FØRSTE GANG: Mary-Ann N. Lindalen (64) har aldri stått og evangelisert på gata før og trur det blir både spennande og utfordrande. – Herren som må visa meg korleis eg skal gjera det, seier ho. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Vil overkomma eiga frykt og søkja Gud

/0 Kommentarer/i , /av

Mary-Ann N Lindalen (64) har aldri stått på gata og evangelisert før. - Eg har fått det sterkare og sterkare på hjartet, seier ho.

Den tverrkyrkjelege misjonsorganisasjonen Open Air Campaigners (OAC) heldt den første veka i august sitt sommarstemne Reach the City i hovudstaden for 12. gang. På stemnet lærer deltakarane å evangelisera på gata på kreative måtar. Men det viktigaste ifølgje dei er å overkomma eiga frykt og søkja Gud.

– Eg har fått det sterkare og sterkare på hjartet at vi skal gå ut med evangeliet til alle, slik som det står i Misjonsbefalinga, seier deltakar Mary-Ann N. Lindalen til Kristelig Pressekontor.

Vi snakkar med 64-åringen frå Gjøvik under eit praktisk seminar der deltakarane skal bli utrusta til å presentera evangeliet på gata med papir, maling og malarkost.

– Eg ønskte å bli meir disippelgjort og vart tipsa om OAC. Eg er heilt grøn og ny på dette her, men eg synest opplegget er kjempebra, seier Lindalen.

Ho har aldri stått på gata og evangelisert før.

– Det er ei utfordring, men det blir spennande. Det er viktig med øving og å få tilbakemelding. Det er ein morosam og fin måte å få folk til å stoppa opp og lytta.

VIL UTRUSTA: Dagleg leiar i Open Air Campaigners i Noreg, Hartvig Kloster, ønsker å utrusta og utfordra deltakarane på Reach the City til å dela evangeliet på gata. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Skal utrustast og utfordrast

Evangelist og dagleg leiar i OAC i Norge, Hartvig Kloster, er opptatt av at dei 30 deltakarane skal få god opplæring for å kunna dela evangeliet både med venner, kollegaer og folk på gata.

– Vi har stor tru på meiropplæring der vi blir medvandrarar og kan gi feedback og rettleia slik Jesus gjorde med disiplane sine. Vi ønsker at den enkelte skal utrustast og veksa i tru og teneste, seier han.

Kloster ønskjer å utfordra deltakarane, men er samtidig opptatt av at ingen skal pressast utover sine eigne grenser.

– Det er viktig at leiarar er bevisste på dette og lærer av dei erfaringane vi høyrer om i debattane som har vore i forkant av The Send. Erfaringa vår er at viss vi gjer det på ein god og bibelsk måte og vandrar tett med folk slik at ingen blir pressa til å gjera noko dei ikkje ønskjer, så reiser deltakarane heim med godt mot og gode kjensler.

I år er mellom anna den engelske OAC-evangelisten Peter Kennelly med som gjestetalar og -underviser på Reach the City.

– Du må vera deg sjølv når du evangeliserer, seier han på seminaret.

WORKSHOP: Med maling og talmagi lærer Open Air Campaigners-evangelisten Peter Kennelly frå London dei norske deltakarane på Reach the City å dela evangeliet på gata. Sumarstemnet fann stad på Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

– Nokon har nok negative opplevingar

Mary-Ann N. Lindalen fortel at ho vart kristen i 2005, og at ho til vanleg går i Raufoss Baptistmenighet. Der har nokon byrja å dela ut flyers på gata, men Lindalen seier det ikkje har vore lagt mykje vekt på gateevangelisering.

– Det handlar meir om å få folk inn i forsamlinga og om misjonærar som reiser langt bort, seier ho.

Ho trur grunnen kan vera at ein har dårlege erfaringar med gateevangelisering.

– Eg trur nokre pastorar har hatt negative opplevingar med det, der folk har tredd ting nedover hovudet på dei. Eg kjem ikkje frå nokon kristen heim og har ikkje den same erfaringsbakgrunnen, seier ho.

No håper ho at ho etter kvart kan ta med seg nye erfaringar frå OACs sumarstemne tilbake til forsamlinga si.

– Men det er Herren som må visa meg korleis eg skal gjera det. Eg må søka Herren i bønn og stola på han. Eg må gi slepp på Mary-Ann og la Herren bli stor i livet mitt.

Eg må gi slepp på Mary-Ann og la Herren bli stor i livet mitt

Eiga frykt

38 år gamle Lawrence Wang har drive litt med gateevangelisering før og er på Reach the City for å læra meir.

– Den første og største utfordringa er eiga frykt. Du har lyst å snakka med folk om evangeliet, men det er så mykje frykt at du ikkje tør, seier han.

Wang, som er med i den kinesiske kyrkja i Oslo, fortel at han sjølv klarte å overkomma frykta då han var ute og evangeliserte med søstera si.

– Søstera mi er veldig frimodig og gir meg meir pågangsmot. Ho er synshemma og har berre 10% syn på eitt auge, så ho ber meg nokon gongar om å beskriva personane vi møter. Denne dagen var det to menn som eg valde å beskriva som «skumle menn». Vi valde først å unngå dei, men så kjente eg på at vi måtte gå tilbake og snakka med dei «skumle mennene», fortel Wang.

Mennene var ikkje interesserte i å høyra bodskapen deira, men for Wang gav det likevel mot.

– I den augneblinken følte eg at no kunne eg evangelisera for kven som helst utan frykt. Men sjølv om du har overkomme frykta, så er ho der igjen neste gang. Det krev trening, strekar han under.

Wang framhevar viktigheita av å ha eit team.

– Eg og søstera mi oppmuntrar og styrker kvarandre når vi går saman. Også i Bibelen blir sendt folk ut to og to.

OVERKOM EIGA FRYKT: Den største utfordringa med gateevangelisering er å overkomma si eiga frykt, seier Lawrence Wang (38). FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Ein naturleg del av det å vera kristen

Hartvig Kloster fortel at deltakarane på Reach the City er ei mangfaldig gruppe.

– Vi har eit herleg spekter frå 6 til 64 år, der dei fleste er mellom 25 og 35. Det er folk frå ulike forsamlingar og med ulike livssituasjonar. Rundt ein firedel er menneske med ein annan bakgrunn enn etnisk norsk, fortel han.

Kloster trur at i mange andre land er evangelisering ein mykje meir naturleg del av det å vera kristen enn det er i Norge.

– I Norge er det dessverre ofte ein idé om at evangelisering berre er for nokre få med ei spesiell nådegåve. Vi opplever at mange migrantkyrkjer er veldig opne for evangelisering og å læra. Dei har ein hunger som vi dessverre ikkje ser på same måte i etniske norske forsamlingar. KPK

Artikkelen er skriven av Ingunn Marie Ruud, Kristelig Pressekontor. Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen.

KRIGEN: Ronald Fangen (t.h.) på Ullevål sjukehus i 1941, vakta av ein norsk statspolitibetjent. FOTO: Skanna frå Carl Frederik Engelstad: Ronald Fangen, p. 177. Oslo: Gyldendal, 1946. KJELDE: WIKIMEDIA COMMONS

Skreiv misjonssalmar i skuggen av krigen

/0 Kommentarer/i , /av

«... de er få som kjemper for Jesus her på jord", skreiv Sigurd Lunde i salmen til 100-årsjubileet for Det norske misjonsselskap (NMS) i krigsåret 1942. «… mens verdens riker stiger og de synker», fulgte Ronald Fangen opp.

Det var krig i Norge. Mange forsamlingar opplevde stor søkning til gudstenestene sine, samtidig som Den norske kyrkja var under sterkt press frå dei nazistiske styresmaktene om å tilpassa seg «den nye tida».

