Nyheter 221 - Sambåndet

ImF går mot pluss i 2013

30. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Testamentariske gåver og ledige stillingar bergar økonomien.

– Ja, me går mot eit pluss, men det skulle berre mangle. Noko anna ville vore svært alvorleg, seier generalsekretær Erik Furnes.

For med drøye to millionar i ekstraordinære gåver og sentrale stillingar som personalleiar og økonomileiar ståande tomme det siste halve året, ville det vore sterk grunn til uro dersom tala no var raude. Ved utgongen av november viser derimot tala eit overskot i misjonsrekneskapen på 614.000 kroner. Dette talet er forventa å bli endå større når desembertala har fått med seg momskompensasjonen, og ytterlegare lønnsutgifter er sparte.

Indre konkurranse.
Men til tross for positive tal – utan dei ekstraordinære inntektene og innsparingane, ville året vore vondt å dra i land. Gåveaksjonane syner ingen vekst og ligg alle bak budsjettet.

– Dersom gåvene ligg på same nivå som året før, er det i realiteten ein nedgang, for utgiftene våre har normalt sett gått noko opp på grunn av prisvekst i samfunnet, seier Furnes.

Midt i nedgongen gler han seg samstundes over gode gåvetal for Bibelskulen.

– Det er oppmuntrande å sjå at folket tar ansvar for Bibelskulen. Det er store midlar som no er lova dei neste fem åra. Men me må erkjenne at det fortsatt er mykje å gå på, for det er eit kjempestort løft som no må tas. Det er langt igjen til målet, og me spør oss jo også om den manglande veksten hos oss, kan skuldast at fleire gir til skulen.

Halvparten betaler.
Ein annan sviktande inntektspost er den frivillige kontingenten for Sambåndet. Berre halvparten av Sambåndet og dei integrerte krinsblada sine lesarar, brukar giroen som følgjer med.

– Sambåndet er ein viktig «predikant» for oss, og me får mykje god tilbakemelding på innhald og kvalitet. Då ville det vore ei stor hjelp dersom fleire hadde vald å betala for produktet, seier Furnes.

Konsekvensen av dei negative tala er at budsjettet for 2014 må leggjast endå meir nøkternt. Det skjer i ein fase der ImF snakkar med fleire unge menneske som kjenner på kallet til ei teneste i misjonen.

– Det skjer mykje gledeleg, både i lagsarbeidet, og ikkje minst på skulane våre. Forbundsstyret har vore tydelege på at dei ynskjer å styrke forkynnartenesta. Når unge menneske bankar på og vil inn i denne, er det sårt når økonomien set grenser for oss, seier Furnes.

Økonomileiar.
Men midt i mykje som er krevjande, gler Furnes seg over at ny økonomileiar no er tilsett.

– Me har dyktige folk i dag som fører god kontroll med pengar ut og inn, men me maktar ikkje å vere på offensiven. Me har ikkje hatt ressursar til å innta nytt land eller arbeida målretta med til dømes gjevaraksjonar. Her er det ein fare for å spara seg til fant, seier Furnes.

Si-Reiser vil òg ha familiar på tur

28. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Den kristne turoperatøren Si-Reiser vil nå nye målgrupper og introdusera nye temareiser.

Aud Kindervåg Halsne er tilsett som ny daglig leiar i Si-Reiser. Sambåndet har spurt henne om kva tankar ho har for å utvikla reiseselskapet.

– I eit intervju med avisa Norge Idag sa du at du òg ønskjer å nå nye grupper, til dømes familien. Korleis vil du gjera det?

– Eg tenkjer at det går an å laga turar for eksempel til Euro Disney i Paris. Ein kan ha eit opplegg for barn samtidig som ein har eit anna opplegg for foreldra, og så har dei masse felles i tillegg. Då blir det meir sånn som når me er på familieleir. Det er ikkje noko som me har begynt å arbeida med, men eg tenkjer at det må vera viktig å inkludera gruppa unge familiar i Si-Reiser. Målet må då vera både å vera på tur og å dela Bibelen i lag både liten og stor.

Betre råd.
– Tidlegare har SI-Reiser meint at deira konsept var for dyrt for småbarnsfamiliar. Kva tenkjer du om det?

– Eg tenkjer at mange småbarnsfamiliar har ein annan økonomi i dag enn denne gruppa hadde då Si-Reiser starta. Då Si-Reiser kom på banen, var det nesten ingen som reiste til utlandet, fordi det var ikkje så god økonomi blant folk flest. I dag er inntektsnivået mykje høgare. Eg tenkjer ikkje at dei først og fremst skal ha billigare turar, men at mange ønskjer å betala for kvalitet i dag. Viss dei får det dei er ute etter, så kan det vera at dei satsar på det. Då må innhaldet i turen vera så bra at det er noko dei synest er attraktivt.

Ungdomstur.
– Du har alt nemnt Euro Disney. Kva for andre reisemål tenkjer du på til denne gruppa?

– Eg tenkjer at bibelferien i Syden òg er veldig aktuell. At ein kan satsa på eit differensiert arrangement der barn har sitt opplegg i lag med nokon som er flinke med det, og der dei vaksne har si undervisning eller sine møter. Og så at ein tidleg på kveldane har meir felles opplegg. Eg kan nemna at Si-Reiser hadde ein vellukka familietur til Israel i år, og vi vil satsa på dette konseptet vidare.

– Er det andre nye grupper enn familien du vil nå?

– Eg tenkjer at me òg må satsa på ungdommane med Israelsturar, for eksempel. Eg har òg tenkt at det kan vera tilbod om fotball- og handleturar. Eg veit at òg kristne likar fotball, så kvifor skal det ikkje vera tilbod om det?

Rekreasjon.
– Du seier at du kan tenkja deg nye tilbod innan temareiser, kva tenkjer du på då?

