Innlegg

AVTALE: Deltakarane på Sendt 2014 forplikta seg på å planta 400 nye forsamlingar innan 2025. ImF tok ansvar for 20 av desse. FOTO: ImF Media arkiv

Fond for fleire fellesskap

ImF sentralt vil gi økonomisk støtte til folk som vil starta nye indremisjonsforsamlinger og -fellesskap. ImF-styret oppmodar kretsar og lokalforeingingar til å gjera det same.

Konkret skal dette skje ved at ImF-styret i møte 21.–23. september starta prosessen med å gjera Evangeliseringsfondet om til eit plantingsfond.

 – Samanlikna med kor mykje til dømes Salt og Hillsong – begge med røter i pinserørsla – satsar på å planta forsamlingar, må me tenkja radikalt nytt, seier generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) til Sambåndet.

20 fellesskap.

Sendt-konferansen i 2014 forplikta 15 organisasjonar og kyrkjesamfunn seg til saman å starta 400 nye kristne fellesskap innan 2025. ImF-samanhengen tok på seg å planta 20 av desse. Sendt Norge er organisert som ei foreining og er ei vidareføring av det som tidlegare vart kalla Dawn. Sendt skal bidra til forsamlingsplanting, og ImF er ein del av dette nettverket.

– Under årsmøtet til Sendt Norge 1. juni kom det ei klar utfordring til medlemsorganisasjonane om at ein i løpet av 2018 bør etablera eit plantingsfond for å få fart på plantinga av nye forsamlingar i Norge, opplyser Furnes.

Furnes meiner det òg må vurderast å kunne bruka pengar frå eit slikt fond til å gi økonomisk støtte til personar og grupper innan ImF som vil ta opplæring i plantingsarbeid (M4).

Tre millionar.

Det er pinserørsla og Misjonskyrkja (tidl. Misjonsforbundet) som har lukkast best med planting, og i begge desse samanhengane er det etablert plantingsfond.

– Salt gjev like mykje stønad som dei lokale plantarane er villig til å satsa sjølv, og så vert stønaden trappa gradvis ned over ein periode på tre år, utdjupar Furnes.

Evangeliseringsfondet i ImF utgjer tre millionar kroner. Slik fondet har fungert, kan ein søkja om stønad frå den avkastninga som fondet gir. For 2017 vil det seina knappe 30.000 kroner, og 13.200 kroner var fordelt til dei aktuelle prosjekta.

– Skal me få effekt av eit plantingsfond, monnar det lite berre å kunne bruke avkastinga, seier Furnes.

ImF-styret var samd med generalsekretæren. I vedtaket frå styremøtet heiter det mellom anna at «Styret ønskjer å bidra meir for at det skal plantast fleire nye forsamlingar og felleskap i Norge (…), og vi er villige til å ta av sjølve fondet for å få fortgang i plantingsarbeidet».

Oppmoding.

Erfaringa frå eksisterande plantefond er at fondet får tilbake det som er gitt, når forsamlinga er etablert, og dermed minkar ikkje fondet over tid. Erik Furnes peikar på at andre delar av ImF-familien – einskilde krinsar, lokalforeiningar og forsamlingar – har større reservar enn sentraleininga på Straume.

– Med vår organisasjonsstruktur kan me ikkje gjera anna enn å gå føre med eit godt eksempel, seier Furnes. 

ImF-styret fylgjer opp dette i vedtaket ved å utfordra «ressurssterke einingar» i ImF til å gjera det same som ImF sentralt no har starta på.

Neste skritt, slik ImF-styret òg har gjort vedtak om, er å laga retningsliner for det nye fondet. Framlegg til slike vil styret handsama i slutten av november. 

Sambåndet kjem tilbake med meir stoff om dette i nr. 11/18.

LANG ERFARING: Elisabeth og Knut Osland har over 35 års erfaring med menighetsplanting i Europa og Asia. – Vi har gjort mange feil og vil at den neste generasjonen skal få slippe å gjøre de samme feilene, sier de. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

‘- «Møtemenighet» har lite å bidra med

Om en "absolutt skal ha møter", trengs det andre fellesskap i tillegg, mener menighetsgrunnlegger og forfatter Knut Osland.

Ekteparet Elisabeth og Knut Osland grunnla husmenigheten DNA i Oslo for rundt ti år siden. De bor i et stort hus i Skien der flere familier har fellesskap og deler livet som en husmenighet.

– De første kristne møttes i hjemmene og hadde fellesskap der. Jeg tenker at Gud beskriver menigheten som en familie. Husmenighet er en familie med et oppdrag, sier Knut Osland.

Han mener at relasjonene er noe av det viktigste i menigheten.

– Det må handle mer om relasjoner med Gud og hverandre enn møter og programmer. Menigheten skal være mer en familie enn en institusjon, sier Osland.

Kona, Elisabeth Osland, skyter inn at det ikke trenger å være en motsetning til en vanlig menighet med cellegrupper eller husfellesskap og at folk også kan oppleve Gud der.

– Vi er for alle menighetsutrykk. Det viktigste er ikke formen men naturen i menigheten, sier de.

Undervise i hverdagen

Osland mener at det viktigste hvis en vil starte husmenighet, er å legge vekt på Jesus og oppdraget han ga oss i misjonsbefalingen. Han forteller at dersom man allerede er noen venner som ønsker å ha fellesskap, så kan man bare begynne å møtes.

– Det er viktig å ta med den dimensjonen som går på relasjonen til Gud og hvordan det er å leve med Jesus i sin hverdag. Man kan hjelpe hverandre i relasjonen til Gud og å leve med Jesus som Herre i sin hverdag, sier Osland.

Den erfarne menighetsplanteren sier at selv om det ikke er noe galt med kristne møter i seg selv, er det viktigere å undervise og lære opp de nye kristne i hverdagen.

– Det er det som er disippelgjøring. Disippelgjøring skjer ikke fra en talerstol. Disippelgjøring skjer ikke i en anonym setting. Disippelgjøring skjer når vi lærer folk helt praktisk å gjøre.

Savner ingenting

Selv om Osland tenker at metodene husmenighetene bruker, også kan brukes i hjem som samtidig er del av en større menighet, savner han selv ingenting fra en slik setting.

