Hundrevis markerte sin støtte til Israel

Støttemarkeringen for Israel og solidaritetsmarkeringen for palestinerne gikk stort sett fredelig for seg i Oslo søndag.

I 2009 brøt det ut aggressiv stemning og gatekamper mellom politiet og demonstranter under en tilsvarende markering for Israel. I dag stilte et stort politioppbud opp for å passe på at marsjene ikke krysset hverandre.

Hundrevis møtte opp
Mange hundre mennesker fylte Eidsvolls plass foran Stortinget til randen. De samlet seg med israelske flagg for å markere sin støtte til Israel og jødene.

– Det er fantastisk å se at så mange har møtt opp for å markere sin støtte, sa Sten Sørensen, leder for Israel-markeringen.

Truet politiet
Fra Stortinget marsjerte støttemarkeringen ned til Rådhusplassen mens det ble vaiet med flagg, ropt israelvennlige slagord og sunget «hevenu shalom alechem». Da toget beveget seg videre ned mot Rådhusplassen, måtte politiet legge en mann i håndjern etter at han hadde oppført seg truende i umiddelbar nærhet til markeringen. Rett før marsjen ankom Rådhusplassen, der det skulle holdes appeller og sang – ble det også ropt «barnemordene», «er dette alle fra hele Norge?» og «boikott Israel» fra en parkert bil der toget passerte.

Les også: Blogg om krigen i Gaza

Anti-sionistisk markering
På Jernbanetorget var det samlet rundt 100 mennesker med palestinaskjerf, «Boikott Israel»-skilt og en frontrekke fylt av ortodokse jøder. Blant dem Rabbi Weiss, en kjent talsmann for den anti-sionistiske bevegelsen Neturei Karta. «Israel er terrorister» og «Fri Palestina» ble ropt fra en ropert.

Initiativtakerne hadde håpet å se flere fremmøtte, men Trond Ali Linstad påpeker at det er budskapet som er viktig for dem og ikke antall oppmøtte.

Paraden gikk oppover Karl Johans gate i Oslo, forbi Stortinget, Nasjonalteateret og ut til Nobels Fredssenter. Ved trikkeskinnene rigget ansamlingen seg til for å høre på appeller.

– Den eneste realistiske vei fremover i Midtøsten er selvfølgelig å bygge solidaritet mellom jøder og palestinere og alle som denne saken angår. Vi støtter et undertrykt folk, palestinerne, og vi protesterer mot urett representert ved staten Israel, sier Trond Ali Linstad.

– Dette er en historisk markering. Det er første gang i Norge at jøder, muslimer, kristne og ateister er samlet for fred i Midtøsten, ropes det fra høyttalerne når Saqib Ibrahim starter sin appell. Han er initiativtaker til markeringen.

Hedret Steinmann
Bare noen steinkast lengre borte var en noe større ansamling mennesker samlet i sin støtte til Israel, med israelske og norske flagg.

Siv Jensen var første appell-holder i Israelleiren og benyttet anledningen til å hedre nylig avdøde Samuel Steinmanns minne.

– Jeg blir både glad og berørt av å se så mange møter og står opp i kampen mot antisemittisme, sa partilederen og fortsatte:

– For 73 år siden stod 532 norske jøder på Rådhuskaia. De ble tvunget om bord i skipet «Donau» og deportert til nazistiske konsentrasjonsleirer. Det er et vondt minne i norsk historie.

– Kampen mot jødehat er ikke over. Å drive både rasistiske og diskriminerende holdninger ut av mørket og kjempe mot dem er et ansvar som påhviler hver og en av oss, sa Frp-leder Siv Jensen i sin appell.

Også KrFs stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan og Israels ambassadør til Norge, Raphael Schutz, holdt appeller.

Kontrastfylt ettermiddag

Tilbake på andre siden av Rådhusplassen står de som mener at sionisme gir grunnlaget for antisemittisme. De er i det minste enige om at antisemittisme ikke er greit. Ut over dette var det en kontrastfylt søndags ettermiddag i hovedstaden.

Sørensen har tidligere uttalt at de ikke mener markeringen til å være politisk. Det er Trond Ali Linstad som er initiativtaker til støttemarkeringen for palestinere og jøder uenig i. Han mener at det helt klart er politisk og en del av den sionistiske ideologien. KPK

En reformert vind

Vinden har blåst en stund og når stadig flere, men de færreste som møter vinden, lar seg blåse med.

– Egentlig har jeg jo litt sans for disse folkene, for de bærer med seg mye bra, sier Arne Helge Teigen, førsteamanuensis ved Fjellhaug internasjonale høgskole. Men han er mest skeptisk, så skeptisk at han i fjor gav ut bok om tematikken der han forsøker å tegne opp de store linjer til hjelp for andre. Det er systematikk som er faget hans, ikke kirkehistorie eller dogmatikk. Det er derfor ingen «livslang kamp» mot kalvinismen han står i. Interessen er noe som har meldt seg de siste årene.

– Den offentlige oppmerksomheten kom for alvor i 2009 da Times Magazine omtalte bevegelsen som en av de mest vitale bevegelser i verden. Da hadde jeg allerede sett noe av påvirkningen fra denne bevegelsen gjennom studentene våre, sier han.

Re-vitalisering.
For spørsmålene som hadde begynt å komme fra studentenes munn, var nye og annerledes. De handlet om andre tema enn før, og Teigen oppdaget at spørsmålene hadde sine røtter i utfordringer fra kalvinismen.

– Etter hvert skjønte jeg at dette var mer enn et lite blaff, sier Teigen.

Den korte forklaringen på begrepet ny-kalvinisme, er at det er en «re-vitalisering av den klassiske 5-punkts kalvinismen med røtter tilbake til reformatoren Kalvin». (se egen sak om kalvinisme). Dette bildet er likevel ikke entydig for blant ny-kalivinstene finnes det ulike retninger, alt etter hvor sterkt man vektlegger de fem punktene. Her spenner det fra de som bare lar seg inspirerer, man finner de som forholder seg til 4 punkt, men dropper punktet om «begrenset forsoning», og man finner såkalte hyper-kalvinistene som sier «engang frelst, alltid frelst».

Ny-puritanisme.
Felles for alle retningene innen ny-kalvinismen, er at de har sine røtter og utspring hos sørstatsbatistene i USA. Her finner man også en annen bevegelse som preger mange av de ny-kalvinistiske miljøene og dels smelter inn i disse – nemlig ny-puritanerne.

– Dette er en vekkelsesbevegelse som er preget av sterk bibeltroskap. I disse miljøene finner man også noen usedvanlig bibeltro forkynnere, sier Teigen.

– Disse miljøene er også sterkt opptatt av menighetens organisering. De tar sterkt til motmæle mot en oppdeling av arbeidet og i sin ytterste form ligger det en sterk kritikk av enhver form for ungdomsarbeid. Det er familien, og da særlig fars ansvar, å oppdra og undervise sine barn, og man skal ikke overlate noe til andre. Derfor har en del av de ny-puritanske miljøene liten tillit til offentlige skoler og foretrekker gjerne hjemmeskole, sier Teigen og forteller at noen av miljøene dermed går langt i å legge an en teologi der hus, hjem og familie isoleres fra verden. De mest ytterliggående ny-puritanske retningene, går heller ikke av vegen for bruk av fysisk tukt i oppdragelsen.

Bibelsult.
Men slett ikke alle ny-puritanske miljø befinner seg her og slett ikke alle ny-kalvinistiske miljø har tatt opp i seg hele oppdragelsesteorien og verdensbildet til ny-puritanerne. Mange nøyer seg med å hente inspirasjon fra vekkelsesidealet og bibelhungeren, og dermed er man egentlig ved noe av kjernen i det som gjør ny-kalvinismens fascinerende for en del mennesker, også i Norge.

– Jeg tror at noe av det vi ser, er en motreaksjon mot et etablert kristenarbeid som blir for lettvint og overflatisk, sier Teigen.