– Eg kunne tenkt meg å ha brukt for eksempel ein veiledar eller terapeut som kan ha tema om det gode liv. Det er mange i dag som er utbrent og nedkjørt og som treng å læra seg å prioritera på best mogleg måte. Ikkje terapi, me skal ikkje gå inn på noko som ikkje er vårt felt, men dersom folk treng råd på dette området, kan me kanskje tilby rekreasjonsturar. Ein kristen vinkling på korleis ein tar vare på seg sjølv i denne travle og krevande tida.

– Eg har òg tenkt at det er ganske mange einsame folk som kvir seg for å reisa på tur fordi dei ikkje veit kven dei skal reisa med og er åleine i livet, anten det er vald eller ufrivillig. Det er ikkje turar der det er meint å spleisa nokon, men turar for dei som lever åleine. Du skal ikkje sitja å eta middag åleine på kveldane, du skal ha nokon å gå ut med. Når du reiser på ein kristen ferietur, meiner eg det er reiseleiaren si plikt å leggja til rette for at at ein slepp å sitja åleine.

Aud Kindervåg Halsne startar etter planen i den nye jobben i februar.

Bibelcamp-booking starter 2. januar

27. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

2. januar kl. 08.00 starter bookingen til bibelcampen i Lyngdal sommeren 2014. To personer vil da betjene telefonnummer 38 33 06 50 i mellom en og halvannen time. – De mest populære ukene og leilighetene ryker fort, sier driftsleder Bjarne Kjetilstad. Når vi er over i 2014, er det også mulig å sende e-post, og […]

– For 2014 setter vi opp Marit og Irene i uke 27. Målet er å ha en litt jevnere sesong publikumsmessig, sier Kjetilstad.

I 2014 blir det ikke sommerstevne i uke 30. Driftslederen mener dette er et skritt i riktig retning. Han viser til at folk da slipper bruddet som oppstår med stengt hall og møter i Lyngdal sentrum de første dagene av den siste uka.

Se foreløpig program og annen info på Bibelcampens nettsider

Da hun kom tilbake

25. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Da det i årsmeldingen for bedehuset sto at «nye var blitt lagt til», forsto ikke Liv Nesse Amundsen at det nok var henne styret mente.

Kvitsøy viser seg fra sin beste side når Amundsen manøvrerer bilen langs de smale veiene mens hun med løftet hånd hilser på dem vi treffer. Midt på øya ligger bedehuset. 25 meter over havet motstår kirken fra 1600-tallet vær og vind.

– Det bor 540 mennesker her ute, eller nå må du visst skrive «cirka» ettersom tre personer har dødd på en uke, sier Amundsen.

Sammen med ektemann og tre barn har hun bodd på øya der Sør-Rogaland starter, i ti år. Når dette leses, er det fire år siden Liv Nesse Amundsen fant tilbake til kristentroen.

Livskrise

Hun er født i Trondheim, vokste ut av barneskoene i Sirdal og gikk på videregående skole på Bryne. Så studerte hun til lærer i Oslo før hun flyttet til Stavanger, der hun giftet seg første gang. Videre gikk flyttelasset til Stord og Bergen, for så å slå seg ned på Kvitsøy. Her ventet det jobb som lærer på Kvitsøy skole.

Hun ble kristen første gang som 17-åring mens hun gikk på skole på Bryne. Flere engasjerte år fulgte, men så gikk ektemannen fra henne, og skilsmissen ble en livskrise.

– Jeg mistet det kristne fellesskapet jeg hadde gått i, og følte jeg sto ribbet tilbake, sier Amundsen.

Hun opplevde det slik at hun etter hvert også mistet kristentroen. Men for noen år siden begynte hun å kjenne på en indre uro. Hun fikk kontakt med gamle kjente fra Oslo og Bryne på nettsamfunnet Facebook, og på vesle Kvitsøy lever alle tett på kirke og bedehus. Uroen ble til grubling, og hun startet veldige diskusjoner med de kristne, for eksempel om homofili og andre stridsspørsmål.

– Jeg var nok litt ufin, men jeg kjente behov for å ha det på tapetet selv om jeg ikke kunne tenke meg å gå på bedehuset, erindrer Amundsen.

– Som å være forelsket

Etter en stund fikk hun kontakt med noen som viste tålmodighet, og hun begynte å lese mye. Ikke så mye i Bibelen, men andre bøker og tekster. En hun kjente, sa det slik: «Kanskje du er på vei til Gud?»

– Til slutt ble jeg bedt for. Det skjedde på jobb – etter arbeidstid, forteller hun.

Kollegaen som bad med henne, var samme person som hadde antydet at hun var kalt av Gud, og han har vært en viktig støttespiller.

– Da jeg ble kristen igjen, opplevdes det som en ungdomsforelskelse. Jeg kjente på en hunger etter å lytte, spørre og grave, og et overveldende behov for å være i et rom med andre kristne og komme nærmere Gud, forteller Amundsen.

Anonymt brev

Inngangen til bedehuset på Kvitsøy ble imidlertid ikke så enkel. Tre og et halvt år etter at hun ble bedt for til frelse, skrev hun følgende på mikrobloggtjenesten Twitter: «Kan konstatere at terskelen til bedehuset ikke er blitt lavere i løpet av sommeren. Litt lei meg» Meldingen ble lest av nettkonsulent Kjetil Fyllingen i ImF-UNG. Han tok kontakt og oppfordret henne til å skrive et brev som ble publisert anonymt på sambåndet.no 14. august i år . Det er til nå delt 88 ganger på Facebook.

Flere av hennes egne Facebook-venner, bosatt andre steder enn på Kvitsøy, delte brevet og la til kommentarer som «kunne dette skjedd blant oss?» og «viktig». Overfor noen av dem røpet Amundsen av det var hun som hadde skrevet brevet. Hun fikk støttende reaksjoner.