– Livet er mangfoldig, men jeg savner absolutt ikke «nakkefellesskapet» (et uttrykk der en ser for seg mennesker som sitter bak hverandre i stolrekker, red.anm.). Jeg tror den tradisjonelle møtemenigheten har veldig lite å bidra med, sier han.

Han har liten tro på at menighetsmedlemmer har forandret Europa til det bedre.

– Hvis folk absolutt skal ha møter, trenger vi å få inn en annen dimensjon i tillegg hvor det blir ekte, åpent, ærlig, transparent fellesskap i hverdagen.

Menighetsplanter

KAIZERS OG TÔG: Tidligere trommeslager i Kaizers Orchestra, Rune Solheim, og tidligere frontmann i bandet Tôg, Lars Christian Olsen, er to som er engasjert i DNA husmenighet. De hadde fått med seg musikere fra Viken Folkehøgskole på Gjøvik og spilte lovssanger for de frammøtte. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

I over 35 år har ekteparet plantet en mengde husmenigheter i Europa og Asia.

– Vi er ikke egentlig opptatt av å plante menigheter men å gjøre disipler, sier Knut Osland på Gjøvik der han er sammen med en gjeng fra husmenighetsfellesskapet for å dele erfaringer og presentere boka «Him’len hit» som han ga ut i høst.

– Jeg er glad for at jeg ikke har skrevet denne boka før. Vi trengte å ha gjort alle erfaringene vi har gjort, sier forfatteren.

Over 52 kapitler forsøker han å fortelle Bibelens kjernebudskap og vise Guds plan for planeten. Osland ønsker å presentere dyp teologi for folk flest på en lettlest og morsom måte.

– Gjelder alle kristne

INSPIRERT: Venninnene Edel Isaksen og Hildur Hafstad fra familiekirken på Gjøvik ble inspirert av Oslands oppfordring om å åpne hjemmene. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Venninnene Edel Isaksen og Hildur Hafstad er med i familiekirken på Gjøvik og var to av dem som tok turen for å høre på Osland og de andre fra husmenighetene. De forteller at deres egen menighet alltid har vært knyttet opp til små grupper og celler.

– Vi er egentlig ikke husmenighet i den forstand i dag, men dette budskapet gjelder alle kristne enten man er husmenighet eller ikke, sier Isaksen.

Hafstad syntes det var mye gjenkjennelig i det som ble fortalt.

– Jeg synes det var veldig praktisk og konkret. Det gir tro på at vi kan dele hjertene med hverandre og dele det budskapet vi har fått, sier hun.

Isaksen tror det Osland presenterer kan fungere både i husmenigheter og andre menigheter.

– Hvis du åpner hjemmet ditt og tar imot mennesker og leder dem til Jesus og lærer dem opp, så er det i seg selv en husmenighet. Alle hjemmene i en menighet kan gjøre dette, så kan man også være knyttet til en større sammenheng, sier hun.

Tror på lederskap og struktur

Osland forteller at han har stor tro på lederskap og struktur.

– En kropp må ha en struktur. Men det må være mer liv og fellesskap enn struktur. Jeg tror at Gud setter inn hyrder som har omsorg for folk. Jeg tror på åndelige foreldre som ikke fokuserer på å lede, men som leder med livet sitt og som leder med å gå foran, sier han.

Menighetsplanteren er opptatt av tjenestegavene Bibelen beskriver i Efeserne 4: apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere.

– Gud har satt det i menigheten sin for at vi skal vokse, bli utrustet og komme til enighet i tro. Det er viktig, sier Osland til samtykkende nikk fra kona.

Nettverket mellom de ulike husmenighetene er ifølge Osland også kjempeviktig.

– I vår tid er det så mange komplekse problemstillinger og utfordringer. Man kan ikke vente at hver lille husmenighet skal ha all den kompetanse som trengs for å hjelpe folk med alle de utfordringene de har i sitt daglige liv.

Han oppfordrer blant annet tilhørerne på Gjøvik til å se på de eldre som en stor ressurs.

– Jeg brenner for å se at alle de som har levd lenge med Jesus og kjenner ham godt, skal bli koblet med de som ønsker å bli kjent med Jesus, sier Knut Osland. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

FELLESSKAP: Leder for fellesskapsplanting i ImF, John Torjus Eriksen, legger nå fram en idé om distriktsforsamling. Foto: ImF Media arkiv

Vil starte 20 nye fellesskap

Et team innenfor ImF jobber nå med ulike modeller for forsamlingsvekst, og en plantefamilie er startet for de som tenker fellesskapsplanting.

− Noe av det vi holder på med, er å bygge en plantefamilie for personer som tenker planting, samtidig som vi gir oppfølging til disse lokalt. I dag er det ca. 20 stykker i plantefamilien. Alle som vi fortløpende får kontakt med som kobler på tanken om å plante, kan bli med i plantefamilien. Dette er en plass vi håper de enkelte skal kjenne tilhørighet, men også erfare at de får ressurser som hjelper dem til å være med på det Gud har lagt dem på hjertet, sier leder for fellesskapsplanting i ImF, John Torjus Eriksen, til Sambåndet.

Mål
Han har som oppgave å bidra til å virkeliggjøre visjonen om å starte 400 nye menigheter innen 2025 som ImF er en del av sammen med 14 forskjellige trossamfunn. ImF har selv som mål å starte 20 nye menigheter. Til Dagen (lenke krever innlogging) 25. november i fjor opplyser Eriksen at ImF så langt ikke har startet noen ny menighet. Sendt Læringsfellesskap har en årlig samling hvor seks–ti personer fra hvert kirkesamfunn samles. Fjorårets tema var «Hvordan vinne nye mennesker i Norge i dag?». Dette var også tema for nettverkene Etablerte forsamlinger 1 og 2 og Nye forsamlinger på ImFs lederkonferanse.

Planer
− Hva skjer videre?

− Vi planlegger en studietur til London i mars. Der har vi kontakt med noen norske som er med på å plante menigheter i London. Vi skal ikke bare høre deres erfaring, men også være med og se på arbeidet de driver. Fra høsten 2018 ser det ut til at vi har på plass to team som skal plante noe nytt. Disse blir da med i prosessen som heter M4, som skal hjelpe dem de to første årene. Det blir spennende!

I sommer ble det konstituert et team som består av Eriksen pluss to til.

