Når troen vaskes ut

Tendensen omtales i to artikler i avisen Vårt Land 23. januar. Religionsviter Jesper Aagard Petersen beskriver tiden etter 2. verdenskrig som «individets» tidsalder. At den enkelte settes i sentrum er ifølge Petersen «en drivkraft til å blande ting slik at det passer den enkelte». Dette gjelder også for religion. Teolog Notto Thelle mener «det er mange i Norge som opplever at de har glidende religiøse identiteter».

Avisen intervjuer også lege og meditasjonslærer Frauke Weber (lenke krever innlogging). «Buddhismen og kristendommen forenes av kjærligheten (…). Begge to er ulike tilnærmelser til en sannhet, eller du kan kalle det for Gud – hvis du vil», uttaler hun.

VIRKEMIDDEL: Serapis er et eksempel på en synkretisk gud som ble opprettet på ordre av Ptolemaios I av Egypt på 200-tallet f.Kr. Det var ment som et virkemiddel for å forene grekere og egyptere i hans ptolomeiske rike. FOTO: Einsamer Schütze/WIKIMEDIA COMMONS

På gresk kalles dette for synkretisme, religionsblanding. Et annet ord som stammer fra gresk, økumenikk, handler om arbeid for økt forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker.

Ateistisk prest

At økumenisk tankesett kan være første trinn i en prosess som kan lede til religionsblanding, får vi et skremmende eksempel på i Dagen 6. februar (lenke krever innlogging). Her leser vi at en selverklært ateist får fortsette som prest i det største protestantiske kirkesamfunnet i Canada. Det skjer som resultat av en hemmeligholdt avtale med kirkesamfunnets ledelse – og mot menighetens vilje. Kirkesamfunnet skal ha uttalt at man slites mellom to kjerneverdier – troen på Gud og forpliktelsen til å være åpen og inkluderende.

Selv mener Gretta Vosper at hun er egnet for tjeneste, og at alt det hun underviser for menigheten, «er i tråd med den teologiske opplæringen» hun har gjennomgått. Hun ble undervist i at det er «mye visdom i mange tekster». I et offisielt skriv i 2015 tok hun avstand fra «eksistensen av et overnaturlig vesen med et guddommelig formål, med et budskap som må forkynnes for det menneskelige samfunn i navnet til dette vesenet».

En kristen kirkes forpliktelse er å forkynne til frelse det evangeliet man har fått overlevert, ikke å være en seremonimester som gjør flest mulig til lags uten et reelt innhold

En kristen kirkes forpliktelse er å forkynne til frelse det evangeliet man har fått overlevert, ikke å være en seremonimester som gjør flest mulig til lags uten et reelt innhold. En som forkynner, sier apostelen Peter, skal gjøre det «som Guds ord» (1. Pet 4,11).  

Sosialt evangelium

Om vi skal se på røttene til den utviklingen vi ser i retning religionsblanding, er én inngang å starte i begynnelsen av 1900-tallet. 

Inspirert av den evangelikale forkynneren og skolemannen D.L. Moody sto John R. Mott i 1910 i spissen for den første verdensmisjonskonferansen (hovedkilde: William Martin: «A Prophet with Honor – The Billy Graham Story», 1991/2018). Mott var bekymret for at sjelevinnende evangelisering var i ferd med å tape for et budskap som var mer opptatt av det legemlige og å endre sosiale strukturer. Målet hans var å forene de to frontene til en fornyet kamp om å vinne sjelene.

SKOTTLAND: Konferansen i Edinburgh i 1010 regnes som starten på den moderne økumeniske bevegelsen innen protestantisk kristendom. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Flertallet av de 1206 deltakerne var imidlertid ukomfortable med å skulle forplikte seg på noen grunnleggende sannheter, så som Bibelens ufeilbarlighet. Uenighet om dogmatikk skulle legges til side for enhetens skyld. Konferansen regnes som starten på den moderne økumeniske bevegelsen innen protestantisk kristendom.