For det som kjennetegner mange av ny-kalvinistene, er at de er unge, de er ofte menn og de er svært sultne på bibelkunnskap.

– Det er noe i disse unge menneskene som gjør at det er lei av lette og kjappe svar på store spørsmål, de er lei av underholdning. De vil tilbake til basisen – de ønsker solid og grundig undervisning, forklarer Teigen.

Internett.
I dagens moderne samfunn er taler og undervisning bare få tastetrykk unna på internett. Og tilgangen er stor, for mange av ny-kalvinistene var tidlig ute med å bruke ny teknologi og de er i tillegg gode kommunikatorer med høyt produksjonsnivå.

– Går vi 20 år tilbake i tid, hadde sentrale teologer som John Piper, som har vært en av premissleverandørene for kalvinismen i mange år, allerede egne nettsider. Han, og andre, har drevet et strukturert arbeid der de presenterer klar og tydelig veiledning som de publiserer både bredt og hyppig, sier Teigen.

– Mye godt, men …
Mye av det som kommer er også godt, blant annet nærer ny-kalvinistene nærer en stor tillit til Bibelen og ønsker å fremheve den som autoritet. Derfor har også Teigen sansen for mange av folkene som søker til disse miljøene.

– Ja, mange av disse er unge mennesker som søker svar. Det skal vi ta på alvor. Jeg liker ønsket deres om å finne noe å leve for. Det er noe fint ved dette, sier han, og fortsetter:

– Men …

For det er et «men», ja det er mange «men» for de unge menn.

– Det er mange ting i teologien deres som jeg er skeptisk til og noe av det vil jeg kalle direkte u-bibelsk, sier Teigen. Da tenker han særlig på lærepunktene om at noen er forutbestemt til frelse og at Jesu soningsverk bare gjelder for disse.

– Da kommer man rett og slett i konflikt med grunnleggende tanker i Bibelen, sier han.

Systemet viktigst.
Noe av forklaringen på dette, finner han i den systematiske tenkningen til ny-kalvinistene.

– Det er noe med den kalvinistiske tenkningen , at «den skal ha svar på alt», som er krevende. Det kan gjøre den litt bastant og nesten arrogant i sin framtoning, sier Teigen.

Det blir på en måte som om det systematiske systemet alltid «må gå opp» matematisk, forklarer han, og i denne iveren kan da systemet og læresetningene bli viktigere enn læren.

– I vitenskapen vil det alltid være sånn at det er systemene og teoriene som må underordne seg helheten. De skal være en hjelp til å forstå. Finner man så huller, ja, så er det fordi ingen system er fullkomne, sier Teigen, som dels opplever dette motsatt i ny-kalvinismen.

– Systemene blir så korrekte og vanntette at Bibelen må tilpasse seg, sier han og nevner tesen om utvelgelse som eksempel. Her velger man å la vers som «mange er kalt og få er utvalgt» være styrende for andre vers som sier «alle» – og ikke omvendt. Dette gjør man fordi det passer best med læresetningene.

– Kalvinistenes har et flott syn på Guds suverenitet. Men samtidig ønsker de et så vanntett system at de greier å forklare ham likevel, sier Teigen.

Orden i huset.
Denne iveren etter matematisk korrekthet, tiltrekker den typen mennesker som søker klare svar. Det gjør også ny-kalvinistenes sterke fokus på orden og struktur i menighetslivet. Kriteriene til en menighet slik de mener å lese den i Bibelen, skal oppfylles. Det innebærer at strukturer som eldste, lederskap og ulike oppgaver for menn og kvinner i menigheten, må på plass. Kirketukt er også viktig og det utøves stor respekt for pastorene og lederskapet.

– Med dette er ikke begrunnet i en embetstening som i høykirkeligheten eller en slags apostel-tenkning som i ekstreme karismatiske miljø. Det er like mye begrunnet i en naturlig autoritet som en del av disse pastorene har. For de samler store skarer til møtene, de er meget godt skolerte og det de underviser, er grundig. Jeg forstår godt at en del unge mennesker «blir forgapt» og jeg forstår også at noen har vansker med å si «litt, men ikke alt», sier Teigen, for det kan bli vanskelig å si nei til deler av det en pastor har sagt når man samtidig har stort respekt og sans for ham.

Ingen bølge.
Men selv om spørsmålene relatert til kalvinismen har dukket opp langt oftere de siste fem årene enn før, vil han likevel ikke betegne det som noen stor bølge i Norge.

– Mange av spørsmålene fra studentene, handler like mye å få «gode motsvar» i møte med kalvinismen. Jeg har sett mest av dette, men noen få kjøper likevel hele pakken, sier Teigen.

Han vet ikke hvor mange dette er snakk om for han har ingen tall å hvile på. Men på oppfordring fra Sambåndet, velger han likevel å komme med en «kvalifisert synsing».

– Slik jeg opplever det, er miljøene sterkest på Vestlandet og Sørlandet. Noen mener også vi har en bølge på vei, men jeg tror ikke det. I andre deler av verden, og særlig i USA, er den ny-kalvinistiske bølgen derimot stor.

Hode og hjerte.
Måten å møte det på, er han derimot klar på.

– Veksten i disse miljøene skyldes et savn etter bibelsk fundamentert veiledning i andre miljø. Derfor tjener det oss lite å tegne et fiendebilde. Vær heller i dialog og før samtalen, sier Teigen.

Å si «skygg unna» eller «ikke les eller hør noe av disse pastorene» er derfor ikke et råd Teigen ønsker å gi. Nei, les gjerne, men still spørsmål og les også andre steder for å finne alternative svar, oppfordrer han, og ikke ta svarene fra ny-kalvinistene for gitt selv om de «oser» bibelautoritet

– Den resepten virker i alle fall på Fjellhaug, sier Teigen lurt.

– Dessuten er det viktig å huske at teologi ikke bare handler om hodet, men den skal si noe til hjertet også. Det viktigste spørsmålet man kan stille både seg selv og andre, er derfor «hva med ditt forhold til Gud», ikke hvordan man forholder seg til lærepunkt og systemer.

Savnet bibelsk forkynnelse

– Det koster å forkynne om synd, og dom og omvendelse, sier Paul-Eirik Torland.

Sambåndet har snakket med to av de om lag 20 som går fast i Kilden menighet på Nærbø. Geir Venz er bosatt på Vigrestad, og Paul-Eirik Torland bor på Nærbø.

– Bibeltro
Geir Venz sier at det viktigste for ham og hans familie er å være i en bibelsk menighet der Gud er den høyeste autoriteten.

– Det finnes flere bra menigheter, men den beste og mest bibeltro jeg har vært i, er Kilden menighet, sier Venz.

For noen år siden gikk han og familien i det han beskriver som et utspring av en frimenighet i Sandnes, men han opplevde at den var for liberal.

– Vi flyttet til Vigrestad, og før Kilden menighet kom, har vi gått en del på Misjonshuset og i husgrupper, forteller han.

– Ikke uventet med rykter
Han viser til at Kilden menighet har et ønske om at både struktur og undervisning skal ha Guds ord som forbilde. Han har fått med seg at det har gått en del rykter om menigheten:

– På en måte er det vel ikke så uventet. Jeg tror det har mest med at det er en reformert menighet, og at mange er ukjent med hva som ligger i det og skeptisk til noe nytt.

Venz mener det også har vært en del misoppfattelser av forkynnelsen i Kilden, og at folk har gjort seg opp en mening på forhånd.

– Det er litt problematisk når noen bibeltro lutheranere nærmest ser på dette som vranglære og noe sektaktig. For også vi mener at Jesus er eneste vei til frelse. Vi er brødre og søstre i troen og har det samme evangeliet, sier Geir Venz.

Oppvokst på bedehuset

paul eirik torlandPaul-Eirik Torland (bildet) forteller at han ikke har hatt tilhørighet til noen menighet før Kilden kom, men at han er oppvokst på bedehuset, nærmere bestemt Fotland i nabokommunen Time.

