Friskolepris til Lars Johan Danielsen

/0 Kommentarer/i /av

– Han er et forbilde og inspirator for friskolene, sier priskomiteen.

– Han har satt markante spor etter seg i friskolelandskapet og vært en inspirator og et forbilde for mange i de norske friskolene, uttaler priskomiteen. Prisen ble utdelt under Kristne Friskolers Forbunds skolelederkonferanse på Gardermoen mandag kveld, og det var tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik som stod for utdelingen.

Priskomiteen framholder at Danielsen i en årrekke har framhevet friskolenes kristne og menneskerettslige begrunnelse, og vært en forsvarer for friskolenes ansettelsesfrihet. I tillegg har han også vært en pådriver for skoleutviklingsarbeid for å synliggjøre kristen tro i fagene og i skolevirksomheten for øvrig.

Danielsen-skolene
Lokalt ledet prisvinneren an i omformingen og på mange måter nyetableringen av Danielsen skole i Bergen til et tydelig livssynsbasert alternativ til den offentlige skolen. Lars Johan Danielsen ble inspektør ved skolen i 1972 og overtok som rektor i 1977.

Han stod også bak opprettelsen av Danielsen Ungdomsskole i Bergen i 1986.

Han var leder i stiftelsens øverste organ – rådet – og arkitekten og pådriveren da stiftelsen med sine skoler ble overdradd til Indremisjonsforbundet og Norsk Luthersk Misjonssamband.

Flere nye Danielsen-skoler er opprettet de senere år: Danielsen Ungdomsskule Osterøy (høsten 2011), Danielsen Ungdomsskole Frekhaug (høsten 2012) og Danielsen Ungdomsskole Haugesund (høsten

Internasjonalt engasjement
Prisvinneren ble tidlig en nordisk friskolepersonlighet gjennom sitt engasjement i Nordisk Privatskoleunion. Han engasjerte seg også i de europeiske friskolefellesskapene. Gjennom Danielsen skoles utvekslingsprogram med kristne skoler i USA og deltagelse i ACSI (Association of Christian Schools International) tok han del i et internasjonalt skolesamarbeid som har tilført impulser og ideer til kristne friskoler på begge sider av Atlanterhavet.

Friskolebevegelsen i Norge
Lars Johan Danielsen engasjerte seg tidlig i Norske Privatskolers Landsforbund og han var styreformann i dette forbundet i tiden frem mot oppstarten av Kristne Friskolers Forbund.

– Han har vært en god rådgiver for mange yngre rektorer, både i lutherske og ikke-lutherske skoler, dette med sin personlige integritet, utholdenhet og kompromissløshet for friskolerettens grunnprinsipper. Dette kombinerte han med evnen til å se den enkelte og møte dem med respekt, varme og inspirasjon.

– Gjennom forbundsarbeid, styreverv, mediedebatt, artikler i diverse bøker, kurs og foredrag på skoler, i forsamlinger, i menigheter og på konferanser har Danielsen vært en tydelig forkjemper for friskolesaken i skrift og tale, uttaler priskomiteen.

– Ta vare på egenarten
Lars Johan Danielsen var yrkesaktiv i friskolesammenheng i 39 år. I et foredrag etter å ha mottatt prisen, konkluderte han slik når det gjaldt friskolenes framtid: – Vær tydelig på skolenes egenart. Skolene må ha medarbeidere som er bevisste på dette.

Det er Kristne Friskolers Forbund som deler ut prisen, som i år ble delt ut for tredje gang. Prisbeløpet er i år på 20 000 kroner. KPK

Bostipend-kutt vil ramme «folk flest»

/0 Kommentarer/i /av

– Regjeringens forslag om å stramme kraftig inn på borteboerstipendet for skoleelever, vil ramme «folk flest», mener generalsekretær Torgeir Flateby i Kristne Friskolers Forbund (KFF).

– Riktignok kaller de innsparingen behovsprøving, for å sikre de elevene som har foreldre med lave inntekter. Men de vil spare 85,7 millioner kroner på dette. Så det er dramatisk, særlig for alle KFFs internatskoler og skoler som har hybelelever, sier Torgeir Flateby.

Han hadde forventet mer av den nåværende regjeringen på friskole-området.

– Regjeringen foreslår ikke noe mer til kapitaltilskudd til friskolene, det vil si tilskudd til skolebygninger og husleie. I tillegg vil et kutt i bostipendet ramme mange friskoler, sier han.

– Mer fra foreldre
Ifølge forslaget vil elever som har foreldre som tjener mer enn 400 000 kroner i året til sammen, ikke få bostipend.

Regjeringen påpeker at alle som bor i en viss avstand fra foreldrehjemmet, i dag får borteboerstipend, og regjeringen mener at foreldre med god økonomi i større grad bør kunne dekke kostnadene en elev har ved å bo borte.