Det norske Misjonsselskap skulle markera sitt 100-årsjubileum i 1942. Same år hadde selskapet tilsett den 26 år gamle cand.theol. Sigurd Lunde som ungdomssekretær. Sigurd Lunde (1916–2006) var frå Stavanger, der også Misjonsselskapets hovudkontor låg. Allereie som 16-åring hadde han skrive tekst og melodi til ein song som framleis blir hugsa: «Jeg er frelst, å, for en nåde».

I jubileumsåret skreiv han ein ny tekst. Det var «Se, markene er hvite og høsten er så stor/og de er få som kjemper for Jesus her på jord». Sjølv om Lunde komponerte melodiar sjølv, valde han i dette tilfellet å bruka ein melodi av den tysk-amerikanske salmekomponisten Adam Geibel (1855–1933).

Ikkje i salmeboka

«Se, markene er hvite» er godt kjent i norske vekkingsrørsler, og det er derfor litt overraskande at den faktisk berre står i den lutherske Sangboken og i Frelsesarmeens Sangbok. Han står ikkje i Norsk Salmebok og heller ikkje i songbøkene til pinsebevegelsen, Dei frie vennene eller Misjonsforbundet.

I Frelsesarmeens songbøker har han vore med sidan 1948, i «Sangboken» kom salmen med i 1962. Det berande motivet i teksten er Jesu ord i Johannes-evangeliet: «Seier de ikkje: Enno er det fire månader til grøda skal haustast inn? Men eg seier dykk: Lyft auga og sjå åkrane, korleis dei kvitnar mot hausten!» (Joh 4, 35).

Etter krigen vart Sigurd Lunde redaktør for Norsk Misjonstidende. I 1952 vart han tilsett som programsekretær for religiøse program i NRK. Her blir han hugsa særleg for programposten «Sanger og salmer vi gjerne hører».

SALMEDIKTAR: Sigurd Lunde (1916–2006) var biskop i Stavanger bispedømme frå 1976 til 1986. Før den tid jobba han i Det norske misjonsselskap (NMS). FOTO: RIGMOR DAHL DELPHIN/DIGITALT MUSEUM/WIKIMEDIA COMMONS

Etter nokre år som prest i Ullern i Oslo, vart han i 1977 biskop i Stavanger. Han var ikkje blant dei kyrkjeleiarane som skapte overskrifter i sine ni bispeår. Han var vurdert som ein teologisk konservativ men personleg romsleg kyrkjeleiar. Han var levande opptatt av kristen song og musikk, og han sat som medlem i fleire komitear som arbeidde med dette.

Blant dei mange songane han dels skreiv, dels komponerte, dels omsette, kan nemnast «Dine løfter er mange», som han skreiv både tekst og melodi til, og «Jeg er i Herrens hender», som han skreiv tonen til. Han skreiv òg fleire bøker.

«Jordas største under»

Ein annan salmetekst som vart til i samband med Misjonsselskapets 100-årsjubileum, var «Guds menighet er jordens største under», med tekst av Ronald Fangen og melodi av Arild Sandvold.

Ronald Fangen (1895–1947) var ein kjent, kulturkonservativ forfattar i mellomkrigstida. På 1930-talet kom han i kontakt med Oxford-rørsla og opplevde ei sterk, personleg omvending. Dette prega forfattarskapet hans resten av livet.

Alt i 1940 vart han, som den første norske forfattaren, arrestert av tyskarane og plassert i Møllergata 19. Tida i fengsel skada helsa hans. Over nyttår 1941 blei han overført fra Møllergaten til den tyske avdelinga ved Ullevål sjukehus, der tilhøva var mildere, og han blei vakta av norske politifolk. På Wikipedia kan vi leisa at han blei sett fri natt til 24. juni 1941.

Kantate

Då tok han fatt på arbeidet med å skriva ein kantate (komposisjon for kor, solistar og orkester, red.anm.) til Misjonsselskapets 100-årsjubileum året etter. Kantaten var delt i tre: «Frå Babel til Kristus», «Frå Kristus til i dag» og «Frå i dag til Kristi attkomme». Det vi i dag kjenner som denne salmen, er dei tre siste av i alt fem vers i ein tekst frå denne delen av kantaten. I 1967 laga Arnfinn Øien (1922–2018) ein ny melodi, og det er denne som blir brukt i dag.

Fangens tekst er sterkt prega av tida ho vart til i, som når det i det første verset heiter «… mens verdens riker stiger og de synker» og i det tredje «… er natten lang, er kampen full av kvaler», og det heile munnar ut i Jesu løfte: «Se, jeg kommer snart».

Om begge desse misjonssalmane frå krigens dagar kan det vel seiast, med ein omskriving av Henrik Wergeland: «I slik en tid skapes salmer, Gud!». KPK

Artikkelen er skriven av Nils-Petter Enstad, Kristelig Pressekontor. Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

PROPAGANDA: – Svakheten med mye av vårt menighetsliv er at det fremstår som et religiøst propagandaapparat, mener den tidligere pinsepastoren Dag Nygård. FOTO: GJERMUND ØYSTESE, NORGES KRISTNE RÅD

– Trosfriheten nedvurderes i folkemeningen

/0 Kommentarer/i , /av

Med 30 års erfaring fra livssynsfeltet er Dag Nygård bekymret for religionsfrihetens kår i Norge.

Nylig pensjonerte Dag Nygård har vært forkynner og pastor i Pinsebevegelsen. I tillegg har han vært en sentral aktør i å forme en retning for det norske livssynsfeltet. Han var generalsekretær i Norges Frikirkeråd fra 1992 frem til det fusjonerte med Norges Kristne Råd (NKR) i 2006. Etter det fortsatte han i NKR som spesialrådgiver med lovgivning og politikk på tros- og livssynsfeltet som sitt spesialområde.

I dette intervjuet snakker drammenseren blant annet om religionsfrihet, finansiering av trossamfunn og diakoni.

Nygård har befattet seg mye med feltet religionsfrihet, både i utlandet og her hjemme. Han mener at religionsfriheten rent rettslig står sterkt i Norge, og at de juridiske ekspertene gjør seriøse og gode vurderinger.

– Overfladisk

Han er mer bekymret for politikere og vanlige menneskers forståelse av de krevende problemstillingene som kommer når det oppstår spenning mellom religionsfriheten og andre sentrale rettigheter.

– Det gjelder både kristne som mener at religionsfriheten skal ha forkjørsrett over alt, og andre som ikke forstår konseptet religionsfrihet. I debatter snakker mange politikere om disse tingene på en veldig overfladisk måte og som om staten kan gjøre nesten hvilke som helst inngrep i trosfriheten, sier Nygård og påpeker at Norge har forpliktet seg på internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som setter strenge vilkår for inngrep.

– I opinionen opplever jeg at religionsfriheten blir diskreditert og ikke får den samme status som andre menneskerettigheter. Det er en foruroligende utvikling, understreker Nygård.

TRE TIÅR: Dag Nygård har jobbet i økumeniske råd i 30 år og har vært en sentral aktør i å stake ut en retning for det norske livssynsfeltet. FOTO: Gjermund Øystese, NKR

Når han nå går av med pensjon, kan han se tilbake på en tid med store forandringer på livssynsfeltet i Norge.

– Jeg tror ikke vi har hatt en annen periode med så store endringer på dette området. Den største var selvfølgelig avskaffingen av systemet med en statsreligion. Det var en lang prosess, forteller Nygård, som satt i det regjeringsutnevnte Gjønnes-utvalget for å utrede forholdet mellom kirke og stat i Norge.

Ny lov om tros- og livssynssamfunn

Et område Nygård har jobbet mye med de siste årene, er lovgivning på livssynsfeltet. I 2021 trådde den nye loven om tros- og livssynssamfunn i kraft.

– Jeg er relativt tilfreds med den nye loven, sier spesialrådgiveren.

Nygård påpeker samtidig at han tror den nåværende modellen for finansiering av Den norske kirke og tilskudd til de øvrige tros- og livssynssamfunnene, vil bli en utfordring.