− Vi jobber nå med forskjellige modeller for menighetsplanting i ImF, slik at personer og forsamlinger som tenker på planting i sine strategier, kan se om der er en modell som kan passe for dem. Vi håper også å få en god prosess med etablerte forsamlinger for å se at det kan begynne en bevegelse av at forsamlinger planter nye fellesskap og forsamlinger, sier John Torjus Eriksen.

Distriktsforsamling
− Overfor ImF-styret foreslår du at de store forsamlingene blir distriktsforsamlinger som fungerer for et større geografisk område og som sendeforsamling. Hva med erfaring fra for eksempel ImF Straume som viser at når nye forsamlinger etableres, fører det gjerne til sentralisering fra distriktene?

− Hensikten er ikke at folk bare skal komme til de større plassene, men at de der også kan få hjelp til å starte noe lokalt hvor de bor. Jeg har selv en lengsel etter å se tilbedelsesfellesskap på alle tettsteder i Norge, og at vi som enkeltmennesker får hjelp til å leve Jesuslivet der vi bor. Men mange plasser er det ikke realistisk å tenke forsamling. Da kan de for eksempel samles i en distriktsforsamling på søndagen, men samles til et mindre fellesskap lokalt i uka, som hus-fellesskap, bønnefellesskap eller drive for eksempel barnearbeid. Kanskje tilsatte i distriktsforsamlingene kan ha oppfølging av disse som en av de viktigste prioriteringene i stillingene sine?

Åpenhet?
For Eriksen er det viktigste med å plante nye menighet at nye mennesker skal møte Jesus.

− Vi trenger hjelp til hvordan nå nye mennesker. Målet med nettverkene var at en ikke bare sitter og hører og får kunnskap, men får større forståelse og snakker sammen og konkretiserer hva det betyr lokalt der du bor og blir ansvarliggjort.

Til nå i jobben har Eriksen merket seg at det særlig er ett spørsmål flere lurer på:

− Hva skal man gjøre når man opplever et kall og en mulighet til å starte noe nytt på et tettsted med et etablert indremisjonsarbeid? Skal en gå inn i etablerte forsamlinger eller starte noe helt nytt?

– Her er det viktig med en god avklaring lokalt, for å se om det er hensiktsmessig å bygge noe nytt ut fra det etablerte, eller begynne med blanke ark, som noe parallelt til annet indremisjonsarbeid. Hvis det er lite åpenhet for endring, vil endringsmotstanden være så stor at plantere gjerne blir utslitt, blir passive eller forlater det lokale bedehusarbeidet, sier Eriksen.

Inspirasjon
Dette ble konkretisert med eksempler på Lederkonferansen, hvor blant andre Tom Salte fra Sogndal Indremisjonsforsamling (SIM) fortalte om deres historie.

− Der valgte de å gjøre noen endringer som har ført til at SIM i dag er en levende forsamling. SIM er også et godt eksempel på hvordan de eldre velsignet det nye som vokste fram, sier Eriksen.

Velsignelse
Eriksen tror det vil variere fra sted til sted hva som er best å gjøre.

− Det som er tilfelle i bedehusland, er at det allerede eksisterer arbeid mange plasser. Noen steder kan det bli aktuelt å starte nytt indremisjonsarbeid der det allerede er arbeid. Dette er selvsagt lettere på litt større steder. Nytt arbeid kan handle om at man når nye grupper mennesker i lokalsamfunnet – både ut fra kall, men også ut fra hvordan kulturen er i de enkelte fellesskapene. Et overordnet mål er at man skal bli til mest mulig velsignelse for den plassen man bor. Her trengs det visdom, ydmykhet og mot for å finne vegen lokalt, sier han.

Relasjoner
− Hva synes du kom ut av Lederkonferansen når det gjelder menighetsplanting?

− Folk i nettverket bygde relasjoner med hverandre, relasjoner som kan bli viktige på lengre sikt. Noen fikk tro på at en kan plante og gjøre noe nytt. Det var en kobling mellom dem som var i nettverket. Man så at ImF er fremtidsrettet. Det er rom for å gjøre noe nytt i ImF. Målet er å få en gruppe å følge som det skjer ting rundt.

Planter færre forsamlinger

Siden 2005 er det blitt plantet færre nye menigheter i Norge enn i tiårsperioden før. Det viser en undersøkelse gjort av Sendt Norge.

Tallene fra Sendt Norge-undersøkelsen viser at det ble plantet 250 menigheter mellom 1995 og 2005. Så har det vært en nedgang. De siste 15 årene er det etablert 206 nye forsamlinger.

− Det er nok mange ulike faktorer som virker inn her, så som søkelyset de ulike kirkesamfunn har hatt på planting. For eksempel har Frikirken nesten stoppet opp med menighetsplanting i perioden. Ulike teologiske strømninger har tatt oppmerksomheten bort fra det sentrale, som er å forkynne evangeliet, nå nye mennesker og starte nye menigheter. Og det er mangel på visjon for menighetsplanting i flere av kirkesamfunnene, sier styreleder i Sendt Norge, Øivind Augland, til sambåndet.no.

Evangelisering
Undersøkelsen ble lagt fram på en lederkonferanse på Gardermoen i forrige uke. Andre viktige funn er at tallet på nedlagte menigheter i frikirkeligheten er høyere enn tallet på nyplantninger, og at nyplantede menigheter vokser i prosent mer enn eldre og etablerte menigheter. De menighetene som vokser mest, er de nye menighetene som fokuserer sterkt på evangelisering.

− Undersøkelsen gir en oppdatering på menighetsplanting i Norge og gir oss et realistisk bilde av hva som skjer, sier Augland.

Menighetsplanting
− Hva kan Sendt Norge gjøre for å øke takten i menighetsplantingen i Norge?

− Sendt Norge vil de neste år hjelpe alle kirkesamfunn og organisasjoner til å fokusere på menighetsplanting i Norge. Vi ansvarliggjør hverandre til praktisk planlegging og arbeid for at dette skal skje. Sammen har vi satt mål om å plante 400 nye menigheter. Vi skal fokusere på unge mennesker og gi tydelig visjon om viktigheten av å nå ut med evangeliet og plante nye menigheter og fellesskap.

Konkrete planer
− Hvordan opplever dere at organisasjonene i Sendt Norge jobber med menighetsplanting?