Flateby sier at KFF har fått reaksjoner fra rektorer ved flere av sine medlemsskoler. De påpeker at innstrammingen vil ramme folk med lave og normale familieinntekter, og at det vil redusere elevenes reelle mulighet til å velge et annet alternativ enn offentlig skole på videregående-nivå.

– Trussel
Stortingsrepresentant Anders Tyvand (KrF) mener forslaget fra regjeringen er en trussel mot lik rett til skole og utdanning. Han påpeker at i noen kommuner er det slik at elevene er nødt til å flytte for å gå på videregående skole, selv om de velger offentlig skole.

– Derfor er forslaget dårlig distriktspolitikk, mener Tyvand.

Han er også opptatt av at det vil ramme mange elever ved kristne internatskoler. I tillegg påpeker han at den foreslåtte behovsprøvingen skal ta hensyn ikke bare til foreldrenes inntekt, men også til lærlinglønn for lærlinger.

Tyvand tror ikke dette vil være noen god strategi for å få flere unge til å velge yrkesfag, og sier at hans parti vil ta saken opp i budsjettdrøftingene i Stortinget.

KFF har også kontaktet skoler utenfor KFF som blir rammet av kuttet. Det gjelder for eksempel toppidrettsgymnasene, der elevene kommer fra hele landet, og en stor del av elevene er henvist til å bo på hybel. KPK

NRI fortsetter som egen krets

/0 Kommentarer/i /av

– Jeg er skuffet over årsmøtets og foreningenes manglende vilje til å forplikte seg til å løfte inntektene og slik holde oppe virksomheten i kretsen, sier kretsleder Arild Ove Halås.

Det ekstraordinære kretsårsmøtet i Nordmøre og Romsdal indremisjon vedtok lørdag at kretsen skal opprettholdes – uten at det kom forpliktende løfter fra lokalforeningene om tilstrekkelig økning av de årlige inntektene. Det ble derimot vedtatt at alle kretsens lokalforeninger skal gå i gang med en ekstraordinær pengeinnsamling for å avhjelpe kretsens prekære likvide situasjon.

– Hvordan de enkelte foreninger velger å gjøre dette er selvsagt opp til hver enkelt, men vi håper og forventer at alle blir med og følger opp årsmøtets vedtak, som også pålegger oss som enkeltpersoner å bidra ekstra, skriver kretsleder Arild Ove Halås i et referat fra årmøtet.

Kretsledelsen håper flere vil benytte anledningen til å øke sin faste givertjeneste eller inngå avtale om fast givertjeneste med skattefradrag. Muligheten til å gi gaver (med skattefradrag) via mobiltelefonen skal også gjøre det lettere å gi en ekstra gave.

– 13 personer forpliktet seg til å gi 5000 ekstra – til sammen 65.000 kroner – til kretsen nå. Vi håper flere vil henge seg på, skriver Halås og oppfordrer til å kontakte kretskontoret om man vil bli med.

Pr. 16. oktober har NRI ca. 337 000,- på konto.

– Regninger og lønn som forfaller frem til 15. desember, er pr. dato på ca. 700 000,-.  Selv om det vil komme inn både høstoffer og faste inntekter fremover, trenger vi et løft i inntektene de neste ukene, framholder Arild Ove Halås.

I en sms-utveksling med sambåndet.no klarer ikke kretslederen å legge skjul på at han er skuffet over resultatet av det ekstraordinære kretsårsmøtet.

– Kretsens tid er forbi

/0 Kommentarer/i /av

– La oss slå oss sammen, alle sammen, og få en felles identitet, sier Trond Fr. Johansen i Sogn og Fjordane Indremisjon.

Fra sitt kontor i Sogndal kaster kretsrådgiveren en brannfakkel inn i debatten. Han mener at kretsleddet i ImF har utspilt sin rolle.
– Vi er ikke nok folk til å ha den flate strukturen i organisasjonen som vi har i dag, sier han til Sambåndet.

Sammenslåing
Vi spoler tilbake til 2003. Da ble Dalsfjord og Bremanger Indremisjon slått sammen med Sogn Indremisjon til dagens krets, Sogn og Fjordane. Trond Fr. Johansen begynte i stillingen som kretsrådgiver i 2004.

– Jeg kom til en krets som ikke fungerte slik det skulle. Vi begynte å bygge, men jeg ser store svakheter og skulle ønske at fusjonen ikke hadde skjedd, sier Johansen.

For det første viser han til praktiske årsaker. Skal han ha et møte i Bremanger, går det med 11 timer pluss tiden til forberedelse – ni av timene i kjøring. Ett møte tar altså ca to arbeidsdager, til en kostnad av rundt regnet 5000 kroner. Og disse avstandene gjelder ikke bare Bremanger, han nevner også steder som Askvoll og Sollund.

Områdearbeidere
– Hvis vi hadde vært mange, og kunne bosatt oss forskjellige steder, kunne det ha fungert bedre, sier han.