– Systemet for tilskudd til andre trossamfunn, som baseres på bevilgningene til Den norske kirke og deres medlemstall, har jo ikke blitt endret fra den gamle loven fra 1969.

Han forteller at i 1960 var 96,4 prosent av befolkningen medlem i Den norske kirke og kun 0,4 prosent var ikke medlem noe sted.

– I dag er 65 prosent medlem i Den norske kirke (DNK), rundt 13 prosent er med i andre trossamfunn, mens hele 22 prosent ikke er medlem noe sted eller av et uregistrert trossamfunn.

– Sier «pang»

Nygård, som selv er pinsevenn, forklarer at samtidig med at andelen medlemmer i DNK har gått ned, har bevilgningene økt, og andel medlemmer i andre trossamfunn har økt.

– Det sier seg selv at på et eller annet tidspunkt så sier det «pang». Det tror jeg kan komme fortere enn mange liker å tenke på. Da er det viktig at trossamfunnene står sammen slik at eventuelle nye modeller for offentlige bidrag til finansieringen kan utvikles i samforstand mellom tros- og livssynssamfunn og politikerne.

– Diakonien er evangeliet forkynt i handling

– Hva tenker du om framtiden på feltet. Hva gjør deg håpefull?

– Det gjør meg håpefull at flere og flere menigheter oppdager at diakonien er evangeliet forkynt i handling. Det er det kristne vitnesbyrdet uttrykt i omsorg for mennesker som har det vanskelig. Dette er noe flere og flere satser på og gjerne på felleskirkelig basis, sier han og fortsetter:

– Svakheten med mye av vårt menighetsliv er at det fremstår som et religiøst propagandaapparat. Befolkningen i sin alminnelighet er ikke like fortrolig med det religiøse språket. Det utelukker selvfølgelig ikke verbal forkynnelse, men den uegennyttige kjærlighetshandlingen tror jeg er det sterkeste vitnesbyrd vi kan bringe til mennesker i vår tid.

PENSJONERT: Generalsekretær i Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen, takker Dag Nygård for innsatsen de siste 30 årene. Nå har Nygård gått av med pensjon. FOTO: Gjermund Øystese, NKR

Få konflikter

Nygård var med i prosessen med å stake ut en retning da Norges Frikirkeråd og Norges Kristne Råd fusjonerte på begynnelsen av 2000-tallet.

– Det er fryktelig kjekt å ha bidratt litt til at vi nå har ett felles økumenisk organ, sier han.

Etter 30 år i økumeniske råd mener Nygård det har vært få konflikter og lite friksjon mellom de ulike kirkesamfunnene i Norge.

– Nordmenn er jo høflige og veloppdragne, ler han og sier han alltid har opplevd at det har vært en åpenhet og godt samarbeid, særlig på protestantisk side.

Bredt fellesskap

Han mener det i et lengre historisk perspektiv har vært en utvikling fra gjensidig mistenksomhet til gjensidig anerkjennelse og respekt.

– Det som er nytt, er at vi har klart å skape et bredt fellesskap som omfavner ikke bare Den norske kirke, Den katolske kirke, de ortodokse kirkene og de klassiske frikirkene, men også de nyere karismatiske gruppene og flere migrantmenigheter. Det er ganske unikt i verdenssammenheng, sier Nygård.

Han legger til at han etter fusjonen ikke selv har jobbet mye direkte med økumenikk, men at han har vært veldig glad for å se utviklingen og tror det gode samarbeidet vil fortsette.

– Det religionspolitiske samarbeidet har selvsagt ikke vært uten friksjoner. Det har dog vært preget av økumenisk åpenhet og respekt for de ulike innsikter majoritets- og minoritetserfaringen gir. Det er noe som skjer når folk møtes og snakker sammen. Vi oppdager at vi egentlig er ganske like og står kanskje ikke så langt fra hverandre som vi innbiller oss.

PENGER: Tidligere spesialrådgiver i Norges Kristne Råd, Dag Nygård, tror den statlige finansieringsmodellen for tros- og livssynssamfunnene vil bli en utfordring i fremtiden og oppfordrer til fortsatt samhold. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Kalt forkledt humanetiker

Ikke bare økumenisk samarbeid, men også interreligiøst samarbeid og dialog har vært en vesentlig del av Nygårds arbeid alle disse årene. Kontakten med både troende og ikke-troende fra andre livssyn er noe han trekker fram som stimulerende og givende. Selv om han til tider har blitt beskyldt for å være en slags forkledt humanetiker.

– Det har jeg ikke noe problem med. Frikirkefolket og humanetikerne har på noen felter hatt helt sammenfallende synspunkter, og det har vært naturlig å samarbeide. Det har vært en gjensidig respekt.

Nygård var også med å etablere Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn (STL) i Norge i 1996. Han var den første lederen av STL, som har blitt en sentral aktør når det gjelder samarbeid på tvers av religiøse og ikke-religiøse samfunn i Norge.

Vil ikke bli taus

Som pensjonist planlegger Nygård å tilbringe mye tid med familien og sine fire barnebarn samt gjøre praktiske ting som å snekre på hytta. Engasjementet for livssynsfeltet ønsker han likevel fortsatt å ha.

– Jeg vil ikke bli taus og kommer nok til å engasjere meg noe. Jeg vet at det er en del som setter pris på å ha noen å ringe til og jeg kommer ikke til å avvise dem, sier han. KPK

Artikkelen er skrevet av Ingunn Marie Ruud, Kristelig Pressekontor. Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen.

SKULEBYGG: Rogne/3H, som har vore i bruk av tidlegare Voss vidaregåande skule, er aktuell som bygg for Danielsen på Voss. FOTO: PETTER OLSEN

Massiv motstand på Voss mot friskule

/0 Kommentarer/i , /av

ANALYSE Trass i oppmodingar frå innbyggjarar avviser Ap/Sp-dominerte Voss herad søknaden om kristen friskule i Voss sentrum.

21. mars skreiv sambåndet.no at Egill Danielsen Stifting (EDS) måtte søkja Utdanningsdirektoratet (Udir) om fornying av godkjenninga av ein ungdomsskule for inntil 90 elevar på Voss. Grunnen er at stiftinga ikkje har fått godkjent noko skulebygg og dermed ikkje har kunne starta opp innan fristen, som er hausten 2022.

Voss herad har rett til å uttala seg om søknaden før Udir gjer endeleg vedtak. I april og mai hadde heile fem ulike organ saka til handsaming, og samtlege vedtak går imot etablering av friskule på Voss.  

Ressursgruppe 

I veke 17 tetta det seg til med handsaming i både utval for levekår (27. april) og formannskapet (28. april). Fredag 22. april tromma ressursgruppa for Danielsen ungdomsskule Voss saman til støttemarkering, der om lag 70 personar stilte opp. Måndag 25. april sendte ressursgruppa eit brev til medlemmene av utval for levekår og formannskapet. Politikarane blir bedne om å «sjå forbi ideologiske forskjellar», og ressursgruppa viser til at fridomen til å velja skule er forankra i menneskerettane. «Gjeld ikkje denne menneskeretten på Voss?», spør dei. 

I si innstilling rådde rådmannen til å seia nei til friskule. Kunnskapsdepartementet peikar på at dersom vertskommunen meiner at etablering av friskule vil ha negative konsekvensar, må det påvisast at desse vil vere langvarige og vesentlege. Ideologiske eller reint politiske fråsegner vil ikkje vera tilstrekkeleg for å avslå søknad om etablering. 

