampanjer som utgjorde forskjellen, nei, det var uro i kroppen, uro i hodet, tålmodige samtalepartnere, dyktige forfattere, forkynnelse på nettet – og Gud. En lengsel jeg tror kom fra Gud.
Det første som skjedde da jeg hadde tatt u-svingen min, var at jeg begynte å lengte til et fellesskap. Et fellesskap med andre kristne, fellesskap med Gud, med tanker og med tro. Jeg hadde en glupende appetitt på forkynnelse, lovsang, diskusjoner, svar og vitnesbyrd, og jeg ble raskt med i en husgruppe, hvor de fleste hadde bakgrunn fra det lokale bedehuset. Gode mennesker, med imponerende kunnskap og tålmodighet, og jeg tenkte det ville være naturlig å møte opp på møter der. Kanskje var jeg naiv. Kanskje var jeg lett å vippe av pinnen, for etter tre år føler jeg fortsatt ikke at det er helt naturlig, jeg vet fortsatt ikke helt hva som foregår og for hvem ting arrangeres. Jeg føler meg fortsatt ikke helt som en del av ”bedehusflokken”, samme hvor mye jeg prøver. Og jeg tror ikke det handler om motvilje, verken fra meg eller ”dem”.
Tradisjoner og organisasjoner
Det jeg ikke var klar over, var hvor sterkt tradisjonene og organisasjonene sto. Utenfra trodde jeg bedehuset var en forsamling, en menighet, men lærte raskt at det var store forskjeller innad. Forskjeller som er vanskelige å gripe, men er hjertelig til stede. ”Alle velkomne” er nok godt ment, men når mennesker blir overrasket over at en kommer, sånn taust overrasket, eller til og med sier det rett ut ”Er du her?”, ja, da forstår man at man har gått på en blemme, men man forstår gjerne ikke helt hva man har gjort.
I fjor tok jeg med meg familien på bibelcamp. Veldig hyggelig, men det er noe med alle fellesreferansene, alle tradisjonene som bare er der, uten at man snakker om dem, eller viktigheten av å finne ut hvilken familie vi var fra, og litt den manglende interessen vi opplevde da vi ikke hadde noen ”organisasjonsfamilie” å se tilbake på.
De fleste på møtene er gråhåret og sitter på faste stoler, gjerne aller bakerst. De snakker stille sammen før møtet begynner, sånne hviskesamtaler hvor man sitter fremoverbøyd mot hverandre og snakker halvhøyt, mens man later som om man ikke ser andre. Min strategi for ikke å ta noen sin faste plass og ikke å føle meg så veldig alene minuttene før møtestart, er å komme omtrent når møtet begynner. Fordelen er at jeg ikke gjør unødvendige tabber når jeg setter meg, ulempen er at jeg blir veldig synlig sent ute og ofte må sitte langt framme.
Jeg vet at noen blir glad de gangene jeg kommer, men jeg ser det aldri på dem. De sier det heller ikke til meg. Si det, vis det! For meg blir terskelen høyere og høyere for hver gang jeg er så veldig synlig usynlig!
Talerne på møtene har ofte ”lang fartstid” i livet, og de kan sine ting. De siterer svært ofte både mange bibelvers, andre talere og sanger i sangboka. Gjerne halvkvedet: ”Alle husker vel…”. De fellesreferansene er det ikke alle som har, og de fellesreferansene må brukes med omhu dersom nye mennesker skal føle seg hjemme. Sangene er flotte, men også de er fulle av ord som lett kan bli uten mening.
Stigmatiserende ord – vi og dem
Ord. Ord er makt, og ord er mektige. Ord kan være kommuniserende – og forferdelig stigmatiserende. Floskler og sitat; ”sannheter” som ”det stormer der ute”, eller ”mennesker i dag lever så tomme og meningsløse liv, de virrer rundt i et mørke….”
Vi og dem. Dem og vi. Dette er floskler og unødvendige ord, ord som kan være latterlige, ord som provoserer og ord som sårer. Var jeg faktisk kun en mørk og rotløs og flakkende sjel? Jeg giftet meg, fikk tre barn og gjorde store valg i livet, gode valg, spennende og velreflekterte valg. Vi? Eller dem? Er vi ikke alle et eneste stort vi når det kommer til stykket? Vi må ta på alvor at mennesker har gode, meningsfulle og viktige liv også utenfor bedehusets vegger. Vi må være til stede og en del av, ikke gjemme oss bort bak vegger av selvrettferdighet og velmente bekymringer.