– Da jeg så at brevet fikk oppmerksomhet, sendte jeg det etter hvert til bedehusformannen og sa også til ham at det var meg det gjaldt. Jeg tenkte at dersom jeg var i hans sted, ville jeg ha satt pris på å få vite det, sier Amundsen.

Hun forteller at de to hadde en fin dialog om innholdet i brevet.

– Han skjønte det og kjente det igjen. Jeg hadde snakket om det før med noen få, sier Amundsen.

De to snakket også om å ta brevet opp på bedehuset, men det har foreløpig ikke vært noen naturlige anledninger til det.

– Men jeg er ikke ute etter å ta verken styret eller folk ellers. Jeg vil jo være en del av dette, understreker Liv Nesse Amundsen.

Radiotintervju

En tid etter publiseringen på Sambåndets nettside sa hun ja til å bli intervjuet av lokalradioen Nytt Liv Media, eid av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), i Stavanger. Det var første gang at navnet hennes kom fram i offentligheten.

– Først tenkte jeg at jeg ikke ville stå fram med navn, men da jeg så at andre kommenterte det som kom ut på sambåndet.no, tenkte jeg at jeg kanskje kunne bidra overfor andre i samme situasjon. Jeg fikk da også en telefon fra en som sa at han kjente seg igjen, selv om han var oppvokst på bedehuset. Når samfunnet preges av ensomhet, hvorfor skal ikke kristennorge være de første til å se den misjonsmarken, utfordrer Amundsen.

Hun var litt redd for at det ville bli vanskelig å treffe folk etter at radiointervjuet ble sendt, men slik ble det ikke. Hun har vært på bedehuset, der NLM er den mest aktive organisasjonen, etterpå.

– Det var en som kommenterte det på bedehuset, og han var positiv, sier hun.

Sårbar

Liv Nesse Amundsen har mange tanker om bakgrunnen for det hun har gått ut med:
– Jeg vet at jeg har stilt meg til for hogg, men jeg ønsker å rette blikket mot en kultur som en kanskje må endre. Det er ikke greit å føle seg på utsiden, i alle fall ikke når en prøver å komme innenfor.

Hun presiserer at det ikke er noen på Kvitsøy bedehus som har stengt henne ute, men at problemet ligger i å «ikke klare å bli en del av noe», som hun uttrykker det. Amundsen synes ordningen med flere ulike organisasjoner og grupperinger, og selve kulturen og tradisjonene, er vanskelig å forstå:

– Ofte er folk redde for at endring innebærer å forlate de verdiene man har, men endring er å være i bevegelse. Man tar med seg tradisjoner og verdier, men når man er åpen for nye mennesker, må en også være åpen for at ikke alle har den samme bakgrunnen.

– Må kommunisere bedre

Liv Nesse Amundsen understreker at det finnes mange bevaringsverdige verdier innenfor bedehusveggene. For eksempel synet på at mennesket er skapt av Gud:

– Det er noe helt annet enn å tenke at man er «selvskapt». Men bedehuset må tenke på hvordan man kommuniserer budskapet om at noe er større enn oss selv, om familie og livsvarig kjærlighet. Det er ikke de tankene som blir vektlagt i samfunnet ellers, og derfor må man bruke ord som også fungerer der. Man trenger ikke alltid å sitere bibelvers.

Det faktum at hun er skilt og gjengiftet kjenner hun som stigmatiserende, og at det «ikke er en enkel ballast å ha», som hun uttrykker det:

– En er alltid redd for å provosere, og jeg har kjent mye på det. Mange som søker trosliv i dag, har en bagasje. Jeg har ikke noe imot at det er regler på bedehuset, men det må være klart og forståelig kommunisert. Det livet jeg har bak meg, er et liv, og når du har en historie, har du behov for å bli anerkjent og sett. Jeg opplevde ikke at jeg ble det på bedehuset.

Saken fortsetter under bildet

Liv Nesse Amundsen forteller om utsagn som å «legge hjertet sitt til Jesus» og å «be og bekjenne»:
– Jeg føler det blir uhåndgripelig. Det går på ordvalg, sitater, henvisninger: «Alle vet jo», «vi husker jo». Jeg er redd bedehuset utspiller sin rolle hvis en ikke åpner opp og forklarer hensikt og tanke bak det en gjør. Jeg mener ikke at en skal omfavne alt, men en trenger ikke å late som om det ikke skjer. Når det gjelder homofili, skilsmisse eller gjengifte, for eksempel, skal en ikke nødvendigvis omfavne handlingene, men menneskene.

– «Vi og dem» er farlig

Amundsen viser til at majoriteten av de som går på bedehuset, har hatt en kristen oppvekst og har truffet ektefellen i det samme miljøet:
– Det blir vanskelig for en utenfra å komme inn. Når det står «alle velkommen» på plakaten, og en bruker ord som «hor», får en ikke folk til å omvende seg, men en støter dem bort. Jeg ønsker at ungene mine skal bli åpne og reflekterende og er redd for «kom-og-bli-som-oss»-holdningen. Annerledeshet er en berikelse, og det er forskjeller som får noe til å skje, sier Amundsen og fortsetter:

– Vil vi ha vekst i menighetene, må vi ikke billedlig talt lukke døra og tro at alle kommer bare fordi det er lys på bedehuset. Bedehusfolket må være en del av i samfunnet for øvrig. «Vi og dem»-holdningen er farlig. Jeg er vel så mye kristen når jeg er på jobb, selv om jeg ikke forkynner. Tradisjonelt har folk hatt en opplevelse av at vi som bedehusfolk burer oss inne. Selv om mye har vært i forandring de siste årene, også på Kvitsøy, må vi være bevisst utadrettede og engasjere oss der folk er, tenke åpenhet og raust fellesskap. Vi må fortsette å tenke bevegelse og bygge nye, positive arenaer.