«Kan»

Rådmannen si vurdering er dominert av det modale hjelpeverbet «kan». Om Danielsen får starta opp med 90 elevar i Voss sentrum, utgjer dette 16 prosent av dei om lag 560 ungdomsskuleelevane i heradet. Ungdomstrinnet på Granvin skule, som ligg 26 km frå Voss sentrum, kan reint matematisk bli redusert med fire elevar om Danielsen får etablera seg. Vossestrand skule, som ligg 19 km frå Voss sentrum, kan tilsvarande få sju færre på ungdomstrinnet. Overfylte Voss ungdomsskule – ein av landets største og som rådmannen erkjenner er den Danielsen vil rekruttera flest elevar frå, kan matematisk mista 78 elevar.  

Ressursgruppa viser til at Voss ungdomsskule vil kunne spara penger på å leiga færre brakker. Gruppa har òg funne dokumentasjon på at Voss ungdomsskule har eit høgt fravær – 10 prosent til ei kvar tid – og at skulen scorar lågare på trivsel og motivasjon enn gjennomsnittet for fylket og landet sett under eitt.  

– For ein del av desse elevane kunne eit byte til Danielsen ungdomsskule Voss vore redninga, skriv ressursgruppa. 

Pengar

I avisa Hordaland stadfestar rektor Claus Røynesdal at skulen har eit problem med høgt fråvær. Her kjem det òg fram at foreldrearbeidsutval og samarbeidsutval ved alle skulane i desember i fjor sende eit brev til Voss herad der dei gav uttrykk for bekymring, særleg for situasjonen ved Voss ungdomsskule. 

Rådmannen argumenterer elles med at vertskommunar får eit trekk i rammetilskotet frå staten tilsvarande talet på elevar som går på friskule. Dersom Danielsen hadde hatt 90 elevar i 2022, ville Voss herad fått eit trekk på 9,3 millionar i 2023. Ressursgruppa viser her til at heradet har gode kalkyker for dette, og dei meiner at «dette er ei problemfri tilpassing i dei fleste kommunar som har tilbod om friskular».  

Avslag

Støttemarkering og brev førte ikkje fram. I utval for levekår sette Katrine Matthiessen (H) fram forslag som tok opp i seg synspunkta til ressursgruppa, men fekk berre tre av ni røyster. Det litt spesielle er at Bridget Penny frå Raudt røysta for å seia ja til friskule. Torbjørn Gunnar Tuft-Titlestad (Frp) var vara for Tom Jarle Istad Kristiansen (KrF) og røysta saman med Matthiessen og Penny. 

I formannskapet sette Iril S. Johansen (H) fram ja-framlegget frå utval for leverkår, men alle dei åtte andre (frå Ap, Sp, SV og MDG) var einig med rådmannen. KrF har ikke fast representant i formannskapet. 

Dominans 

I heradsstyret 5. mai var det Hilde Magnusson (Ap) som sette fram rådmannen sitt framlegg, med nokre utvidingar (og endring av omgrepet «friskule» til «privatskule»), på vegner av partigruppene Sp, SV og Ap. Sp (14) og Ap (13) har til saman 63 prosent av representantane i heradsstyret. 32 av dei 43 representantane røysta for å seia nei, medan dei ni frå H, Frp og KrF røysta for at Danielsen skulle få etablera seg. Bridget Penny røysta denne gongen saman med fleirtalet. Det same gjorde Venstre sin eine representant i heradsstyret. 

8. april i år varsla kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) at regjeringa vil koma med forslag til lovendringar som vil styrka kommuane sine moglegheiter til å seia nei til nye friskular, men dette vil truleg ikkje få konsekvensar for søknaden frå EDS om fornya godkjenning på Voss.  Men Danielsen er uansett avhengig av å få naudsynte godkjenningar for eit skulebygg i eit herad der motstanden altså er til å ta og føla på.  

Først publisert i Sambåndet nr. 06-07/22, som kom ut 22. juni.

HJELPEMIDDEL: – Yngre tåler at forkynninga tek litt tid, om ho berre er godt presentert, meiner Viggo Klausen, som nyttar «ein del remedier» for å halda på merksemda. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

– Møter ikkje behova til barna som er over ti år

/0 Kommentarer/i , /av

– Utan Den heilage ande kan ikkje barn og unge få nokon Jesus-relasjon, meiner Viggo Klausen.

«Måten han møter barn på, er magisk», står det i Oase-programmet om Viggo Klausen, noko han ikkje uten vidare seier «amen» til. Men at han har eit konstant engasjement for barn og ungdom – særleg for tweens som er aldersgruppa frå 10 til 13 år – er det ingen tvil om.

Klausen har òg vore talar på fleire Awana-konferansar og er tidlegare omtalt i Sambåndet, seinast i nr. 2/22.

Predikanten ser at kyrkjelydar har lagt mykje innsats i barne- og ungdomsarbeid og trusopplæring dei siste ti åra, men ropar likevel eit varsku.

– Det har vore ei rivande utvikling i dette arbeidet, men vi slåst mot ein stygg statistikk. Svært mange som kjem frå kristne familiar, er borte frå alt saman før dei fyller 20, seier Klausen.

Han har ikkje sjølv granska dette vitskapeleg, men det har baptisten og doktorgradsstudenten Roald Zeiffert. Forskinga hans – som Sambåndet òg har omtalt – syner ifylgje Klausen at kristne kyrkjelydar har mange av dei same røynslene  som idretts- og kultur-Norge.

– Vi har gode resultat med barn fram til dei er ti år, men når dei vert eldre enn det, møter vi ikkje behova deira. Etter konfirmasjonstida ramlar mange av. 70-80 prosent av alle frå kristne heimar, forsvinn. Dei er ikkje naudsynlegvis borte frå trua, men vi ser dei ikkje i kyrkjelyden. Tar vi ikkje dette på alvor, går vi inn på ein dødsveg, seier han.

Travel og tilbakelent

Viggo Klausen er ein tilbakelent karakter, men ein sommartravel mann. Idet vi knip han mellom slaga i eit tett opplegg, slappar han av i sofaen og tek seg god tid. Men no i høgsesongen er han alt anna enn virkelaus. Medan andre ferierer, er predikanten på jobb.

SERIØS: – Når vi gir familiane reiskapar så dei kan formidla den kristne trua, tar vi óg barna på alvor, seier Viggo Klausen. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Halve livet har 51-åringen frå Moss programmessig vore med på Misjonskirkens Liv & Vekst-stemne. I år er han ikkje der.

– Og det er heilt greit, seier han og karakteriserer det som eit oppbrot at han i fjor slutta i kyrkjesamfunnet og starta foreininga Velkommen Hjem. Dei jobbar på tvers av kyrkjelandskapet «for at nye familier skal få oppleve Jesus på sitt hjemsted».

I år starta Klausen skule«ferien» i Trysil med teltmøte i regi av lokale pinse- og misjonskyrkjelydar. Så var han i elden på Misjonskirken Ung sin speidarlandsleir på Vegårshei og i veke 28 på sommarstemnet i Sarons Dal. 15.-17. juli sto Oase-stemnet i Fredrikstad for tur, medan bibelcampen på Justøya var neste stopp i veke 29.

Tidleg i august er det tid for 10:13-festivalen på Horve i Rogaland i regi av Normisjon.

– Det er ein kjempesvær festival etter norske tilhøve, med 300-400 tweens, ein profesjonell og kul leir. Det er ei ære å få vera med på han, synest Klausen.

KPK møter han på Normisjon sin Åpen Himmel-leir i Grimstad i veke 27, geografisk ein typisk arbeidsstad for den vegfarande predikanten med base i Kristiansand. Han reiser mest i Agder og på Vestlandet, men i haust forkynner han under ein tverrkyrkjeleg paraply i Bodø.

Tar barn på alvor

Før starten på Oase-stemnet vert Klausen presentert som ein som inspirerer kyrkjelydar til å «ta barn på alvor». Då dreier det seg om å utruste foreldre og besteforeldre, onklar og tanter.

