Tag Archive for: bibelsmugling

INSPIRERTE: Broder Andreas inspirerte mange til arbeid i Guds rike. FOTO: Åpne Dører

Misjonspioneren som brøt gjennom barrierer

Åpne Dørers grunnlegger Broder Andreas døde 27. september, 94 år gammel. Han har utfordret, inspirert og betydd mye for mange i Norge.

Linda Askeland leste boken «Med Guds ord gjennom jernteppet», skrevet av Broder Andreas – eller Anne van der Bijl, som han egentlig het – da hun var ung.

– Den gjorde stort inntrykk, husker Askeland.

I dag er hun informasjonsleder i Åpne Dører, organisasjonen Broder Andreas startet og som i begynnelsen jobbet med å smugle bibler og forbudt kristen litteratur bak jernteppet (se faktaboks) og samtidig gjøre oppmerksom på den omfattende forfølgelsen av kristne som fant sted i østblokklandene.

Betydning
Hva har Broder Andreas betydd for Åpne Dører i Norge?

– Han var mange ganger i Norge og var et forbilde og en som utfordret og inspirerte mange til arbeid i Guds rike, til misjon og tjeneste for forfulgte kristne. Når jeg reiser rundt i landet, møter jeg mange folk som sier han har betydd mye for dem. Noen ble med som bibelsmugler i sin ungdom, og de er fortsatt engasjert i arbeidet for den forfulgte kirke. Mange kristne ledere i ulike kirkesamfunn og organisasjoner forteller hva han har betydd for dem. Han var en misjonsgeneral som har satt store spor også i Norge, sier Askeland til sambåndet.no.

Starten
På Åpne Dørers minneside for Broder Andreas står det: «Som nyomvendt kristen ble han en ivrig evangelist, tok misjonsskole i Skottland og reiste så på en kommunistisk ungdomsfestival i Polen. Da han stakk av fra opptogene og oppsøkte de kristne, oppdaget han at Kirken hadde et desperat behov for bibler og – ikke minst – fellesskap med trossøsken i Vesten. På neste tur tok han med seg en koffert full av bibler og ulovlig kristen litteratur, og med ett var en livslang tjeneste for den forfulgte kirke født.»

På minnesiden står det også at opptil 60 til 100 norske ungdommer gjennom 70- og 80-tallet brukte sommerferiene sine på å smugle bibler til østeuropeiske kristne.

Informasjonsleder Linda Askeland i Åpne Dører. FOTO: Åpne Dører

Kallet
Hvilken betydning får det for Åpne Dører at han nå er død?

– Det er ingen dramatikk. Men vi kjenner på alvoret og kallet til å ta stafettpinnen videre. Han var et forbilde når det gjelder å følge etter Jesus og tjeneste for forfulgte kristne, svarer Askeland.

Hun fremhever at Åpne Dører vil fortsette å jobbe utfra sine kjerneverdier; de er et bibelfolk, et bønnefolk, og tjenesten er definert utfra den forfulgte kirke.

– Det vil si at det er den forfulgte kirke som skal bestemme hva vi skal gjøre og hvordan vi skal arbeide. Det skal være på den forfulgte kirkes premisser.

Misjonspioner
Broder Andreas ble født i 1928 i enkle kår, og det var ikke gitt at han skulle bli en av verdens største misjonspionerer. Da han i 1947 lot seg verve til å kjempe for Nederland i Den indonesiske frigjøringskrigen, hadde han ingen gudstro. To år sener kom han hjem – skadet, desillusjonert og nedbrutt. En radikal omvendelse gjorde at livet fikk en ny kurs.

Etter jernteppets fall i 1989 forsvant behovet for hjelp til kirkene i Øst-Europa, og det ble starten på en nyorientering av Åpne Dørers arbeid. Det kom nå til å dreie seg om forfulgte kristne over hele verden. Broder Andreas fokuserte særlig på forfulgte kristne i muslimske land. Han skal ikke ha falt for fristelsen for aggressiv retorikk, men pleide i stedet å si: «De kristnes eneste måte å eliminere sine fiender på, er ved å elske dem inn til å bli venner».

