Generalforsamlingen 2016 til Sunnmøre

/0 Kommentarer/i /av

Borgund folkehøgskole vil i 2016 få storinnrykk av indremisjonsfolk når ImFs høyeste organ skal samles.

− Det er veldig kjekt å være den som tar imot eieren vår. Jeg synes det er veldig flott at arrangementet kommer til oss, sier rektor Sven Wågen Sæther ved Borgund folkehøgskole.

Han regner med at det kommer cirka 1000 mennesker til møter under generalforsamlingen. Skolen har plass til cirka 110 overnattingsgjester og i tillegg noen campingplasser.

Gode fasiliteter
− For overnatting må vi spre det på lokale hotell, forteller Sæther.

For folk som er på arrangementer på skolen, har vi en rabattordning med Hotell Baronen i Spjelkavik og Sunde Fjordhotell.

Nylig fikk Borgund folkehøgskole et nytt påbygg til idrettshallen. I den nye salen er det plass til cirka 800 stykker, og i den gamle er det plass til cirka 400.

− Vi har gode møtelokaler og fasiliteter for stand og utstillinger, forsikrer Sæther.

Kjent med eier
− Hva vil det bety for dere å være vert for ImFs Generalforsamling?

− Personalet får mer kjennskap til organisasjonen. Vi blir kjent med eier, og eier blir kjent med oss. Hvis generalforsamlingen er langt unna sett fra vårt ståsted, for eksempel i Lyngdal, og man ikke har organisasjonstilknytning, da drar man ikke. Men hvis den er her, blir man med, sier Sven Wågen Sæther.

Det blir ikke første gang skolen har arrangementer av en slik størrelse. I sommer hadde Indre Sjømannsmisjon sitt Landsmøte der.

– Indremisjonen har ei samfunnsrolle

/0 Kommentarer/i /av

Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle meiner tapte slag har gjort indremisjonsrørsla resignert. Erik Furnes i ImF trur mange kristne i staden legg vekt på å skapa relasjonar til ikkje-kristne.

OSLO: I eit stort intervju med Sambåndet denne veka fortel Harald Stanghelle om oppveksten sin i indremisjonsrørsla og kva betydning rørsla hadde for nokre tiår sidan. Men redaktøren i Aftenposten har òg tankar om ei rolle i dagens samfunn.

– Usikker på rolla si

Stanghelle meiner at den lågkyrkjelege rørsla er meir tafatt og rådvill no enn før.

– Ja, eg trur ikkje ein heilt veit kor ein har makta si og kva for ein plass ein skal ta i samfunnsdebatten. Det var jo ein del kampar ein kunne ta på 1950-, 60- og 70-talet med håp om vinna. Og på mange måtar trur eg at det ei stund no har vore eit liberalt hegemoni, altså at det som var mindretal på 1950- og 60-talet, nå er blitt den rådande tankegangen. Og du ser det veldig tydeleg viss du eksemplifiserer det med ein del av desse kulturkampane som dei lågkyrkjelege rørslene i dag ikkje vil ta, rett og slett fordi det er tapte saker. Eg kjenner ingen som seier at som sann kristen må du ikkje setja dine bein i eit teater, til dømes, eller at som sann kristen kan du ikkje gå på kino.

Stanghelle viser til spørsmålet om kvinnelege prestar som eit døme.

– Der hadde det lågkyrkjelege standpunktet hegemoni i Den norske kyrkja i tiår etter tiår, i dag er det heilt vekke. I dag trur eg ikkje det er ein einaste biskop som i fullt alvor vil hevda at dei er imot kvinnelege prestar. Det er framleis biskopar som vil setja ei grense ved enkelte samlivsformer, og så er det nok ein del områder der den politisk kristne rørsla rundt KrF og den lågkyrkjelege rørsla på ein måte ikkje har funne sin plass der dei burde hatt ein veldig tydeleg plass.

– Liv og død-spørsmål

Diskusjonane om bioteknologi, sorteringssamfunnet og dødshjelp er døme på saker som Aftenposten-redaktøren tenkjer på.

– Det er ein del slike grunnleggjande liv-død-spørsmål der det kan virka som det lågkyrkjelege Norge er resignerte etter abortkampen og ikkje ser at vår tid treng ein del klåre stemmer. For det er veldig sentrale spørsmål som går rett inn i det som var også det lågkyrkjelege Norge sine kampsaker.

Så det er ei rolle å spela?

– Ja, eg meiner det, og det er nok den rolla ein ikkje alltid har sett like tydeleg. Det er mogleg eg tar feil, og det blir eg nøydd til å ta forbehold om fordi eg ikkje kjenner dei godt nok, men kanskje har alle dei tapte slaga over så mange tiår ført til ein form for resignasjon og mismot, slik at ein ser meir innover enn utover. Ein steller med sitt, og så får nå andre gjere det same, seier Harald Stanghelle.

– Tydelege frontar

Generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) seier i ein kommentar at det kan verke som om Stanghelle ønskjer seg tilbake til den tida då frontane på dei fleste felt var tydelegare enn no.