– Når vi gir familiane reiskapar så dei kan formidla den kristne trua, tar vi óg barna på alvor. Det er nok det Oase meiner med presentasjonen av meg, at eg tek barn si tru veldig seriøst. Eg trur ikkje dei er kyrkja si framtid. Dei er veldig kyrkja si notid. Derfor gir eg dei ein skikkeleg porsjon forkynning. Dei skal få den beste bodskapen, presentert på ein kreativ og god måte, seier han og legg til eit ekstra poeng som garantert kling godt hjå Oase-folk:

– Heile livet har eg vore oppteken av Jesus-relasjonen. Det er grunntonen i forkynninga mi. Og barn og unge har ikkje ein tjangs til å få eit tilhøve til Jesus utan Den heilage ande. Dei treng Anden like mykje som oss vaksne, seier Klausen til Kristelig Pressekontor.

Avslappa karismatikar

Han kallar seg ein «avslappa karismatikar». Med bakgrunn i De Frie Evangeliske Forsamlinger vart han evangelist, ganske snart med barn og ungdom som spesialitet. I eit møtetelt ved Melløs stadion vart han fyld av Den heilage andre. Han ser seg sjølv som avhengig av det Anden gjer, men passar på å seia at han ikkje trykkjer dåpen i Anden på tilhøyrarane sine.

– Vi kan berre gi rom for Den heilage ande og hjelpa barn og unge til å forstå kva Anden gjer. Vi kan ikkje gå lenger enn det. Så kan vi setja av tid, men eg er særs varsam og vil ikkje vera manipulerande. Eg er ikkje fan av neddempa ljos og låg stemme. Eg gjer minst mogleg for å laga ei bestemt stemning, men jobbar for at det iblant skal vera litt ro i salen.

Held folk i ande

Klausen sleng ikkje berre inn ein andakt på fem minutt. Ein liten halvtime må til for at det skal bli bra nok.

– Det er viktig at ungane får skikkeleg andeleg mat, ikkje berre aktivitetar, seier han.

Sjølv dei yngre tåler at forkynninga tek litt tid, om ho berre er godt presentert, meiner han. Og det krevst «ein del remedier» som bilete, musikk og gjenstandar for å halda på merksemda.

– Er det viktig å underhalda, eller tåler ungar alvor óg?

– Då vil eg seia som Billy Graham – at vi ikkje må vera redde for ordet «underhaldning». Det betyr berre at vi held folk i ande, og eg er ikkje redd for det. Det er i den tydinga eg nyttar det, seier han, men betrur oss samstundes at han er redd for at han ikkje alltid får det til.

– Det som set ein skrekk i meg, er frykta for at dei keiar seg. Eg er litt redd for dødtid. Det har ikkje noko på eit barnemøte å gjera. Planlagd stille, derimot, er noko anna. Eg kan godt leggja inn ein time out på to minutt så alle i rommet kan be kvar for seg.


DIGITALT: I sommar slepp Viggo Klausen den fjerde sesongen av Viggo for t(w)eens, med modige tema som «Fri vilje», «Hvem er Den hellige ånd?» og «Hvorfor skal jeg vite noe om porno?». Foto: Misjonskirken Ung.

Digital-Viggo 

Dei som ikkje får nok av Viggo Klausen live, kan óg sjå og høyra han digitalt. I sommar slepp han den fjerde sesongen av Viggo for t(w)eens, ein serie korte videoar med bitar av undervisninga hans, intervju med gjester, dramatisering av bibelhistorier og spørjekonkurransar med læringsplattformen Kahoot som reiskap. Mykje av dette ligg på Youtube og er nedlastbart. Den siste sesongen vert presentert på Misjonskirkens Ung sin nettstad i august.

– Innspelingane gjev gode verkty til leiarar og foreldre og er mest meint som hjelpemiddel for folk som tykkjer det er litt vanskeleg å forkynna for barn og unge. Dei kan nyttast når barnekoret skal ha ein pause, i tweensgrupper i heimane, i kyrkja eller på sundagsskulen, seier Viggo Klausen, som gir alt han har for å motverka keisamt barne- og ungdomsarbeid. KPK

Artikkelen er skrevet av Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor.

DESIGN: ImF Media har utviklet et eget design for Lederkonferansen. FOTO: SKJERMBILDE

Slik blir årets lederkonferanse

/0 Kommentarer/i , /av

Programmet for ImFs Lederkonferanse i november er klart, og temaet for konferansen er «Gode spor».

–  Vi ønsker at vi som ledere skal sette gode spor og være gode eksempler og forbilder. Som ledere kan vi sette spor som er gode og spor som ikke er så gode. Det sier arrangements- og markedsansvarlig Kenneth Foss i ImF til Sambåndet når han skal forklare bakgrunnen for temaet på årets Lederkonferanse.

Inspirere
– Vi ønsker at konferansen skal inspirere til arbeid lokalt. Jeg tror det er godt og viktig at vi kommer sammen og inspirerer hverandre. Det er et allsidig og bredt program med interessante nettverk og spennende seminarer, fortsetter Foss.

Nå er hjemmesiden til årets Lederkonferanse som er 4.–6. november, åpnet, og på leder-konferanse.no kan folk gå inn og sjekke programmet. I år kan en velge mellom ti nettverk. Hovedtalere på konferansen er Christian Lilleheim, Sofie Braut, Anne Lene Otterøen, Vegard Hetlebakke og Inga-Birgithe Sætre Knutsen.

Nettverk
– Vi har vært opptatt av hva som kan være aktuelt for lokale ledere å få undervisning i.

Foss opplyser at det er litt utskiftning av nettverk. Nettverket om godhet og diakoni som har vært tidligere, blir tatt inn igjen i år. Det samme med nettverket om trosforsvar, som ifølge Foss var veldig populært.

– Det blir også et helt nytt nettverk som vi ikke har hatt før, om forfulgte kristne som Åpne Dører har ansvaret for. De ser på situasjonen til de forfulgte kristne og hvordan de forfulgte kristne kan inspirere oss, forteller Foss.

Seminarer
Fredag blir det også ti seminarer som en kan velge mellom, mens lørdag går ImFs generalforsamling (GF) som en del av Lederkonferansen, samtidig med to seminarer.

–  Vi ønsker å finne seminarer som er aktuelle for deltakerne og som er av så god kvalitet at de får lyst til å delta på flere. Men vi håper også at folk melder seg på GF, sier Kenneth Foss.

SJEFEN: Maria Abelvik Danielsen er glad for å være sjef for Kidzcamp. FOTO: Brit Rønningen

Sjefen for Kidzcamp

/0 Kommentarer/i , /av

Maria Abelvik Danielsen er takknemlig for at det er hun som har hatt hovedansvaret for årets Kidzcamp, og hun kan ikke tenke seg noe bedre å være sjef for.

LYNGDAL: Det er første gang Maria Abelvik Danielsen er sjef for Kidzcamp på Lyngdal Bibelcamp (LBC), og det er andre gang hun er teamleder. En travel dame med andre ord, og Sambåndet må ordne med avtale om intervju siden det er midt i Kidzcampen.

– Det er veldig stort å være Kidzcamp-ansvarlig. Jeg er stolt over å se at det er Kidzcamp, at det er barnetog og i det hele tatt se sluttresultatet av ting jeg har planlagt i vår, sier Abelvik Danielsen.

Hun sitter ved et bord i kantina på KVS Lyngdal og har funnet litt tid til Sambåndet rett etter lunsjen onsdag den første uka på Lyngdal Bibelcamp.

– Hva gjør du som hovedansvarlig for Kidzcamp?

Før hun svarer, må Abelvik Danielsen presisere at en må skille mellom det å være teamleder for lederne på Kidzcamp – eller Kidzcampteamet som består av 13 ansatte – som er det hun er denne første uka på Bibelcampen, og det å være Kidzcamp-ansvarlig, eller sjef for Kidzcamp.