Kretsen jobber med å ansette områdearbeidere i deltidsstillinger. Laila Storstrand Haugland er på plass i Bremanger, med utgangspunkt i Hauge bedehus, der forsamlingen har gitt 100.000 kroner til dette arbeidet. Tanken er å få slike arbeidere også i Sogndal, Førde-traktene og Gulen. Kretsstyret skal diskutere dette på møtet 12. november.

– Jeg tror på små enheter i kombinasjon med et fellesskap som ledes av noen som har visjoner. Kretsen vår hadde fungert dersom vi hadde hatt et stort apparat i funksjon, sier Johansen.

Felles identitet
Og dermed er vi ved kongstanken til kretsrådgiveren i Sogn og Fjordane Indremisjon (IM). Han viser til at han i flere år har «ropt», som han uttrykker det, etter en barne- og familiearbeider.

– Dersom vi hadde vært sentralstyrt, ville det ha vært hele organisasjonen sin sak, påpeker Johansen.

En av de første tingene han lette etter da han ble ansatt, var egenarten i organisasjonen.

– Jeg fant ikke «vi», og det var en kollega som sa til meg at det behøvde jeg ikke å lete etter, for det ville jeg ikke finne, sier Johansen.

Kretsrådgiveren er svært skeptisk til dagens struktur med selvstyrte lokalforeninger og kretser.

– Når vi vet at samfunnet er bygd opp på en kultur som fremmer individualister, og hvor påvirket også vi indremisjonsfolk er av det, vil den type struktur vi har i ImF, bli veldig vanskelig. Jeg er ikke i tvil om at vi har et ønske om å komme i kontakt med folk med evangeliet, men jeg er redd for at strukturen er den største hindringen vi har, sier han.

Mangler insentiv
I den konkrete situasjonen til Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) presiserer Johansen at han ikke sier at de ikke bør slå seg sammen med Sunnmøre, men han vil altså gå enda lenger.

– Man kan spørre hvorfor jeg ikke tok disse tankene opp i strategiprosessen til sentralleddet ImF. Men her er jo akkurat noe av poenget. For hvilket ansvar har jeg for sentralleddet? Jeg har jo kretsen, den enkelte er selvstendig og må greie seg selv. Strukturen gir meg altså ikke noe insentiv til å bry meg om sentralleddet. Dessuten hadde Sogn og Fjordane IM nettopp vært gjennom en strategiprosess, påpeker Johansen.

Sentralleddet
Johansen trekker tanken enda et skritt lengre:
– Er det nødvendig med et kretsledd i det hele tatt? Jeg styrer altså en krets fra Sogndal med ni timers kjøretid. Kanskje kretsleddet har utspilt sin rolle og en kretsleder er bortkastede penger? Den rollen kunne vært lagt til sentralleddet. Det som er viktig, er at identiteten lokalt samstemmer med sentralleddet.

Kretsrådgiveren mener den flate, selvstyrte strukturen egnet seg før i tiden, da det var mange folk å ta av – da Fylkesbåtane satte opp ekstraruter til indremisjonens årsmøter.

– Vi er ikke store nok lenger til å ha den strukturen vi har. I dag er det flere rundt oss som spør seg om vi i det hele tatt trenger en organisasjon – om vi ikke bare kan være kristne. Mitt svar på spørsmål om sammenslåing av kretser er derfor: Ja, la oss slå oss sammen hele ImF og få en felles identitet, konkluder kretsrådgiver Trond Fr. Johansen i Sogn og Fjordane Indremisjon.

Når verktøyet blir målet

/0 Kommentarer/i /av

– Det er jo bare ting, sier vi noen ganger hjemme hos oss når vi skal rydde opp i kroker og skap. Summen av tingene som er samlet, viser at «bare» kanskje ikke er det beste ordet å bruke. For jo, det er bare ting. Det er ikke liv. Det meste kan erstattes. Men ting […]


– Det er jo bare ting, sier vi noen ganger hjemme hos oss når vi skal rydde opp i kroker og skap. Summen av tingene som er samlet, viser at «bare» kanskje ikke er det beste ordet å bruke.

For jo, det er bare ting. Det er ikke liv. Det meste kan erstattes. Men ting bærer med seg minner – og minner er en del av livet. Derfor er det ikke alltid så enkelt som vi først trodde, å kvitte oss med tingene som har samlet seg opp.

Kanskje er dette noe av utfordringen i det kristne arbeidet vårt også? Organisasjoner, hus, aktiviteter – det er bare verktøy vi bruker for å fullføre oppdraget vi har fått, sier vi. Men er nå det hele sannheten? Kan det hende verktøyene betyr mer for oss enn vi vil innrømme?

I Sambåndet skriver vi for tiden en del om krets, forening, struktur og samarbeid. En av grunnene er at strategiplanen som misjonsfolket vedtok på generalforsamlingen i fjor, sier noe om dette. Der oppfordres det i et av punktene til å gå mer på tvers – og til og med til sammenslåing.