– Men det har vært lite bibelsk forkynnelse, lite skikkelig næring, sier han.

Han setter stor pris på at Asbjørn Berland og Martin Hjellvik kom til Jæren.

– De forkynner hele Guds råd. Kilden er en menighet som følger Guds ord og som også ønsker å nå ut med evangeliet i nærmiljøet, sier han.

– For tynt
– Hva er det du har savnet i forkynnelsen på bedehuset?

– Det har vært for liberalt og for tynt stoff. Talere tør ikke å være upopulære. Det koster å forkynne om synd og dom og omvendelse, sier Torland.

Han opplever det slik at mange kristne ungdommer ønsker å bli underholdt og inspirert. Taleren må være populær og lovsangen bra.

– Men når de unge ikke får høre hva mennesket er og ikke blir klar over synd, blir det ikke gudsfrykt hos dem. Forkynnelsen må være rett, og det er ikke hverdagskost i dag, sier Paul-Eirik Torland.

 

 

I KVELD: Nettmøte om kalvinismen

Asbjørn Berland, Martin Hjellvik og Arne Helge Teigen svarer på spørsmål om ny-kalvinismen og den kalvinske lære. Du kan sende inn spørsmål allerede nå.

Asbjørn Berland og Martin Hjellvik er eldstebrødre i Kilden menighet på Nærbø og vedstår seg hovedpunktene i den kalvinske læren. Arne Helge Teigen er dr. theol. i systematisk teologi ved Fjellhaug internasjonale høgskole. Han er først og fremst invitert for å gi et evangelisk luthersk svar der det er skillelinjer i troslæren. Teigen har skrevet en orienteringsbok om ny-kalvinismen.

Det kanskje mest kontroversielle punktet i den såkalte fempunktskalvinismen (se lenke i faktaboks til «Hovedsak») handler om utvelgelse til frelse og fortapelse (dobbel predestinasjon). Dette har det også vært debatt om i avisen Dagen den siste tiden, der Asbjørn Berland har vært aktiv.

Sambåndet hadde den kalvinske lære og revitaliseringen av den gjennom bevegelsen ny-kalvinismen, som tema i marsutgaven. Lenker til sakene finner du som nevnt i faktaboksen. Etableringen av Kilden menighet har vakt oppmerksomhet på Jæren, og ImF Rogaland holdt i vinter et informasjonsmøte. John Piper og Paul Washer er to sentrale navn på ledende teologer innen ny-kalvinismen.

I lederartikkelen i marsnummeret markerte Sambåndet avstand til sentrale punkter i den kalvinske læren. Da lederen ble publisert på sambåndet.no, ble det en lengre, men kanskje litt formalistisk, debatt i kommentarfeltet. Vi vil invitere til et nettmøte der både enkle og mer utfordrende spørsmål kan stilles – og bli besvart.

Du kan sende inn spørsmål fra nå av og helt fram til tirsdag kveld kl. 22 ved å fylle ut skjemaet nedenfor og trykke på «send». Spørsmålene blir besvart «på direkten» mellom kl. 21 og 22 tirsdag 12. mai.

Velkommen med dine spørsmål!

Forrige nettmøte, om menns og kvinners tjeneste, ble svært godt besøkt. Se mer her.

[nettmote id=»29007″ template=»questions»]

Utvalgt på Nærbø

De to eldstebrødrene i Kilden menighet på Nærbø bruker ikke begrepet «kalvinister» om seg selv, men vedstår seg hovedpunktene i den kalvinistiske læren.

– Vi bruker bibelske ord og ønsker ikke å bli oppkalt etter en mann, sier Asbjørn Berland (23) til Sambåndet.

Vi sitter i stua hans på Nærbø, bare noen hundre meter fra lokalet som menigheten leier i Nærbø sentrum. Den andre av forsamlingens eldste, Martin Hjellvik (26), er på utenlandsreise.

– Slik vi oppfatter det, blir kalvinismen misforstått. Det er bare unntaksvis at folk forstår hva det er, sier Berland.

Fem hovedpunkter.

Sambåndet ber Asbjørn Berland avklare eldstebrødrenes forhold til de fem hovedpunktene i den kalvinistiske læren (se sak med Torgeir Lauvås): Totalt syndeforderv, ubetinget utvelgelse, begrenset soning, uimotståelig nåde og de helliges utholdenhet.

– Jeg tror dette er bibelsk, men det er viktig å forstå punktene, sier Berland.

På det mest sentrale punktet, om utvelgelse, understreker han følgende:

– Vi tror ikke at Gud styrer mennesker til fortapelse. Den enkelte av oss mennesker har et ansvar for å tro og omvende oss. Vi har en vilje. Samtidig tror vi ikke at alle er utvalgt til frelse, sier Berland.

«Lettvint».

På det siste av de fem nevnte punktene, «de helliges utholdenhet», avviser Berland det han beskriver som en «lettvint lære» fra USA om at Gud bevarer uansett («en gang frelst, alltid frelst»), og at kristne dermed kan leve i synd:

– Sanne kristne vil bære frukt. Dersom du aksepterer synd i livet ditt uten noen gang å omvende deg, er du trolig ikke frelst, sier Berland.

Nyanserer.

Ett av punktene har Berland behov for å nyansere for egen del, og det gjelder «begrenset soning». Det forklares slik at forsoningen ved Kristi død bare gjelder for syndene til dem som Gud har bestemt seg for å frelse.

– Vi har ikke noe om begrenset soning i vår trosbekjennelse og vil nok aldri forkynne om det i menigheten. Jeg har forståelse for at kristne kan ha ulike syn på dette punktet og ser ikke noe poeng i å bruke mye tid på å krangle om det. Poenget er at Jesus døde en stedfortredende død der han utslettet synden slik at alle som tror på ham, går fri fra Guds straff.

Utvelgelse.

Dermed er vi midt inne i bibeltekstene. Berland siterer utenat fra Efes 1,4-5 (bibelsitater er fra 1988-oversettelsen): «For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter hans nådes rikdom.» Dette avsnittet utlegges av kalvinister som at noen er forutbestemt til frelse.

– «Oss» i disse to versene refererer til de kristne som Paulus snakker til, anfører Berland.

Eldstebroren viser også til Matt 22,14, der Jesus – i lignelsen om kongesønnens bryllup, sier: «For mange er kalt, men få er utvalgt.» Videre i Apgj 13,48b: «Og de kom til tro, alle de som var utsett til evig liv.»

– Det er snakk om få relativt sett, og disse er bestemt til evig liv, som 2011-oversettelsen av Apgj 13,48 uttrykker det, sier Berland og kommer inn på punktet om «totalt syndeforderv»:

Trellbundet vilje.

– Med mindre Gud gjør et verk i oss, vil vi ikke kunne respondere på hans kall til frelse, fordi vi ikke i oss selv søker Gud. Det står at «vi elsker fordi han elsket oss først» (1. Joh 4,19) og «dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Joh 15,16). Det er Gud som tar initiativet. Også Luther lærte at menneskets vilje er trellbundet. Og det var syndefallet som gjorde det slik, anfører Berland.

Han vender tilbake til Efes 1, nå i vers 3, der Paulus bryter ut: «Lovet være Gud».

– Paulus begrunner lovprisningen med forutbestemmelsen og utvelgelsen, så dette skulle altså være en kilde til lovprisning blant oss, sier Berland.

Sambåndet viser til at det i Joh 3,36 er brukt uttrykket «den som ikke vil tro».

– Bibelen setter oss flere steder på valg, men den lærer ikke at vi av egen fri vilje kan omvende oss, svarer Berland.

Han viser her til Apgj 11,18 («Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet» og Fil 1,29 («idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham»).

– Vi er enig i at hver enkelt må ta et valg. Men det er ikke din bestemmelse som er utløsende. Gud må gi deg omvendelsen, slik at du kan tro. Du blir frelst fordi Gud gir deg troen, sier Berland.