− De har forpliktet seg til å lage konkrete planer for hva de skal gjøre videre. For Indremisjonsforbundet (ImF) er ansettelsen av John Torjus Eriksen som leder for fellesskapsplanting en del av ImFs satsing på menighetsplanting, svarer Augland.

Viktige områder
Ifølge undersøkelsen ser det ut til at skifte av leder midt i en planting kan ha en sterk negativ virkning på plantingen. Når det gjelder vekst i nye menigheter, kan det se ut som at noen områder som ledertrening, tilrettelegging for å kunne bruke sine gaver og tjenester, utvikling av medarbeidere, gode metoder og rutiner for å trene nye medarbeidere og ledere, og klar visjon og mål, er viktige.

Immigrantmenigheter
En viktig trend som kommer fram av undersøkelsen, er at det er et økende antall immigrantmenigheter. Augland tror de tradisjonelle menighetene i liten grad klarer å nå nye landsmenn, og de etablerer seg i egne fellesskap.

− Hvorfor klarer ikke de tradisjonelle menighetene å nå våre nye landsmenn slik at de heller starter egne migrantmenigheter?

− Det er vel begge deler som skjer. Noen av disse immigrantmenighetene blir tilsluttet norske kirkesamfunn, mens noen blir uavhengige. Flere kirkesamfunn har et aktivt arbeid for å inkludere nye landsmenn. I Kristiansand, for eksempel, er det menigheter som det siste året har arrangert flere alphakurs for iranere, irakere og syrere, sier styreleder i Sendt Norge, Øivind Augland.

− Vi trenger å plante

Pastor og daglig leder i Dawn, Øivind Augland, tror menighetsplanting er den beste måten å nå ut med evangeliet til nye mennesker.

− Menighetsplanting handler om å etablere grupper av mennesker som tror på Jesus, inn i nye geografiske steder eller kulturelle grupper, for å gjøre Jesus synlig gjennom ord, forkynnelse, og handling, diakonalt arbeid, sier Augland.

Som daglig leder av Dawn (Discipling A Whole Nation) har Augland jobbet mye med menighetsplanting. Onsdag 27. januar er han en av innlederne på Forum for tro og samtid sitt seminar «Menighetsutvikling og kirkeplanting – handler vi før vi tenker?» på Fjellhaug Utdanningssenter i Oslo.

Mange unådde
− Hvorfor menighetsplanting?

− Vi trenger menighetsplanting fordi vi trenger nye menigheter som når ut til nye mennesker, svarer Augland og viser til statistikken for å understreke behovet. Statistikken forteller at bare 5 prosent av Norges befolkning er aktive i kristne sammenhenger, det vil si de går i kirke eller forsamling en gang i måneden eller mer.

− Vi har en stor del av befolkningen som er unådde, og som ikke er i berøring med Guds ord. Derfor trenger vi menighetsplanting, sier Augland og fortsetter å henvise til statistikk.

− Tall fra kirkesamfunn i Norge og Europa viser en klar sammenheng mellom menighetsplanting og vekst i de ulike kirkelige sammenhenger. Kirkesamfunn og organisasjoner som ikke planter menigheter og starter nye fellesskap, går tilbake. Menighetsplanting er nødvendig for et kirkesamfunns liv og vitalitet, konkluderer han.

Utfordringer og muligheter
− Hva er menighetsplantingens utfordringer?

− Utfordringen, enten det gjelder etablerte eller nye menigheter, vil alltid være å nå nye mennesker med evangeliet, mener Augland.

Hans erfaring er at nye menigheter har bedre muligheter til å møte den utfordringen.

− Statistikken viser at nye plantinger har større evne til å nå nye mennesker. Menighetsplanting gir visjoner, og der det er visjonært, får en fram flere nye ledere og flere som tar ansvar. Menighetsplanting gjør evangeliet mer tilgjengelig i en ny bydel, for en ny gruppe mennesker, sier Augland.

Han trekker også frem at kirkehistorien har mange eksempler på at det er mer effektivt å starte nye evangeliske og utadrettede menigheter om en vil nå nye mennesker med evangeliet, enn å prøve å endre holdningene i etablerte menigheter.

− Selv om vi tror på fornyelse og forandring i etablerte menigheter, må det aldri hindre oss i å ha et tydelig søkelys på menighetsplanting. Etablerte forsamlinger har ofte vanskeligheter med å nå ut til nye mennesker.

Feil spørsmål
Det hender Augland får spørsmål som: ”Hvorfor plante nye fellesskap når det er mye plass i eksisterende menigheter?” Eller: ”Hvorfor plante en pinsemenighet i en by som allerede har en pinsemenighet?” Til de som spør slik, har han følgende kommentar:

− Dette er feil spørsmål. Ved å fokusere på disse spørsmålene kan man komme til feil konklusjoner og avgjørelser. De som har visjon, spør seg: “Hvem er ikke nådd med evangeliet? Hvordan kan vi nå dem? Med hvilken type forsamling kan vi nå disse menneskene? Hva er de opptatt av? Vi kan ikke vente på at mennesker kommer til oss – vi må gå til dem”.

− Skal vi alltid plante nytt?

− Det kommer an på. Hvis vektleggingen er å nå nye mennesker og disippelgjøre mennesker, så ja. Vi skal plante nytt, ja, men med rett motiv. Men det er ikke alle steder vi skal plante nytt. Av og til må vi gå sammen for Guds skyld og enhetens skyld, for eksempel på mindre steder, svarer Øivind Augland.

Les mer: Hva vil ImF?

 

– Menighetsplanting viktig for kristendommen i Europa

Satsing på å plante nye menigheter blant «innfødte europeere» gjør at kristendommen har en framtid i Europa også utenom immigrantene, mener menighetsutvikler Ruth Skree i Normisjon.

Religionshistoriker Philip Jenkins tror kristendommen fortsatt har en fremtid i Europa, men kun takket være kristne immigranter.

Les også: Hvordan er det i Norge?

– Fire av Londons fire største kirker ledes av afrikanske pastorer. Går du til Paris eller Amsterdam og andre europeiske hovedsteder, vil du finne samme mønster, sier Philip Jenkins under en temadag på Menighetsfakultet nylig om kristendommens fremtid.