Hvorfor det? Jo, fordi struktur er et verktøy som skal fungere i et terreng, og det er langt fra sikkert dagens terreng stemmer med terrenget slik det var i starten.

For å ta et lokalt eksempel:
Øygarden ligger nord-vest for Bergen. Tidligere var det sjøveien som var ferdavegen for øyfolket, og de var en naturlig del av Nordhordland. Derfor er de også en del av denne kretsen. I dag er det broer og veg via Sotra som binder dem til fastlandet, og når den oppvoksende slekten i Øygarden skal på leir, må de i dag kjøre gjennom to andre kretser – Bergens Indremisjon og Midthordland indremisjon.

Det finnes mange slike eksempler, og de sier noe om at tiden vokser raskere enn våre strukturer.

Lørdag møtes misjonsfolket i Møre og Romsdal for å diskutere sin framtid. Alternativene er alt fra videre drift til nedleggelse eller sammenslåing. Jeg kjenner ikke forholdene godt nok til å si hvilket av styrets alternativer som er det beste, men det egentlige spørsmålet misjonsfolket skal svare på, er hva slags verktøy arbeidet er best tjent med i 2014. Og for å finne det svaret, trenger man å undersøke, kartlegge og samtale, også med nabokretsen, for å finne fakta – ikke bare meninger.

For hvis kretsleder Arild Ove Halås har rett når han sier at «kretsen er et redskap, ikke et mål i seg selv», så bør det ikke være noe stort problem samme hva man ender opp med. Men kanskje er kretsen og kretskontoret en del av identiteten og ikke bare et verktøy? Da er det viktig å erkjenne dette.

– Det er jo bare ting, sier vi fortsatt hjemme hos oss – vel vitende om at det ikke er helt sant. Noe blir derfor værende iskapet, men mye blir likevel sendt videre. Noen ganger skjer det også med litt sorg. Men dersom det ikke skjer, dersom skuffer og skap skal fortsette å samle historie, blir det til slutt så fullt av det gamle at det ikke lenger er plass til dagen i dag.

NLM gikk fra 16 til 7

/0 Kommentarer/i /av

Økonomi og strategi vant over frykten for manglende nærhet da NLM byttet ut krets med regioner.

– Vi hadde 16 kretser og så at noen var små, noen var bygd for lenge siden, og noen hadde hatt samtaler om sammenslåing allerede, forteller Øystein Engås, leder for NLM Norge.

Det var noe av bakgrunnen for at NLM startet prosessen som endret hele strukturen i organisasjonen. Drivkraften i starten var økonomi, men ganske raskt oppdaget man at ved å spare administrasjon, kunne man frigjøre personell til å være ute i felten.

– Vedtaket vi gjorde i 2009, var derfor ikke bare nedleggelse av krets og opprettelse av regioner, men vi kalte det en strukturendring for framtiden, sier Engås.

Han omtaler vegen fram til vedtak som en «lang prosess» – med ekstra trykk på a-en.

– Vi hadde mange samtaler, og det var mye følelser i sving. Det er forståelig, for mange har gjennom et langt liv knyttet identiteten til sin krets og sitt område. Det ville vi ta på alvor.

Avstandsfrykt
En av de sterkeste innvendingene mot omleggingen var at avstanden mellom ledelse og de lokale enhetene skulle bli for stor.

– Vi snakket mye om dette og oppdaget at nærheten til et kontor eller administrasjon er mindre viktig enn nærheten til mennesker. Dersom vi skal lykkes med å nå mennesker, er det derfor nærheten til folkene, ikke kontoret i seg selv, som er det sentrale.

Løsningen for NLM ble derfor å opprette en ny stillingstype de kalte områdearbeidere.

– Vi fokuserte sterkt på område- og forsamlingsarbeidere. De skulle ivareta tilstedeværelse der man mistet et kontor, sier Engås, som erkjenner at sentraliseringsfrykten mange kjente på, var helt legitim.

– NLM er i stor grad en bygdebevegelse. Ønsket om å legge om til regioner førte også med seg kontor i de større byene. Dermed berørte vi også noe av by-land-problematikken.

Liten debatt
Da saken til slutt nådde generalforsamlingen i 2009, skjedde det uten den store debatten.

– Tiden var overmoden for en endring, sier Øystein Engås.

Men jobben var ikke gjort med vedtaket. På mange måter var det da arbeidet startet. Det var mange praktiske grep som skulle tas, blant annet at to styrer skulle bli til ett, med interimsstyre i overgangsfasen.

– Vi brukte mye tid på å reise rundt og hjelpe til å jobbe oss sammen, sier Engås, som betegner omstillingen som vellykket.

Skjult nedleggelse
– Har du noe råd i gi til andre som vurderer en sammenslåing av kretser?