Innen 1921, da en fremdeles håpefull Mott åpnet første møte i Det internasjonale misjonsrådet (IMC), hadde sjelevinnende evangelisering så godt som forsvunnet fra den økumeniske agendaen. I tiden framover forsøkte Mott å bygge en bro mellom historisk evangelisering og det såkalte «sosiale evangelium», som anvendte kristne prinsipper på sosiale problemer.

De som var opptatt av økumenikk, hadde imidlertid ikke lenger noen overbevisning om at kristendommens budskap var overordnet religionene. I stedet ble det raskt minkende antallet misjonærer oppfordret til å oppdage og framheve felleselementer mellom kristendommen og de religionene som var representert i landene der de arbeidet. Her kjenner vi oss igjen i dag.

Selv skal John R. Mott aldri ha oppgitt overbevisningen om at alle mennesker er i behov av den frelsen som bare kan komme ved Jesus Kristus. Da Mott i 1946 mottok Nobels fredspris 81 år gammel, identifiserte han seg selv som evangelist.

Universalisme

En ny milepæl i den økumeniske bevegelsen ble nådd i 1948 med dannelsen av Kirkenes Verdensforbund (KV). Den nå avdøde evangelisten Billy Graham var til stede på dette møtet som observatør for sin daværende arbeidsgiver, Youth for Christ (Unge for Kristus).

Fra første samling i KV ble det å vise fram en forenet kristenhet prioritert foran evangelisering. På konferansen i Evanston i Illinois i 1954 ble Billy Grahams kampanjer karakterisert som «verbalisme» eller «ordgyteri» og stemplet som utdatert. Fram mot konferansen i New Delhi i 1961, der Graham også var til stede, hadde universalismen overtatt i KV – troen på at uansett hva man tenker om frelse, vil alle mennesker blir frelst til slutt. Kirkens oppdrag handlet om å forandre syndefulle strukturer i samfunnet, ikke å redde mennesker fra en evig fortapelse.

Som en motvekt til dette tok Billy Graham initiativ til det som i Berlin i 1966 ble Verdenskongressen for evangelisering, en samling av 1200 protestantiske predikanter og evangelikale kirkeledere. Magasinet Christianity Today, stiftet av Graham, beskrev konferansen som et «krigsråd». Målet var å vitalisere en misjonsstrategi bygd på «den klare eksklusiviteten» som finnes i Jesus. I 1974 sto Graham i spissen for etableringen av Lausanne-bevegelsen for verdensevangelisering.

Sannheten

I artikkelen i Vårt Land siterer Frauke Weber teologen Paul Tillich på at «det er ikke ment at læren om Jesus er sannheten. Jesus er i seg selv sannheten». Tillich synes å glemme at når Jesus i Joh 14,6 beskriver seg selv som «veien, sannheten og livet», ble det forstått som at Jesus identifiserte seg med de tre delene av Det gamle testamente (henholdsvis Mosebøkene, profetbøkene og de poetiske bøkene).

Kristendommen handler verken om å etablere lære eller å endre lære. Den kristne læren er der, i den historien Gud har fortalt gjennom Jesus og som vi har i Bibelen

Weber sier videre at det særlig er møtet med den buddhistiske læren som har gitt henne frihet: «Nå føler jeg at jeg kan se kristendommen med mine egne øyne. Ikke med det jeg har blitt opplært til».

Da er vi ved et hovedproblem i vår tid. For kristendommen handler verken om å etablere lære eller å endre lære. Den kristne læren er der, i den historien Gud har fortalt gjennom Jesus og som vi har i Bibelen. Det er dette vi er kalt til å tro og levere videre og stå sammen om. Enhver annen grunn faller.  

«Enhver blir salig i sin tro», lyder uttrykket som trolig stammer fra Fredrik den store av Preussen – forstått som at her er det enhver tillatt å bli salig på sitt vis. En munter tunge har lagt talende til at det – uten sammenligning for øvrig – bare er grisen som blir salig i sin tro (matkar).