– Frå eit medieperspektiv kan eg forstå at det er å foretrekke. Eg vaks sjølv opp i etterdønningane av eit miljø der mottoet var «der hvor din Frelser utestenges, der skal du ikke selv gå inn». Det førte til at kristne stort sett skulle halde seg vekke frå det som var utanfor bedehus og kyrkje, og kristendom var som ein maktfaktor i skule og andre samfunnsområde, seier Furnes og held fram:

Relasjonar

– Nokre tiår etterpå må vi registrere at mange av dei som vaks opp i desse kristne miljøa, har teke avstand, og ser ein på omdømmeundersøkinga vår frå 2012, ser ein at folk har eit meir negativt forhold til Bedehuset jo eldre dei er. Eg trur dette er medverkande til at aktive kristne i dag tenkjer meir relasjonelt om det meste, det vil seie at ein vil vinne menneske for Gud ved å involvere seg i ufrelste sine livsområde, meir enn å rope ut frå hustaka og vente på at dei skal kome ned frå galleriet på Bedehuset.

– Mange kristne kan nok drøyme seg tilbake til tida då ein på sett og vis var ein majoritet i samfunnet, men samstundes liker ein ikkje nødvendigvis bildet av alt i den tids kristenliv, noko som Stanghelle tydelegvis også har teke eit oppgjer med, seier Erik Furnes.

Levande kristne

Generalsekretæren spør seg om målet at samfunnet skal ha mange nominelle kristne som kan dei ti boda på rams, ellerat flest mogleg skal verte atterfødde kristne med ein levande relasjon til Jesus Kristus.

– Ein kan til ein viss grad dra parallell til utviklinga i kommunistiske land. Når ein opplever forfølging, veks talet på aktive kristne, men etter at mange regime har falle og kristendom er blitt «stuereint» att, stilnar vekkingane av. Mange kristne i dag ser det ikkje som negativt at bibeltru kristendom vert ein minoritet, berre det fører til at fleire vert frelst, held Furnes fram.

– Også kalla til å vera profetar

Men heilt ueinig med Aftenposten-redaktøren er han likevel ikkje:

– Det er berre å beklage i lag med Stanghelle at denne tenkinga har gått ut over vilje og evne til å seie frå i dei store verdispørsmåla. Eg merkar haldninga: «Alle veit kva vi meiner om abort, tenestedeling mellom mann og kvinne, homofilt samliv, osv, så kvifor skrive ein ny avisartikkel som sementerer folk sine haldningar om at desse spørsmåla er det einaste vi er opptekne av?» Det kan eg forstå, men samstundes er vi ikkje berre kalla til å vere evangelistar som ber ut den glade bodskapen, men vi skal også vere profetar. Dessverre er det ei teneste som få går inn i, sannsynlegvis fordi det utfordrar vår eigen materialisme og overflod, seier Erik Furnes i ImF.

I desembernummeret av Sambåndet kan du mellom anna lesa eit seks siders intervju med Harald Stanghelle. 

Nykomponerte juletoner på Bibelskolen

/0 Kommentarer/i /av

Musikkstudentene på Bibelskolen er for tiden opptatt med låtskriving. Resultatet blir egen jule-cd.

Etter høstferien har man kunnet høre nye julesanger på Bildøy. Det er musikkstudentene som jobber.

− Det er et prosjekt hvor studentene skal skrive og spille inn en julesang. De må komponere en melodi og gjerne lage tekst. Hovedfokus er på melodi. Det er bare noen få som ikke har en tekst. Jeg er veldig imponert over hva de har fått til i løpet av den tiden de har fått på dette, sier musikklærer Lars Erik Birkeland.

Resultatet vil bli en intern jule-CD i et opplag på 100-150. En egen komite jobber med CD-en. Det kan også hende at noe av resultatet blir fremført på juleavslutningen som en intern lansering.

Gøy og utfordrende
− Vi har fått mest positiv respons fra studentene på prosjektet. Mange har ikke skrevet en sang eller melodi før. De blir kjent med seg selv og hvordan de takler det. Det er en forsmak på hovedprosjektet i mai. Da skal de lage en låt, forteller Birkeland.

Studentene bekrefter at de har likt å jobbe med prosjektet.

− Det har vært kjempegøy, givende og nyttig til videre musikkproduksjon. Jeg kommer nok til å lage flere sanger etter dette, sier student Marius Hjortland.

− Det har vært gøy å jobbe med. Og litt krevende og utfordrende. Du blir glad når du har fått det til og hører det du har laget og spiller det inn, sier student Beate Dagfinrud.

Teksten vanskeligst
På spørsmålet om hva som har vært vanskeligst å lage, melodi eller tekst, svarer medstudent Adelin Fylkesnes:

− Teksten er kanskje det vanskeligste. Det er vanskelig å få frem budskapet og det å få tekst og melodi til å passe sammen.

Hjortland er enig. Han begynte med melodien, det omvendte av hva som er vanlig.

− Det var ikke lett å lage tekst som passet til melodien jeg hadde laget. Hadde jeg startet på prosjektet i dag, hadde jeg begynt med teksten, sier han.

Bedre musikkforståelse
− Hvorfor julesanger?

− Det er for at studentene skal få en bredere musikkforståelse, og det er en del av faget musikkteknologi, svarer Lars Erik Birkeland.

Musikklæreren synes at de som har laget tekster, har laget mye fint. Noen har skrevet tekster på engelsk.

− Tekstene handler om hvorfor vi egentlig feirer jul. Det er gode tekster.