Jenkins er professor i historie og religionsstudier ved Baylor University i Pennsylvania i USA og har skrevet en rekke bøker der han forsøker å skissere kristendommens utvikling i Europa og på verdensbasis.

Nigeriansk-ukrainsk megakirke

Han var en av de første til å påpeke at tyngdepunktet for kristen tro har forflyttet seg til «det globale sør». Likevel tror religionshistorikeren at kristendommen fortsatt vil spille en nøkkelrolle i Europa, men kanskje ikke slik man hadde trodd.

– Pinsekarismatiske menigheter som ledes av afrikanere, er kirkene som er størst og vokser mest. Europas største menighet med over 25 000 medlemmer ligger i Kiev og har en jevn tilstrømming av ukrainske «hvite europeere» såvel som innvandrere, sier Jenkins.

Han referer til den noe kontroversielle «Embassy of God» -menigheten som ble startet av Sunday Adelaja, en nigeriansk immigrant som ble værende igjen i landet etter å ha fått studentvisum på slutten av kommunisttiden i Ukraina.

Holder liv i presteseminarene

Lignende menigheter har blitt oppretter over hele Europa, men ifølge Jenkins vil kristne med ikke-europeisk bakgrunn i nær framtid også inneha sentrale roller i de mer tradisjonelle kirkesamfunnene.

– Katolske seminarer i Europa består i dag nesten utelukkende av vietnamesere, kongolesere, nigerianere og andre teologistudenter fra det globale Sør, forteller Jenkins.

Se til Amerika

Religionshistorikeren tror mange av kirkene i Europa vil følge samme mønster som immigrantmenighetene i USA for 100-200 år siden. Flere av kirkesamfunnene her ble dannet av utbrytere fra de etablerte kirkene i Europa og var i starten ofte kun sentrert rundt dem som snakket samme språk. For eksempel ble det etablert flere svenske menigheter i nordstatene der gudstjenestene kun foregikk på svensk de første årene.

– Vi ser at disse menighetene utviklet seg fra å kun være sentrert rundt sin egen etniske gruppe til å bli fullstendig integrert i samfunnet for øvrig, og mange utgjør nå noen av de mest innflytelsesrike menighetene i nordstatene. Innvandrermenighetene i Europa ser ut til å følge samme mønster, sier Jenkins.

Menighetsplanting blant «innfødte»

Ruth Skree, fellesskapsutvikler i Normisjon, var en av respondentene til Jenkins’ foredrag. Hun deler hans observasjoner rundt innvandrermenighetene, men påpeker at det samtidig foregår en betydelig satsning på menighetsplanting blant etniske europeere i flere land:

– Jeg ville likt at du snakket mer menighetsutviklingen blant etniske europeere, fortalte hun Jenkins.

– Det er kanskje for tidlig til at dette er en bemerkelsesverdig bevegelse, men vi ser at flere og flere kristne etniske europeere ser sin rolle som misjonærer i eget land og satser offensivt på å plante nye menigheter blant «innfødte europeere», sa Skree.

Også Indremisjonsforbundet vil nå satse på planting av menigheter. Det ble understreket på en samling av blant andre krets- og forsamlingsledere i forrige uke.

Les også: Leder: Kvifor plante nytt?

– Aldri enhetlig «kristent»

Jan Olav Henriksen, forskningsdekan og professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet responderte også på foredraget og trakk frem at Europa aldri har vært enhetlig «kristent» og heller ikke er fullstendigs sekulært i dag.

– Selv under kirkens «gullalder» på kontinentet fantes det betydningsfulle religiøse minoriteter som jøder, muslimer og andre livssynsgrupper, sa Henriksen og la til:

– At religion er fjernet fra det offentlige, som man hører i visse kretser, er ikke lenger tilfelle. Vi må lære oss å skjelne mellom sekularisering og modernisering, påpekte Henriksen.

Reformasjonens 500-årsjubiluem

Jenkins avsluttet innlegget sitt med å vise til fremveksten av interessen for personlige åndelige opplevelser og oppblomstringen av pilgrimsvandringer til flere av Europas kjente «kristne monumenter», som indikasjoner på at «kulturell kristendom» lever i beste velgående.

– Utfordringen for kristne i Europa blir å omsette dette til noe mer enn en kulturell interesse. Det blir spennende å se hva kirkene og kristenheten i Europa klarer å skape rundt 500-årsjubileet til reformasjonen man nå står ovenfor om to år, sier Jenkins. KPK

I mainummeret av Sambåndet som kommer ut i neste uke, setter vi søkelys på en undersøkelse som viser at det nå er like mange som svarer nei som ja på spørsmålet om de tror på Gud, og på hva Indremisjonsforbundet vil gjøre med det.

Halv stilling til planting

Indremisjonsforbundet opprettar ein engasjementstilling til å jobba med planting/replanting av forsamlingar.

ImF-styret gjekk inn for dette på sist møte. Stillinga er tenkt som eit engasjement på 50 prosent i to år.

– Me vil drøfta dette meir konkret i Misjonsrådet 12. mai, seier generalsekretær Erik Furnes i ImF til Sambåndet.

Bakgrunnen er Sendt-konferansen i regi av Dawn Norge i mars i fjor. Av dei nær 800 deltakarane frå 15 organisasjonar og kyrkjesamfunn representerte 115 ImF. Deltakarane skreiv under på eit opprop som oppmodar til å planta 400 nye fellesskap og trena 4000 pionerar i perioden 2015-25.

Oppfylging.

Ungdomsleiar Torstein Fosse i Bergens Indremisjon tok opp temaet under ImF sitt Arbeidarmøte i januar, slik sambåndet.no skreiv om 22. januar.

– På sikt bør me få ein tilsett i ImF som jobbar med planting av forsamlingar, sa Fosse mellom anna.

22.-23. januar var det Dawn Forum over to dagar i Oslo, som ei oppfylging av Sendt-konferansen. 12 stk. frå ImF, fleire av dei frå ulike forsamlingar, deltok. Erik Furnes kan rapportera om god undervising, men at det mest verdfulle likevel var gode samtalar i ImF-gruppa.

Felles forståing.

– Eg opplever ei felles forståing for at det er tru og vilje til å arbeida for ei endring i fleire av bedehusa våre, slik at ein kan snu ein negativ trend, seier Furnes.