– Det viktigste er at folk forstår poenget med endringen som er på gang. Da må man først eie problemet sammen og deretter se at sammenslåing er løsningen. Hvis man ikke har en felles forståelse for dette, får man fort et problem, sier han og fortsetter:
– Alle er redd for at 1+1 blir mindre enn 2. Derfor er det viktig å vise at sammenslåing gir mer tilstedeværelse lokalt, da blir prosessen mindre truende. Faren er at man later som om en sammenslåing er noe positivt, mens man i praksis blir mindre til stede, og at man i praksis bygger ned, sier Engås.

– Er det noe du skulle ønsket var annerledes i deres prosess?

– Vi la mye av håpet vårt i områdearbeideren vi opprettet, og vi kunne brukt enda mer tid på å definere denne og vært tydeligere på at rollen er både krevende og krever oppfølging. Den er noe annet enn en omreisende forkynner og en forsamlingsleder, og vi jobber fortsatt med å definere rollen for områdearbeideren.

Resultatet
– Ifølge innstillingen som ble presentert generalforsamlingen, skulle administrasjonskostnadene reduseres fra 18,6 millioner kroner til 9,8 millioner kroner, tilsvarende 15-20 årsverk. Ble dette resultatet også i praksis?

– Det er kompliserte regnestykker, men vi ser absolutt en reell innsparing. Leie av kontorlokaler, maskinvare og selvsagt noen stillinger.

– Angående stillinger; ble mange oppsagt, eller fant man nye jobber til disse 15-20 årsverkene?

– Hele prosessen hadde som mål at ingen skulle sies opp. Det har en lykkes med. Flere områdebaserte arbeidere var også en målsetting, men her har vi fremdeles et stykke vei igjen, sier Øystein Engås.

Synergieffekter

/0 Kommentarer/i /av

Kenneth Hjortland i Bergens Indremisjon ser både fordeler og mulige ulemper med mer sentralstyring.

Sambåndet ba om en kommentar til utspillet fra Trond Fr. Johansen om et mer sentralstyrt ImF der kretsleddet ikke lenger er nødvendig. Administrasjonsleder Kenneth Hjortland (bildet) i Bergens Indremisjon presiserer at han uttaler seg for egen regning.

– Trond har noen kloke tanker. Slik vi er organisert i dag, finnes det samme kruttet opp mange steder i landet, sier Hjortland.

Sentralleddet
Fra tid til annen får han spørsmål om hvorfor ImF trenger et sentralledd.

– Det kan jo være oss storbyarrogante som tenker slik, vi har nemlig ressursene og korte reiseveier. Nettopp det at vi har dette på plass burde være et tankekors når vi i Sogn, noen få timer unna, har en helt annen virkelighet. Vår barne- og familieleder gjør for eksempel mye godt strategisk arbeid og utarbeider mange verktøy som Tronds disipler kunne nyttiggjort seg, men i ImF er det i liten grad kultur for utstrakt samarbeid over kretsgrensene.

– Jeg tror vi kunne hatt noen gode synergieffekter ved å bli mer sentralstyrt enn i dag. Nå ser jo jeg dette gjennom mine økonomisk/administrative briller. Det kan ses som en brannfakkel, mest fordi vi i kretsleddet er svært opptatt av vår frihet i mange spørsmål, påpeker Hjortland.

Fattigere
Administrasjonslederen er likevel ikke entydig om sentralstyring:
– Som organisasjon kan vi fort bli mer fattig. Nå er det plass til sånt som Bedehuskirken på Bryne, Betlehem i Bergen og Fredheim Arena i Sandnes, men også de små, tradisjonelle bedehusforsamlingene. Vi er ulike i tilnærming, men har samme mål og relativ lik teologi. Mister vi noe av det mangfoldet om vi blir sentralstyrt? En diamant skinner best når den har mange fasetter.

Hjortland tenker også at en ikke kan få et helhetlig bilde av dette ved å se på Sogn og Nordmøre isolert.

– Det vokser mye godt indremisjonsarbeid rundt i kretsene. Nordhordland har hatt en voldsom vekst, ImF Sør har gjort veldig mye bra, det skjer spennende ting i Rogaland. Det kan letes andre steder enn i strukturen for å finne årsaker til at arbeidet går trått i en krets, mener Kenneth Hjortland i Bergens Indremisjon.

Når to kretser blir til en

/2 Kommentarer/i /av

Flere ganger i ImFs historie har to kretser slått seg sammen til én. Det har noen steder ført til færre ansatte og mindre aktivitet.

De siste 15 årene har det vært fire kretssammenslåinger i ImF. I 1999 ble Romsdal Indremisjon og Nordmøre krets slått sammen til Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI). I 2003 ble Dalsfjord og Bremanger Indremisjon slått sammen med Sogn Indremisjon til Sogn og Fjordane indremisjon (se side 12-13). Noen år senere, i 2006, slo Øst- og Vest-Finnmark Indremisjon seg sammen til Finnmark Indremisjon, og sist ut er Sørlandets Indremisjonskrets og Flekkefjord Indremisjonskrets som i 2009 ble ImF Sør.

