Frykter kirken blir for sekulær i politisk debatt

Løland, som er prest og PhD-student ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo, har blant annet i en kronikk i Klassekampen kritisert biskopene i Den norske kirke (Dnk) for måten de uttaler seg på i politiske saker. Sammen med Sturla Stålsett, Silje Kvamme Bjørndal og Berit Hagen Agøy deltok han i en panelsamtale om teologi og politikk på Kulturhuset i Oslo denne uken. Samtalen var arrangert av Mellomkirkelig råd og ble ledet av Raag Rolfsen.

– Kirken må motstå fristelsen til å være relevant for å være relevant i seg selv, fristelsen for å stå i sentrum og være der det skjer, sier Løland og påpeker at kirken har en dypere lojalitet til evangeliet.

– Kirken har en misjon og vi må ha en samtale om hva denne misjonen er. Jeg er opptatt av at når kirken kaster seg inn i politikken må det gjøres på et riktig grunnlag. Engasjementet skal være teologisk fundert og legitimert, og det mener jeg det ikke alltid har vært.

Aktivere det religiøse språket

Løland synes kirkelige høringssvar bør inneholde tydelige henvisninger til den kristne troen og Bibelen.

– Jeg ønsker at kirken skal insistere på å aktivere det religiøse språket når de utaler seg politisk. Hvis ikke tror jeg ikke de klarer å gjøre sin egen posisjon forståelig eller troverdig. Når det ikke er en eneste henvisning til Gud eller Bibelen i et høringssvar, kunne det jo vært skrevet av hvem som helst, sier han.

Professor ved Menighetsfakultetet (MF), Sturla Stålsett, er ikke enig i at språket er avgjørende.

– Det åndelige ved et kristent engasjement i politikken er ikke et eget språk, bestemte symboler og artefakter eller måter å gjøre det på. Det er en bestemt ånd i en dobbel betydning, nemlig en ånd i betydning atmosfære og holdning, sier han og henviser til hva Paulus sier om Åndens frukt.

– Dette gjennomsyres i det kristne engasjementet av de bestemte kvalitetene som er åndens kvaliteter i Det nye testamentet: Håp, glede, fellesskap, utholdenhet i motstand og så videre, sier han.

Følger Habermas

Biskop Atle Sommerfeldt svarte på kritikken fra Løland med å henvise til Habermas.

– Løland kritiserer språket vårt for å være for sekulært og spesifikt. Vårt mest omfattende holdningsarbeid skjer i liturgien, forkynnelsen og faglig veiledning. Når vi deltar i samfunnsdebatten, følger vi Habermas sin oppfordring om å delta som religiøst forankrede aktører og kommunisere i et allment språk i det offentlige rom, skrev han til svar på kronikken i Klassekampen.

Les mer: Kristen overbevisning (Synspunkt-artikkel i Sambåndet)

Løland leste opp utdraget under sitt innlegg i paneldebatten.

– Dette er jeg kritisk til. Hvis man går for langt i å følge Habermas oppfordringer om å oversette det religiøse språket til et tilgjengelig sekulært språk, mener jeg at man ikke gjør sitt kirkelige engasjement forståelig for folk flest, sier han.

Doktorgradsstudenten mener at folk flest ikke forstår hvorfor kirken skal mene noe om de politiske sakene de uttaler seg om.

– De må forklare folk hvorfor kirken har noen særegne teologiske perspektiv på dette, hva klima og flyktninger har med den kristne teologien og det bibelske materialet å gjøre, sier han.

Sendt av Gud

Silje Kvamme Bjørndal, som disputerte i desember over avhandlingen «The church in a secular age», mener at kirkens misjon ikke kan reduseres til en aktivitet, men må forstås som en gjenspeiling av Guds karakter som den som sender ut.

– Kirkens politiske engasjement handler om forandring vi kan tro på. Enten det er forandringen enkeltmennesket kan oppleve i møte med kirkens fortelling og budskap, eller den samfunnsforandringen som kirken kan kjempe for med Jesus som forbilde, sier hun og henviser til det latinske uttrykket Missio Dei.

– Det er avgjørende at forandringen forankres og begrunnes i Guds egen karakter som den som sender ut.

Stålsett på sin side er redd for at det da kan virke som om den som uttaler seg snakker på vegne av Gud og ikke på vegne av sin tro på Gud.

– Jeg er litt engstelig for den Missio Dei – at «nå kommer vi fra Gud»-tankegangen. Gud er ikke en del av det politiske spillet. Det må være kirkens eget kors å si at vi kan ikke tale på Guds vegne, men vi kan tale på vegne av en tro på Gud, sier han.

Må lytte til fagfolk

Både Løland og Bjørndal fremhevet viktigheten av at kirken lytter til fagfolk før de uttaler seg om bestemte politiske spørsmål. Berit Hagen Agøy, generalsekretær for Mellomkirkelig råd, svarte med at fagfolkene jo er en del av kirken.

– Hva mener vi når vi snakker om at kirken må lytte til fagfolk? Hvem er kirken her? Som om ikke kirken med sine 73 prosent av det norske folk er full av fagfolk, sier Agøy, men vedgår at fagkompetansen kanskje ikke utnyttes.

– Jeg tror ikke vi i kirken klarer å bruke fagkompetansen når vi uttaler oss som kirke, men fremstår som om det er teologi som er den eneste fagkompetansen i kirken, sier hun.

Stålsett påpeker at politikken ikke skal være kun for eksperter og fagfolk.

– Politikk er for folk flest. Den er per definisjon ikke et ekspertvelde, men det finnes et eksperttyranni der. Politikken må fris fra krav om at man skal være ekspert for å delta i den allmenne diskusjonen. KPK