Stort spekter
Som Kidzcamp-ansvarlig har hun et stort spekter av arbeidsoppgaver. Hun har behandlet søknadene på stillingene som Kidzleder og ringt til referansene, bestilt materiell og
ordnet med andaktsopplegg sammen med ImF-Ungs Awana-konsulent.

– Jeg var forberedt på at det ville bli en del arbeid det første året som sjef for Kidzcamp. Det har vært en veldig spennende og lærerik prosess og mye nytt å sette seg inn i. Spesielt det å ansette 14 ganger 4 personer har vært et stort arbeid, referanseintervjuer har tatt tid, men det er viktig å gjøre en grundig jobb med ansettelser. Sluttresultatet er jeg veldig fornøyd med.

– Hva tenker du om at det har vært mye jobb?

– Det er litt todelt. Nå når jeg er her i Lyngdal, er jeg fornøyd med arbeidet som er blitt gjort. Jeg kunne ikke brukt mindre tid på de arbeidsoppgavene for å få den kvaliteten på det som foregår her på Kidzcamp.

KONTORET: Her er kontoret til Maria Abelvik Danielsen mens hun er på Kidzcamp. FOTO: Brit Rønningen

Oppgaver
Så går hun over til å snakke om hva hun gjør som teamleder:

– Teamleder har ansvar for de 13 ansatte lederne hver uke og samarbeider med leirsjef og teamleder for Ungdomscampen om å arrangere Bibelcampen. Det er viktig for teamleder å delegere ansvar til de andre på Kidzcampteamet. I tillegg til oppgavene på Kidzcamp har Kidzteamet ansvar for å ønske velkommen, ta kollekt, rydde etter kveldsmøtet og grilling.

– Hvordan ser din dag ut som teamleder?

– Jeg er i møter, fikser ting og handler inn det som trengs. Jeg setter opp arbeidslister og forbereder aktiviteter. I morgen (7. juli, red.anm.) er det konsert med Seven, og det må forberedes og jeg skal ta imot gjestene, sier Abelvik Danielsen.

Overrasket
– Hva har vært den beste opplevelsen på Kidzcamp så langt?

– Den beste opplevelsen hittil har vært å møte Kidzcampteamet og se hvor arbeidsomme de er. Da vi kom på søndag, skulle jeg hente to ledere som kom senere. Jeg ga beskjed til de andre før jeg hentet dem, at de måtte flytte alt utstyret fra kiosken til skolen. Da jeg hadde hentet de to lederne og skulle vise dem rundt og vi kom til klasserommet, satt alle de andre elleve lederne der, og alt utstyret var satt på plass. De hadde ikke bare latt det være i eskene. Da måtte jeg si: «Da har dere fri.» Jeg ble så glad og overrasket, forteller Abelvik Danielsen.

– Alle på Kidzcampteamet er her helhjertet for å la barna bli kjent med Jesus. Det synes jeg er stort. Jeg blir nesten rørt, fortsetter hun og blir tydelig rørt mens hun snakker.

Ansvar
– Hva har vært den mest krevende opplevelsen på Kidzcamp så langt?

– Det var litt ekstra organisering med grillingen første kvelden, men det er naturlig.

Teamleder og sjefen for Kizcamp må videre, men hun rekker å komme med en konklusjon:

– Å være teamleder og sjef for Kidzcamp er et stort ansvar og mye arbeid, men jeg liker å ha ansvar og mye å gjøre. Jeg er veldig takknemlig for at det er jeg som har hatt det ansvaret i år. Per i dag er Kidzcamp det beste jeg kunne vært sjef for.

DANS: Til en konsert med Seven hører også dans med. FOTO: Brit Rønningen

Seven formidlet bibelhistorier i musikal

/1 Comment/i , /av

OMTALE Det er både gammelt og nytt på repertoaret når jentegruppa Seven igjen har konsert på Lyngdal Bibelcamp.

LYNGDAL: De var på Lyngdal Bibelcamp i 2020, Seven-jentene, og nå er de her igjen for å ha konsert torsdag den første uka på Bibelcapen. «Under samme himmel – En bibelmusikal» er programmet for denne konserten. I bibelmusikal ligger det at her blir det bibelhistorie. Det bruker det å være når en går på konsert med Seven.

De begynner med sangen «We are family». Men Seven synger ikke bare. I en musikal hører også dans med. Noen av jentene er bedre dansere enn andre, men de er godt samdanset, og koreografen har gjort en flott jobb. Det er kraft og energi i både sang og dans.

Hjerte
Etterpå deler en av jentene ut et hjerte i papir til alle syv. På hvert av hjertene står det et navn fra Bibelen. Etter tur leser jentene opp navnet på sitt hjerte, men først får de andre et hint og skal gjette hvilket navn det er. Dette fungerer bra pedagogisk for å formidle disse bibelhistoriene til barn.

På hjertene står det David og Jonathan, de fire mennene som bar sin lamme venn til Jesus, Rut og svigermoren Naomi, tolleren Sakkeus, Josef og brødrene hans, Hannah og døperen Johannes. Det handler mye om vennskap, og da passer det med hjerter.

HJERTE: Et hjerte med navn fra Bibelen som forteller om venneskap, er sentralt i bibelmusialen «Under samme himmel». FOTO: Brit Rønningen

Vennskap
David og Jonathan hadde et vennskap. Den lamme mannen er «heldig som har så gode venner», som en av Seven-jentene uttrykker det. Rut sto sammen med sin svigermor Naomi i en vanskelig periode. Tolleren Sakkeus var en som ingen ville være venn med, men Jesus ville det.

– Jesus er venner med de som er ensomme, sier en av Seven-jentene.

Brødrene til Josef var misunnelig på Josef og kastet ham i en brønn og solgte han som slave. Senere treffes de igjen, og Josef hjelper og tilgir brødrene sine.

– Det er en av de beste historiene jeg vet om som handler om tilgivelse, erklærer en Seven-jente.

Hannah ble mobbet av sin manns andre kone fordi hun ikke hadde barn. Seven-jentene fremfører den helt ferske sangen «En av oss» for å illustrere den historien.

Døperen Johannes heiet på Jesus ved at han pekte på Jesus.

– Tenk at vi skal få være med på å heie på hverandre, sier en Seven-jente.

Nysgjerrighet
De sterke bibelhistoriene som blir trukket frem i «Under samme himmel», blir i det store og hele presentert på en fin måte tilrettelagt for barn. Både sangen, dansen og det som blir sagt imellom, gjør «Under samme himmel» til en musikal som kan skape nysgjerrighet på Bibelen og gi barn og unge lyst til å lese disse bibelhistoriene selv.

BØNN: Helge Åkernes er ute etter bedere når han informerer om arbeidet til Åpne Dører. FOTO: Brit Rønningen

– Be heller enn å «uffe» deg

/0 Kommentarer/i , /av

Når Helge Åkernes er ute og informerer om Åpne Dørers arbeid, er han mer opptatt av å få folk til å be for de forfulgte kristne enn av å få folk til å gi penger til Åpne Dører.

LYNGDAL: – Er du en av dem som «uffer seg» over nyhetene, spør Helge Åkernes fra Åpne Dører de som er kommet for å høre på hans seminar på Lyngdal Bibelcamp (LBC) om forfulgte kristne.

– Det skjer mye fælt rundt om i verden, så det er mye en kan «uffe seg» over, erkjenner Åkernes og nevner noen eksempler:

  • 360 millioner mennesker blir forfulgt fordi de er kristne.
  • Hver dag blir 16 kristne drept.
  • Hver uke blir 98 kirker ødelagt eller stengt.
  • Hver måned blir 514 kristne arrestert og en av syv kristne opplever alvorlig forfølgelse, ifølge de siste tallene fra World Watch List.

– Jeg foreslår at du ber i stedet for å «uffe deg» over nyhetene.

Bedere
Åkernes fremholder at Åpne Dører trenger penger for å drive arbeidet sitt, men at det er vel så viktig for organisasjonen at der er folk som ber.

