debatt - Sambåndet

Tag Archive for: debatt

– Indremisjonen har ei samfunnsrolle

17. desember 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle meiner tapte slag har gjort indremisjonsrørsla resignert. Erik Furnes i ImF trur mange kristne i staden legg vekt på å skapa relasjonar til ikkje-kristne.

OSLO: I eit stort intervju med Sambåndet denne veka fortel Harald Stanghelle om oppveksten sin i indremisjonsrørsla og kva betydning rørsla hadde for nokre tiår sidan. Men redaktøren i Aftenposten har òg tankar om ei rolle i dagens samfunn.

– Usikker på rolla si

Stanghelle meiner at den lågkyrkjelege rørsla er meir tafatt og rådvill no enn før.

– Ja, eg trur ikkje ein heilt veit kor ein har makta si og kva for ein plass ein skal ta i samfunnsdebatten. Det var jo ein del kampar ein kunne ta på 1950-, 60- og 70-talet med håp om vinna. Og på mange måtar trur eg at det ei stund no har vore eit liberalt hegemoni, altså at det som var mindretal på 1950- og 60-talet, nå er blitt den rådande tankegangen. Og du ser det veldig tydeleg viss du eksemplifiserer det med ein del av desse kulturkampane som dei lågkyrkjelege rørslene i dag ikkje vil ta, rett og slett fordi det er tapte saker. Eg kjenner ingen som seier at som sann kristen må du ikkje setja dine bein i eit teater, til dømes, eller at som sann kristen kan du ikkje gå på kino.

Stanghelle viser til spørsmålet om kvinnelege prestar som eit døme.

– Der hadde det lågkyrkjelege standpunktet hegemoni i Den norske kyrkja i tiår etter tiår, i dag er det heilt vekke. I dag trur eg ikkje det er ein einaste biskop som i fullt alvor vil hevda at dei er imot kvinnelege prestar. Det er framleis biskopar som vil setja ei grense ved enkelte samlivsformer, og så er det nok ein del områder der den politisk kristne rørsla rundt KrF og den lågkyrkjelege rørsla på ein måte ikkje har funne sin plass der dei burde hatt ein veldig tydeleg plass.

– Liv og død-spørsmål

Diskusjonane om bioteknologi, sorteringssamfunnet og dødshjelp er døme på saker som Aftenposten-redaktøren tenkjer på.

– Det er ein del slike grunnleggjande liv-død-spørsmål der det kan virka som det lågkyrkjelege Norge er resignerte etter abortkampen og ikkje ser at vår tid treng ein del klåre stemmer. For det er veldig sentrale spørsmål som går rett inn i det som var også det lågkyrkjelege Norge sine kampsaker.

Så det er ei rolle å spela?

– Ja, eg meiner det, og det er nok den rolla ein ikkje alltid har sett like tydeleg. Det er mogleg eg tar feil, og det blir eg nøydd til å ta forbehold om fordi eg ikkje kjenner dei godt nok, men kanskje har alle dei tapte slaga over så mange tiår ført til ein form for resignasjon og mismot, slik at ein ser meir innover enn utover. Ein steller med sitt, og så får nå andre gjere det same, seier Harald Stanghelle.

– Tydelege frontar

Generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet (ImF) seier i ein kommentar at det kan verke som om Stanghelle ønskjer seg tilbake til den tida då frontane på dei fleste felt var tydelegare enn no.

– Frå eit medieperspektiv kan eg forstå at det er å foretrekke. Eg vaks sjølv opp i etterdønningane av eit miljø der mottoet var «der hvor din Frelser utestenges, der skal du ikke selv gå inn». Det førte til at kristne stort sett skulle halde seg vekke frå det som var utanfor bedehus og kyrkje, og kristendom var som ein maktfaktor i skule og andre samfunnsområde, seier Furnes og held fram:

Relasjonar

– Nokre tiår etterpå må vi registrere at mange av dei som vaks opp i desse kristne miljøa, har teke avstand, og ser ein på omdømmeundersøkinga vår frå 2012, ser ein at folk har eit meir negativt forhold til Bedehuset jo eldre dei er. Eg trur dette er medverkande til at aktive kristne i dag tenkjer meir relasjonelt om det meste, det vil seie at ein vil vinne menneske for Gud ved å involvere seg i ufrelste sine livsområde, meir enn å rope ut frå hustaka og vente på at dei skal kome ned frå galleriet på Bedehuset.

– Mange kristne kan nok drøyme seg tilbake til tida då ein på sett og vis var ein majoritet i samfunnet, men samstundes liker ein ikkje nødvendigvis bildet av alt i den tids kristenliv, noko som Stanghelle tydelegvis også har teke eit oppgjer med, seier Erik Furnes.

