OSLO: På For oss-konferansen 2024 var førstelektor ved NLM-eide Fjellhaug internasjonale høgskole, Knut Kåre Kirkholm, inne på hvordan den lutherske bekjennelsen forholdt seg til den katolske tradisjonen. Noen skikker tok reformatorene et oppgjør med, fordi de mente skikkene sto i veien for evangeliet.  

Augsburg 

Da den augsburgske bekjennelsen ble skrevet i 1530, ble det slått fast (art. 7) at sann enhet ikke forutsatte at det «alle steder er ensartede menneskelige overleveringer, eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker». 

Etter Luthers død i 1546 spisset situasjonen seg til, og det ble en militær konfrontasjon mellom keiseren av det romerske riket, katolske Karl V, og de protestantiske fyrstene i Tyskland. Fyrstene tapte mot keiserhæren i 1547 og ble pålagt å gjeninnføre en del katolske skikker i gudstjenesten. 

Strid

De lutherske teologene agerte forskjellig i møte med dette. Philipp Melanchton var en av dem som argumenterte for at man i en nødssituasjon kan tillate seg å gi etter og søke kompromiss i en overgangsfase. Dette fordi noen av disse skikkene kunne ses på som adiafora, som her betyr noe som Bibelen verken forbyr eller påbyr. Andre sa nei til det, fordi de mente det ikke var adiafora når det skjedde ved tvang. Her var det altså både et ytre press, fra myndighetene, og et indre, teologisk press. 

Etter mye strid ble Melanchtons syn forlatt. I 1577 kom Konkordieformelen. I henhold til artikkel 10 her har Guds menighet på enhver plass frihet til å gjøre endringer i seremonier etter omstendighetene. Alt som er nyttig til oppbyggelse av menigheten, er av det gode. 

Press  

– Men dersom endringer er et resultat av ytre press, er det ikke et åpent spørsmål. En må aldri under noen omstendigheter gjøre slike endringer. Her er det ikke anledning til å inngå kompromisser, oppsummerte Kirkholm reformatorenes syn i artikkel 10. 

Førstelektoren viste til at dette ligner på Paulus’ holdning i Gal 2 til spørsmålet om omskjærelse. Apostelen nektet å la Titus omskjære som resultat av press. 

– Den store frykten var at kompromisser i seremonier og liturgi kan føre til kompromisser i lære, påpekte Kirkholm.  

Samliv

Sambåndet spør førstelektoren om han ser noen paralleller mellom presset rundt samlivsspørsmål som konservative kristne opplever nå, og reformatorenes tenkning om adiafora i Konkordieformelen. 

Kirkholm mener «Kirkens grunn» fra 2. verdenskrig kan være et vel så relevant kirkelig skrift i møte i med staten i dagens situasjon. 

– Her er toregimentslæren anvendt (se faktaboks). Hva gjør du som kirke når myndighetene trer ned over hodet på deg en fremmed ideologi? Dokumentet slo fast at man da må stå imot for enhver pris.  

Kirkholm understreker også at samlivsspørsmål ikke kan ses på som adiafora, selv om dynamikken er den samme. 

Bekjennelse

– Kan prinsippet også være det samme – at dersom noe blir presset innover deg, skal du ikke gi etter?  

– Ja, for du havner gjerne i en bekjennelsessituasjon. Her er det et ytre press, de vil diktere en teologi som er imot det du tror er sant ut fra Bibelen. Da må en si «nei» og bekjenne den sanne tro i møte med det, koste hva det koste vil, understreker Knut Kåre Kirkholm.

Regimenter

• Martin Luther trakk opp et skille mellom to ulike måter Gud utøver sin makt i verden på: det åndelige og det verdslige regiment.
• Det åndelige regiment er rettet mot menneskets sjel, og utøves gjennom ordet og forkynnelsen. Loven som gjelder her, er kjærligheten og Guds rettferdighet.
• Det verdslige regiment er rettet mot menneskets legeme. Det utøves med makt og våpen (sverdet), og reguleres gjennom den borgerlige rettferdighet og fornuften. Samfunnet må styres gjennom det verdslige regiment, men det utøves på vegne av Gud.

Kilde: Store norske leksikon.

Artikkelen ble først publisert i Sambåndet nr. 5/24, som kom ut 19. juni.