– Vi ønsker å få tak i hjertene til folk, for at de skal få hjerte for de forfulgte kristne. Derfor spør vi etter bedere. Våre forfulgte kristne søsken sier nettopp dette: Først og fremst, be for oss og be med oss, refererer Åkernes og utdyper:

– En av våre partnere fra Egypt fortalte at de ikke ber om at forfølgelsen skal ta slutt, men om at de skal få kraft til å være lys og salt, der de er, lyse opp i mørket.

Afghanistan
I World Watch List 2022 (WWL2022) går Afghanistan fra andre til første plass på listen over land hvor det er farligst å være kristen. Årsaken er Talibans maktovertakelse. Nord-Korea har i flere år stått på første plass på listen.

– Afghanistan er kommet på første plass ikke fordi situasjonen i Nord-Korea er blitt bedre, men fordi situasjonen i Afghanistan er blitt så mye verre. Taliban ser på kristne som forrædere og driver klappjakt på dem. Kristne menn blir torturert og drept. Kvinner blir tatt som krigsbytte, forteller Åkernes.

Jihadisme
Han peker på tre trender som kommer frem i WWL2022. Den ene er at jihadismen («hellig krig», red.anm.) har økt til alarmerende nivå, fra Mauretania i nord til Mosambik i sør på det afrikanske kontinent. Talibans seier ser ut til å ha inspirert andre grupper.

– Disse gruppene opererer i svake stater, og koronapandemien har gjort det enda vanskeligere for myndighetene å garantere innbyggerne sikkerhet, sier Åkernes.

Overvåking
Den andre trenden er at autoritære myndigheter bruker ny teknologi for å kneble kirken. Som eksempel trekker Åkernes frem at Kinas modell for sentralisert kontroll kopieres av andre stater, som har brukt koronapandemien til å øke overvåkingen av minoriteter, deriblant kristne. Etter 1. mars i år ble det i Kina innført en lov som sier at det ikke er tillatt å formidle noe om kristen tro eller andre religioner på nettet og i sosiale medier.

Covid-restriksjoner
Den tredje trenden er både autoritære myndigheter og kriminelle gjenger bruker covid-restriksjoner for å svekke kirken.

– I Colombia, for eksempel, blir prester og pastorer drept. Dette skjer fordi menighetene gjør et stort arbeid inn mot de sårbare barn og unge på gata, som lett blir offer for mafia -og narkobandene som opererer og som rekrutter inn de samme barna. Her er det altså ikke «religiøst betinget» forfølgelse, men det er krig mellom narkokarteller, og i denne krigen jobber pastorer for å hjelpe foreldreløse barn. Mafiaen liker ikke det, for de foreldreløse barna er en sårbar gruppe som de gjerne vil rekruttere. Derfor dreper de pastorer, sier Åkernes.

Resultatet av trendene han presenterer, er at stadig flere kristne er på flukt.

De forfulgte
– Er det mennesker som blir forfulgt, spør han så.

– I Apg 9 der Paulus er på vei til Damaskus for å arrestere kristne, blir han møtt av et lys. Han spør: «Hvem er du Herre?» «Jeg er Jesus, han som du forfølger.» Det er Jesus som blir forfulgt. Forfulgte kristne sier til oss: «Det er Jesus i meg som de ikke tåler», svarer Åkernes på sitt eget spørsmål, og han legger til:

– Noen forfulgte kristne sier: «Den forførelsen dere opplever, kan være farligere enn den forfølgelsen vi opplever.» Det kan se ut som at forfølgelsen er med på å trekke de forfulgte nærmere Gud, mens det vi kan kalle forførelse, er med på å trekke oss i Vesten vekk fra Gud. Derfor sier forfulgte kristne: «Vi ber for De dere i Vesten at dere må holde dere nær Gud. Vi trenger en sterk kirke der mennesker ber.»

Ikke alene
På spørsmål fra Sambåndet om hva med de forfulgte kristne som ikke opplever at forfølgelse trekker dem nærmere Gud, som ikke opplever Guds nærvær eller mirakler, svarer Åkernes:

– Ja, de fins jo i hopetall, og vi bruker å si at for hver «solskinnshistorie» finnes det mange som jo både ender med at de frasier seg troen, kanskje ikke i hjertet, men med munnen og mer fremtvunget av konverteringspress. Å få bringe ut til de mange at de ikke er alene, at noen står sammen med dem og ber for dem, har vist seg uendelig viktig.

KALL: Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet. Gud hjelpe hennes mann i etterfølgelsen av det gudgitte kallet til ham – begge til forbilde for alle oss andre, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: ESTHER ANN/UNSPLASH.

Bibelsk underordning i ekteskap 

/0 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR En kristen kvinnes stillferdige overbevisning om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskap, møtes med avvisning. Men en overbevisning som er grunnet på Bibelen som høyeste autoritet for liv og lære, står seg – ikke minst i møte med motstand.  

I Stavanger Aftenblads magasin 24. april er Sofie Braut en av fire kvinner som intervjues under vignetten «Dei er ikkje A4». Alt etter hvordan man skiller seg ut, kan det fort straffe seg i et samfunn som i vår tid er preget av marxistisk gruppekamp og dermed er på full fart i totalitær retning. 

Selv om det løftes fram i en samleingress for alle de fire intervjuene, er det først mot slutten av selve artikkelen at journalisten kommer inn på Brauts tanker om «ei bibelsk tenestedeling mellom menn og kvinner». Ein ting dette fører med seg for kvinnen fra Time på Jæren, er at «mannen skal vera overhovudet i familien», slik journalisten formulerer det. 

Funksjon

Brauts kloke begrunnelse er sitert slik: «Menn og kvinner er kalla til ulike funksjonar. I vår tid tolkar ein gjerne det som at kristendommen meiner kjønna har ulik verdi, men slik er det ikkje. Når ein er to i eit ekteskap, må den eine ha ein overordna funksjon, elles vil ein ikkje greia å setja ein kurs. Men i Bibelen står det også at mann og kvinna skal underordna seg kvarandre. I dagens maktspråk der det meste handlar om å kjempa om privilegium, kan dette lett mistolkast. Tanken er at mann og kvinne utfyller einannan. Ved å vera ein god leiar skal mannen eigentleg vera ein god tenar. Kvinna skal dermed ikkje vera noko dørmatte.»

2. mai blir saken plukket opp av Vårt Land, og avisen drar i gang en debatt om underordning. I denne artikkelen er det ikke noe poeng for meg å redegjøre for ytringene i en ennå pågående debatt. Sofie Brauts treffende karakteristikk av reaksjonene som «forslitne feministiske klisjear» (Vårt Land 16. mai), gir et inntrykk.

Sten Sørensen havner i en misforstått omdømmetenkning

Men i Dagen (og Vårt Land) 2. juni kommer pastor i Misjonskirken Stavanger, Sten Sørensen, med et innlegg som i større grad vekker interesse. Ulikt de fleste andre går han gjennom relevante skriftsteder på en bibeltro måte og påviser syndefallets negative konsekvenser også for forholdet mellom mann og kvinne.

Til kvinnen, Eva, sa Gud (1. Mos 3,16): «Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Nettopp fordi dette budskapet var en følge av syndefallet, har det – som Sørensen også påpeker – blitt misbrukt og ført til at kvinner har blitt undertrykt opp gjennom historien.  

Gjenopprettelse

Men det pastoren dessverre unnlater å ta med, er at forholdet mellom mann og kvinne gjenopprettes ved Jesu stedfortredende død og oppstandelse. Kanskje det er derfor Sten Sørensen havner i en misforstått omdømmetenkning i spørsmålet om underordning. Kast et blikk på Joh 6,60f for å se hvor lite Jesus var opptatt av reaksjonene på det han sa!  