Kontakt med barn og unge driver prisvinner

/1 Comment/i /av

I går ble frivillig kristent arbeid hedret av Fjell kommune. Prisvinneren er en meget aktiv og engasjert ung mann, Håvard Urhaug.

På julekonserten til Sotra Brass/Fjell Musikkråd i Foldnes kirke i går ble Fjell kommunes frivillighetspris delt ut. Prisen gikk til Håvard Urhaug.

− Han gjør en enorm innsats for barne- og ungdomsarbeidet. Det er viktig at en ung person får prisen og blir hedret for sin innsats. Juryen har sett på alt han gjør i ulike sammenhenger. Han er absolutt en kandidat som fortjener prisen, sier Vidar Arnesen (FrP) fra Fjell formannskap. Han delte ut prisen som er et diplom og 10 000 kroner.

Stort engasjement
I juryens begrunnelse heter det at Håvard Urhaug «driv fleire ungdomsklubbar, som Basement på Fjell-ly, Ving på Brattholmen bedehus og KRIK på Ulveset. På Fjell-ly er han leirsjef og leiar for barne- og ungdomsleiarane og tar seg av plen og fotballbane heile sommaren. Han er og med på Fjell-ly Bowling, stiller som servitør ved større arrangement og styrer lyd og tekst når det er behov for dette. I tillegg er han med i styret for Fjell-ly, Midthordland Indremisjonslag og Brattholmen Indremisjonslag. Alt er frivillig innsats på fritida. Juryen har sett det som særs positivt at ein så ung person viser eit så stort engasjement for barn og unge..»

Drivkraften
− For meg betyr det at folk setter pris på det jeg gjør. Ellers vil ikke prisen ha noen betydning for meg. Jeg står på og gjør det samme, sier prisvinner Håvard Urhaug som innrømmer at listen over engasjementet er lang, og at han har stor energi og kapasitet.

− Hva er drivkraften i ditt engasjement?

− Det er kontakten med barn og unge. Det er kjekt å treffe dem igjen når de vokser til. Og det er at barn og unge skal lære om Jesus.

Anerkjennelse
− Jeg kjenner Håvard og er ikke overrasket over at han fikk prisen. Jeg synes det er helt riktig gjort. Håvard er en gutt som gjennom sin frivillige aktivitet har gjort seg fortjent til prisen. Jeg heier på ham. Han er aktiv på mange områder. Han er ungkar. Det er ikke mange som kan holde på sånn, sier Atle Våge, som er formann i styret for Brattholmen bedehus. Han fikk selv frivillighetsprisen i 2008. Da han fikk prisen, var det ikke helt hemmelig. Kveldsmøtet ble på bedehuset ble derfor avlyst, og mange kom på arrangementet. I går var det hemmelig.

− Jeg tror det blir et bedre arrangement om det ikke holdes hemmelig.

− Hva betyr det å få en slik pris?
− Det betyr at vi ser at et slikt arbeid blir verdsatt, og at man setter pris på det kristne arbeidet. For meg var det en anerkjennelse av det arbeidet jeg gjør. Det er kjekt å få anerkjennelse. Alltid kjekt at noen klapper deg på skulderen. Men for meg hadde ikke prisen noen betydning ellers, svarer Våge.

«Israel er en av oss»

/1 Comment/i /av

Mange israelvenner mener europeere behandler Israel annerledes enn andre land og folk i Midtøsten. Den danske ambassadøren til Israel mener det er slik det må være, "for Israel er en av oss". Hvordan skal vi tolke det?

Nettleder_PetterAmbassadørens vakte betydelig oppmerksomhet på en diplomatkonferanse arrangert av avisen Jerusalem Post i Jerusalem i går. I avisens egen dekning av konferansen blir Jesper Vahr sitert slik fra en   paneldiskusjon om forholdet mellom Israel og Europa:

– Europa bør vurdere Israels handlinger utfra en dobbel standard sammenlignet med andre land i Midtøsten. Og Israel bør selv insistere på å bli diskriminert, fordi dere er en av oss.

Ambassadøren viste til at israelere av og til spør hvorfor Europa bruker en annen standard når de vurderer handlingene til Israels naboland, så som Syria: – Det er ikke standarden som dere vurderes etter, og det er heller ikke standarden dere bør ønske å bli vurdert etter. Israel bør ønske å bli holdt ansvarlig på basis av europeiske standarder, ikke de som gjelder i Midtøsten. Jeg mener dere har en rett til å insistere på å bli vurdert etter den samme standarden som alle de andre landene i den europeiske konteksten, sa ambassadør Jesper Vahr ifølge Jerusalem Post.

– Det er naturlig å forholde seg annerledes overfor Israel – et land som Europa, Danmark inkludert, har omfattende handels- og kulturelle forbindelser til, enn andre land, utdypet Vahr.

Uproporsjonal dekning

Spørsmålet om en dobbel standard – altså at man vurderer sammenlignbare handlinger ulikt alt etter hvem som har utført dem – blir ofte stilt av forsvarere av den israelske staten. Med Israel for fred (Miff) påpekte eksempelvis i forbindelse med krigen i Gaza og Israel i sommer at Vesten også sto bak bombing som rammet sivilbefolkning, og Miff nevnte kampen mot Gaddafi i Libya i 2011 som eksempel. Miff har også påvist at konflikten mellom Israel og palestinerne får større mediedekning rent kvantitativt enn krigshandlinger i Irak og Pakistan, for eksempel, selv om antall drepte er større i sistnevnte konflikter.

