Krydret vennlighet

I februarnummeret kommenterte undertegnede et innlegg i Dagen fra pinsepastor Jostein Krogedal. Jeg står fast på kritikken av det jeg mener var et forsøk på å avgrense debatt om kristne spørsmål og begrense «vanlige» kristnes deltakelse i slik debatt. Samtidig har jeg sans for noe av det jeg mellom linjene aner at Krogedal KUNNE ha ment i innlegget sitt.

«Tenk om vi alle fokuserte på oppdraget og fant ut hva vi tror Gud har kalt oss til og hva mandatet er, og gikk med det. Vi kan forandre dette landet,» skrev Jostein Krogedal også.

Det er ingen tvil om at vi som kristne de siste årene har latt oss styre av folk som ikke nødvendigvis bekjenner troen på Jesus, når det gjelder hvilke emner vi debatterer. Samlivsspørsmål har vært et slikt dominerende emne. Men hvorfor er det blitt slik? Fordi eksempelvis de homofiles interesseorganisasjoner har presset på for å få Den norske kirke til å akseptere, ja, endog velsigne, deres levesett, uavhengig av hva Bibelen sier om dette. De har fått folkemeningens støtte til dette, noe som har økt presset ytterligere.

For ikke lenge siden var det uforpliktende «vennesex» det ble etterlyst velsignelse av, og som en redaktørkollega i Vårt Land påpekte, vil nok ikke køen stoppe der. Det virker nærmest som om det skulle være en menneskerett å få kirkens velsignelse til det levesett en måtte velge.

Dette presset fører igjen til at debatten blir preget av stridsspørsmål. Det sekulære medier legger opp til debatt om hva angår kristendom, dreier seg om ting som viser uenighet og skaper polarisering. Og de som presser på, er taleføre og fyller spaltene med sine utspill. Dette gjør det ikke lett å «fokusere på oppdraget», det vil si å målbære frelsens evangelium, i mediene, slik jeg tror de fleste av oss som deltar i debatt, er enig med Krogedal i at vi aller helst ville.

Nylig leste jeg i Kolosserbrevet 4,5-6: «Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver». Her får Paulus fram begge sidene av det å skulle mene noe om spørsmål som gjelder kristent liv og lære. For alle kristne gjør ikke rett i å tie stille, selv om vi ikke kan styre debatten. Som også Peter (i 1. Pet 3,15) skriver: «Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere».

Vennlig, men krydret med salt. Slik lyder også oppdraget.

Les også: Skal forsamlingen tie i mediene?