Levande kristne

Generalsekretæren spør seg om målet at samfunnet skal ha mange nominelle kristne som kan dei ti boda på rams, ellerat flest mogleg skal verte atterfødde kristne med ein levande relasjon til Jesus Kristus.

– Ein kan til ein viss grad dra parallell til utviklinga i kommunistiske land. Når ein opplever forfølging, veks talet på aktive kristne, men etter at mange regime har falle og kristendom er blitt «stuereint» att, stilnar vekkingane av. Mange kristne i dag ser det ikkje som negativt at bibeltru kristendom vert ein minoritet, berre det fører til at fleire vert frelst, held Furnes fram.

– Også kalla til å vera profetar

Men heilt ueinig med Aftenposten-redaktøren er han likevel ikkje:

– Det er berre å beklage i lag med Stanghelle at denne tenkinga har gått ut over vilje og evne til å seie frå i dei store verdispørsmåla. Eg merkar haldninga: «Alle veit kva vi meiner om abort, tenestedeling mellom mann og kvinne, homofilt samliv, osv, så kvifor skrive ein ny avisartikkel som sementerer folk sine haldningar om at desse spørsmåla er det einaste vi er opptekne av?» Det kan eg forstå, men samstundes er vi ikkje berre kalla til å vere evangelistar som ber ut den glade bodskapen, men vi skal også vere profetar. Dessverre er det ei teneste som få går inn i, sannsynlegvis fordi det utfordrar vår eigen materialisme og overflod, seier Erik Furnes i ImF.

I desembernummeret av Sambåndet kan du mellom anna lesa eit seks siders intervju med Harald Stanghelle.

– Av og til kan man ikke tie

14. november 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Bør vi holde oss borte fra diskusjoner om etiske og dogmatiske spørsmål og bare fortelle om Jesus, spør Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Den profilerte informasjonslederen i NLM var innleder på seminar i regi av Evangelisk luthersk nettverk (ELN) onsdag kveld. Temaet var «Dobbel kommunikasjon? Når evangeliseringsoppdraget utfordres av kampen for sann lære».

– Jeg har ikke tenkt å forsvare min polemiske aktivitet (polemikk: bekjempelse eller gjendriving av andres påstander eller meninger, red.anm.). Jeg kan være så ærlig å si at jeg har eksempler på debatter jeg kanskje ikke burde vært med på. Det er krevende å vite hva man bør stille opp på, og jeg synes det er helt greit at det er ulike syn på det, begynte Ottosen.

Han var enig i at temaformuleringen han hadde fått, opplevdes som en reell problemstilling og trakk fram en av de grøftene man sto i fare for å havne i:

Bare evangelisere?

– Noen vil si at kristne bør droppe det polemiske om etikk og dogmatiske (dogmatikk: troslære, red.anm.) og bare fortelle om Jesus, refererte Ottosen.

Den første innfalsvinkelen hans til et slikt syn var forsvar av den kristne lære overfor dem som ikke bekjenner kristen tro. Her viste han til 1. Kor 5,12: Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer?

– Den teksten har jeg møtt en del ganger. Noen vil bruke dette til å si at det å argumentere om kristen etikk og dogmatikk overfor ikke-kristne, ikke har noen hensikt, sa han.

Den andre innfallsvinkelen var overfor dem som bekjenner kristen tro:

– Her vil noen si at vår oppgave er å demonstrere kristen enhet, og at polemikk vil være å opptre i strid med Jesu befaling. Utfra et pragmatisk synspunkt vil noen også kunne si at vi støter mennesker bort med å «krangle» offentlig. I stedet for «se, hvor de elsker hverandre», blir det «se. hvor de krangler med hverandre», sa Ottosen.

Nødvendighet

Med tanke på ikke-kristne gjorde han det klart at han ikke trodde noen ville bli frelst av å møte et forsvar for kristen etikk.

– Jeg har aldri engasjert meg i debatt for at noen skal bli frelst. Men jeg tror likevel ikke det er så enkelt å si at vi skal holde munn, for noen ganger er det umulig å tie, sa Ottosen.

Informasjonslederen viste til medieoppslagene om nettstedet GuttogJente.no, som formidler det Ottosen beskrev som felleskirkelig, klassisk samlivsetikk. Ottosen er medlem av fagrådet for dette nettstedet.

– Hva gjør man når noen mener at helsepersonell bør miste jobben, og når det som kommer fram, er en karikert versjon? Når noen mener at vi prøver å tvinge 14-åringer til å leve etter vår veiledning, blir det viktig å svare. Vår innfallsvinkel i GuttogJente er at vi vil ha frihet til å presentere vårt syn, men at vi ikke nekter noen å ha et annet syn, påpekte Ottosen.