Dersom hun hadde bodd i en by, hadde hun nok ikke valgt et slikt bedehus som på Kvitsøy:
– Jeg vet ikke om jeg hadde orket å kjempe for innpass om jeg ikke hadde vært nødt til det.

Lav terskel i starten av semester

I oppstartfasen vår og høst bør en, slik Amundsen tenker, ikke gå rett på en møteuke, men ha et lavterskelopplegg som ikke er ferdig strukturert, der en for eksempel inviterer til middag eller et kveldsmåltid.

– En må skape rom for samtale og det å stille spørsmål. Noen må ha det som en særskilt oppgave å sørge for at nye blir sett, sier Amundsen.
Lokalt viser hun til NLM-tilknyttede Kvitsøy misjonsfellesskap. Det hadde første samling på bedehuset i vår og møtes om lag en gang i måneden. Opplegget er uformelt med samtale rundt bordet. Så har hun gått i en husgruppe, som ikke er organisert av bedehuset, men som hadde Alfa-gruppe der i høst. En gang i måneden er hun leder på Yngres, der også barna er med.

– Det har vært fint, og småfellesskap er viktig. Men for meg er det viktig med et storfellesskap også, å få fellesskapets himmel over livet og få kjenne på styrken i å være flere. Å kunne være en del av, og kunne be andre med. På de vanlige møtene på Kvitsøy bedehus møter det kanskje 20 stk. Disse møtene har det vært vanskelig å bli en del av. Det er der jeg er litt resignert, jeg savner fortsatt en tilhørighet der, sier Amundsen.

For utenom de nevnte samlingene er det stort sett basar hun går på av det som skjer på bedehuset. Det var derfor hun måtte spørre etter hvem det var tenkt på i setningen fra årsmeldingen om at «nye var lagt til».

Håper å skape debatt

At hun nå står fram med navn og bilde i Sambåndet, håper hun skal skape en debatt:
– Snakk med folk, snakk med meg! Det er ufarlig når vi er åpne, det er det som ligger og ulmer, som er farlig. Jeg ønsker å høvle ned noen fliser av dørterskelen til bedehuset, ikke å provosere eller såre.

Amundsen har ingen familiære røtter å vise til på bedehuset. Hun savner noen som ber for barna hennes, familien og henne, og hun gjør seg tanker om at enkeltpersonene og familiene på bedehuset kan ha en storfamiliefunksjon:
– Da må vi bry oss litt også om dem vi kanskje ikke er helt like, og vi må jobbe oss gjennom ulikheter og konflikter, sier hun.

Liv Nesse Amundsen er usikker på om hun kommer til å få oppleve den tilhørigheten på Kvitsøy bedehus som hun lengter etter:
– Men jeg håper det. Jeg er en del av Husgruppa og Yngres, og forhåpentligvis på vei inn i misjonsfellesskap, men jeg savner å være en del av helheten og kjenne tilhørighet til noe litt større.

Sangenes mangfold

24. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

«Typisk julesang», sier vi gjerne. Men selv om det finnes en del likhetstrekk, er julesanger nesten like forskjellige som folk flest.

– Hva som kjennetegner en typisk julesang? Det er ikke enkelt å si med få ord, sier Sølvi Vinnes.

Hun kan julesanger bedre enn de fleste. Ikke bare har hun førstehånds erfaring gjennom ulike kor, blant annet Skruk, men hun har også avlagt mastergrad i julesanger. Inkarnasjonens teologi i Brorson og Gruntvig sine salmer var tema for denne. I tillegg har hun sammen med ektemann Fartein Valen-Sendstad i flere år fortalt julesangenes historie til NRK Rogaland sine lyttere.

Men å si enkelt hva en julesang er?

– Julesangene har ofte mange kontraster i seg, særlig kombinasjonen av lys og mørke er ofte til stede, sier hun.

Fortellingen
Et annet trekk er fortellingen – som har med seg barnet, krybben og de andre elementene fra stallen.

– De tradisjonelle sangene bygges gjerne opp rundt samlingen om krybben, sier Vinnes. Et barn er født i Betlehem og Jeg synger julekvad er to klassiske eksempler på dette.

– Dette er to av de eldste julesangene som begge ble til i middelalderen. Et barn er født i Betlehem ble til i en tradisjon der man samlet seg rundt krybben som stod på torget midt i byen. Sangen vandret fra by til by og har en mengde ulike melodier. Jeg synger julekvad ble brukt av stjerneguttene som gikk rundt med sine stjernespill.

Rosen
Et annet motiv man ofte finner i sangene, er rosemotivet; kanskje best kjent gjennom Det hev ei rose sprunge.

– Mange av disse sangene var i utgangspunktet Maria-sanger som etter reformasjonene ble omdiktet til Kristus-fortellinger.

Symbolikken i disse sangene er sterk og konkret. Rose forbindes både med kjærlighet og lidelse, noe som harmonerer godt med det kristne julebudskapet.

– Og i tillegg handler rosen om en skatt bak tornene.

Et tredje motiv man ofte finner, er pilgrimsvandringen. Deilig er jorden og Vi vandrer fra hver en verdenskrok er gode representanter for disse sangene.

Pietistisk meditasjon.
Med pietismen endret julesangene sitt innhold seg noe. Dette er før juletreets tid. Det er fortsatt julekrybbene som er det kristne sentrum for feiringen, men i pietismen ser vi en dreining fra det ytre til det indre krybberom. Jesus blir født i hjertet.

