Etter et valg
Dersom Den norske kirkes (Dnk) høyeste organ i løpet av de to neste årene vedtar liturgier som ser bort fra Bibelens ord om ekteskapet, er Dnk ikke i pakt med sin egen bekjennelse lenger. Da vil et fortsatt medlemskap måtte begrunnes ut fra andre forhold enn at evangeliet læres rett.
Så endte kirkevalget med at Åpen folkekirkes kandidater vil få flertall på Kirkemøtet. Veien ligger åpen for at det blir vedtatt en liturgi som løsriver ekteskapet fra Bibelens ord om kjønnspolaritet og evne til å få felles barn.
Sambåndet oppfordret på lederplass i august de av leserne som er medlem av Den norske kirke (Dnk), til å stemme ved valget. Vår begrunnelse og konklusjon var at Dnk kommer i kontakt med brede lag av folket, og at det da ikke er uvesentlig hva som forkynnes gjennom liturgiene og fra prekestolen.
Når valgresultatet ble som det ble, er det lett å miste motet. Men da er det viktig å holde fast på Peters bekjennelse i Matt 16,16 – «Du er Messias, den levende Guds Sønn» – og Jesu bekreftende svar i v. 18 at «på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den».
Jesus sier altså at det er han som bygger menigheten (den kristne kirke), og at ingenting – heller ikke et norsk kirkevalg – skal kunne stoppe det. Og hva er så kirken eller menigheten? Bekjennelsesskriftet Confessio Augustana (CA), som er del av det bekjennelsesgrunnlaget også ImF bygger sitt arbeid på, svarer slik i artikkel 7: «Kirken er de helliges forsamling, i hvilken evangeliet læres rett og sakramentene blir rett forvaltet.» Kirken knyttes altså ikke opp til et bestemt bygg, det være seg hvitt eller i andre farger, med eller uten spir, men til troende mennesker og deres forvaltning av evangeliet og sakramentene.
Sambåndet setter i dette nummeret søkelys på ImF Trossamfunn, som ikke er en frikirke, men et tilbud om en annen juridisk tilknytning enn til Dnk. Etter lederen i augustnummeret har vi fått spørsmålet om det nå ikke er ekstra viktig at bedehusfolk blir værende i Dnk og kjemper for å redde det som reddes kan av bibeltro forkynnelse. Konklusjonen i lederen var knyttet opp til saken om vigsel av samkjønnede, en sak vi oppfatter som et testspørsmål. Den testen vil Dnk nå høyst sannsynlig ikke bestå.
Spørsmålet om man skal melde seg ut av Dnk eller ikke, må til sjuende og sist overlates til den enkeltes samvittighet. Men dersom Dnks høyeste organ i løpet av de to neste årene vedtar liturgier som ser bort fra Bibelens ord om ekteskapet, noe kirkemedlemmer fra bedehuset ikke lenger har menneskelige virkemidler til å hindre – er Dnk heller ikke i pakt med sin egen bekjennelse (CA7) lenger. Da vil et fortsatt medlemskap måtte begrunnes ut fra andre forhold enn at evangeliet læres rett.
Jeg verdsetter din tydeliggjøring av at kirken er samlingen av troende mennesker og deres forvaltning av Guds ord! Det er etter mitt syn på høy tid at IMF arkiverer sitt eget slagord «I Kirken, men ikke under Kirken» (underforstått at Kirken = DnK) som det vises til blant annet i Håndbok for Bedehuset. I håndboken står det også at «ImF vil oppfattes som en fri og selvstendig lekmannsbevegelse innenfor Den norske kirke.» Er det virkelig dette IMF vil? Hvorfor ikke bare være en fri og selvstendig lekmannsbevegelse? Hvorfor ikke bare være kirke, i tråd med det bibelske kallet? Jeg har vanskelig for å se at det skal være en av IMF sine misjonsstrategier inn i fremtiden (og endetiden) å forsøke og redde DnK eller gjøre den mindre ubibelsk. En annen sak er om enkelte bedehusfolk anser en lokal kirke av DnK som sin menighet. Det får være den enkeltes avveining.