Jeg er glad i bedehuset, og jeg ønsker å være en del av det. Jeg er med som leder iblant i Yngres, og ungene mine er engasjert i diverse barnearbeid. Jeg er glad i, og ønsker å være en del av, en brikke, i et fellesskap. Fortsatt er jeg usikker på om jeg er, om jeg er for mye utenfra, har for mye bagasje, for mye jeg ikke greier å forstå fordi jeg ikke har lært det. Kulturen. Tradisjonen. Beslutningsmyndigheten. Ordene. At det ”alltid har vært sånn” når man ikke forstår hva ”sånn” er. Møteformer som gir meg lite, fordi jeg verken opplever settingen eller ordlyden som relevant, fordi jeg mangler bakteppet.
Kultur og roller
Det er kultur og tradisjoner, meninger og bestemmelser som ellers i samfunnet kan virke gammeldagse, uhåndgripelige og uforståelige. Tjenester, oppgaver og ansvar knyttet til kjønn, for eksempel, eller til rolle. Det må være rom for å stille spørsmål om disse. Rom for å spørre, rom for å lære, rom for å diskutere. Jeg har hatt folk som har tatt seg tid til å forklare og diskutere med meg, heldigvis. Det betyr ikke at jeg forstår alt, men det betyr at jeg av noen blir møtt med respekt på det som er innarbeidet kultur, det som veldig lett blir vanskelig.
Vi som er en del av bedehuset, må tenke gjennom dette, det må være rom for å spørre, diskutere og samtale, en må være så ydmyk, så kunnskapsrik og så sterk at vi må våge å debattere og diskutere. Dersom vi virkelig mener at vi ønsker å nå nye, må vi gi rom for nye. Unge. Voksne. Eldre. Inviterer vi andre inn, inviterer vi med hud, hår, tanker, meninger og bagasje. Vi må forstå mennesker dersom vi ønsker de skal forstå oss. Vi må være i bevegelse, selv om idealene kan være de samme som før.
Fra «vi og dem» til «vi»
Jeg bruker ordene ”vi på bedehuset”. «Vi» er et sterkt pronomen jeg synes det kan være litt utfordrende å bruke, men jeg vil ut av vi og dem-tenkinga. Samfunnet og nærmiljøet, der er vi. Vi er på bedehuset og på jobben og i huskirken og på butikken. Vi må ikke glemme at vi er en del av et stort vi. I fellesskapet skal vi finne styrke og varme nok til å kunne være en del av dette store vi-et.
Så. Hva med bedehuset, da? Tja. Jeg lengter fortsatt etter fellesskapet, og jeg ønsker å prøve en stund til. Noen har sammenlignet storfellesskapet med familieselskap; noen kjenner hverandre godt, noen krangler, noen er fjerne kusiner og fettere, og noen er tantene og onklene med full oversikt. Kanskje er det greit å være en fjern tremenning, men jeg skal innrømme at jeg ønsker jeg var en fullblods datter!»
Takk for verdifullt brev!
For det første fint å høre at innsenderen fant tilbake til troen, om enn gjennom en tøff prosess! Så gjør det inntrykk å høre at lengselen hun fikk til et fellesskap, etter flere år fortsatt er der, -midt i fellesskapet.
Det slår meg en tanke at hun sikkert ikke er alene i sitt savn etter større fellesskapsopplevelse, hverken på bedehuset hun har engasjert seg i eller i mange andre bedehus. Samtidig kan det være flere av de andre som har slått seg til ro med det de får gjennom fellesskapet, og tar til takke med det. Men kanskje har Gud egentlig større tanker for dem, -både for hva de selv skal få av velsignelser og for hva de selv skal få gi til andre?
Jeg synes innsenderen avslører en slags dobbeltkommunikasjon som jeg tror preger mange bedehusforsamlinger. Det inviteres frimodig, men en blir liksom så forfjamset når noen kommer. Hun ser noen blir glade for å se henne, men de møter ikke blikket eller tar kontakt. Jeg leser det som at innsenderen oppfatter dette som en manglende anerkjennelse. Det er i så fall en helt naturlig tolkning! Samtidig tror jeg dette bunner først og fremst i usikkerhet hos store deler av bedehusflokken på hva de kan bety positivt for nye mennesker «utenfra». Dette henger igjen sammen med at det formmessige i for stor grad har fått gi bedehusflokken sin identitet og egenart.