– Brorsons Mitt hjerte alltid vanker er en sang med mer meditativ preg fra denne tiden. Han ikke så opptatt av det ytre, det er mer snakk om en indre fødsel og krybbemeditasjon. Vi inviteres inn til en mental samling i føderommet, forteller Vinnes og peker på den midtre delen av sangen, en del vi ofte lar være å synge i vår tid.

– Brorson stiller en del spørsmål til ettertanke før han til slutt hengir seg til Jesus – i hjertet.

Lekne valg
Kontrasten til det meditative motivet, finner man i de mer lekne sangene. Prestefru Gustava Kielland sin O jul med din glede er kanskje en av de mest kjente; skrevet i en tid da juletreet var på vei inn i de norske hjem. Gustava Kielland ønsket at folk skulle slippe gleden mer løs. For øvrig en sang som opprinnelig ble skrevet med fem vers.

En annen kjent leke-sang er Så går vi rundt om en enebærbusk.

– Her kan barn og voksne tulle og le sammen. Dette er en viktig del av å være menneske og kristen. Så her er det ingen motsetning.

Landlige kjennetegn
Men ikke bare åndelig tradisjon farger sangene, også geografi og miljø setter sine spor. Sanger fra afro-amerikanske miljø har for eksempel sterk inspirasjon fra Negro spirituals. Go tell it on the mountains og Mary’s Boychild er gode eksempler.

– Dette er sanger som har sterke innslag av den folkelige fortellingen i seg. Europeiske og britiske sanger er gjerne litt mer høytidlige i uttrykket, for eksempel Høyr kor englar syng i sky.

– I denne tradisjonen er ofte englesangen og triumfen svært framtredende.

Norsk vinter
Den typiske nordiske sangen har også sine særtrekk. Den pietistiske tradisjon er alt nevnt, i tillegg har norske sanger sterke innslag av vinter, mørke, lys og sola som snur.

– Julekveldsvisa til Alf Prøysen er en typisk norsk julesalme, og personlig synes jeg det er velig artig at den har fått plass i den nye salmeboken, sier Vinnes.

Hør historien fortalt til NRK Rogaland. Saken fortsetter under spiller.

Hun peker på at sangen er skrevet nedenfra. Her er det en enkel stue, det er hverdag, det er vinter. Det er midt i det livet folk levde.

– Så skriver Prøysen julefortellingen inn i denne enkle hverdagen. Det er gjeterguttene, de fattige, som fremheves, mens de tre vise menn ertes litt fordi de gikk seg vill, sier Vinnes.

Spennende fornying
De siste tiårene har det også vært en framvekst av nye julesanger. Banebryteren var En stjerne skinner i natt fra 90-tallet. Senere har det kommet flere.

– Mange av de nye sangene bærer budskapet i seg. De har den folkelige fortellingen om barnet, himmelen og jorden, sier Vinnes, som synes det er flott at det vokser fram nye sanger.

– Ja, det er kjempeviktig at jula kan nytolkes med ord fra vår tid. Det gir budskapet en ny og aktuell dybde uten at det ødelegger de gamle sangene.

Vil du høre mer om historien til hver enkelt sang? Sølvi Vinnes og mannen Fartein Valen-Sendstad har sammen med NRK Rogaland laget en rekke innslag om sangenes historier. Mange av historiene ligger fortsatt tilgjengelig hos NRK (link)

Han skal løfte ImF-økonomien

23. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

I hele år har ImF søkt etter ny økonomileder. For få uker siden tastet en intetanende Trond Gjøvåg inn noen søkeord på Finn.

– Jeg var ikke klar over denne stillingen. Helt tilfeldig søkte jeg på Finn jobb etter ledige stillinger på Sotra. De ordene som dukket opp, var «kristen person», og da undersøkte jeg videre, forteller Trond Gjøvåg til sambåndet.no.

-Mange vil kanskje si at det ikke var tilfeldig?

-Ja, det finnes nå en mening med alt, samtykker Trond Gjøvåg.

Dele troen på jobb

Ingebrigt Sørfonns etterfølger i ImF er 49 år, gift med Karin og har fire barn i alderen 12 til 22 år. Familien bor på Litlesotra, og Gjøvåg jobber i dag som organisasjonskonsulent i avholdsorganisasjonen IOGT i Norge, der han har vært siden 2011. Han sier det var flere grunner til at han søkte jobben i ImF:

– Jeg ønsket meg nye utfordringer, og så betydde det mye at ImF søkte etter en som var kristen. Det er et stort privilegium å få jobbe i et miljø der man kan dele den kristne troen. Det er ingen selvfølge på en arbeidsplass. IOGT har valgt å være nøytral både politisk og religiøst. De er opptatt av at mennesker skal ha det godt på jorden, mens ImF har et lengre perspektiv.

Erfaring som økonomileder

Gjøvåg oppgir de sju årene som økonomileder i Kirkens Bymisjon i Bergen (2003-2010) som sin viktigste erfaringsbakgrunn for å kunne lede økonomiavdelingen i ImF. Av utdanning er han ADB-ingeniør med økonomi, ledelse og og IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi). Han har videreutdanning i organisasjonsutvikling og veiledning fra Haraldsplass Diakonale Høyskole.

– Hvilket forhold har du til ImF?

– Veldig positivt. Organisasjonen har turt å stå for det den tror på, også i mediene, og selv om standpunktene har vært upopulære. ImF har valgt en bibelsk linje, og det har jeg alltid hatt stor respekt for, sier Gjøvåg.

Første pinsevenn

Det hører så absolutt med til historien at Trond Gjøvåg er pinsevenn. Faktisk er det første gang en pinsevenn tar sete i ledergruppa i Indremisjonsforbundet. Han har sitt åndelige hjem i Pinsekirken Tabernaklet Bergen (PTB), der han for øvrig også har vært administrasjonsleder i fem år (1988-2003). Hva tenker han om det selv?