Føre noen nærmere

Ottosen mener det er viktig, nettopp i vår tid og kultur, å kjempe for respekt for kristen tro og tanke.

– Vi møtes av mange fordommer om det vi står for. I en del sammenhenger er det klokt å skape en viss forståelse og respekt for at noen faktisk vil forplikte seg på Bibelen, sa han.

Han gjentok at han ikke tror folk blir frelst av dette.

– Men kan det ikke virke pre-evangeliserende? Er det ikke mulig å se for seg at det finnes en del som ikke er åpne for evangeliet fordi de tror at vi ikke tenker i det hele tatt? Kan vi ikke få flyttet disse litt nærmere Jesus viss vi klarer å gjøre noe med motstanden deres, spurte Ottosen retorisk – og fortsatte: – Dersom vi svarer at det er umulig, blir vi enormt passive på vegne av vår kristne tro. Jeg er redd for at vi lager et for stort skille mellom evangeliet og det som ligger til grunn for evangeliet, sa Ottosen.

Kristen etikk

Espen Ottosen fortsatte med spørsmålet om det er viktig å forsvare kristen etikk. Han viste til at mange har vært opptatt av at vi må argumentere utfra lovens første bruk – at kristen etikk vil gjøre verden til et bedre sted, uavhengig av evangeliseringsoppdraget. Her «kjempet han videre med hvordan vi skal balansere», som han sa, men la til:

– Jeg ønsker ikke å havne på et standpunkt om at vi bare skal evangelisere, og at man må være en troende før man kan leve etter kristen etikk («believe før behave»).

Ottosen spurte om hvorvidt det er naturlig å skjelne mellom ulike temaer:

– Vi må kjempe mot sorteringssamfunnet, vil mange si. Men så vil mange også si at homofilispørsmålet, det har vi gitt opp, vi prøver ikke må argumentere for at verden blir et bedre sted dersom folk av samme kjønn ikke lever sammen, refererte Ottosen og formulerte et spørsmål:

– Hvordan skjelner vi klokt og balansert mellom sorteringssamfunn og homofili? Tentativt (foreløpig, red.anm.) er mitt svar at jeg ikke tror vi kan skjelne skarpt mellom disse to.

Intern debatt

Informasjonslederen i NLM kom også inn på den indrekirkelige debatten.

– Det er noe sant i påstanden om at indrekirkelig debatt vanskeliggjør enhet, men så holdes den da stort sett indrekirkelig, sa Ottosen og viste til at han akkurat nå er inne i en debatt i tidsskriftet Luthersk kirketidende uten at han opplevde at det var til forstyrrelse av hans evangeliseringsoppdrag overfor naboen, som han sa.

– Homofilispørsmålet er unntaket. Ikke først og fremst fordi kristne er uenige, men fordi Den norske kirke omfatter så mange, poengterte Ottosen.

Han mente graden av engasjement i indrekirkelig debatt avhenger av hvor alvorlig uenigheten er.

– Man kan bruke for sterke ord om for små spørsmål, men mitt inntrykk er at det i dag i hovedsak er en gemytlig tone mellom evangelikale kristne. Er det kanskje for gemytlig? Det er ikke alltid lett å gradere alvorlighet, påpekte han.

Homofilisaken

I homofilispørsmålet mente han at uenigheten er alvorlig.

– Jeg mener også at uenigheten her er kirkesplittende. Og hadde jeg ikke ment det, hadde jeg skammet meg over at vi demonstrerer uenighet. Men jeg siden jeg anser det for kirkesplittende, er det ikke noen vei utenom å kjempe kampen også offentlig, selv om det kanskje ikke er lurest å velge de sekulære mediene, reflekterte Ottosen.

Espen Ottosen viste til to forhold som gjør homofilispørsmålet viktig:

– Å velsigne det Bibelen fordømmer, er alvorlig, og et ja til homofilt samliv må oppfattes som vraking av apostolisk autoritet.

Han refererte fra 2. Pet 2,1: Men det sto også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Ottosen understreket uttrykket «vranglære som fører til fortapelse»:

– Å bidra til at folk inngår i et homofilt samliv er å føre mennsker mot fortapelsen. Da kan ikke kristne bare si at vi er enig om det viktigste. Men det er beklagelig at homofilisaken er kommet så i forgrunnen. Jeg skulle ønske at dommens realitet og fortapelsens mulighet kom tydeligere fram, sa Ottosen.

Les også: Når Gud skal holde dom

Informasjonslederen avsluttet med å påpeke at kristne er forskjellige, og at alle ikke skal gjøre alt.

