Innlegg

Debattanten fra Areopagos

/0 Kommentarer/i /av

Har medier som redigeres ut fra et kristent ståsted, en berettigelse, eller er de mer til skade enn gavn?

«I fokus»-artikkelen som Jostein Krogedal skrev i Dagen 31. januar, skaper fremdeles debatt: «Å følge med i krist­ne medi­er er jo ab­so­lutt ikke noe å an­be­fa­le med alle strøm­mer som dis­ku­te­res», anførte pinse-pastoren blant annet.

De to aller første redaktørene av bladet Sambåndet (P.G. Sand og Andreas Lavik) synes å ha sett det litt annerledes. De mente at et blad hadde innflytelse i samfunnet, og at daværende DVI (nå ImF) derfor måtte ta et slikt virkemiddel i bruk. Gjorde man det ikke, ville det i lengden «skade arbeidet for Guds riges sag», uttalte de i første nummer for 125 år siden. Gjennom bladet skulle «brødre faa tale til brødre», ble det uttalt allerede på stiftelsesmøtet for DVI. I redaktørenes programerklæring het det videre at bladet skulle være til «opbyggelse og belærelse» når det gjaldt Guds ord.

Blant annet disse programformuleringene mener jeg står seg godt i dag også. Og redaksjonen har også, nå som da, frimodighet til å ta opp ting som ikke alle nødvendigvis er enig i. Bladets redaktører deltar også i offentlig debatt, nå som da.

Et synspunkt som har blitt fremmet overfor meg, går imidlertid på at det ikke finnes noe bibelsk grunnlag for medier, og at disse da heller ikke kan være kristne. Og mener man at en kristen bror eller søster trenger korreksjon, er den bibelske veien Jesu ord i Matt 18,15-17: Først ta saken opp med personen i enerom. Om ikke det nytter, ta med en eller to vitner som kan hjelpe til med å stifte fred. Om heller ikke det får han eller henne til å snu, legge saken fram for hele menigheten, som eventuelt kan støte vedkommende ut (menighetstukt).

Jeg har selvsagt ikke tenkt å argumentere imot en slik framgangsmåte mellom kristne, men jeg mener at Bibelen også forteller om andre måter å opptre på overfor meningsmotstandere generelt, som kan minne om måten dagens massemedier jobber.

Da går vi til Apgj 17, der Paulus er på sin andre misjonsreise (ca. 50-52 e.Kr.), til Lilleasia (nåværende Tyrkia), Makedonia og Hellas. Fra v. 15 og ut kapittelet er han i Aten, som ble betraktet som det åndelige sentrum for den greske kulturen og eksponent for hedenske religioner og avgudsdyrkelse. På mange måter sammenlignbart med det samfunnet som omgir oss i dag!

I v. 17 ser vi at han er i full virksomhet, ikke bare i synagogen, men han «samtalte hver dag» med hedningene han traff på torget. I v. 18 kommer han også «i ordskifte» med representanter for to filosofiske retninger: Epikureerne, som var opptatt av nytelse og uinteressert i religion, og stoikerne, som var opptatt av å gi fornuften herredømme over lidenskapen (kilde: Bibelverket, Even Fougner). I v. 19 blir Paulus ført til Areopagos, en høyde vest for Akropolis der den høyeste domstolen hadde sine møter, sannsynligvis for at han skulle gjøre rede for læren sin (v.19-20).

Når Paulus begynner å tale, er det svært interessant å legge merke til at han tar utgangspunkt i atenernes eget ståsted – deres religiøse iver og alteret med innskriften for en «ukjent Gud» – for så å dreie talen over på det han egentlig vil ha fram: den ene Gud i motsetning til atenernes mange avguder.

Han avviser polyteismen (flerguderi) og understreker den bibelske skapertroen. Dette hadde front mot både stoikerne og epikureerne. I v. 26 og 27 holder han frem menneskenes enhet, noe som trolig var rettet mot grekernes sterke selvbevissthet som folk. Med de siste ordene i v. 27 – «om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss» – nærmer Paulus seg, ifølge Even Fougner, de greske filosofene. Aller lengst går han i v. 28, der han henviser til grekernes «egne diktere». Ordene «i ham er det vi lever og rører oss og er til», skal være gjenfunnet hos den greske forfatteren Epimenides (også sitert i Titus 1,12) fra det 6. århundre f.Kr. «For vi er også hans slekt» skal være sitert fra de stoiske dikterne Aratos og Kleantes fra 3. århundre før Kristus.