Lavere standard?

Bemerkningene fra den danske ambassadøren til Israel kan tolkes på flere måter. Den enkleste måten å forstå dem på, er at han vedgår at det finnes en dobbel standard i europeernes syn på Midtøsten, og at han søker å rettferdiggjøre den ved å smigre israelerne. Det lyktes han på ingen måte med, skal vi dømme etter artikkelen i Jerusalem Post.

Dernest kan det tolkes som at han mener det han sier, at staten Israel er kvalitativt annerledes enn naboene, for eksempel de selvstyrte palestinske områdene. Da sier han altså samtidig at andre folk og land i Midtøsten har en lavere standard enn de europeiske «oss», hvori opptatt Israel. Den sistnevnte tolkningen er åpenbart den mest interessante. Tv-serien «1864», som går på TV2 for tiden, setter søkelyset på at at danske statsledere på 1860-tallet så på Danmark som «Guds utvalgte folk», en betegnelse som det er mer vanlig å bruke om jødene, for å si det slik.

«Nedlatende»

Ifølge omtalen av konferansen i Jerusalem Post var den denne kvalitative tolkningen som ble oppfattet på konferansen, og ambassadøren gjorde tydeligvis ingen god figur. Avisens korrespondent for diplomatiske saker, Herb Keinon, som ledet panelsamtalen, spurte om ikke palestinerne kunne oppfatte dette som nedlatende:

– Jeg er ikke sikker på at det er nedlatende, særlig når man tar hensyn til at Israel er den sterkeste parten i konflikten og palestinerne den svakeste, svarte Vahr – og gikk altså der inn i en tradisjonell europeisk argumentasjon.

– Europeisk besettelse

En av avisens redaktører, Caroline B. Glick, tolket den danske ambassadørens bemerkninger som «et uttrykk for forakt for vår intelligens». Glick er opprinnelig amerikansk, men har emigret til Israel.

Se video av innlegget

– Jeg anser at Europas store interesse for Midtøsten generelt og Israel spesielt for å være en besettelse, en besettelse som jøder har fått merke siden Jesu tid, sa Glick.

Glick avviste både at det fantes noen felles kultur mellom Israel og Europa, og at det var mulig å snakke om en dobbel standard i positiv forstand. Tvertimot hevdet hun at europeerne var «besatt av et behov for konstant å pirke på den jødiske staten».

– Jeg kan ikke være stolt av at du ser på oss utfra en annen standard enn du ser på våre naboer, for du ser ikke på dem som mennesker. Det du sier, innebærer at du ser på dem som objekter, sa Caroline B. Glick.

Det blir spennende å se om den danske ambassadørens bemerkninger får noe etterspill.

 

Frænabu godkjent som leirskole

/0 Kommentarer/i /av

Leirstedet Frænabu har fått en «ekstrafot» å stå på når det nå kan ta imot skoleklasser til leirskoleopphold.

I sommer, i forbindelse med lanseringen av den nye hjemmesiden til Nordmøre og Romsdal Indremisjons leirsted Frænabu, www.frenabu.no, nevnte kretsleder Arild Ove Halås til sambåndet.no at det ble jobbet med å få godkjent Frænabu som leirskole. Nå har Fræna kommunestyre vedtatt med 31 mot 1 stemmer å støtte leirskoledrift på Frænabu.

Positivt bidrag
− Det vi håper, er at dette skal bidra positivt til økonomien, og at eiendommen og rommene blir utnyttet i større og bedre grad enn i dag. Vi ser at vi har mye å gå på når det gjelder å utnytte rommene, særlig i ukedagene, sier Halås.

− Og hvordan har det gått siden hjemmesiden til Frænabu kom, har det blitt mer utleie?

− Litte grann, men vi har ikke brukt hjemmesiden slik som vi hadde tenkt. I 2015 vil vi satse på at hjemmesidene til leirstedene våre blir mer kjent. Og vi skal starte et omfattende PR-arbeid mot skolene om vårt leirskoletilbud. Det er få leirskoler i Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Sogn og Fjordane. Vi har tro på at vi har et godt produkt.

Innstilte positivt
Prosessen med å få Frænabu godkjent som leirsted, startet i begynnelsen av januar. Det har vært møter og dialog med Bjørnsund Leirskole. Rektor ved leirskolen, Erling Hustad, har vært rådgiver i prosessen.

− Vi har også lagt stor vekt på ikke å trå inn på deres områder, sier Halås.

Det har også vært møter med rådmann, komunalsjef og leder for undervisningsavdelinga i Fræna kommune. Rådmannens innstilling til kommunestyret var at Fræna kommune støtter leirskoledrift på Frænabu. Et av kravene til en godkjent leirskole er at det pedagogiske personalet (lærerne) er ansatt i kommunen.

Seriøs aktør
− Vi har hatt besøk av representant for Norsk Leirskoleforening. Det har vært viktig for oss å bli godkjent av leirskoleforeningen for å være en seriøs aktør i markedet. Nå gjenstår noe arbeid med det pedagogiske opplegget, som Gunnlaug Lima har hovedansvaret for, forteller Halås.