Ansvar.

I Kilden menighet tar de likevel avstand fra det Berland kaller «hyperkalvinister», som lærer at man bare må sitte og vente på at Gud skal gi omvendelse og tro:

– Vi tror det er viktig med det evangeliske kallet til frelse og tro. Den enkelte har et ansvar.

Ny-kalvinisme.

Sambåndet spør om distinksjonen mellom kalvinister og ny-kalvinister. Berland svarer at det tidligere var vanlig at kalvinister var presbyterianere (barnedøpere), mens det er mer vanlig blant ny-kalvinister å praktisere troendes dåp, slik Kilden menighet også gjør. Uttrykksform er også litt mer moderne, og en bruker mer moderne teknologi.

– Samtidig er det på sin plass å si at kalvinisme ikke er en konfesjon, men et syn på frelsen, framholder Berland.

Blant utenlandske forkynnere som har påvirket eldstebrødrene mest, nevner han John Piper, Paul Washer og John MacArthur.

– Jeg tror Gud har gitt oss lærere til menigheten, og at Gud bruker disse. De har vært oss til inspirasjon og gjort Skriften mer forståelig for meg, sier Berland.

Han understreker at de holder fast på prinsippet om «Skriften alene», men at det kan være ting man har bruk for å bli vist av andre.

– Noen sier de er redd for å bli påvirket av Kilden Menighet. Men dersom man har tillit til Skriften, er det jo bare å sammenligne forkynnelsen med den, sier Berland.

Menighet.

Sambåndet spør hvorfor de to har etablert menigheten på Jæren, «midt i bibelbeltet».

– Vi kjente en del som ikke hadde en menighet å gå i, men som ønsket det og som ikke fant det på bedehuset. For min egen del ville jeg kjent meg utfordret av å være i en menighet som trodde på frelse i dåpen, for eksempel, sier Berland.

Han viser til at man i sistnevnte tilfelle da enten måtte ha akseptert at man ofte var uenig, eller man måtte ha prøvd å endre på ting. Ingen av delene er å foretrekke, og da er det bedre – også for kristen enhet – å starte for seg selv, resonnerer han.

– Vi legger også vekt på måten menigheten er organisert på – at den ledes av eldste, sier Berland.

Menn og kvinner.

Dermed er vi også inne på temaet funksjoner og kjønn. I Kilden menighet er det bare menn som kan være eldste, og det skal være flere menn. De som er eldste, har en hyrdefunksjon.

– På noen bedehus er det for flatt og utydelig hvem som er eldste, mener Berland.

Eldstebroren i Kilden mener menigheten også må ta oppgjør med synd, at den altså praktiserer menighetstukt.

Når det gjelder menns og kvinners tjeneste, bekrefter Asbjørn Berland at de mener kvinner ikke kan være taler på møtene i menigheten. Han viser til at tidligere bibellærer Øivind Andersen var enig i et slikt syn. Den bibelske begrunnelsen hentes fra 1. Kor 11 og 14.

– Når det står at kvinnen skal tie i forsamlingen, tror vi det betyr at de ikke skal utøve læreautoritet. Og vi mener at de som står bak en talerstol, utøver slik autoritet. Samtidig er et av kravene til en eldste at han skal være i stand til å forkynne, men også menn som ikke er eldste, kan forkynne, presiserer Berland.

Kvinner kan likevel bære fram et enkelt vitnesbyrd også i Kilden menighet, og – utfra Titus 2,4 og Kol 3,16 – tale til andre kvinner og barn.

– I 1. Kor 11,5 står det, indirekte, at kvinner kan «be eller tale profetisk» dersom de dekker til hodet sitt. Hva tenker du om det?

– Her er det uansett ikke snakk om vanlig tekstutleggelse, mener Berland.

Råd fra USA.

På menighetens nettsted står det at Kilden er «offisielt tilknyttet Providence Gospel Church og Don Currin». Dette er en baptistisk kirke i Alabama, USA.

– Don Currin er pastor der, og vi får en del råd fra ham. Vi har ikke funnet noen tilsvarende person i Norge, men han er likevel ingen biskop for oss, understreker Berland.

Currin besøker en gang i året Norge for å delta på konferansen «Tilbake til Guds ord» på Holmavatn ungdoms- og misjonssenter på Høg-Jæren i januar.

– Dette er ikke kalvinistisk konferanse. Den arrangeres av en forkynner i NLM, Bjørn Storm-Johansen. I fjor var eksempelvis Johannes Kleppa forkynner på konferansen. Vi er opptatt av enhet og å kunne samles alle som ønsker å være bibeltro, sier Berland.

Økonomi.

Asbjørn Berland i menighetslokalet på Nærbø

Asbjørn Berland i menighetslokalet på Nærbø

Kilden menighet får ikke økonomisk støtte fra USA. Husleien på 5000 kroner i måneden dekkes ved at de om lag 20 medlemmene oppfordres til fast givertjeneste.

– Vi holder på å registrere oss offentlig og kommer kanskje til å søke om statsstøtte, men vi tror det er bibelsk å gi til menigheten. Det handler ikke om tiende, men om å forvalte penger på en god måte. På sikt kan det også være mulig med ansatte. Det er bibelsk at eldste skal kunne ha mulighet til å leve av å være eldste, sier Berland.

Vilkår for enhet.

De fleste i menigheten er under 30 år gamle, og det er også noen barnefamilier blant de faste. Eldstebroren sier de er åpne for samarbeid med andre, og at de har hatt gode samtaler med pastoren i pinsemenigheten Betel på Nærbø.

– Vi ønsker enhet og vil gjøre det vi kan for å oppnå det, men vi går ikke til andre for å prøve å rekruttere medlemmer.

Vilkår for samarbeid er at den aktuelle menigheten eller forsamlingen «har evangeliet rett», som Berland uttrykker det, og tror at Bibelen er Guds tilstrekkelige Ord for oss.

– Med andre ord at du tror Bibelens evangelium om at du er erklært rettferdig av Gud ved tro på at Jesus sonte din synd, og ikke ved dine egne gjerninger, utdyper Berland.

Fem punkter på nettstedet til Kilden menighet definerer dette nærmere, og Asbjørn Berland fastslår at Kilden ikke kan samarbeide med katolikker, fordi han mener de tror på et annet evangelium.

 

En glad lutheraner

– Jeg er glad for at jeg står på luthersk grunn, erklærer kretsleder Torgeir Lauvås i ImF Rogaland foran inviterte tilhørere på Ognatun.

OGNA, JÆREN: Samlingen har fått overskriften «Sunn teologi på bedehuset?», og i invitasjonen heter det: «I deler av vår krets har ny-kalvinistisk lære kommet på banen. Hva er det? Hva er forskjellen på luthersk og kalvinistisk teologi? Hvordan skal vi forholde oss til teologi fra andre retninger?»

– Jeg har en far som er pinsevenn, en farfar som tilhørte Maran Ata og en mor i Indremisjonen, forteller Lauvås med et smil om munnen.

Men selv er han altså trygg på sitt ståsted, og det har også vært utgangspunktet i møtet med ny-kalvinismen.

– Det er startet en menighet på Jæren av to flotte karer. Jeg har vært i møte med dem, og jeg respekterer dem, men jeg har sagt at jeg er glad jeg står på luthersk grunn, sier Lauvås.

Han har invitert lokale ledere og kontaktpersoner fra kretsen for å fortelle om de teologiske forskjellene mellom luthersk og kalvinistisk lære (se egen sak med kortfattet gjennomgang av reformasjonshistorien).

– Historien til ImF Rogaland startet ved at noen forkynnere kom til Dalane og sa: «kom som du er til Jesus». Det har jeg lyst til at vi skal ha med oss videre. Den Hellige Ånd skal overbevise om synd, rettferdighet og dom, framholder Lauvås.

Så går kretslederen inn på de fem punktene som utgjør kalvinismen, og hva som vil være det lutherske svaret til dette:

Totalt syndeforderv.

