Sterkt møte

Journalistikk og historieskriving har lett for å bli sak- og prosessorientert. Vi skriver om noe som er foreslått, noe som er vedtatt, noe det blir protestert imot. I iveren etter å beskrive saksforhold og konflikt er det lett å glemme personene som sakene og prosessene berører.

Et av målene våre i Sambåndet er at vi også skal få fram menneskene og det menneskelige, slik at leserne kan oppleve gjenkjennelse og identifikasjon. Av og til tenker vi at vi klarer det. Som når vi fortalte historien om Olav Hovda, 12-åringen fra Klepp som døde etter en trafikkulykke, i nummer 2/13, om Liv Nesse Amundsen som lette etter fellesskapet på bedehuset, i nr. 12/13, og om Kjetil Klungland, sønn av politimannen som ble drept under Nokas-ranet, i nr. 2/14. Vi gjør det ikke bare for å spille på følelser, men fordi vi mener at opplevelsene har en verdi.

Historien som vi bringer i dette nummeret, er en av de aller sterkeste jeg har lest, og vi kjenner det som et privilegium å få lov til å trykke den. Deltakerne på Indremisjonsforbundets Arbeidermøte i januar 2013 vil ikke ha glemt skoleprest Arne Opsahl-Engens modige beskrivelse av kampen med Gud da alvorlig sykdom rammet familien. Selve sykdomsdelen vil nok enda mange flere ha lest i andre publikasjoner. Men den delen vi først og fremst ønsket å fortelle, var det nok vanskeligere å sette ord på i det som nå blir en større offentlighet enn de trygge rammene som en arbeidersamling setter. For temasidene i dette nummeret blottlegger en skoleprest som for ett år siden ikke visste om han kom til å holde flere andakter.

Hvorfor ba vi Arne Opsahl-Engen om å gå gjennom dette en gang til? Fordi historien om skoleprestens kamp viser dybdene i et menneskeliv, et menneske skapt av Gud og i Guds bilde. Og at den faktisk har enda større verdi nå, vil bli klart gjennom lesingen.

Arne fant ikke sin trøst i gullkornene i Bibelen, men i dens rike persongalleri. Selv nevner han Jona og Noomi. En annen i dette persongalleriet er Job. Som vi vet kom det tre venner til ham da ulykken rammet. Etter å ha holdt en lengre tale konkluderer Elifas i kap. 5,27: «Se, dette er det vi har utforsket. Slik er det. Hør det og merk deg det!» Så enkelt var det ikke for Job, og så enkelt var det heller ikke for Arne. Velkommen til å lese hans egen beskrivelse.