Folk og økonomi
− Flere steder falt bort som talersteder. Det var ikke lenger folk som kunne ta imot predikanter, og det kom få på møtene. Vi hadde heller ikke råd til å opprettholde to kretser, sier Odd Stock, mangeårig kretsstyremedlem og ildsjel i Øst-Finnmark, om bakgrunnen for sammenslåingen i Finnmark.
− Etter hvert ble det færre folk til styrer og komiteer. Økonomien spilte også inn. Slik forklarer Harald Skotheimsvik sammenslåingen mellom Romsdal og Nordmøre Krets. Han var kretssekretær i Nordmøre Krets før sammenslåingen. Etter sammenslåingen ble han distriktssekretær for Nordmøre, mens Kåre Eikrem ble kretsleder.

I Flekkefjord Indremisjonskrets var det i noen år snakk om mulig sammenslåing enten med ImF Rogaland eller Sørlandet Indremisjonskrets, før det ble sammenslåing med Sørlandet Indremisjonskrets. Også der var økonomi en viktig årsak.
− Det var vanskelig å få råd til å sende forkynnere, sier Bjørg Lilledrange, administrasjonsleder i Flekkefjord Indremisjonskrets frem til sammenslåingen.

Felles for sammenslåingene er altså både et ønske om å spare penger på administrasjon og å få tilgang på flere forkynnere. Lilledrange mener det har blitt resultatet i ImF Sør.
− Min erfaring med sammenslåingen er god. Vi hadde ikke så mange ansatte hos oss, men etter sammenslåingen fikk vi tilgang på flere forkynnere.

En nødløsning
I Nordmøre og Romsdal mener de å ha spart utgifter på sammenslåingen i 2006
− Det er rimeligere å drive én administrasjon enn to, og det er også blitt litt færre ansatte via naturlig avgang. Kontoret er i dag lokalisert til et leirsted, på den måten har vi redusert reiseutgiftene, forteller kontorfullmektig og forsamlingsleder Jan Inge Nasvik i NRI.

Skotheimsvik, som var kretsleder på Nordmøre før sammenslåingen, er mer spørrende til resultatet.
− Samarbeidet har fungert greit, men i det store og hele tror jeg ikke vi har vunnet noe med sammenslåingen. Den var en nødløsning. Det er blitt færre ansatte og redusert virksomhet. Det beste er å fortsette som en krets, hvis en klarer å opprettholde det man har av virksomhet, mener han og nevner et konkret eksempel på at det er blitt mindre aktivitet:
− I gamle Nordmøre krets hadde vi ungdomssekretær og barnearbeider. De reiste mye rundt til foreninger og lag og på skolebesøk. Det ble det slutt på etter sammenslåingen, sier Skotheimsvik.

Nasvik nyanserer dette noe:
− Det stemmer nok at det ble slutt på skolebesøkene. Det var fordi vi ikke lenger fikk komme inn i skolen. Men våre barne- og ungdomsarbeidere reiser fortsatt rundt til foreninger og lag. Etter sammenslåingen har de fått et større område å dekke, så den enkelte forening får kanskje ikke så ofte besøk, sier han. Samtidig peker han på at det er blitt færre foreninger og lag å besøke.

Større avstand og mindre kontakt mellom ansatte og lokale foreninger og lag var frykten også på Sørlandet.
− Folk var redd for at de skulle miste leirstedet, og at det skulle bli for stor avstand fra kretskontoret og de ansatte på kontoret til kretsen, forteller Lilledrange, som selv ikke har gjort den erfaringen.

Mer enn penger
Forkynner Svein Hansen i Finnmark Indremisjon er usikker på resultatet av sammenslåingen i Finnmark.
− Jeg opplevde at man var veldig fokusert på fordeler. Arbeidet slik det var før, var ikke noe å snakke om. Før var det Øst- og Vest-Finnmark, det var mindre og mer oversiktlig. Ulempen var at man var delt på midten. Regnestykket – hva man har spart på administrative utgifter – er fortsatt et stort spørsmål. Jeg er i tvil, sier han.

For Hansen mener regnestykket handler om mer enn penger.
− Det handler også om nærhet og kontakt mellom forkynnere og administrativt ansatte og lokale lag og foreninger. Den er veldig viktig. Ut fra det jeg ser fra andre organisasjoner med store regioner, virker det som om man lett kan bli fremmedgjort, sier han og understreker behovet for kontinuitet i arbeidet.

Odd Stock har litt andre erfaringer etter sammenslåingen i Finnmark.
− Jeg synes det fungerer veldig godt, og det fungerer administrativt. Etter sammenslåingen er det mer samarbeid mellom Øst- og Vest-Finnmark, sier Stock og er mer positiv til det som har skjedd i Finnmark etter sammenslåingen.