– I luthersk sammenheng lærer vi at mennesker er åndelig dødfødt på grunn av synden. Vi som tror, var døde, men har fått nytt liv (Efes 2,1). I vår vekkelsesforkynnelsen på bedehusene har vi forkynt Guds kall til frelse, og vi tror at mennesker kan høre og åpne døren for Jesus (Åpenb 3,20). Gud kaller ved at hans Ord i Bibelen har kraft til å nå de dødes ører. Den døde Lasarus hørte Jesu rop (Joh 11,43–44). Kalvinistene – og flere lutheranere – mener at synden har gjort det slik at vi ikke kan svare eller respondere, Gud må gjøre absolutt alt.

Ubetinget utvelgelse.

Kalvinistene sier at Gud i evigheten valgte de han vil frelse, og det skjedde før verden ble skapt (predestinasjonslære). Det lutherske synet bygger på at Gud vil at alle skal bli frelst (2. Pet 3,9; 1. Tim 2,4; Titus 2,11).

– Dette har vært vanskelig for meg også, også jeg tenkte en stund at Gud måtte ha valgt meg eller forkastet meg for lenge siden. Men så hørte jeg en sang av Haldis Reigstad basert på Efes 1,4–5, om å være utvalgt i Kristus. Gud gjorde en utvelgelse, men der vi skilles, er at vi lutheranere tror at Gud tok alle menneskers navn, la dem til side og valgte ett navn; Jesu navn. Alle dem som tar imot ham, er utvalgt i Kristus. Dette vil jeg holde fast på: Jesus ble valgt, og alle som hører til ham, ble utvalgt gjennom han, understreker Lauvås.

Begrenset soning.
Kalvinistisk forståelse av forsoning er at Kristi sonoffer bare tok vekk syndene til de utvalgte og ikke hele menneskeheten. Noen kalvinister tar avstand fra denne begrensningen.

– Luthersk syn er at all synd er sonet, sier Lauvås og viser til Joh 1,29, 2. Kor 5,14–15 og 1. Joh 2,1–2.

– Paulus sier at «Du må ikke med din mat føre den i fortapelse som Kristus er død for!» (Rom 14,15). All synd er sonet, understreker Lauvås.

Uimotståelig nåde.
Kalvinistisk forståelse er at Guds nåde gis til de Gud har utvalgt og forutbestemt til frelse, og at nåden overvinner deres motstand slik at de kommer til en frelsende tro.

– Luther laget tre stikkord: Bibelen alene, troen alene, nåden alene. I Åpenb 3,20 sier Jesus om den som hører når han banker, at «jeg vil gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg». Jeg tror Gud bruker både loven – som avslører vår synd, og nåden – som sier at Gud elsker og har tilgitt oss, til å invitere mennesker til seg. Kalvinistene sier at Guds nåde virker på dem han har bestemt. Guds nåde frelser bare de som er utvalgt, og de blir frelst uansett. Derfor sier de at vi vil forkynne, for at nåden skal nå de som Gud har bestemt.  I vår forkynnelse sier vi: «kom til Jesus alle sammen», påpeker Lauvås.

De helliges utholdenhet.
Kalvinistene sier at de som Gud har utvalgt, ikke kan miste frelsen.

– I luthersk sammenheng tror vi at frafall er mulig. Jesus advarte mot frafall: «Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner (Joh 15,6). Paulus skriver om at Demas forlot ham (2. Tim 4,10), og vi kan også ta med Jer 3,22. Vi tenker at vi skal gi gjensvar, men at det går an å vri seg ut av Guds hånd. Kalvinistene viser til Fil 1,6 og sier at frafall er umulig. Jeg tror også at Gud vil fullføre sin gjerning, men at mennesker kan takke nei, sier Lauvås.

Ny-kalvinisme.
Kretslederen viser til at det nå snakkes om en ny-kalvinistisk retning (se egen sak). Den har blomstret hos sørstatsbaptister, et stort kirkesamfunn i USA som både Billy Graham og Rick Warren tilhører.

– 16 prosent av pastorene blant sørstatsbaptistene er fempunktskalvinister. Og i 2009 skrev Times at ny-kalvinismen var en verdens mest innflytelsesrike retninger, framholder Lauvås.

Ifølge Lauvås er ny-kalvinister ikke karismatiske, og de legger ikke vekt på kirkevekst-tenkningen. De taler om frelse og fortapelse og vekkelse og er tydelig på bibelglede og Bibelens ufeilbarlighet. Dette kan minne om store predikanter som Jonathan Edwards og Charles Spurgeon på henholdsvis 1700- og 1800-tallet.

– Navn som går igjen på Youtube, er Kevin DeYoung, John MacArthur, John Piper og Paul Washer. Mange unge hører deres forkynnelse. De er radikale og tydelige, og derfor har de appell, mener Lauvås.

Kilden menighet.
Så kommer kretslederen inn på Kilden menighet på Nærbø, der Asbjørn Berland og Martin Hjellvik er ledere (se egen sak).

– De skriver på hjemmesiden at de har et baptistisk dåpssyn. De har også et trekk som følger mange av sørstatsbaptistene, nemlig at kvinner ikke kan forkynne hvis menn hører på. De har en streng forståelse av manns- og kvinnerollen i hus og hjem. I ImF tror vi at tjenestedeling handler om at menn er kalt til å ha et særlig ansvar for lærespørsmål, men at Gud gir sine nådegaver til alle. Med tanke på hus og hjem anbefaler Bibelen at mannen tar det dypeste ansvaret ved å gi seg selv for ektefelle og unger. Han skal bøye seg ned i kjærlighet, ikke i makt, understreker Lauvås.

Han påpeker at ny-kalvinister driver misjon, slik at de tar ansvar for evangeliets utbredelse.

Kretslederen opplyser at to bedehus har fått spørsmål om utleie av lokale til Kilden menighet. Sambåndet vet at det er Fotland bedehus og Høyland bedehus. Nå holder de til i et lokale like ved jernbanestasjonen på Nærbø der NMS tidligere hadde gjenbruksbutikk (se reportasje).

– Jeg vil ikke anbefale et bedehus å leie ut fast til en kalvinistisk/baptistisk menighet sier Lauvås.

Bevissthet på eget ståsted.

Torgeir Lauvås

Torgeir Lauvås

Tidligere kretsleder Magne Wold er en av dem som sitter i salen.

– Vi har en stor ungdomsflokk på Nærbø. Bør vi anbefale dem å holde seg vekke? Noe av deres forkynnelse fortoner seg nesten som vranglære for meg, sier han.

– De har et ærlig ønske om finne ut hva Bibelen sier. Jeg tror vi skal tale fint, men også sant, om dem. Vi skal si hva kalvinistisk teologi innebærer. Samarbeid menigheter mellom krever gjensidig respekt, og framover må vi finne ut av hvordan det vil fungere. Kalvinisme er nytt i Norge, det skal ha vært en menighet i Skien, men den forsvant. Jeg tror vi skal si tydelig hvor vi står og hva vi står for. Jeg anbefaler oss alle å stå på evangelisk-luthersk grunn, svarer Torgeir Lauvås.

Et par av tilhørerne sier at Berland og Hjellvik skal ha oppsøkt ungdomslag og konfrontert talere, og at kristne ungdommer i 16-17-årsalderen skal ha følt seg overkjørt og anfektet av forkynnelsen deres.

– Det kaller oss til å fokusere på roseniansk omvendelsesforståelse – at alt er betalt, og at Jesus vil at du skal bli frelst. Vi har vært tydelige på at man i perioder kan føle seg uverdig, men at man likevel kan få være Guds barn, repliserer Lauvås.

Kjenner seg ikke igjen.
Sambåndet har tatt dette opp med Asbjørn Berland.

