Folkets kårne ga beskjed

Mandag ettermiddag var sentrale observatører sikre i sin sak: Kirkemøtet ville ende opp med i det minste en forbønnsliturgi for homofile som hadde inngått borgerlig ekteskap. Noen timer senere er resultatet at alle forslag om vigsels- eller forbønnsliturgi ble avvist av et flertall av delegatene. Hva skjedde?

Kan det være at de drøyt 60 delegatene som stemte imot de ulike forslagene om å endre kirkens liturgier, faktisk mener at det ikke ville være i tråd med rettledningen i både Det gamle og Det nye testamente? Jeg velger å tro det – og jeg synes det er gledelig. Gledelig på den måten at disse folkevalgte (valgt blant medlemmene av Den norske kirke) våget å stå imot et massivt press fra opinion og pressgrupper om å se bort fra Bibelens ord om ekteskapet – eller å søke å bortforklare dem.

Og Kirkemøtets flertall har ikke bare stått imot folkemeningen, det har også trosset 8 av 12 biskoper, som nettopp forsøkte å tømme bibelordet for innhold. Dersom man velger å se Kirkemøtet som en generalforsamling for Den norske kirke (Dnk) og biskopene som den administrative ledelsen, har generalforsamlingen her satt ledelsen på plass. Ikke alle direktører og konsernsjefer kunne ha levd godt med det. Disse åtte geistlige «direktørene» bør virkelig tenke seg om etter denne avstemningen.

Det ligger heller ikke igjen noe vedtak som forplikter Kirkemøtet til å behandle spørsmål om liturgier for homofile par på nytt. I en protokolltilførsel oppfordrer flere enn 25 kirkemøtemedlemmer biskopene til «å ta grep for å finne løsninger som muliggjør praktisering av to (homofili-)syn i kirken», men dette er ikke noe pålegg om gjenopptakelse, snarere enn beskrivelse av dagens situasjon. Det er i alle fall å håpe at kirkens folk tenker seg godt om før man igjen setter spørsmålet om ekteskapsforståelsen på spissen.

Å tro annet enn at saken vil komme opp på nytt, er likevel lite mer enn ønsketenkning. Det bibeltro kristne kan gjøre med det, er å delta aktivt i prosessen med nominasjon og valg av delegatene til kirkemøtene fra 2016 av (neste års møte vil ha samme sammensetning som i år).

På sosiale medier i dag oppfordres tilhengere av kirkelige liturgier for homofile til å melde seg ut av Den norske kirke – i den hensikt å svekke dens stilling i folket. For mange konservative kristne vil effekten være motsatt, man unnlater – eller utsetter – å melde seg ut.

Det er blitt gjort et poeng av at flertallet for å avvise spørsmålet om liturgier for homofile var lite. Men i et spørsmål som nettopp dreier seg om endringer av liturgier – som igjen ville ha medført endring av ekteskapsloven – og som rokker ved en flere tusen år gammel ekteskapsforståelse, ville det ikke ha vært unaturlig om man krevde to tredjedels flertall for å få gjennomslag. Da måtte 78 av de 116 stemmeberettigede ha stemt for, mens det altså var 51 og 54 som stemte for henholdsvis vigsels- og forbønnsliturgi.

Når det er sagt, må jeg si meg enig med noe politisk redaktør i Bergens Tidende, Frank Rossavik – som selv er homofil – uttalte i et intervju med avisen Dagen 6. april. Her karakteriserer han den 30 år lange diskusjonen om hvilke rettigheter homofile skal ha i kirken, som «en liten sak». Den er liten på den måten at svaret lett kan finnes i Bibelen. I stedet for å bruke kreftene på det som splitter, har kirken et budskap å formidle, et frelsens budskap som gjelder alle.

For det er viktig å merke seg en av setningene i vedtaket fra Kirkemøtet i saken om «Ekteskapsforståelsen i evangelisk-luthersk perspektiv» (altså den saken vi her drøfter): «Det handler ikke om ulikt syn på menneskets verd». Alle mennesker er skapt av Gud og har samme verdi. Men Gud sier også noe om hvordan vi skal leve. Flertallet på årets kirkemøte maktet å holde begge disse tankene i hodet samtidig.

Les også nyhetssaken på sambåndet.no: Kirkemøtet avviste liturgi for homofile