Etterlyser fusjonshjelp

/1 Comment/i /av

– Me er fleire små bedehuskrinsar rundt om i bygdene som vurderer å slå oss saman. Eg vil utfordra konkret; kan krinsen utarbeida retningslinjer for ein slik prosess?

Denne utfordringa kom frå Øystein Hellesøy under forhandlingsmøtet på Indremisjonssamskipnaden (IMS) sitt årsmøte i vår. Til sambåndet.no utdjupar han no ønsket:

– For oss er dette ei aktuell problemstilling, for me har tre bedehus som ligg ganske tett. Me har allereie eit samarbeid, men me har i nokre år snakka om å formalisera dette. Til ein slik prosess hadde det vore godt med litt hjelp.

KORT BILTUR
Dei tre bedehusa er Rosendal, Omvikedalen og Guddal- og Seimsfoss indremisjon. Ifølgje googlemaps.no rekk ein innom alle tre i løpet av ein kvarters biltur. Hellesøy ser for seg ein felles foreining som har ansvar for innhaldet som aktivitetar og arrangement. På den måten kan dei få eit meir samordna arbeid og lettare få med fleire unge familiar. Men det betyr ikkje at dei flyttar alt til eitt hus og legg ned dei to andre.

– Nei, me vil behalda eit lite husstyre på kvar plass, kanskje vil det òg vera naturleg å spreie aktiviteten. Men ein felles foreining gjer at me kan tenkja meir heilhet og samordna kreftene, seier han.

Kva han treng hjelp til frå krinsen, veit han eigentleg ikkje.

– Nei, det er jo noko av utfordringa. Me som står midt i dette og ikkje har gjort det før, ser ikkje alltid alle sider i ein slik prosess. Difor hadde det vore til god hjelp med ei form for handbok, seier Hellesøy og meiner han ikkje er aleine om dette behovet.

– Fleire kom bort til meg etter forhandlingsmøtet og meinte ideen var god, for dei stod midt oppi same situasjon.

– SJÅ LIKT
Krinsformann i IMS, Ingebrigt S. Sørfonn, synest også ideen er god, for i ein slik prosess er det nødvendig «å trø forsiktig, og då kan det vera viktig med hjelp utanfrå». På eit generelt grunnlag peiker han på to forhold ein ber med seg når mindre einingar går saman til noko større:

– For det fyrste er det viktig å sjå framover; kvar vil me hen og kvifor gjer vi dette. I tillegg er det nødvendig å visa respekt for det som er gjort før. Dette vil vera ei utfordring heile tida.

Kva ein slik manual skal innehalda, har heller ikkje han tenkt så mykje på når sambåndet.no spør.

– Men eg trur noko av det viktigtaste er at den tør å seie noko om dei vanskelege områda ein vil møta på i ein samanslåingsprosess. Den må gje dei involverte hjelp til å sjå kva som bør tenkjast på – og ikkje berre peika på gevinsten, seier Sørfonn.

– LYTTA LOKALT

krinsleiar Marit H. Ådnanes

krinsleiar Marit H. Ådnanes

Førebels har ikkje krinsen gjort noko meir med ønsket, fortel krinsleiar Marit Hårklau Ådnanes.

– Det kan godt hende me vil det etter kvart, men det er den berømte prioriteringa. Det er mange saker som krev tida i ein krins, seier Ådnanes med eit smil.

Ho utelukkar på ingen måte at det kan skje, men peikar på at det er mange sider i ein slik  fusjonsprosess, og at dei lokale tilhøva kan vera svært ulike frå stad til stad.

– Difor treng me som krinsleiing sjølv å læra av dei som står midt i dette, og lytta til deira erfaringar, seier Ådnanes – som også peiker på at dette kunne vore ei god sak å få hjelp frå sentralleddet med.

Generalsekretær Erik Furnes erkjenner at det ikkje har vore i hans tankar til no med ein slik manual.

– Men det betyr på ingen måte at dette er ein dårleg ide, seier han og viser til setninga i strategiplanen om at «vi vil stimulere til samarbeid over bedehusgrensene, og samanslåing der det er naturleg».

– Dette er i alle tilfelle ei sak der me treng spela tett på lag med krinsane, seier Furnes.

Les også: Kretsen i hendene på lokalforeningene

n-rosendal-foto-wikipedia-commend

Rosendal er administrasjonssenter i Kvinnherad kommune i Hordaland. Tettstaden har 768 innbyggjarar per 1. januar 2013. Foto: wikipedia.no – fri bruk.

Klungland: – Blir spennende å følge dem

/0 Kommentarer/i /av

- Dette handler om samfunnet, ikke om meg, sier Kjetil Klungland om prøveløslatelsen av to av de Nokas-dømte.

Høyesterett besluttet i dag at Nokas-dømte Kjell Alrich  Schumann og Metkel Betew kan prøveløslates etter å ha sonet minstetiden på ti år av forvaringsdommen. Retten mener at det ikke lenger er en nærliggende fare for at de to på ny vil begå en alvorlig forbrytelse.