– Vi har hørt at det går en del rykter, men vi kjenner oss på ingen måte igjen. I Betlehem i Bergen var det noen som ville snakke med oss om utvelgelse, og da ryktes det etterpå at vi skulle reformere forsamlingen. Noen tror vi har en skjult agenda. Men når vi er på andre bedehus, er det fordi vi ønsker fellesskap med andre og ikke for å prøve å «fiske medlemmer». Jeg tror ikke jeg har snakket om kontroversielle ting på noe bedehus. For oss er det trist å oppleve gang på gang at det går rykter om oss som vi vet ikke stemmer, sier Berland.

Han bekrefter å ha hørt at noen kaller dem vranglærere og er redd for at barna deres skal bli påvirket.

– Jeg vet at noen ungdommer ikke får lov av foreldrene sine til å gå på møtene våre, selv om de selv ønsker det, sier Asbjørn Berland.

Bibeltroskap.
Tilbake i møtesalen på Ognatun viser flere til at bedehusstatuttene trekker grenser mot å slippe til forkynnelse som ikke står på luthersk grunn. Utvelgelseslæren nevnes som det største problemet.

En tidligere misjonær i Vest-Afrika sier han møtte ny-kalvinisme der.

– Det har stor utbredelse. Det er noe med bibeltroskapen som virker tiltrekkende på mange, og den grundige bibelutleggelsen. Vi trenger å tenke gjennom teologien og kjenne eget teologisk ståsted. Å holde fast på gamle holdninger er ikke nødvendigvis bibeltroskap. Det kan bety at man holder fast på tradisjonen og blir mer katolsk enn luthersk.

– Ingen har en tydelig åndelig lederfunskjon i bedehusstrukturen vår, det utfordrer oss. Lærespørsmål må forkynnes til stadig nye, og basiskunnskapen er lavere nå. Samtidig er det håpefullt at mange ungdommer leser og bruker tid på bibelske spørsmål, svarer Torgeir Lauvås.

– Ikke fiender.
Det er stor enighet i salen om behovet for bevissthet om eget ståsted i møte med det nye.

– Jeg har ikke lest meg opp selv, men nå er det blitt aktuelt. Trolig treffer ingen av oss med 12 rette i teologi. Vi må respektere andre syn, men bli opplært i hvilket grunnlag vi står i. Så må vi unngå å fronte fiendskap. Jeg er også usikker på om dette er den største trusselen. Budskapet om frelsen kommer kanskje ikke så mye fram i en del forkynnelse i dag. Det er så mange kanaler vi kan hente inspirasjon fra, og mange unge kan møte dette, påpekes det fra en av tilhørerne.

– Jeg har blitt kontaktet av en del og fått noen signaler om akkurat dette. Svaret er å være mer frimodig med tanke på hvor vi står selv, bekrefter Lauvås.

Utfordring.
Møtet går mot slutten. Kretslederen får ros fra flere for å ha tatt opp temaet.

– Kanskje vi bør definere tema på bedehusene som tar opp hva vi står på i forhold til de fem punktene i kalvinismen. Ungdomslagene på Jæren er frie, de fleste er ikke innmeldt i organisasjoner. Dere ledere som er her, har dermed fått et ansvar og en bestilling, svarer Torgeir Lauvås.

– Eg blir aldri vaksen

ETTER HANS BORTGANG. I ein mannsalder engasjerte Oddvar Aadland seg i ungdomsarbeid. God tid var hans hemmelege våpen.

Oddvar Aadland døydde 26. april 2015 og vart gravlagd 6. mai. Sambåndet intervjua han hausten 2009. Me publiserer intervjuet digitalt no fordi han fekk vera viktig for mange, og for at endå fleire skal få eit innblikk i livet hans. Publiseringa skjer etter avtale med familien.  

– Nei, nei nei. Det er ikkje eg som har strikka, seier Oddvar og ler godt av spørsmålet. Dei mønstra lubbene på bordet er vunne på basar førre veka. Truleg ein som Oddvar sjølv har seld lodd for.

– Nei, eg kan ikkje slik strikking. Eg kan eigentleg lite sånn handverksting, det ligg ikkje for meg, seier Oddvar og smiler.

Biltur.

Heilt sidan han som sekstenåring vart med i styret for yngreslaget i Blomsterdalen utanfor Bergen, har han stort sett drive med ungdomsarbeid i ei eller anna form. Aller helst i si eiga form.

– Eg hugsar ein prest som spurde meg då haustplanen var klarlagt: Har de vurdert noko aktivitet for å engasjera dei? Fotokurs, for eksempel? Men sånne ting låg ikkje for meg, seier Oddvar.

Men spørsmålet sette i gong ein prosess i den unge leiaren. Kva var hans måte å få kontakt med dei unge på? Svaret kom overraskande, det vart bilen. Men han likar eigentleg ikkje å snakka om det.

– Njai, du veit jo ikkje kven som les dette. Det kan jo hende politien ikkje er så glad i øvelseskjøringa me dreiv med på småvegane her, seier han og ler.

For det vart mange bilturar for Oddvar saman med ungdommane, anten som sjåfør, kamerat eller øvingslærar. Og der i bilen vart det tid til mange gode samtaler, både om bil, men mest om livet.

– Men det sleit litt i meg at eg ikkje var flink nok til å vitna og fortelja for dei. Eg ville så gjerne vinna dei for Gud. Det vart fort så mykje preik om alt anna. Kanskje då sistemann var igjen i bilen, kanskje då greidde eg å dreia praten inn på trua, seier Oddvar litt ettertenksam og gnir fingrane over haka.

Men svaret han fekk frå ein av ungdommane som seinare vart ein kristen, gav han frimod til å halda fram med å bry seg.

– Ja, eg spurde han direkte, og han sa: ”Berre det å setja seg inn i bilen din, Oddvar, var nok til å kjenna kallet”, fortel Oddvar.

– Så der eg følte eg svikta, var det nok at eg bare var meg.

p-oddvar-ådland-3-fotoVVOpen heim.

Akkurat det er noko av nøkkelen i Oddvar sitt arbeid. Han har vore der med seg sjølv og prøvd å vera den same enten han stod på talarstolen eller gjekk i butikken.

Einaste gut i barneflokken på sju, med tre søstrer på kvar side av seg. Slik vaks han opp, og slik vart han. For han vart aldri gift, han vart berre seg sjølv – med god tid til misjon og ungdom. Då foreldra døydde og han tok over barndomsheimen, hadde han hus å fylla med ungdom i tillegg til bilen. Mange kveldar har stova i Blomsterdalen vore fylt med ung-lyd, enten til inviterte selskap eller spontane besøk i forbifarten. Eller forbifarten er ikkje heilt sant, han bur inst inne på ein smal veg, så dei som besøker han, gjer det med vilje.

– Eg hugsar ein gong eg hadde hatt huset fult av ungdommar og skulle køyra dei heim etterpå. Me hadde ikkje gjort noko spesielt, eg trur ikkje eg hadde servert mat ein gong. Berre sete der og snakka med dei. Då overhøyrde eg ei av jentene som aldri hadde vore der før, sei til kameraten: ”Dette var kjekt, kan me gjera dette oftare?”

– Eg føler eg har kunna bruka heimen min til å gje noko til ungdommane, seier han.

Og dei har kome, ein etter ein. Mange ungdommar har opp gjennom åra stått på trappa med trong for ein prat. Mange telefonar har kima, gjerne midt på natta. Mange mil er kjørt for å henta når det var for seint å ringa foreldra eller uvissa på reaksjonen var for stor. Men Oddvar har vore der for dei, år etter år. Han har hatt tid, og han har stilt opp.

Sterk stemme.

Kvifor dette engasjementet for ungdom vaks fram, har han ikkje noko godt svar på.

– Eg veit ikkje, men eg har alltid hatt slik nød for å vinna dei for Gud. Dessutan trives eg så godt med dei. Eg vart aldri vaksen, seier pensjonisten med eit stort smil og strekker den korte kroppen i godstolen for å flytta føtene frå armlenet til sofaputa.

