Forkynnelsens fanebærer

Den tidligere tømmerlærlingen, frisøren og industrifotografen har en lang historie med Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI), nå Indremisjonsforbundet (ImF). Han husker å ha vært tilhører da Mikal Landro hadde møter i seks uker på Bryne i 1942. Det var også første gang Vasvik avla et vitnesbyrd.

Mange verv.

Etter først å ha meldt seg inn i Misjonssambandet i 1943, ble han valgt inn i styret for Bryne IUF (ungdomsforeningen til DVI Bryne) fem år senere.

– Olav Thu og jeg fikk like mange stemmer da det skulle velges formann, og Olav vant loddtrekningen, humrer Trygve Vasvik i stua på Kåsen på Bryne.

Totalt satt han 30 år i styret for Bryne IUF, 10 av dem som formann. Våren 1948 stiftet han også Bryne IUFs musikklag og ledet det i drøyt 24 år. I 1952 startet han i tillegg Yngres-musikken og sto i bresjen for den i seks år.

Radikal.

– DVI/ImF har vært mitt åndelige hjem og arbeidsfelt. Jeg har stått i det jeg vil kalle for det radikale lekmannsarbeidet hele veien, konstaterer Vasvik.

I tillegg har han engasjert seg i tidligere Santalmisjonen (nå Normisjon) og Kristen muslimmisjon, i sistnevnte også i landsstyret. Lokalt var han med i driftsstyret for bedehuset Saron i nærmere 40 år, 19 av dem som formann eller nestformann. I nær halvannet år var han også redaktør for bladet Evangelisten og pendlet mellom Bryne og Kristiansand. Listen er ikke fullstendig.

2200 taler.

Siden tidlig i 1960-årene har han vært fritidsforkynner, og i en perm på kontoret har han notert ned alle møtene han har vært taler på. Totalt viser det seg at det er blitt 2200 taler i løpet av disse drøye 50 årene.

–Jeg har aldri tatt betalt for talervirksomheten. Kona mi, Anna, og jeg var enig om at dette skulle være vår gave til misjonen, sier Vasvik.

Trygve Vasvik på talerstolen på Saron, Bryne i 2013

Misjon som forretning.

Han er ikke bare glad for utviklingen innen indremisjonsarbeidet. Særlig reagerer han på innflytelsen fra menigheten Willow Creek i Chicago, USA.

– Da tenker jeg på det med å drive misjon som en forretning. Det hjelper ikke å ro imot den flodbølgen som er kommet inn, og mange eldre lekfolk har problemer med å godta en del av det nye. Men vi har vært med på å bære arven i DVI/ImF videre, sier Vasvik.

Forkynnelse.

89-åringen sier han merker at folk lengter etter bibelforkynnelse. Han viser til Josva 23,14: Se, jeg går all jordens vei! Så skal dere da av hele deres hjerte og av hele deres sjel kjenne at ikke et eneste ord har slått feil av alle de gode ord Herren deres Gud har talt til dere. De er alle sammen oppfylt for dere, ikke et eneste ord av det har slått feil.

– Mektige ord. Det var ikke enkelt for Josva, men Gud hadde gitt løftet. Noe av dette har jeg fått lov til å erfare, og jeg kan vitne om at det holder. Jeg kunne stå ved Annas grav med fred i hjertet, sier Vasvik.

Anna og Trygves hjem på Kåsen har huset mange omreisende forkynnere, blant andre altså Gustav Ballestad, «røsten fra Rosfjord», som var generalsekretær i DVI fra 1927 til -60.

– Den sfæren savner jeg i dag, sier Vasvik.

For det å få forkynnere til Bryne som hadde noe å gi, var alltid punkt nummer én.

– Intensjonen var at folk skulle få et grunnlag for sin tro. Det var det noen som ikke forsto. Jeg har nød for akkurat det samme i dag også, understreker Vasvik.

For å gi andre et slikt grunnlag, har han også – langt inn i pensjonistårene – vært med på bibelsmugling fra Hong Kong til Kina.

– Jeg har blitt stoppet på grensen, men likevel fått lov til å gå videre med biblene i kofferten, forteller han.

Lære.

Trygve Vasvik savner det han beskriver som en bibelsk, læremessig forkynnelse.

– Hva med forkynnelsen av Jesu gjenkomst, for eksempel, og Bibelens lære om et folk og en nasjon som er utvalgt av Gud. Lekfolk som ikke studerer Bibelen selv, har vansker med å holde rett kurs, utdyper Vasvik.

Han mener det i dag er for få lekfolk som tar ansvar for å opprettholde møtevirksomhet:

– Hans Nielsen Hauge brakte med seg velsignelse da han reiste rundt. Jeg synes synd på mange unge forkynnere som reiser ut i dag. De møter mange gamle folk. Før ble de kristne kalt for lesere. Men jeg har en fornemmelse av at Bibelen ikke er så mye i bruk i folket i dag.

Fundamentalisme.

Trygve Vasvik mener dette har satt sitt preg også på kristenfolket. Det er for lite «bibelfundamentalisme» å spore. Han trekker fram homofili-saken som et eksempel:

– Barrieren i kristenfolket mot homofili er brutt ned.

Trygve Vasvik siterer flere ganger fra Bibelen i løpet av intervjuet

Vasvik siterer fra Rom 1,27: På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.

Han legger trykket på siste setningsledd – «på sin egen kropp»:

– Det er frukter som sås, sier han med dypt alvor i stemmen.

Redningen.

I denne kampen mener han at ImF må stå og forkynne evangeliet for et «åndelig fattig norsk folk», som han uttrykker det. Utgangspunktet må være hva Bibelen sier.

– Det er en stor utfordring, og ære være den som kan stå fast. Det er Ordet som er levende.

Trygve Vasvik håper på det han kaller en bibelsk oppløftelse av de troende, bekjennende kristne.

– Det tror jeg er redningen med tanke på at evangeliet fortsatt skal bli forkynt. For det gamle evangelium har kraft. Paulus kom til handels- og kulturbyen Efesus og forkynte, og det ble vekkelse. Det kan ennå skje i Norge også, vi må ikke tape motet, understreker Trygve Vasvik.