Paulus henter altså skriftbevis fra hedenske forfattere, trolig for å nærme seg sine tilhørere så langt det er mulig. Han legger likevel et annet innhold inn i ordene enn de som vanligvis var forbundet med dem.

I v. 30-31 forkynner Paulus budskapet om en kommende verdensdom ved en mann som var legemlig oppstått fra de døde – tanker som var helt fremmede for grekerne – og behovet for omvendelse. Han ble møtt med to reaksjoner: spott fra noen, vilje til å høre mer fra andre. Besøket i Aten bar da også frukter. Ifølge v. 34 kom en av Areopgaos-dommerne, Dionysios (som senere skal ha blitt den første biskop i Aten), til tro. Også kvinnen Damaris blir nevnt ved navn.

I dette kapitelet møter vi altså en Paulus som ikke bare holder seg i synagogen, men som samtaler med hedninger, havner i ordskifte med hedenske lærde og bruker hedensk litteratur i argumentasjonen – alt for å belyse det kristne budskap.

Jeg tenker at dette bygger opp under kristne medier og kristnes deltakelse i debatt nesten 2000 år senere. 2. Tim 2,23-26 gir kanskje gode råd i så måte: «Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid. Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt. Med saktmodighet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten, og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.»

Også i lys av dette sender vi frimodig et nytt nummer i Sambåndets 116. årgang til trykkeriet.

Les også: Skal forsamlingen tie i mediene?

Krydret vennlighet

Det ble debatt om dette på Facebook-profilen min. Kom gjerne med ditt syn, enten på Facebook-profilen eller i kommentarfeltet nedenfor.

 

Sterkt møte

/0 Kommentarer/i /av

Et av målene våre i Sambåndet er at vi også skal få fram menneskene og det menneskelige, slik at leserne kan oppleve gjenkjennelse og identifikasjon.

Journalistikk og historieskriving har lett for å bli sak- og prosessorientert. Vi skriver om noe som er foreslått, noe som er vedtatt, noe det blir protestert imot. I iveren etter å beskrive saksforhold og konflikt er det lett å glemme personene som sakene og prosessene berører.

Et av målene våre i Sambåndet er at vi også skal få fram menneskene og det menneskelige, slik at leserne kan oppleve gjenkjennelse og identifikasjon. Av og til tenker vi at vi klarer det. Som når vi fortalte historien om Olav Hovda, 12-åringen fra Klepp som døde etter en trafikkulykke, i nummer 2/13, om Liv Nesse Amundsen som lette etter fellesskapet på bedehuset, i nr. 12/13, og om Kjetil Klungland, sønn av politimannen som ble drept under Nokas-ranet, i nr. 2/14. Vi gjør det ikke bare for å spille på følelser, men fordi vi mener at opplevelsene har en verdi.

Historien som vi bringer i dette nummeret, er en av de aller sterkeste jeg har lest, og vi kjenner det som et privilegium å få lov til å trykke den. Deltakerne på Indremisjonsforbundets Arbeidermøte i januar 2013 vil ikke ha glemt skoleprest Arne Opsahl-Engens modige beskrivelse av kampen med Gud da alvorlig sykdom rammet familien. Selve sykdomsdelen vil nok enda mange flere ha lest i andre publikasjoner. Men den delen vi først og fremst ønsket å fortelle, var det nok vanskeligere å sette ord på i det som nå blir en større offentlighet enn de trygge rammene som en arbeidersamling setter. For temasidene i dette nummeret blottlegger en skoleprest som for ett år siden ikke visste om han kom til å holde flere andakter.

Hvorfor ba vi Arne Opsahl-Engen om å gå gjennom dette en gang til? Fordi historien om skoleprestens kamp viser dybdene i et menneskeliv, et menneske skapt av Gud og i Guds bilde. Og at den faktisk har enda større verdi nå, vil bli klart gjennom lesingen.

Arne fant ikke sin trøst i gullkornene i Bibelen, men i dens rike persongalleri. Selv nevner han Jona og Noomi. En annen i dette persongalleriet er Job. Som vi vet kom det tre venner til ham da ulykken rammet. Etter å ha holdt en lengre tale konkluderer Elifas i kap. 5,27: «Se, dette er det vi har utforsket. Slik er det. Hør det og merk deg det!» Så enkelt var det ikke for Job, og så enkelt var det heller ikke for Arne. Velkommen til å lese hans egen beskrivelse.

Skal forsamlingen tie i mediene?