Det gjør ellers sterkt inntrykk å lese hvordan fellesreferanser kan være svært ekskluderende, så lenge de bare er felles for noen i et fellesskap. Jeg tror innsenderen peker på en generell utfordring mange steder; manglende fellesreferanser i og utenfor bedehuset. Da blir det mye «mitt» og «ditt», men lite «vårt». Jeg vil understreke det hun skriver om tilstedeværelse og delaktighet i andres liv og hverdag. Det handler vel egentlig mye om å vise interesse for andre, også de en opplever som veldig annerledes seg selv. Slik oppnås kontakt, og da dannes felles referanser. Gjør vi noe med dette som bedehusfolk, vil det også sette sitt preg på kulturen og på ordene vi bruker.
Takk for et ærlig brev, -som også var til meg!
Da har jeg laget en sak om «Mitt møte med bedehuset…» på nettsiden til Sagvåg Bedehus! Håper flere bedehus vil gjøre det, og starte en dialog om innholdet i dette brevet! http://sagvagbedehus.no/brev-til-debatt-les-dette/
Takk for modig ærlighet! Tror ikke dette bare er et problem i bedehuset. Det er et problem i alle menigheter og kirkesamfunn. Med mindre vi er familie/venner på fritiden, og ikke bare når vi er på møte, så er dette svært lite givende for mange. Hvor mange prekner er vi nødt til å høre på før vi blir kjent med hverandre? Vi sitter i salen. Nærme, men allikevel så fjernt fra hverandre. De som har husgrupper av ulik art, i tillegg til hovedmøtene, møter dette sosiale behovet hos folk. Vi er sosiale individer! Tør jeg legge til at mange som har gått over fra kristendom til New Age, har gjort dette nettopp fordi denne sosiale omsorgen manglet. Det er faktisk fullt mulig å gå i menighet i både ett og to år uten å bli kjent med folk, ut over «Hei! Hvordan går det med deg?» Hvis dette er alt en menighet har å tilby – en preken på søndag, nei, da er menigheten irrelevant. Den møter ikke folks behov. En preken lytter ikke til meg som menneske. Den tvinger meg til å hele tiden låne øre til andre. Kort fortalt: Vi ønsker alle å bli sett og hørt. Bare en virkelig sosial setting kan møte dette behovet hos oss. Og da blir vi i stand til å på en sosial måte ta i mot nye mennesker som kommer til oss i kirke og bedehus. 🙂
Fyrst vil eg takke forfatteren av brevet for at ho er så ærleg og deler sine refleksjonar på ein flott måte. Eg er sjølv oppvaksen på bedehuset og meiner eg kjenner kulturen godt. Eg opplev at vi i bedehuset over lang tid har vore oppteken av å definere kven som er innanfor og kven som er utanfor – vi og dei andre. Dette har for mange bedehus ført til at samholdet mellom dei innvidde blir sterkt, men i same omgong ekskluderande for «dei andre».
Dei seinare åra har eg snakka med mange som vi i bedehuskulturen definerer som «ikkje kristne». Fleire av dei fortel at dei ser på seg sjølv som kristne og har ei tru på Gud og Jesus. I desse samtalane kjem det fram at dei har større problem med å identifisere seg med det kristne miljøet, enn dei har for å vedkjenne seg ei tru på Gud.
Gjennom mitt engasjement i mitt lokale bedehus ligg dette meg tungt på hjarte. Eg syns det er utfordrande å finne ut korleis vi skal jobbe for å bli meir inkluderande, rause og aktuelle for folk i bygda. Forfattaren av brevet viser til tradisjonar, meiningar og bestemmelsar som for samfunnet kan virke gamaldagse, uhandgripelege og uhandterlege. Eg trur det er nokså korrekt å sjå på oss sjølv som eit samfunn i samfunnet, som heilt klart kan definerast som ein minoritet. I minoritetssamfunn kjenner ein seg truga av majoriteten og forsterkar dermed festningsverket med høge murar av tradisjonar, klare meiningar og sterke prinsipp.
Bedehus og kristne organisasjonar vart reist og etablert i ei tid då kristendommen stod sterkare i det norske samfunnet enn idag. Ein strevar med å henge med i svingane og vere like aktuelle som før. Men eg erfarer at unge kristne idag er meir oppteken av samhold og tilhørighet enn av organisasjonstilknytning. Ein vil høyre til eit varmt kristent fellesskap der ein kjenner seg akseptert og godtatt som den ein er, trass bakgrunn, ulike meiningar og uttrykk.
Flott at forfatteren av brevet påpeikar dette. Eg er ikkje så overraska over bodskapen, men ser kor viktig det er å få fokus på det. Gjennom diskusjonar og samtalar kan vi kanskje gradvis løyse utfordringa. Vi må møte folk der dei er i livet, ta dei på alvor, gi varme og inkludere, dele og gi av oss sjølv – leve eit Jesus-liv.