Utmerkelser
I 1993 slo Dronning Beatrix av Nederland ham til ridder. I 1997 mottok han ‘Religious Liberty Award’ fra World Evangelical Alliance for sin livslange tjeneste for kristne som lider, og i 2003 mottok han ‘Heritage of Faithfulness Award’ fra the Christian Association of Senior Adults i California. På 1980-tallet ble han utnevnt til «blodsbror» av apache-indianerne i USA. Som del av denne seremonien ble han gitt apache-navnet som betyr «Han som bryter gjennom barrierene». Den utmerkelsen skal han ha vært mest stolt av.

Broder Andreas pleide å si om seg selv «Jeg er ikke spesiell. Jeg har verken gått på videregående eller universitet; alt jeg har, er to års trening på en misjonsskole. Jeg pleier å si at jeg er en dum nederlender, sønn av en smed, og at jeg jobber for en jødisk snekker».

Jernteppet

    • Det bildespråklige uttrykket «jernteppet» har vært kjent i engelsk, fransk og tysk siden 1600-tallet.
    • Uttrykket ble alminneliggjort av Storbritannias statsminister Winston Churchill i en tale i Missouri, USA 5. mars 1946.
    • Churchill sa at «Fra Stettin (i Polen) i Baltikum til Trieste (i det nord-østlige hjørnet av Italia) i Adriaterhavet har et jernteppe senket seg over kontinentet.»
    • Skillelinjen skilte dermed hovedstedene i Sentral- og Øst-Europa – Warszawa, Øst-Berlin, Praha, Wien, Budapest, Beograd, Bucuresti og Sofia – fra de vestlige landene og lukket dem inne i en sovjetisk interessesfære.

Kilde: Wikipedia

«Jernteppet» markert som en svart linje. Warszawapaktland i øst (rød farge) og Nato-land i vest (blått). Militært nøytrale land i grått. I Berlin gikk jernteppet gjennom byen, siden den var delt i østtysk og vesttysk sektor. Jugoslavia var et kommunistisk regime, men stod utenfor de to alliansene (grønn farge). Kilde: Wikimedia Commons

 

Bibelsmuglarane blei drilla i å lyge

Fleire unge kristne i Misjon bak jernteppet brukte både sommarferiar og bryllaupsreiser til å smugle biblar til Øst-Europa under den kalde krigen.

Gjennom alt frå interrailturistar med bøker teipa fast på kroppen, til store trailerar med titusenvis gøymt i hemmelege rom, blei millionar av biblar smugla frå Skandinavia til kristne undergrunnskyrkjer i austblokklanda frå 1969 til 1987.

– Vi var ofte i Øst-Europa og smugla til og med biblar på bryllaupsreisa, fortel Kåre Hegle og held fram:

– Vi hadde med oss ein kombi-camp som var stappfull av russiske biblar, kristen barnelitteratur og utstyr. I skorne gøymde eg kontantar.

Misjon bak jernteppet, som skifta namn til Norsk misjon i aust etter jernteppet sitt fall og seinare til Stefanusalliansen, samla i helga sine gamle bibelsmuglarar til ein kveld for å markere 50-årsjubileet til organisasjonen og mimre om smuglartida.

– Vi smugla biblar både på veg ned og på veg tilbake igjen frå Sør-Europa, fortel Hegle.

Rauli Lehtonen, mangeårig arbeider for Stefanusalliansens svenske systerorganisasjon Ljus i Öster, delte òg erfaringane sine på samlinga.

– Metodane blei meir og meir sofistikerte etter kvart. Rekorden var då ein trailer med tilhengjar tok med seg 43 220 biblar, 4000 barnebiblar og 200 predikantbiblar under dekke av å køyre bygningsmaterialar frå Finland til Hellas, fortel han.

– Vil gjere det igjen

Også eit anna ektepar på bibelsmuglarsamlinga fortalde at dei brukte bryllaupsreisa si til bibelsmugling. Dei ønskjer ikkje å stå fram med namn i pressa.

– Eg ser ikkje bort frå at eg kan kome til å førtidspensjonere meg og ta opp igjen ein slik aktivitet, gjerne retta mot dei muslimske landa der det er vanskeleg å vere kristen i dag. Då er det greitt å ikkje eksponere seg, seier mannen som i dag er 58 år.

– Det var spennande og ein innsats som kravde noko. Du måtte tru på Gud og ta ein sjanse. Det appellerte veldig til meg, fortel han.