I dag er det sett av ein stillingsressurs på 20 prosent til forsamlingsarbeid i ImF.

– Det er også ei felles forståing for at vi treng å setja inn meir ressursar i forsamlingsarbeidet. Vi ligg i botnsjiktet samanlikna med andre organisasjonar og kyrkjesamfunn. Eg meiner me brukar nok av pengane våre på bygningar og må vera villig til å bruka meir på rådgjeving og inspirasjon inn mot det forsamlingsbyggjande arbeidet, seier Furnes.

Generalsekretæren viser til arbeidet Otto Dyrkolbotn har gjort i ImF-Ung som lagskonsulent, og at det syner at ein nedgongstrend kan snuast om ein set inn ressursar.

Forsamlingsrådet i ImF meiner at kompetansen i organisasjonen først og fremst ligg på replanting, ikkje å planta heilt nye forsamlingar.

– Eg vil kalla inn deltakarane våre under Dawn Forum til Misjonsrådet 12. mai for å halda fram den gode samtalen og vektlegginga, opplyser Furnes.

Kartlegging.

– Dette var ein veldig god nyhet, seier ungdomsleiar Torstein Fosse når Sambåndet tar kontakt.

Han har klare tankar om kva ein slik stilling kan innehalda:

– Eg trur noko av det viktigaste vil vera å få ein oversikt over landskapet i ImF – å finna ut om det er folk som har eit kall til å starta noko heilt nytt eller å replanta ei forsamling som alt er der. Så er det viktig å byggja relasjonar med viktige personar og leiarar. Vidare å byggja nettverk med andre organisasjonar og forsamlingar som er komne lenger enn oss på dette området, for å læra av dei. Kanskje kan det enkelte stader òg bli aktuelt å samarbeida med andre om forsamlingsarbeid, tenkjer Torstein Fosse høgt.

Og ungdomsleiaren legg til: – Og sist men ikke minst må ein forkynna kallet til misjon i Norge.

 

 

Ønsker seg mer plass

SERIE, DEL 3: Frikstad Bedehus kan snart bli dobbelt så stort.

Det er ingen revolusjon, men sakte, jevn vekst har gjort at forsamlingen på Frikstad bedehus stanger i taket. Medlemsregisteret teller nå 152 voksne medlemmer. Når stadig flere av medlemmene er i den aldersgruppen som har med seg barn og ungdom, blir det trangt om plassen.

200 møtedeltakere på et søndagsmøte er ikke uvanlig. Når det da skal serveres middag i kjelleren som i dag har plass til hundre, blir det enda trangere.

Serie på sambåndet.no om bedehusforsamlinger i utvikling

ØKONOMI NESTE
– Vi har snakket om det i flere år, men nå har vi endelig fått tegningene på plass, sier forsamlingsleder Jørgen Tønnesen fornøyd.

For da årsmøtet i mars fikk presentert tegningene til et nytt bygg med dobling av kapasiteten, gav de grønt lys til å jobbe videre med intensjon om å bygge.

Økonomien i prosjektet er foreløpig anslått til 14 millioner, og en egen finanskomite skal nå legge en plan for finansieringen.  Når denne er på plass, vil det meste være klart for bygging.

Fram til endelig vedtak blir tatt, vil en byggekomite i tett samarbeid med lag og brukere av huset, arbeide videre med byggdetaljer for å sikre et mest mulig tjenlig bygg.

GODLYD
Årsaken til den gradvise veksten tror Tønnesen handler om et bredt tilbud samt satsingen på sang og musikk.

– Vi har mye sang og musikk her og ser verdien av kor-arbeidet, forteller han.

Knøttekoret, Friksi, Ungdomskoret, Logos, Frikstad musikkor og Randesundkameratene er blant de som setter tonen på bedehuset. I tillegg samler de folk til ulikt lags- og foreningsarbeid både for barn og voksne.

Hovedsamlingen er likevel søndag formiddag. Med litt ulik farge fra søndag til søndag, samles bredden av Frikstad bedehus til møte.

– Det er storsatsingen vår der vi ønsker å samle alle. Faren er at det bare blir dette møtet de går på, derfor satser vi fortsatt på møteuker, sier forsamlingsleder Tønnesen.

NABOGLEDE
Også fra nabomenighetene til bedehuset ønskes utbyggingen velkommen.

– Dette er bare positiv og det er hyggelig at de trenger større lokaler, sier Bjørg Sløgedal, daglig leder i Randesund menighet som ligger noen steinkast fra bedehuset.

– Ja, vi er gode naboer og her er det bare å ønske dem lykke til i en spennende tid, sier hun med et smil.

Også misjonskirken i Randesund ønsker utbyggingen velkommen:
– Det er flott at Frikstad har en så blomstrende virksomhet at de må bygge ut, sier Jarle Råmunddal, hovedpaster i Randesund Misjonskirke.

De har selv plantet ny menighet i Ytre Randesund for ett år siden, men det er fortsatt god plass til nye og større menigheter i følge Råmunddal.

– Ja, det tror jeg. Selv om det er mange menigheter her, er det veldig mange som ikke går i en menighet også, sier pastoren, som understreker at det alltid er godt å møte folk fra bedehuset.

—–

Tidligere publisert i denne serien:

01.09.: Samles for å samarbeide

02.09.: Tre bedehus går sammen

Les i morgen: Vokste ut av bedehuset sitt

hoveddetasje

hoveddetasje

 

kjeller

kjeller

 

Kraften i det små

– Vi trenger ikke mer inspirasjon, vi trenger forandring, sier Andreas Nordli.

OSLO: Det er morgensesjon første dag under Sendt-konferansen. Lederen for Ungdom i oppdrag har ansvaret, og han taler til stor respons fra salen. De blir engasjert – og inspirert.

– Joda, inspirasjon er bra, men det fører oss egentlig ingen steder, sier Andreas Nordli når Sambåndet møter ham etter undervisningen.

For vi trenger å inspireres, vi trenger å bli satt mot i, men ofte så stanser det der. Ofte blir det bare med inspirasjonen, og da må vi tilbake for å få en ny dose inspirasjon litt senere.

– Og da blir inspirasjon nesten som en form for rus, spissformulerer Nordli.

Dyp endring.
I stedet for inspirasjon ønsker han seg derfor transformasjon – eller at vi forvandles og endres, på godt norsk.

