– Klok endring

OSLO: Lederen for arbeidet til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) i Norge startet sitt seminar med å peke på – og kommentere – noen særtrekk ved bedehuslandskapet:

• Flere organisasjoner representert på samme bedehus: – Der har vi en stor jobb å gjøre samtale- og arbeidsmessig. Det krever velvilje og respekt og en holdning om at «la vekkelse og vekst komme, Gud, samme hvor det blir». Samtidig er det viktig at forsamlingsbygging ikke visker ut organisasjonsidentiteten.
• Ulik grad av tilknytning til Den norske kirke (Dnk): – Folk tenker at planting skaper konflikt med deres kontakt med kirken.
• Arbeid med mye tradisjon.
• Vanskelig for å skille mellom form og innhold: – Form og innhold knyttes sammen, slik at endring i form blir skummelt, f.eks. å endres i retning av forsamlingsfellesskap.
• Generell motvilje mot endring? – Endring og endringsforståelse er uansett veldig viktig. Mange i bedehusland spør etter hva som er poenget med å være en forsamling.
• Frustrasjon: – Mange har en følelse av at «noe må gjøres», påpekte Engås.

Arbeidstegning.
Et viktig spørsmål å stille er hvor en vil.

– Det er viktig med en felles arbeidstegning. Noen må sette ord på hva en ønsker. Problemet er at en ikke har nok respekt for hvor mye felles arbeidstegning betyr, og at det tar tid og krever involvering. Hvis noen spør om hva dere bygger, må man kunne gi noenlunde samme svar. Det må være et eierskap til tegningen i store deler av fellesskapet, framholdt Engås.

Identitet.
Hvem vi er – identiteten – er et annet spørsmål Engås mener må stilles når en skal plante noe nytt.

– Det er viktig å jobbe nok med det i en tidlig fase, for det er en forutsetning for å kunne høre til. En må tydeliggjøre hva en holder på med for at folk skal kunne knytte seg til det som sitt.

Betydningen av å ha et avklart og tydelig fundament må heller ikke overses.

– Man starter ikke på nytt, bedehuset har en lang historie, og kloke endringsprosesser er viktig, sa Engås.
NLM-lederen vedgikk at det er en stor utfordring å kommunisere godt med majoriteten av de som er på bedehuset, inkludert etternølerne.

– Man må vite hvordan man skal legge opp den endringen man ønsker, for å unngå polarisering på årsmøter. Man må skrive ned noe og gi de som tidlig tar det til seg, kloke svar. Man må kunne si hvor man ønsker seg.

Omkostninger.
Øystein Engås er ikke blind for at endringer kan ha omkostninger.

– Summen av følelsen av krise og muligheten for en bedre situasjon må alltid være høyere enn omkostningene. Jo mindre man klarer å male krise i nåsituasjonen, jo vanskeligere blir det å endre. Men man må også male en framtidig situasjon og ha et avklart forhold til hva man forlater. Etternølerne var de gamle lederne, og når man endrer, kritiserer man implisitt disse. Og etternølerne argumenter også. De som planter noe nytt, må jobbe med anerkjennelsen av verdiene som ligger der, ikke nødvendigvis formene. Hvis man greier å finpusse verdiene og få etternølerne til å skjønne at det er disse som videreføres, er man kommet langt, sa Engås.

Tempo og mengde.
Sambåndet spurte NLM-lederen om hva han tenker om svært raske endringer, slik det også har vært eksempler på i bedehusland.

– I NLM mener vi at 10 prosent endring hvert år i ti år er bedre enn å endre 100 prosent det tiende året. Det følger mye større relasjonelle omkostninger med å endre på en så radikal måte, mener Øystein Engås.

Fasen der en «kaster loss» fra det gamle, er sårbar, og Engås brukte et bilde fra israelsfolkets utvandring fra Egypt:

– Folk vil tilbake til kjøttgrytene. Da må man repetere hva man bygger, hele tiden. Og ledelse er ekstremt viktig. Og så må man markere og feire noen resultat underveis. Kanskje kom det flere folk på møtet, eller de var mer engasjert. Det kan markeres, sa Øystein Engås.

Guds medarbeidere.
NLM-lederen delte noen erfaringer fra menighetsplanting i egen organisasjon. Han viste til at folk ofte tenker at alt skal skje når man bare forkynner Ordet.