/0 Kommentarer/i /av

Pastor Jostein Krogedal i pinsemenigheten Intro Sandnes gikk friskt ut i Dagen 31. januar: «Diskusjoner og unyttig prat passer ikke på trykk i det offentlige (…). Læresamtaler må tas rundt bordene med teologene og hovedledere og ikke i leserinnlegg», erklærte han.

I Vårt Land 10. februar blir han et hakk klarere: «Dersom det skal skje teologisk synsing i avisene, må de rette menneskene diskutere». Jeg må spørre: Hvem er «de rette menneskene»? Og hvem skal definere hvem som er de rette? Er Krogedal da tilbake til «teologer og hovedledere»?

Har pastoren glemt at Bibelen taler om et alminnelig prestedømme (1. Pet 2,5 og 9) for oss som tror (noe som kan sammenlignes med Grunnlovens bestemmelse om at «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte»). «Teologer og hovedledere» er ikke utstyrt med apostolisk autoritet, og en ledelse av et kirkesamfunn eller organisasjon som ikke er innsatt etter og oppfyller Bibelens ordninger (se f.eks. i 1. Tim), har ingen bibelsk autoritet ut over det enkelte medlem.

Man skal ikke lete lenge i avisenes debattspalter etter innlegg av eliten, flere av Den norske kirkes biskoper, for eksempel, som man ikke vet om man skal le eller gråte av, og som roper på korrektiv. Er disse blant «de rette»? Kirken vil nok i alle fall mene det, men i så fall i kraft av hva? Og skal ikke «det myndige lekfolket», som Dagen-lederen 6. februar viser til (se lenker i faktaboks, red.anm.), ta til motmæle når Bibelens ord settes til side av kristeneliten i møte med tidsånden?

«Teologiske debatter i dagspressen skaper bare usikkerhet (…), debattene må være sunne og ha retning», sier Krogedal i Vårt Land (ikke på nett, red.anm.). Slik jeg forstår ham, mener han dette kan oppnås ved at for eksempel lederen av Pinsebevegelsen setter seg ned med «sjefredaktørene og nøkkeljournalister» fra utvalgte aviser og finner ut «hvordan vi kan trekke i samme retning». Krogedal bruker i sitt første innlegg også nyordet «momentum», som han definer til å oppstå «når flere mennesker går sammen i en enhet fram mot noe de mener er viktig og er villige til å stå opp for».

Jo, det kan høres både behagelig og tilforlatelig ut, og det er helt sikkert godt ment. Men er ikke dette også å begrense samtalen til eliten? Og hvem er det som skal definere retningen? Skal dette (også ) skje i en engere krets i lukkede rom? Og hva med menneskene som skal gå sammen – og det de skal gå sammen om? Skal rettighetshavere i det alminnelige prestedømme bare la seg fortelle dette av feilbarlige medmennesker? Hvor er Berøa-prinsippet om å ta imot ordet med all godvilje, men samtidig hver dag granske Skriftene for å se om det forholdt seg slik som det ble sagt (Apgj 17,11)? En slik holdning overfor Paulus’ forkynnelse er det altså apostelen selv roser.

Krogedal vil ha retningssamtalene «i min verden», som han uttrykker det i Vårt Land. Og «læresamtaler» skal altså tas «rundt bordet», med de før nevnte teologene og hovedlederne. Også rommet for ytring skal altså avgrenses.

Heller ikke her kan jeg følge ham. Som også Vårt Land er inne på, kan en slik tanke lett forbindes med sekter og lukkede trossamfunn, og det skulle være unødvendig å utdype hva slikt har ledet til.

Som eksempler på emner han reagerer på, nevner Krogedal helvetesdebatten i Pinsebevegelsen og NRK, generalsekretær-saken i Normisjon og diskusjonen om NLAs bibelsyn. Mye kunne vært sagt om alle tre, men jeg minner bare om at den studentstartede debatten i Dagen faktisk har ført til at spørsmålet om bibelsyn nå løftes til topps i skolens styrende organer. Ville dette ha skjedd dersom studentene hadde latt seg nøye med ydmyke henstillinger til rektor og lærere «rundt bordet»?

Én ting skal jeg gi pastoren rett i: Det finnes helt sikkert eksempler på debattanter som ikke er interessert i å debattere, men som har «egne agendaer». Men disse er lette å gjennomskue.

I Dagen 7. februar, etter å ha blitt utfordret i avisspaltene dagen før, glatter Jostein Krogedal over sitt første innlegg med at han ville «skape en polarisering». ( I Vårt Land 10. februar er det nettopp polarisering han advarer mot.) Det er rart med det; debatt mellom likemenn i åpent lende kan av og til føre til at man nyanserer synet sitt.