– Jeg tenker at det kan jo være litt positivt for ImF å få noen synspunkter utenfra, at ikke alle kommer fra samme bakgrunn. Samtidig er det viktig at jeg er lojal overfor det ImF står for, og det vil jeg være, understreker Gjøvåg.

Når det gjelder virksomheten til ImF, kjenner han folk i Betlehem (Bergens Indremisjon) og på Brattholmen og han har vært på besøk på Framnes kristne vidaregåande skule i Norheimsund. Han har også feriert på Lyngdal Bibelcamp to ganger.

– Jeg har vært med i Gideon i ti år, og i den forbindelse har jeg blant annet besøkt flere bedehus, legger Gjøvåg til.

Klatrer til til topps

Rent privat beskriver han seg som en sosial person og forteller at han er med i en bibelgruppe i nabolaget sitt.

– Vi har holdt på i over ti år og har blitt gode venner, sier han.

På fritiden ellers liker han å gå tur i fjellet. I løpet av 2013 har han kunnet krysse av for tre topper: Fanaråken (forsidebildet, 2068 meter over havet), Trolltunga (1100 moh) og Skalatårnet (1843 moh).

– Jeg gleder meg til å begynne i jobben og til å lære mer om organisasjonen. De personene jeg har truffet til nå, er fantastisk hyggelige folk, og jeg har fått et godt inntrykk, sier Trond Gjøvåg.

– Komme på offensiven

Det er en lettet generalsekretær i ImF som kommenterer ansettelsen overfor sambåndet.no:

– O Glade jul! Dette er en julepresang som vi virkelig setter pris på. Det er en stor lettelse at det endelig har lykkes å besette en så viktig stilling, sier Erik Furnes.

Furnes viser til at en økonomileder ikke bare vil være viktig for å forvalte det som er:

– Den tiden vi har vært uten økonomileder, har vi følt at vi ikke riktig har klart å komme på offensiven når det gjelder økonomien. Også derfor er dette viktig.

– Gjensidig respekt

Det faktum at Trond Gjøvåg er pinsevenn kommenterer generalsekretæren på denne måten:

– Både administrajonsleder, styreformannen og jeg har snakket lenge og grundig med Gjøvåg om dette, og vi kjenner på en stor trygghet for at han vil identifisere seg med våre verdier og være lojal mot vårt læregrunnlag. Vi har en gjensidig respekt for hverandres ulikheter og tror det kan være en berikelse for fellesskapet, sier Erik Furnes.

I utgangpunktet starter Trond Gjøvåg i jobben 1. april 2014.

Bibelcampen søker utsettelse på brann-krav

23. desember 2013/1 Comment/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Innen 1. januar skulle Lyngdal bibelcamp ha lagt fram en plan som viser hvordan de kan oppfylle kravet til 8 meters avstand mellom de fastliggende campingenhetene. Brannvesenet Sør IKS satte først krav om tilbakemelding til 15. oktober, men ga utsatt frist til 1. januar fordi bibelcampen forhandlet med grunneiere om ny leiekontrakt. – Nå kommer […]

– Nå kommer vi til å søke om ny utsettelse, trolig for hele 2014, fordi det må lages en reguleringsplan for området før nye leieavtaler med grunneier kan fremforhandles, sier drifts- og brannvernleder Bjarne Kjetilstad til Sambåndet.

LES OGSÅ: Oppfyller ikke brannkrav

Carola i julegave

21. desember 2013/1 Comment/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Verdensstjernen endret konsertprogrammet for å overraske publikum i Solvorn kyrkje i Sogn.

Det er lørdag kveld, og ute lurer alt annet enn julevær. Det legger ingen demper for julestemningen i gamle Solvorn kyrkje i Luster i Sogn. Det er i år tiende gang kirken og indremisjonen inviterer til julekonsert.

– Og da tenkte jeg; dette må vi feire skikkelig, sier Trond Johansen, kretsrådgiver i Sogn og Fjordane indremisjon.

For julekonserter er det mange av, også i Sogn. Men de store, kjente artistene dukker sjelden opp. De holder seg helst i byer og steder med mye folk ellers.

– Og det irriterer meg litt. For hvorfor er det alltid byene som skal få godene? Hvorfor blir vi alltid så sentrale i tenkningen vår, spør Johansen engasjert.

Overraskelse
I all hemmelighet har han derfor planlagt kveldens overraskelse. For at verdensstjernen Carola skulle delta på kveldens julekonsert i Solvoren kyrkje, var det ingen av gjestene som visste. Det skulle være en julegave til de trofaste frammøtte. Bare noen få innvidde kjente til hvem den annonserte hemmeligheten var.

Alt er derfor som normalt når Trond Johansen ønsker velkommen kl 1700. Bak ham står 50 lokale sangere, foran ham sitter 270 gjester og venter på julefreden.

Så synges det i veg med Romjulsdrøm, Jeg er så glad hver julekveld og andre slagere. Lyssettingen er på plass, lyden er god.

– Det er et fantastisk skue, slik vi pleier å ha det på disse julekonsertene.

Fra ingensteds.
Klokka passerer 18, stemningen er god. Julefreden flyter i benkeradene. Det lokale koret toner ut sitt Deilig er jorden, og det er klart for mer fellessang. Da tar Trond Johansen ordet igjen. Et jubileum må feires, mente han. Og det skikkelig.

– Kjære gode venner. I går så stod hun på to julekonserter i Stockholm og sang Himlen i min favn. Vi måtte ha originalen. Kjære publikum, her er Carola.

Og ut fra sakristiet, til stående jubel fra publikum, kommer selveste Carola, en av nordens største sangere gjennom mange år. Helt uanmeldt – som en gave til bygden.

– Det var enestående å få komme. Jeg håper ikke det var siste gangen jeg var her. Jeg følte meg utrolig velkommen, sier Carola til Sogn Avis etter konserten.