Leirskolen har allerede fått sin hjemmeside, www.frenabu.no/leirskole, og noe av opplegget er allerede klart, som aktivitet og læring på og rundt Hostadvatnet, tur til Atlanterhavsveien, overnatte en natt i gapahuken i ”Frænabu-skogen”, tur til den gamle bygdeborga «Aslaksteinen» eller den store marmorgrotta «Trollkirka» og «Fjellet ved kysten» – fjelltur. De første «kundene» blir Molde Friskole, som kommer på leirskole til våren.

Fra krise til håp

/6 Kommentarer/i /av

Er omstrukturering svaret på vår egentlige krise, spør forsamlingsleder Glenn Nord-Varhaug i Bergens Indremisjon.

I det siste har det vært en diskusjon om den strukturen som ImF har i dag, er et godt verktøy for indremisjonsarbeidet. Etter mitt syn er det ingen tvil om at det noen steder er behov for en omstrukturering og sammenslåing av både kretser og ikke minst bedehus. Tidene endrer seg, og derfor tror jeg vi gjør klokt i å være endringsvillige og se på hva som er den mest tjenlige måten å organisere seg på for vår tid. Men spørsmålet er om dette løser det som er vårt egentlige problem!

Det er i hovedsak to ulike situasjoner som gjør at behovet for omstrukturering melder seg. Enten at et arbeid vokser, eller at et arbeid er i tilbakegang. I den tidlige historien til Indremisjonsforbundet var arbeidet i vekst, som igjen skapte behovet for den strukturen som vi i stor grad har i dag.

Færre folk – dårligere økonomi.
Det kan se ut som beveggrunnen for endring av struktur nå er at vi blir færre og færre mennesker som er med i indremisjonsarbeidet, og vi har mindre økonomisk slagkraft til å drifte det arbeidet vi hadde bare for noen få tiår tilbake i tid. Noen vil snakke om krise i bedehusbevegelsen og kanskje med rette. For de av dere som husker 50 år tilbake, vil forskjellen være merkbar på endringen som har skjedd, ikke bare i bedehusbevegelsen, men også i hele kirkelandskapet. Her er det selvsagt forskjeller fra område til område. Men skal vi være ærlige, må vi innrømme at vi når ikke lenger en bredde av befolkningen som bor i vårt nedslagsfelt, på samme måte som før. Dette resulterer i sviktende gaveinntekter, færre menneskelige resurser og behovet for omstrukturering av arbeidet.

Hvorfor?
Et av de meste kjente sitat fra Ludvig Holbergs komedie «Jeppe på berget» er dette: «De sier at Jeppe drikker, men ikke hvorfor han drikker». Det fins mye visdom i å nærme seg dette ordet hvorfor med ærlighet. Hvorfor er vi der vi er i dag? Hvorfor når vi ikke en bredde av befolkningen? Hvorfor har vi færre menneskelige ressurser? Hvorfor har vi sviktende gaveinntekter? Hvorfor må bedehus legges ned mange steder? Hvorfor melder behovet for omstrukturering seg?

Hvis vi prøver å koke svaret ned til hva dette egentlig handler om, og lar svaret utfordre våre liv og vår bevegelse, tror jeg at Gud kan skape noe nytt som gror frem og som føder nytt liv.

Et svar.
Jeg tror svaret ligger i hva som er bakgrunnen for Indremisjonens og bedehusbevegelsens fremvekst i landet vårt. I korte trekk handler det om at mennesker møtte Gud til et nytt liv. Dette nye livet med Gud var en indre drivkraft, en sprengkraft som ikke lot seg stoppe. Det nye livet hadde en smittende effekt på sine omgivelser som resulterte i at det skaptes ett nytt liv hos andre. Budskapet om Jesus gikk fra menneske til menneske – fra en bygd eller by til en annen. Troens liv fikk konsekvenser som ikke lot seg stoppe.

Tent av Jesus?
Spørsmålet jeg da sitter igjen med, er ganske enkelt, men likevel vanskelig, fordi det angår mitt eget liv: Er de mennesker som er en del av vår bevegelse, tent i brann av Jesus? Er det livet som vi har med Gud, en slik indre sprengkraft som ikke lar seg stoppe? Lever vi tett på Gud slik at han får prege våre liv, valg og prioriteringer?

Svarer vi på disse spørsmålene med ærlighet, tror jeg svaret med noen få unntak er nei! Det er vår egentlige krise!

Vi gjør klokt i å se på strukturen som vi har, både når det gjelder kretsgrenser og antall bedehus, men la oss begynne i rett ende. Det er langt mer fruktbart å søke Gud for det som er vårt egentlige problem, og at vi ikke slipper taket i Gud før vi ser noe nytt spirer frem fra våre egne liv og i vår bevegelse.

Jeg kjenner på en lengsel etter å se mer av hva Gud kan gjøre gjennom mitt eget liv og gjennom vår bevegelse i landet vårt. Vi kan ikke dra oss selv etter håret, vi kan heller ikke av egen kraft skape liv som igjen føder liv. Det er det bare Gud som kan. Så la oss sammen gå til Gud og søke han av hele vårt hjerte. Får han tale til oss, kan krisen snus til håp!