– Romerbrevet kapittel tolv sier noe om dette. «La dere forvandles» – eller metanoia som det heter på gresk. Kristenlivet innebærer en ny måte å tenke på, det er en forandring som handler om mye mer enn endret livsførsel, sier Nordli.

For der kristne kan bli opptatt av det ytre og definere hva som er verdslig og kristent basert på form, er Bibelen opptatt av at sinnet fornyes.

– En bibelsk forandring er endring av hele tenkesettet. Det går langt dypere enn å endre form, sier han.

Endringsformel.
Formelen han setter opp for å skape endring både i menigheten og samfunnet, er visjon + relasjon = transformasjon. Med andre ord, skal vi skape en endring, trenger vi både fellesskap og retning.

– Mange steder møtes en for å møtes. Det er godt å være sammen, men dersom det bare blir med vennesamfunnet, skjer det ikke endring.

På samme måte vil en visjon uten felleskap heller ikke skape forandring.

– Nei, vi trenger det varme fellesskapet som tør tenke større tanker for bygda. Da skjer det noe, sier Nordli.

Nedenfra.
At man noen steder er små fellesskap, bør ikke skremme oss fra å handle.

– Historien har vist oss at store forandringer alltid starter på grasrota. Det begynner i de små, hos minoriteter, sier Anders Nordli. For en revolusjon blir ikke vedtatt av de som har makt. Den fødes nedenfra. Dermed er det ingen grunn til å stanse opp selv om man er få.

– Hvis vi bare tenker på at vi er få, kan vi ikke endre noe. Men spør hva Gud ser når han ser bygda vår, og sett deg målbare mål, sier Nordli og konkretiserer:

– Et lite bedehus i ei vestlandsbygd med tusen mennesker. De kan sette seg som må at alle barna i bygda skal få tilbud om søndagsskole det neste året. Det er fullt mulig å få til – hvis man våger å handle, sier Andreas Nordli.

Skal plante 400 fellesskap

15 organisasjoner og kirkesamfunn vil sammen arbeide for å plante 400 nye fellesskap og menigheter i Norge de ti neste årene.

OSLO: Det går fram av et opprop som ble signert under avslutningen av Sendt-konferansen. Plantingen skal skje i perioden 2015 til 2025 på steder «med få eller ingen aktive kristne i dag». Samtidig forplikter de 15 organisasjonene og kirkesamfunnene (se faktaboks) seg også på å «utruste pionerer og menighetsplantere» og «utfordre folk til å flytte til nye steder for å starte nytt arbeid».

– I perioden 2015-2025 vil vi stå sammen om å trene 4000 pionerer og menighetsplantere på tvers av kirkesamfunn, organisasjon og nettverk, heter det i oppropet.

Kommet til kort
Det er ifølge Dawn Norge plantet ca. 400 menigheter i Norge de siste 20 årene, og mange kirker har arbeidet med å fornye seg for i enda større grad å være en misjonal kirke som når ut til dagens mennesker.

– Likevel må vi erkjenne at vi ikke har lykkes med å gi evangeliet om Guds rike videre til neste generasjon, uttaler de 15 underskrivende organisasjonene og kirkesamfunnene i oppropet.

De 15 erkjenner også at de «som kirke har kommet til kort»:

– Vi er i ferd med å miste fotfestet fordi vi har rokket ved rotfestet. Vi har gått på kompromiss med Bibelen. Vi vil arbeide for fornyet tillit til Bibelen som Guds ord. Lydighet til Guds ord er utgangspunktet for å være disipler av Jesus og for at kirken skal være lys og salt i samfunnet, heter det i oppropet.

Strategiplan
I den vedtatte strategiplanen for Indremisjonsforbundet fram mot 2020 er ett av fire hovedpunkter å «gjere medarbeidarar i indremisjonen bevisst på at vi alle skal vere misjonærar i Norge». Et av målene her er å «plante nye fellesskap, med basis i Bedehuset og i god samarbeidsånd med andre organisasjonar». Det skal blant annet oppnås ved å «sende menneske til å busette seg i delar av landet der det er lite kristen verksemd for å vinne nye for Kristus, og sørgje for at dei som vert sendt, også vert fylgt opp».

I tiltaksplanen for 2014-15 er dette konkretisert til å «arbeide for at forsamlingar og ungdomsmiljø har sending av misjonærar i Norge som regelmessig tema» og å «plante eitt nytt kristent fellesskap i kvar krins».

Helsestudio
– Jeg er glad for vektleggingen her på konferansen av å holde fram Guds ord og stå sammen om det. Jesus sier at «mine ord er ånd og liv». Vi må tenke på om bedehusene våre er blitt helsestudioer der vi pumper jern – hører og hører – uten at vi får bruke de musklene i utadrettet arbeid og vinne nye mennesker i folket vårt, sa Erik Furnes i sin respons til oppropet.

Brit Solveig Oleivsgaard fra Ungdom i oppdrag sa det var på tide at vi som kirke bestemmer oss for å stå sammen og tenne folket vårt: – Vi skal være hode og ikke hale, og vi skal gi noe til nasjonen vår i årene som kommer. La oss sette en strek i sanden. Fra i dag av ser vi en nasjon som blir forvandlet, og når vi ser oss tilbake om ti år, skal vi se at vi ikke kjenner igjen nasjonen vår.

Leder for NLMs arbeid i Norge, Øystein Engås, viste til Norges lange historie som sendenasjon – «i en skala som er unik for en nasjon av vår størrelse»:

– Vi skal få være med og sende, men mer og mer kjenne at vi er sendt. Selv har jeg vært misjonær i Bolivia og har en refleksjon om at det å være sendt ikke er å være sendt bort fra Jesus. Jesus sier «følge meg, så skal jeg gjøre deg til menneskefisker». Dit han sender, der går han først. Hold deg nær til den etterfølgelsen også som sendt.

– Stor Gud
For Terje Dahle i Kristent Nettverk var oppropet en drøm som ble til virkelighet:

– Vi står sammen om et felles oppdrag om å gå ut, forkynne evangeliet og elske hverandre. Når vi gjør det, oppdager vi vår egen skrøpelighet. Oppropet et er uttrykk for at vi ser det. Men vi har en enda større Gud som kommer oss i møte. Jeg er overbevist om at Norges kirkehistorie blir endret fra nå av, sa Dahle – og kom med en ekstra oppfordring til de over 40 år:

– Engasjer deg, involver deg, oppmuntre – for det kommer en tsunami av unge folk som leter etter fedre og mødre og noen å stå sammen med. Vi skal få erfare at Jesus lever, sa Dahle.