Den muntre kroppen på 158 cm ragar ikkje så høgt over marka. Det er ein fordel, meiner Oddvar. Og så får det han til å likna på Anfinn Skaaheim. Men volumet kan vera stort på andre måtar.

– Ja, eg kan verta fort sint, seier han og ler med enda større engasjement enn før.

Stemma kan verta ganske morsk, om det trengs. Men det varer ikkje lenge, meiner han, og fortel om ein av dei mange turane med ungdomsgjengen ned til bibelcampen på Justøy. Ein av ungdommane hadde ikkje gjort jobben sin, og Oddvar hadde stramma han opp på tydeleg Oddvar-vis. Då det litt seinare var tid for grilling, og Oddvar spanderte ein av sine eigne kotelettar på guten, vart guten overraska.

– ”Men er du ikkje sint på meg, då”, spurte han. ”Sint”, sa eg. ”Nei, det var jo i stad, det. Det er jo lenge sidan”, fortel han og mest løfter seg ut av stresslessen i entusiasme.

På overtid.

Det er ikkje lenge om gangen mannen sit stille. Armar, bein og resten av kroppen sprett som ein ungfole i stolen – frå eine historia til den andre. Det er mange å henta frå, for det er mange ungdommar som har fått livet endra av at Oddvar har vore der. Kor mange som har funne heilt fram til frelsesvegen, veit han ikkje. Men mange er det.

– Dei aller fleste har kome med som ein del av arbeidet. Enten på turane til Justøy eller ei møteveke. Sjølv har eg ikkje bede til Gud med så mange, men det har skjedd.

– Dessutan har ein av oppgåvene mine vore å hanka dei inn igjen. Som ein sa det: ”viss me var på ville vegar, så kom du, Oddvar.”

No er det borna av dei gamle ungdomane han må hanka inn. Eller, han har jo strengt tatt gitt seg som leiar.

– Ja, eg slutta eigentleg for mange år sidan, eg, seier han og ler godt.

Det er berre så alt for kjekt at han greier å gje seg.

På 70-årsdagen hans i 2010 fekk Oddvar Aadland Kongens fortjenstmedalje i sølv. I tillegg til massivt engasjement for ungdommane og anna bedehusarbeid, sat Aadland fleire perioder for KrF i Bergen bystyre. Han engasjerte seg også i naudhjelp blant anna til Russland og Bangladesh. 

p-oddvar-ådland-1-fotoVV

Stor dag på KVS-Lyngdal

Et nybygg og investeringer for ca 60 millioner kroner ble mandag feiret på KVS-Lyngdal.

− Det var en fin fest og mange fine taler. Programmet gikk knirkefritt. Elever og ansatte fikk en veldig følelse av å stå sammen om skolen, sier rektor Ståle Andersen ved KVS-Lyngdal.

Han er meget fornøyd med gårdagens feiring av at skolen har fått ca 2200 kvadratmeter med helt nye arealer og også har bygd om ca 2200 kvadratmeter.

God skole
Stortingsrepresentantene Ingunn Foss (H) og Hans Fredrik Grøvan (KrF), Lyngdals ordfører Jan Kristensen (H), generalsekretær Erik Furnes i eierorganisasjonen Indremisjonsforbundet og Olav Haavorstad, utvalgsleder i Vest-Agder fylkeskommune, var blant de inviterte gjestene.

− De holdt alle veldig gode taler, som kommuniserte bra også til elevene våre. Fra utvalgsleder i fylkeskommunen, Olav Haavorstad, fikk vi høre at skolen har rykte på seg for å være en veldrevet og god skole, forteller Andersen og innrømmer at det gjør godt å få høre slikt om skolen han er rektor for.

Fint med gode ord
− Det er fint å få mange gode ord og fint at elevene fikk være med på det. De bidro med sang og piano- og gitarspill, sier han.

Ordfører Jan Kristensen tok for seg skolens historie i sin tale og takket for at KVS-Lyngdal var i kommunen. Blant annet fortalte han om at lyngdøler pleide å kalle tilflyttende elever som gikk på det som den gang het Lyngdal Jordbruksskole, for kaniner.

Folk fra distriktet som ikke hadde anledning til å være med på festen, kunne senere på dagen å få en omvisning på skolen.

Rektors konklusjon er klar: − Det var en stor dag!

 

KVS-Lyngdal feirer utbygging

Arbeidet med utvidelsen av KVS Lyngdal er ferdig. I dag blir det fest.

I oktober 2012 fikk KVS-Lyngdal godkjenning på å utvide tilbudet sitt til også å omfatte studiespesialiserende utdanningsprogram, en godkjenning for en utvidelse på 90 elevplasser fordelt på tre trinn.

− Vi ønsker flere ben å stå på som skole. Så er det mange som har spurt etter et studiespesialiserende utdanningsprogram, forklarer rektor Ståle Andersen ved KVS-Lyngdal.

Behov for mer plass
En slik økning i elevtallet betyr behov for flere internatplasser, klasserom, større matsal, større kjøkken med mer, og det ble satt i gang rivningsarbeid og klargjøring for bygging høsten 2013. I litt over et år har skolen vært gjennom omfattende utbygginger og ombygginger. Nå er arbeidet ferdig, og KVS-Lyngdal har fått cirka 2200 kvadratmeter med helt nye arealer, i tillegg til å ha bygd om cirka 2200 kvadratmeter.

− Hva betyr denne utvidelsen for dere?

− Flere elever kommer til å gå på skolen, og skolen vil bli kjent av flere, sier Andersen.

Åpningsfest
Mandag 4. mai inviterer skolen til åpningsfest kl. 13-15 med flere prominente gjester for å markere at utbyggingen er ferdig. Stortingsrepresentantene Ingunn Foss og Hans Fredrik Grøvan, ordfører Jan Kristensen, generalsekretær Erik Furnes i eierorganisasjonen Indremisjonsforbundet, og Olav Haavorstad, utvalgsleder i Vest-Agder Fylkeskommune, er blant de inviterte gjestene.

Holder budsjettet
Investeringene har hatt et budsjett på 60 millioner kroner eks. mva.

− Det ser ut som vi holder budsjettet, sier Andersen og er meget fornøyd med de nye bygningene som er tatt i bruk.

Utvidelsen i elevplasser betyr også at man trenger flere lærere.

− Vi holder på med å tilsette tre nye lærere til høsten, forteller Ståle Andersen.

– Alle kristne er en berikelse

Amerikansk pastor kommer med klar oppfordring om inkludering av homofile. Kristenledere i Norge vil følge opp initiativet.

– Vi trenger bare å bestemme oss, uavhengig av hva vi synes om dette emnet – at ingen ungdommer skal føle at de må forlate sin lokale menighet fordi de er tiltrukket av samme kjønn, sa Andy Stanley, pastor i North Point Ministries, i en appell under Catalyst West-konferansen i USA, som i midten av april samlet mer enn 3000 evangeliske ledere fra USAs vestkyst.

Megakirker har skiftet syn

Andy Stanley, som er pastor for en av de største menighetene i USA, utenfor Atlanta, har i en årrekke vært en av hovedtalerne ved Catalyst-konferansene. Bakgrunnen for uttalelsen hans er den pågående debatten blant evangeliske amerikanere – etter at flere større menigheter nylig har skiftet syn på homofilt samliv.

I januar gikk lederskapet i Eastlake Christian Church i Seattle ut og sidestilte heterofilt og homofilt ekteskap, og i februar ble det kjent at megakirken Gracepointe i Nashville nå tillater homofilt samlevende i lederskapet.

Senest i mars gikk lederskapet i City Church i San Fransisco ut med en pressemelding der de skriver: «Vi vil ikke lenger diskriminere på grunnlag av seksuell orientering og krever ikke at LGBT (lesbiske, homofile, biseksuelle eller transseksuelle, red.anm.) personer må leve avholdne for å være medlem hos oss.»

