Om raushet i møte med liberalteologi

Representanter fra mannklubben Bolten i Sandnes skrev artikkelen og tok utgangspunkt i denne setningen fra ImFs uttalelse i kirkesituasjonen: «Vi fraråder sterkt at en går til gudstjenester eller møter der personer som forfekter liberalteologi skal forkynne eller forrette, og heller ikke bruke deres medvirkning andre steder».

Om jeg forstår synspunktet rett, er en særlig anfektet av at teksten omtaler personer og ikke nødvendigvis pastorer og prester, og dermed dannes et bilde av ImF som lite raus mot mennesker som ikke deler vår oppfatning.

Det første som slår meg, er at synspunktet må basere seg på en misforståelse. I stedet for å ramse opp ulike titler (prester, pastorer, predikanter, forsamlingsledere, bibellærere, ungdomsledere etc), bruker vi det generelle begrepet personer, men poenget er jo at dette er personer som står i en formidlingssituasjon i den kristne forsamling. For slike personer hviler det et ansvar om at forkynnelse og veiledning har dekning i Skriften. Derfor sier Peter dette i forbindelse med nådegavene: «Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus» (1.Pet 4:11). Dette alvoret ligger også over Jakob 3:1: «Ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi lærere skal få så mye strengere dom».

I den kirkepolitiske debatten blir det ofte sagt at vi må kunne leve med ulike syn. Ja, vi lever godt med ulike syn på ymse spørsmål, både innen ImF og med kristne i andre sammenhenger. Slik sett vil jeg påstå at takhøyden og rausheten er større i ImF nå enn før, og noen vil gjerne påstå at den er blitt for stor. I møte med felles utfordringer innad og utad velger vi likevel å søke sammen på tvers av evangeliske organisasjoner og kirkesamfunn, og vi omtaler hverandre på en respektfull og god måte. Når det gjelder forsamlingsarbeidet på Bedehuset, gir vi signal om at vi må samarbeide på tvers av organisasjonene for å bygge livskraftige fellesskap sammen. Også i de dokumentene som ImF har offentliggjort om samlivsetiske og lederspørsmål, mener jeg vi kommuniserer raushet, samtidig som vi ønsker å være tydelige.

I saken som ImF har uttalt seg om, handler det imidlertid om noe langt mer alvorlig enn «ulike syn og meninger». Det er også en bagatellisering når noen sier at det handler tross alt bare om likekjønnet vigsel. Derfor er heller ikke homofilt samliv og vigsel nevnt i ImFs uttalelse med et eneste ord. Saken handler nemlig om innføring av en kirkelig lære der en setter til side Bibelens utvetydige ord om livsførsel som gjør at mennesker ikke arver Guds rike. Mennesker blir forført til fortapelse fordi kirkeledelsen sier at Gud velsigner noe som ifølge Bibelen er under forbannelse. Når vi i dokumentet har referert til liberalteologi som begrep, har det vært viktig å ta med en definisjon av hva dette er: «Dette er vrang lære og kjernen i liberalteologien; en lære som resulterer i forførelse av mennesker fordi det fjerner behovet for at vi må bli frelst for å arve det evige liv».

Videre refererer vi Bibelen når den omtaler hvordan den troende skal forholde seg til mennesker som innfører en lære som strider mot den apostoliske, og som av den grunn splitter Guds folk:

1. «Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem!» (Rom 16:17).
2. «Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham én gang og én gang til.» (Tit 3:10)
3. «Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2.Joh.10-11)

Vi kan sikkert omtale dette på ulikt vis, men ordet «raust» er ikke det første som faller meg inn.

Så hvorfor er Bibelen såpass direkte i språkbruken overfor vrang lære? Jo, vi skriver noe om at i motsatt fall vil vranglæren ha en surdeigseffekt både i den enkeltes liv og i den kristne forsamling. «Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen …» (1.Kor 5:6ff).

I forlengelsen av dette kan vi nevne Jesu advarsel til sine disipler: «Ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig» (Matt 16:11). Jeg er helt enig med Boltens menn i at vi skal vokte oss for «regelrytteri, skriftlærde og pekefingre», for fariseerens ånd ligger oss snublende nær. Samtidig må vi ikke glemme at Natan gjorde David en kjærlighetshandling da han konfronterte han og sa: «Du er mannen». Synd ble avslørt og bekjent, slik at David igjen kunne leve i nåden. Dette er også vårt kall, ellers aksepterer vi saddukeernes lære; at det ikke er noen oppstandelse fra de døde, og dermed får menneskers valg ingen konsekvens for evig liv eller evig fortapelse.