Kjetil Klungland, sønn av politimannen som ble drept under Nokas-ranet i 2004, sendte en skriftlig kommentar til enkelte medier, og også Sambåndets redaksjon har mottatt denne.

Klungland holdt et sterkt foredrag med vekt på tilgivelse på Indremisjonsforbundets Arbeidermøte i januar 2014. Sambåndet brakte et stort intervju med ham i februarutgaven, og en sak basert på foredraget ble publisert på sambåndet.no i august.

Her er Kjetil Klunglands uttalelse i dag:

«Jeg har notert meg Høyesteretts vurdering om gjentakelsesfare for nye kriminelle handlinger av Schumann og Betew. Jeg mener vurderingen skal handle om samfunnets vern mot kriminelle handlinger, ikke om mine følelser som etterlatt. Jeg opplever ikke løslatelsene som noen trussel mot meg personlig. Jeg har ikke behov for at verken Schumann eller Betew skal få en lengst mulig straff.

Jeg mener det er riktig at det skal være et høyt forkus på rehabilitering under soning. Så det blir spennende å følge dem videre i fremtiden på hvordan de velger å forvalte sine egenskaper til å bidra til et bedre samfunn. Først da vil vi få svar på om de virkelig har blitt rehabilitert. Jeg har et sterkt ønske om at de bruker sin mulighet til å bidra, på en god måte.»

Les også: – Jeg tilgir for min egen del

Kirkevalget 2015

/1 Comment/i /av

Vi i ImF vil være tydelig på å oppfordre de av vårt misjonsfolk som er medlem i Den norske kirke, til å bruke sin stemmerett for å få valgt inn de kandidater som «Levende folkekirke» anbefaler.

Ved forrige Kirkemøte ble det stemt over fire forslag om hvordan Den norske kirke skal forholde seg til homofile som vil inngå, eller har inngått, «ekteskap» innenfor gjeldende norsk lov. Vi skriver ekteskap i hermetegn, fordi dette aldri kan bli ekteskap i bibelsk forstand. Det ble ikke flertall for egen vigselsliturgi for likekjønnede par, og heller ikke flertall for forslagene om forbønnsliturgi eller forbønnslignende handlinger for homofile som har inngått ekteskap i en borgerlig vielse. Selv om marginene var heller små, er det ikke tvil om at resultatet av avstemmingene var en lettelse for alle som kjemper for at ekteskapet kun gjelder forholdet mann-kvinne.

Det er mye som tyder på at neste gang Kirkemøtet vil få saken til avstemming, vil det handle om to radikale alternativ: For eller imot full vigselsliturgi for likekjønnede. I begynnelsen av juni ble organisasjonen «Åpen folkekirke» stiftet, der kirkevigsel for likekjønnede er en fanesak. På motsatt fløy vil «Levende folkekirke» kjempe for den ekteskapsforståelse som har vært gjeldende i hele kirkens historie, og nå mobiliseres det foran kirkevalget høsten 2015. Vi i ImF vil være tydelig på å oppfordre de av vårt misjonsfolk som er medlem i Den norske kirke, til å bruke sin stemmerett for å få valgt inn de kandidater som «Levende folkekirke» anbefaler. Dette gjør vi fordi det er viktig å støtte de som fortsatt kjemper for den klassiske ekteskapsforståelsen innad i Den norske kirke, og fordi en endring av denne forståelse vil ha konsekvenser også langt utenfor denne kirken. Er en medlem, bør en bruke sin stemmerett til å påvirke i den retning en selv ønsker.

Uavhengig av hvor vi har vårt kirkerettslige medlemskap, vil vår hovedstrategi være å satse på å bygge fellesskap og forsamlinger med basis i Bedehuset. Med opprettelsen av ImF Trossamfunn i 2009, gav vi også vårt misjonsfolk muligheten til å velge en kirkerettslig tilhørighet gjennom Indremisjonen, og etter vårt syn gav vi dermed en reell samvittighetsfrihet for alle. Dette alternativet ser vi som mer aktuelt enn noen gang, for selv om Kirkemøtet 2014 ikke gav flertall for noen av de liberaliserende alternativene, virker det ikke som det dype alvoret i saken har gått opp for særlig mange. Det begrunner vi med at Kirkemøtet, mot to stemmer, vedtok at ulikt syn på like­kjønnet eller he­te­ro­filt ek­te­ska­p ikke bryter det guds­tje­nes­telige og sa­kra­men­ta­le fel­les­ska­pet, selv om det drei­er seg om et lære­spørs­mål. Det har som konsekvens at prester fremdeles kan ha forbønn for homofile par ut fra sitt pastorale skjønn. Dette er for oss komplett ubegripelig. For mennesker som lever i åpenbar synd (samme hvilken det er snakk om), kan en sann kirke bare kalle til omvendelse, ikke til velsignelse.