I Høysangen 7,10 hører vi den unge kvinnen Sjulammit, som er et bilde på alle kristne, uttale profetisk: «Jeg hører min elskede til, og til meg står hans hu.» (min uthevelse). Dette legger et viktig grunnlag for apostlenes senere tale om underordning.  

Trinitarisk

Tim og Kathy Kellers undervisning om kvinner i tjenesten er blitt avgjørende for min forståelse. Oppsummert kan vi si at de tar utgangspunkt i 1. Kor 11,3: «Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnes hode, men Gud er Kristi hode». Av dette følger det som ekteparet Keller kaller «det trinitariske prinsipp». For det første ser vi her at Kristus har en myndighetsfunksjon i forholdet til mennesker. Men Rom 15,2–3 forteller oss at myndighetsfunksjonen uttrykkes gjennom offertjeneste («For heller ikke Kristus levde seg selv til behag …»).  

Med referanse også til Fil 2,6f ser vi for det andre at Jesus «tok en tjeners skikkelse på seg» selv om han var «i Guds skikkelse». Hode-funksjonen innebærer altså ikke overlegenhet. Jesus tok frivillig på seg en underordnet rolle overfor Gud. 

Likeverdig

Med andre ord innebærer bibelsk lederskap for det første tjenerskap og for det andre frivillig og respektfull underordning mellom likeverdige. I ekteskapet kaller Gud kvinnen til å underordne seg mannen (Ef 5,21f), basert på det trinitariske prinsipp. Mannen kan ikke bruke dette ansvaret til å overstyre for å behage seg selv, men får en myndighet til å skjære gjennom i fastlåste situasjoner. Både kvinnen og mannen må underordne seg Guds kall, og kallet til mannen er å elske sin kone «likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den».

Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet 

Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet. Gud hjelpe hennes mann i etterfølgelsen av det gudgitte kallet til ham – begge til forbilde for alle kristne ektefolk.

Først publisert i Sambåndets papirutgave for juni og juli.

VENNER: Det er sosialt på Ungdomscampen. Her er vennene fra venstre Arne Skrettingland-Haarr, Palle Skrettingland-Haarr, Leah Josefine Hosøy Lindeberg, Benjamin Vik og Lars Tore Nordbø Ognedal. FOTO: Brit Rønningen

Ungdomskveld med quiz

/0 Kommentarer/i , /av

På ungdomsmøtet tirsdag kveld er over 100 ungdommer samlet, noe som er mer enn vanlig til å være første uka på Lyngdal Bibelcamp.

LYNGDAL: Teamleder for Ungdomscampen i uke 27, Tonje Maria Friborg, er travelt opptatt med å administrere og koordinere og ha kontroll på det som skal skje på ungdomsmøtet i Eden tirsdag kveld. Hun har så vidt tid til å snakke litt med Sambåndet.

– Det er veldig bra oppmøte til å være første uke. I går var det over 100 på kveldsmøtet. Den første uka bruker det å være 50-70. I kveld skal vi bare henge i Eden. Det er café, quiz og aktiviteter, sier Friborg som har vært leder på Ungdomscampen i sju år.

Kjekt
Silje Hetlebakke som er med i lederteamet på Ungdomscampen, har laget en quiz, og hun sjekker at det tekniske fungerer før hun begynner. På hvert bord ligger det penn og papir.

– Det er en quiz hvor en må tenke, forteller hun til Sambåndet og legger til:

– Det er første gang jeg er leder på Ungdomscampen. Til nå har det vært veldig kjekt. Jeg gleder meg til det som skal skje videre.

TEAMLEDER: Tonje Maria Friborg er teamleder den første uka på Ungdomscampen. FOTO: Brit Rønningen

Venner
Ungdommene kommer sigende inn. Rundt et bord sitter Lars Tore Nordbø Ognedal (14), Benjamin Vik (15) og Leah Josefine Hosøy Lindeberg (15). De er tidlig ute. Lars Tore har vært tolv ganger på Bibelcampen, mens Benjamin har vært tretten og Leah har vært femten ganger.

– Det er veldig gøy på Ungdomscampen og få hilse på nye folk og få nye venner, synes Benjamin.

Lars Tore trekker også frem det med å få nye venner som noe som er bra med Ungdomscampen.

– Og så er det gode møter, legger han til.

Quiz
Flere ungdommer kommer inn i Eden, og quizen kan begynne. Brødrene Arne og Palle Skrettingland-Haarr setter seg ved Lars Tores, Leahs og Benjamins bord. Den første oppgave er «sjokolademesteren» der en ut fra 11 ord som kommer opp på skjermen, skal gjette hvilken sjokolade en tenker på.

– Det var litt vanskelig, sier Leah.

Neste oppgave er «Emojiparty» (en emoji er et lite bilde som symboliserer et begrep, red.anm.) der en skal gjette hvilken sang eller film forskjellige emojier skal illustrere. Diskusjonen går livlig rundt bordet.

– Vi har klart å svare på det meste, forteller Leah når hun har skrevet ned svarene.

Andre oppgaver er «kodeløseren» og «logoknekkeren». Innimellom deler Silje Hetlebakke ut ekstrapoeng om tre eller flere på laget bor i campingvogn og om alle på laget har på seg hvite sokker. Palle viser frem sine mønstrete sokker. Det er noe hvitt i dem, men det er ikke godt nok. De andre på laget har helt andre farger på sine sokker.

Når poengene skal regnes og vinnerlaget kåres, får «vårt» lag 35 av 44 poeng. Ikke nok til å bli vinnere, men slett ikke dårlig.

Bibeltimer
Ungdomscampen er ikke bare ungdomsmøter på kvelden, det er også bibeltimer om formiddagen.

– På bibeltimene lærer vi mye på en gøy måte, og vi lærer om Jesus, sier Leah.

Lars Tore er enig.

– Vi lærer om troen på en kjekk måte. Det er veldig betryggende at Gud er med hele tiden, sier han.

– Hva snakket de om på dagens bibeltime?

– De tar opp et tema, og i dag var det «Kom», det vil si «kom til Jesus», sier Leah.

QUIZ: Silje Hetlebakke leder quizen. FOTO: Brit Rønningen

Troen
Benjamin er klar på at bibeltimene betyr mye for ham.

– Det hjelper meg i troen. Jeg tror på det som står i Bibelen. Det meste i Bibelen er troverdig, men noe er mer ulogisk og vanskelig. Jeg har som mål å lese hele Bibelen i løpet av et år, forteller han.

Benjamin utdyper med at han begynte å lese i januar i år. Han leser fra begynnelse til slutt og er nå kommet gjennom GT og er begynt i NT.

– Hvordan var det å lese GT?

– GT er veldig spennende. Der får vi vite hva som skjedde før Jesus kom til jorden.

Sosialt
For brødrene Arne og Palle er det slik at de må på Bibelcampen.

– Vi har vært her i alle år. Det er veldig gildt, og det gildeste er det sosiale. Vi har kontakt på Snapchat resten av året med folk vi blir kjent med her, og så treffes vi på Bibelcampen, sier Arne.

Som eksempel nevner han at noen de er blitt godt kjent med på Bibelcampen, inviterte dem i konfirmasjon i Bergen i vår.

– Det er veldig bra opplegg, lett å få nye venner, lett å kose seg, og det er lærerike bibeltimer, ramser Arne opp.

Teamleder
Tonje Maria Friborg forbereder neste post i programmet, en konkurranse der det er jentene mot guttene. Midt i all travelheten får Sambåndet en liten kommentar om hvordan det er å jobbe med ungdommene på Ungdomscampen, og hvordan det er å være teamleder.

– Ungdommene kommer fra hele landet og fra forskjellig bakgrunn. Det er ikke alle som har en tro. Det beste med å være teamleder er å være sammen med dem og se at de lærer Jesus å kjenne. Som teamleder er det også mange tråder hele tiden, mye å gjøre og mye som må ordnes. Jeg prøver å være med på alt som skjer, sier Tonje Maria Friborg.