Og etter konserten slet til og med en vanligsvis entusiastisk Trond Johansen med å finne de rette ordene.

– Nå er jeg helt på gråten, dette var moro.

PS.
Du kan se innslag fra konserten hos NRK Sogn og Fjordane eller i NRK Kveldsnytt.

Blåtonen

20. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Han har hjulpet mange artister med sine drømmer. Nå kaster Vegard Schow sikkerhetsnettet og gir ut egen juleplate – nesten uten ord.

– Dette er noe jeg har hatt lyst til lenge, men ikke helt turt. Min styrke er egentlig å få andre til å blomstre, sier Vegard Schow stille.

Sveinung Andersen, divisi, SUM; det er noen av artistene som har fått Vegard Schows signatur på sine platecover. Produsent, tekniker, musiker – oppgavene hans har vært flere. Til og med som komponist har han erfaring, blant annet gjennom animasjonsserien Vennebyen som går verden rundt.

Lang erfaring.
Han er altså velkjent med å høre sitt verk offentlig – når det er andre som står som avsender. Å skulle signere i eget navn, var langt mer sårbart.

– Jeg tror det er noe som preger mange musikere og kreative kunstnere; denne uroen for om det en har å gi, er godt nok, sier Vegard.

– Men for Gud er det annerledes. Han ønsker vi skal bruke de talentene vi har fått, sier musikeren.

Et nøkkelvers for ham i prosessen har vært Jesaja 57,15. «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.»

– Gud er både over og under. Han er overalt der jeg er. Det gir trygghet for det jeg nå gjør.

Lang fødsel.
Og nå er han der. Med juleplata Blått hjerte. Men at det ble juleplate var litt tilfeldig.

– Det startet med det som nå er coverbildet på platen. Et maleri av et blått hjerte. Det har fulgt meg siden jeg så det første gang i 2000, sier Vegard.

Etter hvert skjønte han at det var julemusikk dette handlet om, og de første innspillingene startet allerede for noen år siden. Men i møte med tidspress, andres produksjoner og undrende frimodighet til egne ferdigheter, har det vært en lang fødsel.

Elleve sanger ble det til slutt. Ni av dem er gamle klassikere som Mitt hjerte alltid vanker, Kling no klokka og Jeg synger julekvad. I tillegg har de tatt med to egenkomponerte sanger; Alt og tittelsporet Blått hjerte.

– Kriteriene bak utvalget var at det skulle være religiøse folketoner pluss at de skulle være gamle, forteller Vegard, som har med sanger fra 1300-tallet og fram til i dag.

Dristig valg.
Musikken er lavmælt, dels jazzinspirert, dels stemningsfull stille. På tre av sangene lyder Åsne Valland Nordli sin vokal. På de åtte andre får instrumentene regjere alene.

Vegard erkjenner at han ikke gjør det enkelt for seg selv med å gi ut en juleplate. Den har mange konkurrenter og skal konkurrere med manges meninger. At den i tillegg er instrumental når han har noe å formidle, er også dristig, siden mange i dag forbinder jul like mye med stemning som med selve julebudskapet.

Det var likevel dette som ble det naturlige, og de tror de også gjennom det rent musikalske kan være med å formidle.

– I tillegg har vi valgt å trykke tekstene i coveret slik at folk kan jobbe seg inn i dem på egenhånd, sier han.

Gode svar.
Selve innspillingen har han gjort i sitt eget studio, men miksen er satt bort til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio. Ifølge Wikipedia regnes han som en av verdens beste lydteknikere og har jobbet med de største jazzprofiler både i inn- og utland. Det valget var ikke tilfeldig.

– Når jeg slåss med tanken om dette kan være godt nok, handlet det om å få bekreftet det hos de beste, forklarer Vegard.

Første brutale eksamensvaret kom 31. oktober under release-konserten i Cafeteateret i Oslo. 30 gjester hadde annonsert sin ankomst via Facebook. Da konserten startet, huset den tidligere baptistkirken det dobbelte. Det betød fullt hus.

– Vi fikk kjemperespons, og folk likte de de hørte veldig godt, sier Vegard og forteller om en mann midt i livet som var med broren sin på konserten.

– Vi snakket med han da han kom, og han var veldig skeptisk til dette. Etterpå var han derimot veldig begeistret. Han likte det så godt at han gikk rett bort og spurte om vi ville ha en spillejobb på et arrangement her i Oslo, sier en glad Vegard Schow.

Trygg.
Og nå begynner han så smått å bli trygg på at dette er godt nok.

– Ja, det er godt nok, sier han med et lurt smil. – Platen er blitt fin, og publikumsresponsen er veldig bra både live og fra de som har hørt plata. Blått hjerte er midt i mellom en jazz-instrumental juleplate og en mer «vanlig» instrumental juleplate, så jeg vet jeg fortsatt ikke om plata kan falle mellom to stoler når anmelderne ser på den. Kanskje er den ikke nok jazz for jazzanmelderne og for mye jazz for andre, undres han.

Han er uansett der han ønsker å være – denne gang. Trygg på at han har gått en dristig, og lydig, veg.

– Gud ønsker vi skal bruke de talentene vi har fått. Det har vi våget, sier Vegard Schow.

Se video fra releas-konsert

Mer enn julestemning

20. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

– På adventskonsertene til Knut Inge når vi ofte mennesker vi sjelden ser på møter ellers, sier Marit Andresen Røen.

Hun har akkurat landet i stolen etter konserthelg sammen med mannen, Knut Inge Røen, da sambåndet.no er på tråden. Sliten, men takknemlig etter julekonserter i Odda og på Moster.

Når ut.
– Det er virkelig kjekt å være ute blant folk på denne måten. De fleste stedene når vi ut med budskapet til folk vi vanligvis ikke møter, sier Marit A. Røen.