– Det er ingen motsetning mellom å arbeide og å legge til rette, og det arbeidet som Gud gjør. Det er en lang vei for mange å skjønne det.

Han viste til ordet fra Paulus i 1. Kor 3,6: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst»:

– Mange tenker om det at det er Gud som gjør alt. Det er ikke du som planter, som er verdien, det er ikke vi som skaper vekst. Men vi er Guds medarbeidere. Det er Gud som bygger sin menighet, men han har tenkt at vi skal få være med. Å holde sammen to ting på en gang er en luthersk styrke, sa Engås.

Han mener det vanskeligste er spørsmålet om hva vi egentlig lengter etter, og å få nok folk til å se det på en gang.

– Det ropes etter erfaringer fra nybrottsarbeid i Norge – hjelp til prosesser og ikke bare inspirasjonskurs. Å plante handler om Gud og et team som han får jobbe med. Da blir du veldig hjelpeløs. Det finnes masse erfaring og ideer, men det er ikke det som skaper noe.

Nedgang.
NLM-lederen presenterte en graf som viste at antall lag i NLM har falt fra ca. 2600 i 2007 til 2200 i 2011.

– Selv med en slik kurve tenker folk at det snur nok! Å skape en felles forståelse av nåsituasjonen kan ikke overvurderes, sa Øystein Engås og oppsummerte:
– Hva slags bilde ser du? Hva drømmer du om der du bor? Hvordan kan flere se det bildet? Jeg tror bedehuslandet opplever frustrasjonen over at noe må gjøres, men en ser mange problemer og greier ikke helt å sette ord på hvor en skal. Be mye sammen og sett sammen et helt åpent team som kan jobbe med det. Koble noen fra styret med en gruppe som ber sammen og lever det de ønsker skal skje. En menighet ligner ofte på pastoren sin. Hvis en skal endre noe, må en leve det fra dag én.

Radikale røtter.
I samtalen etter foredraget trakk Erik Furnes tråden tilbake til de såkalte etternølerne.

– De som ikke vil ha endring, handler om flere enn de som var ledere før. Konservativ tankegang går i arv. Ellers vil jeg oppfordre folk til sette seg inn i bedehus-historien og røttene våre, for de er radikale. Tanken om utrustende lederskap er ikke ny. Å kjenne den historien og ha støtte i den, er en nøkkel til å nå inn hos de som er imot endring.

Kretsleder Karl Arne Austnes i Sunnmøre Indremisjon savnet erobringstrang:
– Er vi misjonale i strategien vår? Tenker vi på hvor det er mange som ikke bekjenner kristen tro, eller tenker vi på å få noen til å være med i vårt arbeid, spurte han.

Organisasjon.
Svein Arne Fasseland er med i lederskapet for ImF-tilknyttede Bedehuskirken på Bryne. Han satte spørsmålstegn ved behovet for organisasjonsidentitet.

–Lever organisasjonene litt på gamle drømmer og visjoner? I mitt hode er en organisasjon et stillas. Det er ikke rom for ImF i himmelen, men det er mange rom. Er stillaset viktigere enn bygningen for noen? Er enden for organisasjonen nærmere enn Jesu komme, spurte han.

Et annet synspunkt fra salen lød slik: – Viss vi skal plante, må vi gjøre det for å nå nye og ikke bare konvertere en forening til en menighet/forsamling. Alt det ikke er misjon i, dør. Det er nesten ingen organisasjonstilknytning igjen hos mange av de unge som vokser opp i dag. De har sin identitet i Jesus og det oppdraget han har gitt.

– Jeg kjenner en sorg over at det er mange i bedehusland som ikke har behov for å føde barn. Hva er det vi holder på med i dette bedehuslandet vårt? Det er mange som sier at dette har vi ikke bruk for, beklaget en annen tilhører.

Livslinje.
NLM-leder Øystein Engås fikk siste ord:

– Den eller den organisasjon er ikke viktig, men identitet er viktig. Vi må ikke kutte røtter eller livslinjer. Det som blir plantet i opposisjon, avler opposisjon. Å velsigne sin egen livslinje er veldig helbredende. Organisasjonene har et trosgrunnlag og en tilsynsmessig tankegang og en DNA av radikalitet. Det er ikke sikkert det er det uttrykket av organisasjonen du ser i dag, du skal reprodusere.