Glenn Nord-Varhaug
forsamlingsleder i Betlehem, Bergens Indremisjon

Normisjon: Gå Ut Senteret flyttes til Trondheim

/0 Kommentarer/i /av

Underskudd tvinger misjonsskolen til å tenke nytt.

Avgjørelsen om å flytte Gå Ut Senteret (GUS) til Trondheim ble tatt på et ekstraordinært årsmøte fredag.

Der ble det vedtatt at skolen skal søke Utdanningsdirektoratet om å flytte skoletilbudet fra Hurdal til Trondheim fra og med neste skoleår.

Vemodig og gledelig

Bakgrunnen for vedtaket er at Normisjon som skolens eier, mener at det ikke er grunnlag for å drive skolen videre i sin nåværende form, opplyser organisasjonen i en pressemelding fredag kveld.

– Dette er både en gledelig og en vemodig dag. Vemodig fordi vi skal flytte fra Hurdal, som har betydd mye for så mange. Vi tenker spesielt på konsekvensene som dette får for de ansatte og tror at noen GUS-venner vil kjenne skuffelse over avgjørelsen om flytting.

– Samtidig kjenner vi glede over mulighetene for et bærekraftig Gå Ut Senter i Trondheim og håper engasjementet for Misjonsskolen Gå Ut Senteret kan flytte med dit, uttaler generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland.

Sviktende elevtall

I april i år vedtok landsstyret i Normisjon at det skulle være skoledrift i Hurdal også inneværende skoleår, til tross for at skolen, som er godkjent for 72 elever, dette skoleåret bare har 26 elever.

Landsstyret vedtok videre at det ikke er grunnlag for å drive skolen i Hurdal i nåværende form over tid. Derfor ble styret ved Misjonsskolen Gå Ut Senteret bedt om å utarbeide en plan for videre drift, og generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i Normisjon ble bedt om å vurdere hvordan organisasjonens misjonærutrustning skal se ut i framtiden.

– Misjonsskolen Gå Ut Senteret i Hurdal har gjennom 30 år betydd utrolig mye for Santalmisjonen og senere for Normisjon. Skolen har en stolt historie og har spilt en sentral rolle i arbeidet med å oppfylle disse to organisasjonenes visjoner.

– Nå må vi imidlertid se framover og sørge for at Gå Ut Senteret i Trondheim viderefører dette arbeidet. Det å knytte skolen opp mot et levende og pulserende menighetsmiljø tror vi vil være en styrke både for skolen og menigheten, uttaler Langmoen Kvelland.

Det vil i perioden fremover bli utredet hvilke muligheter som finnes for eiendommen i Hurdal etter at Misjonsskolen Gå Ut Senterets drift er flyttet sommeren 2015.

Julemesse kler seg opp

/0 Kommentarer/i /av

ImF Rogaland vil la mote bli misjon og inviterer til salg av finklær for kvinner.

− Vi har lyst til å prøve noe nytt. Det å ha noe som høres spennende og interessant ut, gjør kanskje at flere kommer innom. Gjenbruk er ord som klinger bra. Det er ressursbesparende og bare positivt, og det skaper blest. Så henger det mye fine klær som folk ikke bruker, og som kanskje andre kan ha glede av, sier kretsleder i ImF Rogaland, Torgeir Lauvås.

Bruktmarked
Det er kretsens julemesse i dag og i morgen på bedehuset Saron på Bryne han snakker om. Den arrangeres for 54. gang og er med det den eldste julemessa på Jæren, men blir annerledes i år. På Facebook og egen nettside i forkant har arrangørene spurt etter finklær for kvinner. Kretslederen understreker at det ikke er loppemarked, men bruktmarked. Det som folk leverer, skal være fint. Så langt har de fått inn seks poser med klær, pluss at det henger en del klær på Ognatun.

− Det blir også mannekengoppvisning, forteller Lauvås.

Noe nytt
− Gjør dere dette fordi det er enklere enn å få folk til å lage ting for salg, og at dere ikke får inn så mye penger på en tradisjonell julemesse?

− Det er ikke hovedårsaken. Vi ønsker å finne på noe nytt, få inn nye folk, og så håper vi også at det kommer inn mer penger, selv om det har kommet inn flotte beløp på julemessen de siste årene. I fjor kom det inn 270 596 kr.
En annen ting som er nytt på årets julemesse, er bruktsalg av eiendeler fra et dødsbo i tillegg til andre brukte gjenstander som ImF Rogaland har fått.

Ifølge Lauvås lages det fortsatt mye håndarbeid og brukskunst.

− Men vi får ikke inn så mange varer for salg som før. Det er nok den veien det går.

Og i kveld toget de inn, da, mannekengene til ImF Rogaland.

– Fine kjoler og fine damer, og alt er til salgs, ja, kjolene altså, anførte møteleder Odd Narve Grude.

Hvem har kjøpt kjolen
Årets julemesse blir likevel ikke helt ugjenkjennelig. Det blir salg av flere enn sju sorter julekaker, lefser, julepynt, håndarbeid og mye god mat, aktivitetstilbud for barn, åresalg, kransekakelotteri og to basarer med gevinster som passer for voksne på den ene loddtrekningen og for barn på den andre. Rektor på Bildøy Bibelskole, Gunnar Ferstad, vil holde tale.