Fred Håberg, pastor i Klippen i Sandnes og medlem av Pinsebevegelsens lederråd, karakteriserte oppropet som en kollektiv bestemmelse om et taktskifte: – Det som tok 20 år (å plante 400 menigheter, red.anm.), skal nå gjøres på ti. Det utfordrer til et taktskifte, til en dobling, på alle plan. La oss tro stort, og la oss satse dobbelt, oppfordret Håberg.

sendt-opprop-scene

Utrusteren

Evangelisten har en nøkkeltjeneste for planting og vekst. Men ikke nødvendigvis som vekkelsespredikant.

OSLO: – Evangelistens viktigste oppgave er å utruste menigheten, sier Arne G. Skagen. Dermed snur han opp ned på det mange tenker på som evangelistens jobb.

Han er bergenser og snakker som en bergenser. Fort, høyt, spenstige ord – og med glimt i øyet. I en årrekke jobbet han med risiko- beredskapsrådgivning i næringslivet, men de siste 10 årene har han vært ansatt i Kristent nettverk for å hjelpe menigheter til å vinne nye mennesker for Jesus. Nå har han fått utfordringen om si noe om evangelist-rollen i menighetsplantingen.

– Ikke alle er evangelister, men alle har vi evangeliet her inne, sier han og banker seg på hjertet.

Dette er noe av nøkkelen for seminaret, for det å være evangelist, handler ikke først og fremst om å være ute på gater eller stå på talerstolen under vekkelsesmøter. Det handler om å leve sitt kristenliv i hverdagen – der man er, som den man er.

– Vi skal gjøre disipler, ikke bare se løftede hender. Jeg har sett mange hender i livet mitt, men det er greit å se resten av kroppen også, sier han med et smil.

For det handler om å skape fellesskap av normale mennesker som elsker Jesus – mennesker av kjøtt og blod som formidler Guds ord til folk på en slik måte at ordet blir kjøtt og blod.

Identitet
Et fellesskap med Jesus er også en nøkkel for å leve evangelistens tjeneste.

– Vi er kalt til å elske Jesus først, deretter medmenneskene våre, sier Skagen og peker på vår identitet.

– Mange tenker ofte, «skal tro hva folk tenker om meg». Da spør jeg, «hvor er vår identitet, har vi den fra Gud eller fra oss selv?» Det er viktig å vite hva Gud har gitt oss og fylt oss med.

– Vi setter så fort søkelys på leirkaret, oss selv. Nei, vi har jo en skatt her inne. Det er den folk skal se. Kristus er i deg, dermed er han langt større enn deg, sier Skagen.

Det er med forankring i denne identiteten at Jesus sender oss ut.
– Han skal gjøre oss til menneskefiskere, står det. Hva betyr det, da, i dag, spør Skagen.

Han svarer selv ved å peke på Jesu liv som eksempel. Han kom for å tjene, han var villig til å lide, og han var en bønnens mann.

– Jesus brukte timer i fjellet for å dyrke fellesskapet med sin far. Det var der det begynte – på fjellet. Men han var også en hverdagens mann.

– Han gikk omkring. Han småpratet med folk. Han hadde venner og ble bedt i bryllup. Han må ha vært en mann folket likte. Han var et hverdagsmenneske som deg. Så lev hverdagen, sier Skagen.

Lytt til høsten
Og i denne hverdagen handler det om å «lytte til høsten».

– Høsten er hvit, altså høsten er nå. Gjenkjenn den modne høsten. Lytt til høst-språket og oppdag den. Det er viktig å se seg rundt og lete etter veier. Høsten taler rett og slett til oss, sier Skagen og gir oss et eksempel:

– Hvem berører vi i hverdagen vår? Skriv ned en liste med navn, be over dem og lytt. Da oppdager du sannsynligvis at noen navn blir levende, og der er høsten din, sier Skagen.

– Min påstand er at du møter 7-8 mennesker hver dag som er åpne for evangeliet. Kan det være en ide å spørre Den hellige ånd om hva som rører seg inni dem? Han vil svare, da gjenstår det bare at vi tør å gå, sier Skagen og minner oss om at vi har to ører og en munn.

– Derfor må du lytte, både til Gud og menneskene. Lytt til høsten og finn ut hvor de er. Hvor møtte Gud hyrdene? Jo, på marken. Hvordan møtte han vismennene? Jo, han talte stjernespråket som de forsto. På samme måte trenger vi hjelp til å kommunisere med mennesker der de faktisk er, ikke der vi skulle ønsket at de var.

For når vi øver på å være oss selv, vil også mulighetene komme, ifølge Skagen.

– Når du justerer fokus, vil du oppdage at du gjør mye allerede, og da oppdager du de ferdiglagte gjerningene som venter, sier han.

– Men kan det være så enkelt, da, spør noen. Ja, det er så enkelt at vi gjør det vanskelig. Vår jobb er å formidle troen på Guds ord og vise at det virker. Bibelen er så breddfull av løfter. Bruk dem, tro på dem, forkynn dem.

– Det handler om å gjenoppdage hverdagen i lys av evangeliet.

Ingen på møter
Men hva så med vekkelsespredikantene? Passer de ikke lenger inn i bildet?

– Jo, vi trenger både de tradisjonelle evangelistene og de vi finner omtalt i Efeserbrevet 4, som utrustet flokken. Men hvor mange kommer egentlig og hører på når jeg holder et møte? Det er jo knapt så vi kristne orker å gå på slike møter selv, sier Skagen med glimt i øyet.

Problemet er heller ikke å nå ut, det er å nå inn som er kunsten. Der vil møtet en til en være sterkere. Derfor trenger vi en snuoperasjon, ifølge Skagen.

– Husk at Gud har tro på oss og har valgt oss. Bruk derfor den du er, ikke den du ønsker du var, oppfordrer han.

– Ikke bare snakk om hva du kan, bør eller skal gjøre. Gjør det! Da skjer miraklene.