 

Radiokonge hedret på konferanse

/0 Kommentarer/i /av

Johnn Hardang, radiopastor og leder for P7 Kristen Riksradio, ble i helgen overrakt Kristent Radioforums hederspris 2013.

Hardang har lang erfaring innen radio, men har også arbeidet som bibellærer, forkynner og rektor ved Bildøy bibelskole. Han ble veldig overrasket, for han hadde ikke trodd at han kunne være en kandidat til denne prisen.

– Dette er det første spontane jeg har opplevd i en slik sammenheng, og jeg hadde ikke ventet dette. Men jeg må få lov og si at jeg er takknemlig for en slik pris.

Kombinere medier

Kristen Radiokonferanse, som i år ble arrangert i Ålesund, feiret 20-årsjubileum og i denne anledning fikk Johnn Hardang overrakt hedersprisen. Juryen trekker blant annet fram Hardangs evne til å kombinere medier som en av grunnene til at han fikk prisen. Hardang har en evne til å bruke stoffet fra radioprogrammer inn i TV-produksjon og i bøker. Det han er mest kjent for å produsere, er programserien «Vindu mot livet», som sendes fem dager i uken over hele landet, samt på nettradio. «Sanger vi aldri glemmer» er også en svært populær programserie for lytterne på radio.

Juryen for Kristent Radioforums hederspris bestod av Vigleik Brekke, Geir Magnus Nyborg og Ragnar Sjølie. Brekke uttalte under utdelingen at Johnn Hardang er en radiopastor i vid betydning.

Møter lytterne

– Han bruker en tredel av sin arbeidstid på reisevirksomhet, med bibelhelger og evangeliserende møter rundt i landet. Her møter han lytterne og bygger fellesskap rundt radioforkynnelsen, sa Brekke, og fortsatte: Forkynnere og folk flest har god nytte av at mye programstoff til søndagens preketekster er mulig å få tak i både på CD og i bokform. Johnn har hatt stor betydning for kristne radioer i Norge gjennom konkret arbeid for å få radioer etablert og forsynt dem med innhold.

– Det er stas å bli verdsatt for det arbeidet jeg gjør med P7. Dette er som et varmt og fint håndtrykk, oppsummerer hedersprisvinneren.

Indremisjonen utfordrar NRK-reporter

/0 Kommentarer/i /av

– For meg som er oppvaksen i gamal bedehustradisjon, så vart eg overraska, seier kultrmeldar Hans Jakop Reite i NRK om sitt møte med Sogndal Indremisjonsforsamling.

– Eg innrømmer at eg på veg innover til Sogndal såg på Indremisjonen som noko gammaldagse greier. Men eg vart møtt av ein moderne og oppgåande organisasjon, fortel Reite på sin blogg «På scenekanten«.

Her har han med både tekst og lyd ord skildra sitt møte med indremisjonsforsamlinga i Sogndal.

– For meg som er oppvaksen i gamal bedehustradisjon, så vart eg overraska. Eg rusla meg opp trappene, og lurte på om alt var forandra.

Helsa velkomne.
Men han kom fort tilbake til «barndommens bedehus», fortel han og kjente att både kultur og tradisjon.

– Her vert ein helsa personleg velkomen. I neven. Alle vert sett. Her er personlege vitnesbyrd. Her lever frimodet vi lærde på søndagsskulen, skriv han og fortel begeistra om sitt møte med musikken – som rett nok var av vekslande kvalitet.

– Men songen hadde glød. Ditte var ekte vare.

Frimod.
Preika var han derimot litt forundra over.

– Det var allmenne ord om tilgjeving, ting ein verdsleg kultarmeldar på bakerste benk kan ha nytte av som ein som trur han er på veg til himmels.

Det som likevel imponerte han mest, var frimodet og aldersblandinga.

– Her ser dei den enkelte.

Moderne kollekt.
Imponert var han også over tolketenesta i forsamlinga og av dei «nymotens kollektar» via kortautomat.

– Her var det eg som var utgått på dato, erkjenner NRK-mannen, som skryt stort av formann Tom Salte.

– Han er ein raus kar som deler av sine erfaringar. Han er mild i forma, men tør å utfodra. Tenk å leggja møta til klokka elleve, i kyrkjetida. Sjølv ikkje Sogndal fotball hadde turd det, å leggja ein cupkamp i konkurranse med Stedje-kyrkja.