Bibelen blei sett på som antisovjetisk litteratur og var ikkje mogeleg å få tak i på den opne marknaden i Sovjetunionen.

– For oss handla det òg om ei tru på Bibelen som Guds ord og å bringe Guds ord inn ein stad det ikkje fanst, seier mannen som var 17 år då han begynte engasjementet sitt.

Ein typisk smuglartur

Hegle og ekteparet deler gjerne historier og metodar frå bibelsmuglarturane då dei ikkje ser for seg at dei same metodane vil bli brukte i den digitale tidsalderen vår. Dei fortel om ein typisk tur etter kvart som systemet blei profesjonalisert:

– Vi drog anten frå Norge eller frå ein base Misjon bak jernteppet hadde bygd opp i Austerrike. Her blei ombygde bubilar med holrom i golv, vegger og tak stappa fulle med biblar og kristen litteratur.

Bibelsmuglarane måtte halde seg til strengje tryggingsrutinar undervegs.

– Vi måtte pugge køyreruter, namn og adresser på kontaktpersonar, for det var strengt forbode å ha med seg noko skriftleg eller markere noko på kartet. Det var ganske krevjande, seier Hegle som no er 65 år.

– Så drog vi til grensa og lata som om vi var turistar og svarte så godt vi kunne på spørsmål vi var drilla i, seier kvinna som i dag er 54 år.

Kritiske augeblink

Etter eit par dagar med lange køyrestrekningar og overnatting i bilen kom bibelsmuglarane fram til Svartehavet i Romania. Her møtte dei fyrst ein kontakt for å gi melding om at dei var komne og førebu dei på å ta imot lasten.

– Så gjaldt det å finne ein mørk og aud stad og pakke ut av bilen midt på natta. Det var dei kritiske augneblinkane. Det blei store volum, og vi fylte gjerne åtte store søppelsekker med 800-900 bøker, fortel dei.

Deretter køyrde dei tilbake til kontaktpersonen, leverte bøkene, bad ei kort bønn og kom seg langt unna. Ved innkøyringa til byane der kontaktpersonane budde, var det ofte polititårn med vaktar som følgde med.

– Ein gong blei vi stoppa av desse då vi var på veg ut etter å ha levert biblane. Det var fjerde gong vi passerte tårnet denne kvelden, men einaste gongen det ikkje var biblar i bilen. Det var sterkt. Vi kjende det var Gud som gjorde at vi berre blei stoppa då vi ikkje lenger hadde noko å skjule, fortel ekteparet.

Ein annan gong opplevde ekteparet at dei fyrste kontaktpersonane trekte seg då dei så mengda bøker dei hadde med.

– Dei fekk panikk, og det var ganske kritisk. Då måtte vi pakke bøkene inn igjen og finne backup-kontakten, og turen blei mykje lenger enn planlagt. Det blei ein slitsam tur med høgt stressnivå, seier kvinna og ler.

Kontroversielt

SAMLING FOR BIBELSMUGLERE: I forbindelse med sitt 50-årsjubileum arrangerte Stefanusalliansen, tidligere kalt Misjon bak jernteppet, en samling for dem som var med å smugle bibler under den kalde krigen. Her forteller Rauli Lehtonen om bibelsmuglingen fra Sverige og Finland. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Dei kristne bibelsmuglarane blei ikkje berre heia fram og støtta. Både blant politikarar og i kristenverda var det folk som meinte det var galt å bryte andre land sine lover for å spreie kristen litteratur. Dei den gong unge bibelsmuglarane beit seg ikkje merke i den debatten.

– Det var sjølvsagt for oss at vi skulle smugle biblar. Hadde vi fått det med oss, hadde vi nok ikkje brydd oss om det, seier ekteparet.

Kvinna fortel at det var ei anna etisk problemstilling dei var meir oppteken av.

– Vi blei jo drilla i avhøyr, og det blei ein etisk debatt om kor vidt vi kunne lyge. Vi kunne ikkje vere med på dette dersom vi ikkje kunne lyge. Vi laug jo på kvar einaste grensepassering, seier 54-åringen.

– Vi var meir opptekne av det som står i Apostlanes gjerningar om å lyde Gud meir enn menneske, enn om vi braut ei lov i eit ateistisk regime som var mot Gud, legg mannen til.

Ekteparet slutta å smugle biblar då dei blei foreldre. KPK