− Vi gleder oss. Det er alltid mye kjekt på julemessen. Og på julebordet kan det bli et morsomt spørsmål: Hvem har kjøpt kjolen du ga? sier Lauvås.

Karsten Isachsen tildelt Petter Dass-prisen

/0 Kommentarer/i /av

Like etter kl. 18 torsdag kveld ble det klart at det er Karsten Isachsen som tildeles Petter Dass-prisen for 2014. Utdelingen skjedde foran over 500 mennesker på adventskonsert i Oslo domkirke.

OSLO: Prisvinneren er vårt tids mest leste forfatter av oppbyggelig litteratur i Norge.

– Gjennom et langt yrkesliv som prest, forfatter og foredragsholder har Isachsen bygd seg en unik plattform for formidling av kristen tro og tanke ut i det brede lag av befolkningen, sa sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land da han delte ut prisen.

– Jeg har aldri fått en pris før, og dette blir nok den eneste. Det gjør det enda mer verdt, sa Isachsen.

«Navnet Jesus»
I en varm takketale siterte han fra sin siste bok, der en strofe fra sangen «Navnet Jesus» er tatt inn:

– «Midt i nattens mørke blinker, som et fyrlys, Jesu navn». Får jeg være ved bevissthet når min avskjedtime kommer, er det disse ordene som vil være på mine lepper, sa Karsten Isachsen.

– Brobygger
Biskop Per Arne Dahl, selv tidligere prisvinner, kalte Isachsen en «brobygger av Guds nåde»:

– En brobygger mellom kirke og samfunn og mellom kirke og folk. Du er gjestfrihetens prest. Må Gud velsigne deg og forbause deg videre, sa Dahl.

Les også: begrunnelsen for tildelingen og se overføring fra domkirken her (lenke til Vårt Land).

Det er i år 20. gang avisen Vårt Land deler ut denne prisen. Den gis til en person eller organisasjon som gjennom sitt arbeid har forent kristen gudstro med folkelighet, på en frodig og folkelig måte, slik teologen og dikteren Petter Dass (se faktaboks) gjorde.

Det var fem kandidater til prisen, hvorav Indremisjonsforbundets 40-årsjubilerende sangevangelister Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes var den ene.

Les også: Marit og Irene nominert

Låtskriver og vokalist Trygve Skaug sto for et av de kunstneriske innslagene i domkirken.

– Siden jeg reiser rundt med gitar, blir jeg skjelven i buksene når Marit og Irene sitter rett bak meg, innledet Skaug avdelingen sin.

Gullkorn
På festen for inviterte i Vårt Lands kantine fikk prisvinner Karsten Isachsen igjen ordet:

– Dette har vært en eventyrlig aften jeg aldri kommer til å glemme. Det var mye varme i lokalet, og jeg kommer til å ta dette med meg resten av livet, sa Isachsen.

Isachsen fortalte at han i mange år hadde samlet på gullkorn. En av dem hadde han funnet på en kirke i England:

– «Tenk, takk og vær glad», sto det. Det syntes jeg var fint, sa Karsten Isachsen.

Nominerte
De øvrige nominerte var (foruten Marit og Irene):

  • Siv Kristin Sællmann: Utløste en voldsom debatt høsten 2013 da hun av sin sjef ble nektet å bære korssmykke på jobb som nyhetsanker i NRK
  • Paal Andre Grinderud: Talsmann for barn av alkoholikere og tydelig på en prøvet gudstro. Aksjonerte nylig for å få stoppet forslaget om åpent vinmonopol på julaften – en kamp som lyktes.
  • Helge Gudmundsen: Har i 28 år vært ansvarlig for morgenandakten i NRK, og har i 21 år hatt programmet «Salmer til alle tider». I tillegg var han den som hadde ideen til sakte-tv-sendingen «Salmeboka minutt for minutt» forrige helg.

Åpner for fusjon med NLM

/0 Kommentarer/i /av

– Spørsmålet er om vi skal tenke proaktivt om framtiden, altså forberede oss, eller om vi skal gå den i møte med ryggen først og håpe det går bra, sier ImF-forkynner Torgeir Skrunes.

Den tidligere kretslederen i ImF Sør overrasket kanskje mange da han i et Dagen-intervju 22. oktober åpnet for en fusjon mellom Indremisjonsforbundet og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Dagen tok opp saken med bakgrunn i utspillet fra kretsrådgiver Trond Johansen i Sogn og Fjordane Indremisjon i Sambåndets oktoberutgave om kretssammenslåing i ImF.

Løfte blikket.
Overfor Sambåndet ønsker Skrunes å løfte perspektivet fra å dreie seg om to organisasjoner som begge jobber i bedehusland, til bedehusbevegelsen som sådan.

– Selv om bildet varierer noe, så er det likevel tydelig at bedehusbevegelsen står overfor store utfordringer med tanke på rekruttering. Det vi trenger mest av alt er åndelig vekkelse og at nye mennesker kommer til tro og blir dratt inn i arbeidet. Det må vi be og arbeide for.

– Perspektivet må være å styrke bedehusbevegelsen og hvordan vi skal greie det. Noe av det som er med på å svekke oss, og skaper problemer, er oppdelingen i mange ulike organisasjoner, sier han.