– Når Tom Salte preikar om Jesus så gjer han det på effektiv jærbudialekt. Og i Sogndal indremisjon der er han definitivt ein rettvendt og utfordrande spiss.

Du kan lesa og høyra heile anmeldinga på Reite sin blogg.

 

Barnevakten med foreldrebok

/0 Kommentarer/i /av

Vil hjelpe foreldre med å lykkes i møte med barn og unges mediebruk.

Barnevaktens bok ”Gode råd om barn, ungdom og medier” er nå på plass hos bokhandlere. Boken inneholder informasjon om medieområdene som barn og ungdom møter.

– Dette er et spennende bokprosjekt som vi har stor tro på, sier redaktør i Cappelen Damm om boken.

I boka får du blant annet informasjon om Internett, mobil, spill, film og tv. Boken inneholder også råd om digital mobbing. Til hvert emne får du forslag til hvordan du kan snakke med barna om ulike situasjoner.

– Vi ønsker å hjelpe foreldre med å lykkes på hjemmebane med tanke på å skape gode medieopplevelser og fremme bevisst bruk hos egne barn. Boken samler den viktigste informasjonen for foreldre på ett sted, og dermed får foreldre en håndbok og verktøykasse vi tror vil være til stor nytte og glede, forteller Øystein Samnøen, ansvarlig redaktør for bokutgivelsen (bildet til høyre).

Samnøen mener innholdet i boken er veldig konkret og treffer direkte inn i barn og unges mediehverdag.

– Boken inneholder viktig informasjon om medieområdene barn og unge møter, og inneholder også masse konkrete råd og forslag til samtalepunkter mellom foreldre og barn, sier han. Boken tar for seg følgende hovedemner: internettmediet, mobilmediet, film og fjernsyn, spillmediet og digital mobbing. KPK

Ekstra julegavekroner

/0 Kommentarer/i /av

Årets Barnehelg har fått et retro-utrykk. Nå skal det mobiliseres unge selgere.

Det kommer aldri som julekvelden på kjerringa når Barnehelg ankommer ImF fra trykkeriet. Årets julehefte har vært planlagt og jobbet med kontinuerlig helt siden forrige jul, og årets ferske redaktør Ragnhild H. Steinbru er stolt og fornøyd med resultatet.

– Jeg kom inn sent i prosessen, men ble slått av hvor mange dyktige mennesker som har jobbet jevnt og trutt med bladet over lang tid, sier Steinbru. Hun er trygg på at årets blad med sitt retro-utrykk kommer til å slå bra an.
– Det er inn i tiden med retro, og både unge og eldre vil nok like dette grafiske utseende. Når bladet er fullpakket fra begynnelse til slutt med kvalitets-julestoff, er det all grunn til å ha tro på bladet, seir Steinbru.

Godt opplag
Det er flere år siden ImFs juleblad for voksne, Julehelg, gikk inn. Men Barnehelg, som gis ut av ImF-UNG, går fremdeles sin store gang; i år med et opplag på 5.600. Steinbru har tro på at man også i år skal få solgt ut hele opplaget.

– Dette har vi vært gjennom før, og mange har lange tradisjoner for å både kjøpe og selge bladet. Det er heller ikke like mange tilsvarende blader på markedet, så dette skal nok gå bra, mener en optimistisk Steinbru.

Fullstappet med jul
At navnet Barnehelg er noe som henger igjen fra tiden og konteksten rundt Julehelg, kan være litt småproblematisk, da navnet i seg selv sier svært lite om at dette er et julehefte. Steinbru sier at det å bytte navn på et så tradisjonsrikt blad likevel ikke er aktuelt.

– Vi må nok heller være flinke i både utforming og innhold, slik at det ikke er noen tvil om at dette er et julehefte. Det tror jeg vi har lykkes med også i år, sier Steinbru.

Trenger selgere
Utfordringen nå er å skaffe nok selgere av heftet. Både tidligere selgere og nye er velkommen. Det kan være en god måte å tjene noen ekstra kroner – kanskje til å kjøpe julegaver for, mener Steinbru.
– Jo flere blader du selger, jo større prosent av fortjenesten får du. Det er jo en god inspirasjonskilde, mener Steinbru. At man gjennom salg jobber for misjonen, mener hun at man heller ikke skal glemme.

– Dette er jo en glimrende måte å spre det flotte julebudskapet på, sier hun fornøyd.

For å få tilsendt blader å selge, tar man kontakt med ImF på telefon 56 31 42 40, eller e-post imf@imf.no. Praktisk info får man der, sier Steinbru, som håper på mange unge selgere.