– Viktig å tørre å snakke om det

Stanleys menighet står fortsatt for den tradisjonelle kristne forståelsen av ekteskapet mellom mann og kvinne. Likevel mener han at tiden er inne for at kristne ledere bestemmer seg for å møte de unge som strever med disse spørsmålene, og våger å samtale åpent om det.

– Kirkene våre bør være det tryggeste stedet i hele verden for å snakke om hva som helst, inkludert homofil tiltrekning, sier Stanley.

Normisjon

Kvelland_Anne_Birgitta_Langmoen_FotoRyanBurch– Dette er nok aktuelle problemstillinger også i Norge, mener Anne Birgitta Langmoen Kvelland (bildet), generalsekretær i Normisjon.

Generalsekretæren sier hun er enig med Stanley i at menigheten bør være et trygt sted å snakke om følelsene sine, også når det gjelder homofil tiltrekning.

– Vi ønsker ikke at noen skal forlate menigheten sin fordi de har homofile følelser; det skal være rom for alle i Guds hus. Likevel kan det skje at noen velger å forlate menigheten fordi de ikke får aksept for en homofil livsførsel, sier Langmoen Kvelland.

Fagdag om temaet

Hun forteller at Normisjon for kort tid siden hadde en fagdag med ansatte i Normisjon sentralt og Region Øst om temaet, og at de vil følge dette opp videre.

– Jeg tror det for mennesker som opplever homofil tiltrekning er vanskelig å vite hvordan man kan ta det opp i menigheten sin på en god måte, og også usikkerhet på hvordan man skal møte saken om noen tar det opp, sier Langmoen Kvelland.

– Vi trenger å undervise mer om hva Bibelen sier om seksualitet generelt, inkludert homofili, samtidig som vi alminneliggjør det å streve med å forholde seg til egne følelser. Det er mange som strever med seksuelle følelser, også heterofile, legger hun til.

Misjonssalen

Forsamlingsleder i Misjonssalen Oslo, Jan Erik Lehre, støtter også Stanleys utspill.

– Vi er opptatt av at unge skal føle seg trygge og å vise at alle mennesker har like mye verdi. Vi ønsker derfor ta imot alle og vise respekt, sier Lehre.

– Samtidig er vi også opptatt av bibelsk veiledning, og når det gjelder det samlivsetiske har vi samme tilnærming til homofilt samliv som til samboerskap. Og her mener vi Bibelen er tydelig, legger han til.

– Ikke et fellesskap av «vellykkede»

Forsamlingslederen forteller at de har utarbeidet et eget skriv for menigheten i Oslo som tar for seg etiske spørsmål, deriblant samlivsetikk for dem som ønsker en tjeneste i menigheten.

– I dette skrivet legger vi frem vårt klassiske kristne syn på samlivsetikk, men vi understreker samtidig at menighetene våre ikke er et fellesskap av vellykkede, men av tilgitte syndere, og at det er forskjell på å falle i synd og leve i synd, sier Lehre.

Indremisjonsforbundet

p-erik-furnes-fotoEJDErik Furnes (bildet), generalsekretær i Indremisjonsforbundet mener det også er mulig å være imøtekommende til alle type mennesker og samtidig ha en retningsgivende praksis når det gjelder lederskap i menigheten.

– Alle kristne mennesker, uansett legning, er en berikelse for den kristne forsamling. Vanskeligheten oppstår når det forventes at lederskap eller hele fellesskapet skal akseptere en livsstil som strider mot det Gud sier i sitt ord – da vil riket komme i strid med seg selv, sier Furnes.

Filadelfiakirken

Ungdomspastor i Filadelfiakirken, Kristian Bugge Halvorsen, kjenner seg igjen i Stanleys uttalelse og påpeker at alle mennesker går gjennom forskjellige prosesser og veivalg i livet, særlig i ungdomstiden.

– Mens man går gjennom disse prosessene skal ikke kirken være et sted der man bør holde borte disse tankene, det bør heller være en ekstra god grunn å komme i kirken, og et sted der man kan snakke om det, sier Halvorsen.

– Kirken er for alle, ingen skal føle de må forlate den på grunn av noe. Hvis noen opplever det slik, tror jeg vi som kirke bommet har på hva vi står for, legger han til.

– Jesus lot mennesker gå i prosesser

Ungdomspastoren mener Jesus viser oss et tydelig eksempel på hvordan å møte mennesker i ulike livssituasjoner og med ulike spørsmål.

– Jesus avviste ikke menneskers spørsmål og tillot dem å være i prosesser. Det var noe ved hans måte å møte mennesker på som gjorde at de våget å åpne seg opp for han, og stille spørsmål som kanskje ikke var særlig velkomne hos de religiøse lederne, avslutter Halvorsen. KPK

Vil ta oppgjør med menneskehandel

– Vi vil samle kirken til felles oppgjør mot det moderne slaveriet, sier Else Karin Holme, initiativtaker til seminar i Bergens Indremisjon om menneskehandel.

− Jeg kjenner Andreas Masvie, en av lederne for En Dag nasjonalt. Han spurte meg først om jeg kunne være kontaktperson, og da tenkte jeg at da kan vi ha et seminar. På seminaret vil han fortelle om menneskehandel, hvordan det foregår og utbredelse i Norge og i Bergen, og hvordan kristne har et kall til å gjøre noe med det – eller brette opp ermene, som de sier, forteller Else Karin Holme til sambåndet.no.

Hun er aktiv i Betlehem og inviterer altså til seminar der i kveld om et dystert tema.

− Alle over 14 år er velkommen. Den aldersgrensen er satt fordi det vil bli vist et videoklipp som inneholder sterke scener, sier hun.

Vil samle kristne
En Dag er et initiativ som er fremmet av Ten Oase, Get Focused, Tankesmien Skaperkraft og Impuls for å bidra til å bekjempe menneskehandel i Norge. Målet for dette initiativet er i første omgang å samle kristne i Norge til et stort fellesarrangement den 1. august på Bislet stadion i Oslo.

− En Dag ønsker å samle kristne en dag for å be, informere om menneskehandel og samle inn penger til tiltak for å bekjempe menneskehandel. Det vil bli samlet inn penger til arbeidet som organisasjonene A 21 og Hope for Justice gjør for å hjelpe ofre for menneskehandel, forteller Holme.

Hun ønsker også å få med folk fra Betlehem til Oslo den 1. august.

Dag for enhet og frihet
Andreas Masvie fra En Dag håper at 1. august vil bli en dag for kristne til å vise enhet, og en dag som kan bidra til at ofre for menneskehandel kan få tilbake sin frihet.

− Det er vårt mål – å samle kirken til felles oppgjør mot menneskehandel, som er det moderne slaveriet. I Norge gjemmer det meste av menneskehandel seg i prostitusjon. Så har vi Vest-Europas nest største svarte økonomi, forteller Masvie.

− Det betyr vel at det helst er i bygg og anlegg og i utelivsnæringen vi finner ofre for menneskehandel. Når man for eksempel går på restaurant, hvordan vet man at den ikke benytter seg av slaver?

− Man må spørre etter kvittering. Hvis man ikke får kvittering når man spør etter det, drives det sannsynligvis med svart virksomhet. Og i svart virksomhet kan det gjemme seg lyssky virksomhet, som slaveri, sier Masvie.

Store mørketall
Politiets koordineringsenhet for ofre for menneskehandel meldte i 2012 og 2013 om til sammen 525 mennesker som ble identifisert som offer for menneskehandel i Norge. Ifølge Masvie regner man med at det i Norge er cirka 300 ofre for menneskehandel.

− Men man regner med at det er store mørketall, slik at man må gange 300 med opp mot ti, altså at det kanskje er cirka 3000 ofre for menneskehandel, sier han.

På seminaret i Betlehem vil man også snakke om hva som skjer videre.

− En Dag er først og fremst en aksjon frem mot 1. august, men vi holder dørene åpne for at det kan bli noe i forlengelsen av den, sier Andreas Masvie.

Les også blogg: Hva sier Bibelen om slaveri?