Sangen overlater hun til mannen Knut Inge. Selv bidrar hun med vitnesbyrd og forsøker på best mulig måte å binde konserten sammen. Ingen av stedene de besøkte denne helgen, hadde helt fulle hus, til det var konkurransen fra andre arrangement for stor.

– Men det var folk begge stedene som ikke går der til vanlig, ble vi fortalt. Og det merket jeg også, forteller Marit A. Røen, som selv har reist mange år som evangelist.

Lav terskel.
Den samme erfaringen har sangeren Arne Pareli Pedersen. Sammen med bandet sitt, Pareli, har han 11 konserter bak seg denne førjulen.

– Julekonserter har en veldig lav terskel. Det gjør at vi møter mange vi ikke ellers møter, sier Pedersen, som også kan smykke seg med tittelen sangevangelist i ImF. I mylderet av julekonserter er det derfor viktig for Arne P. Pedersen å ha annet enn julestemning å by på.

– Vi ønsker å gi noe som kan berøre og forandre folk.

– Så vitnesbyrdet er også en sentral del av konserten?

– Så absolutt. Dette handler også om å forkynne evangeliet for folk, sier sangeren, som kan fortelle om mange tilbakemeldinger om nettopp dette.

– Tilbakemeldingene kommer ikke så ofte fra folkene selv, men gjerne via andre. Da får vi ofte høre om at folk har fått et møte med Gud på en spesiell måte.

Et sted å invitere.
Heller ikke Marit Andresen Røen får så mange direkte tilbakemeldinger fra ikke-kristne. Det skjer noen ganger, men som regel kommer det indirekte fra andre som var til stede sammen med dem.

– Jeg kjenner ofte igjen gamle leirdeltakere som nå har beveget seg tilbake til bedehuset. Dessuten vet vi at det er mange med ektefeller som ikke er troende, som får disse med seg på konsert, forteller hun.

– Vi vet jo ikke om noen ble frelst, men vi vet at vi får sådd mye og gitt dem noe til ettertanke. Da er det verdt jobben, forteller Marit Andresen Røen.

Anonym velgjører ga 250.000 til Finnmark

19. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Basaren innfridde over all forventning, og møtet de kvidde seg for å reise på, resulterte i en kvart million.

Siden august er det kommet inn minst 400.000 kroner til den nordligste kretsen i ImF. En basar, en velgjører og et fødselsdagsselskap er stikkord.

Lavvo.
I slutten av oktober var disippelklassen ved Bildøy bibelskole på besøk i Vestre Jakobselv i Finnmark. Der fikk de vite at Ungdomssenteret ønsket seg en lavvo som kunne huse 40-50 personer. Kostnaden var anslått til 40.000 kroner.

– To av studentene våre er tilknyttet Eiken kristelige ungdomslag, og i samarbeid mellom Ungdomslaget og disippelklassen ble det besluttet å arrangere en basar på Eiken bedehus 29. november, sier lærer Edvard Foss på disippellinja til Sambåndet.
Forhåndssalget og selve basaren innbrakte totalt nesten 102.000 kroner til «Prosjekt lavvo». 130-140 personer møtte fram for å kjøpe lodd.

– Helt vilt.
– Vi synes det er helt vilt. Vi hadde håpet på 60.000-70.000, sier student Tom Roger Haddeland, som sammen med medstudent Monica Hauge er tilknyttet Eiken kristelige ungdomslag.
Førstepremien på basaren var en femdagers finnmarkstur for to med en rekke tilhørende aktiviteter, og den ble vunnet av Ellen Hobbesland (se alle vinnerne på side 2 i kretsbladet). Gevinstene var det ungdommene selv som ringte rundt og fikk skaffet til veie.

– Jeg tror engasjementet vårt smittet over på folk, sier Tom Roger Haddeland.

Vanlig møte.
I august deltok Roald Evensen på et vanlig finnmarksmøte «et sted i landet». Han informerte blant annet om økonomiske utfordringer i kretsen og konkluderte med at «i Finnmark vi har folkene, men ikke pengene».

– Etter at møtet var slutt tok en mann i 60-årene kontakt og spurte hvor mye vi manglet. «Tuller du med meg», spurte jeg, men mannen svarte at han mente alvor, forteller Evensen.

Etter noen uker sendte styrelederen som avtalt over en e-post der det framgikk at kretsen manglet mellom 100.000 og 200.000 for å komme i balanse i 2013. Den ukjente velgjøreren – ja, for han insisterte på å være anonym – svarte med å oppfordre til frimodighet når det gjaldt å informere om misjonsøkonomien.

– Og så sto det at kona og han hadde bestemt seg for å gi 250.000 kroner til arbeidet i kretsen. Han ville vi skulle ha litt å gå på, og jeg holdt på å ramle av stolen, forteller Evensen.
Årets tredje store gave er nesten 55.000 kroner som ble gitt til Finnmark Indremisjon i forbindelse med feiringen av Irene Krokeide Alnes’ 60-årsdag.

På pinebenken.
– Midt oppe i utfordringene løser altså Gud ut penger, selv om han av og til holder oss litt på pinebenken. Det er flott å oppleve at Gud minner noen om å gi, sier Evensen.

Også i fjor ble det gitt store enkeltbeløp til Finnmark Indremisjon; en ganger 50.000 og to ganger 100.000 kroner.

– Finnmarksarbeidet har vært indremisjonsfolkets hjertebarn, sier Evensen.

Det hører med til historien at Roald Evensen og hans makker Arne Edvard Meling egentlig kviet seg litt for å ta av gårde denne søndagsformiddagen. Det var langt å reise fra der de var.

– Og så ble altså resultatet 250.000 kroner, humrer styrelederen i Finnmark Indremisjon.