Økonomi.
Vi spoler litt tilbake. Utgangspunktet for at Sambåndet har satt søkelys på organisasjonsstrukturen, er de store økonomiske problemene i Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI). Kretsleder og -styre har lansert fusjon med nabokretsen som én mulig løsning, men fikk ikke gjennomslag for det på det ekstraordinære årsmøtet 18. oktober (se lenker i faktaboksen).

– Når slike tanker tvinger seg fram på grunn av økonomi, vitner det vel bare om at hvordan det egentlig står til med arbeidet vårt, konstaterer Skrunes.

Selv om kretser har slått seg sammen før i ImF, har ikke Skrunes tro på en løsning som den Trond Johansen tenkte høyt om – å kutte ut hele kretsleddet og gjøre ImF mer sentralstyrt.

– Av to alternativer som ikke er ideelle, mener jeg da at sammenslåing med NLM ville vært bedre, sier Skrunes.

Konkurranse.
Noe av grunnen til at han mener fusjon med NLM er bedre, er at NLM i det siste har satt stort trykk på arbeid i Norge og forsamlingsbygging. Nå går det også i retning av opprettelse av eget trossamfunn.

– Da kommer de altså inn på «vårt» område, og i bygder der NLM starter forsamlinger, blir egentlig indremisjonen overflødig. De forskjellige organisasjonenes vektlegging av forsamlingsbygging skaper nesten en konkurranse om bygdene. Jeg har selv kjent «knivingen» mellom ImF, NLM og andre organisasjoner på kroppen i noen bygder. Skal vi fortsette med det, spør den tidligere kretslederen på Sørlandet.
Skrunes påpeker at en sammenslåing av ImF og NLM ville ha ført til at man unngikk denne «knivingen», og at det går an å gjøre det før en må, som han uttrykker det.

– Å samle store deler av bedehusbevegelsen i én stor organisasjon ville ha gjort at vi kunne ha jobbet enhetlig. Jeg tror det ville ha vært framtidsrettet og en stor fordel for oss alle, sier Skrunes.

Ressurser.
Samtidig som Skrunes altså kan se for seg en mulig fusjon mellom ImF og NLM, er han ikke for en fullskala kretsavvikling og sammenslåing internt i ImF.

– Skal vi først gjøre en stor strukturell omlegging, så er jo mitt poeng at vi like godt kan dra det et skritt lenger og tenke sammenslåing av organisasjoner. Med det i tanke må vi bare erkjenne at NLM er mye større enn ImF, og de har også flere ressurser i sentralenheten enn vi har.

Å skulle tenke at NLM fusjonerer med ImF og lar seg styre fra Bildøy, tror han er urealistisk.

Samme bevegelse.
– Men NLM sliter jo også. Det opererer jo i samme bedehusbevegelse. De har et sterkt sentralledd, men reduserer i regionene. Agder og Telemark er eksempelvis slått sammen, men det virker som de sliter med å få folk til Telemark. Så de merker hva som skjer når avstanden fra kretskontor til lokalt arbeid blir for stor, de også.

– Så utfordringen med stor avstand vil en få uansett. Jeg mener at om avstanden eksempelvis blir fra Kristiansund til Bergen, begynner avstanden å bli så stor at det ikke så stor forskjell om administrasjonen ligger i Oslo enn på Bildøy, sier Skrunes.

Kultur.
Han tror imidlertid egentlig ikke at noen av delene er realistisk. I ImF mener han strukturen med selvstyrt lokalplan står så sterkt at det ikke vil være mulig å få gjennomslag for sentralstyring eller sammenslåing – ettersom alle lokalforeninger og kretser måtte ha vært enige om det.

– Jeg tror faktisk vi er låst i den strukturen vi har. Jeg ser ikke for meg at Bergens Indremisjon, Fredheim forsamling i Sandnes, Nordhordland Indremisjon og andre som driver et sterkt indremisjonsarbeid, uten videre ville lagt ned arbeidet og fusjonert, sier Skrunes og fortsetter:

– Det blir vel heller slik at de kretsene som eventuelt ikke klarer å finansiere driften forsvarlig, styres fra Bildøy med noen områdearbeidere lokalt. Men jeg tror ikke det går an å få alle kretsene med på en slik løsning som et strategisk grep.

Frykten hans er at ImF skal ende opp som andre organisasjoner man kan lese om, som finansierer driften via eiendomssalg.

– Jeg håper ikke vi er så låst i vår egen struktur og kultur at vi holder på i samme spor til siste eiendom er solgt.

Bygge lokalt.
Skrunes ser heller ikke for seg at han kommer til å aktivt jobbe for en fusjon med NLM.

– Sammenslåing er ikke min drøm, og jeg ser ikke på NLM som det store, men vi må uansett tenke fornuftig. Etter Dagen-intervjuet fikk jeg meldinger fra NLM-ere som mente at en fusjon ville ha bidratt til å viske bort uheldige skillelinjer og styrke arbeidet, forteller han.

Det er imidlertid bygging av det lokale arbeidet Torgeir Skrunes brenner for, ikke å bygge opp sentralenheten.

– Det er lokalt vi må fokusere og ha ressurser, og det er der vi må vinne folk for Kristus, ellers stopper det opp. Men kanskje blir det slik at vi må tilbake til det å arbeide ut fra enkelt sentra, slik som det var før, sier Torgeir Skrunes.