– Den som kjenner på et kall til å være evangelist, skal kanskje ikke være den som polemiserer mest, sa han.

SEMINAR: Fra venstre Rolf Kjøde (leder for ELN), Rune Richardsen (studentprest ved NLA), Kari Fure (redaktør i Dagen), Glenn Nord-Varhaug (forsamlingsleder i Betlehem, Bergens Indremisjon) og Espen Ottosen (informasjonsleder i NLM)

Redaktør: – Ingen motsetning

Dagen-redaktør Kari Fure var invitert til å respondere på Espen Ottosens innlegg. Hun mente at skillet mellom evangelisering og kamp for rett lære var kunstig.

– Vi må snakke både om synd, rett lære og frelse. Det er ingen motsetning mellom dette, men det kan være frustrerende, fordi noen debatterer uklokt.

Hun viste til Paulus, «som ikke akkurat var vag», som redaktøren uttrykte det, samtidig som han var brennende for misjon (Rom 9,3).

– I 1. Kor 9,19 sier han at han har gjort seg til en tjener for alle, for å vinne flest mulig, og i Apgj. 17 viser han seg som en briljant retoriker. Det er ikke spørsmål om å velge mellom evangeliet og rett lære, men spørsmålet er hvordan vi gjør det, hva vi kommuniserer og hvor dyktig vi er, sa Fure.

Retorikk

Redaktøren reeferte til uttrykk i retorikken (talekunst, red.anm.) som etos (formidlerens troverdighet), logos (selve argumentasjonen) og patos (budskapets appell).

– Vi må ikke argumentere slik at vi ødelegger etos. De liberale har det ofte enklere enn de konservative, fordi sistnevnte stemples som mørkemenn. Vi må gjenerobre retorikken og vise at Guds ordninger for oss er gode. Homolobbyistene er dyktige, og vi på den konservative siden må trene folk i debattteknikk. Vi må både skrive gode brev (2. Kor 3,2-3) og lukte godt (2.Kor 2,15). Vi må jobbe for at det står fram flere gode stemmer og flere modige debattanter. Mange kvir seg for å stå fram, fordi de er redde for sitt gode navn og rykte, sa Fure.

Les også: Debattanten fra Areopagos

Redaktøren viste til at flere som hadde stått fram i Dagen, hadde henvendt seg og bedt om å få artikkelen slettet fra nettavisen fordi de var bekymret for at vitnesbyrdet deres kunne bli søkt opp og brukt mot dem.

– Vi kommer til å se mer av at det å stå fram med et kristent syn vil kunne være karrierehindrende. Men Jesus sa at vi må ta opp korset vårt. Er vi modige nok, og støtter vi dem som står i stomen, utfordret Kari Fure.

Forsamlingsleder: – Tett på folk

Glenn Nord-Varhaug er forsamlingsleder i Betlehem (Bergens Indremisjon) og vinklet sin respons litt annerledes:

– Når vi står overfor en forsamling, må vi snakke slik at det inviterer folk som opplever at det går dårlig med livet, til samtale. For eksempel at folk som har homofile tanker, kan dele noe fra sitt liv, sa Nord-Varhaug.

Forsamlingslederen viste til Arnfinn Nordbø, som for noen år siden sto fram som homofil etter mange år i kristne miljø.

– Han fortalte at han hadde kjent på disse tankene i mange år, men at han ikke hadde hatt noen å snakke med om dem, sa Nord-Varhaug.

Han var også opptatt av hvordan kristne lever utenfor menighetsfellesskapet.

– Våger vi å nærme oss folk der ute? Hvordan kan vi møte mennesker som lever langt borte fra Jesus? Evangeliseringsoppdraget er ute blant vanlige folk. Jeg tror ikke det første de trenger å møte, er kritikk, men mennsker som er interessert i livet deres.

Evangeliserer vi?

Nord-Varhaug mente spørsmålet om evangelisering eller rett lære kanskje var stilt feil:

– Kanskje vi heller bør spørre om vi evangeliserer i det hele tatt. Lever vi kristenlivet ut i våre nettverk? Blir folk møtt i våre liv? Er hjemmet vårt åpent for folk som ikke tror? Er vi opptatt av å dele troen, spurte Nord-Varhaug og fortsatte:

– Hadde alle kristne kunnet svare «ja» på disse spørsmålene, hadde verden sett annerledes ut!

Forsamlingslederen undret på om det er lettere å kjempe for den sanne lære enn å leve tett på mennsker som lever langt bore fra Gud.

– Kanskje blir kampen for den sanne lære vunnet nettopp i et slik tett samvær med andre mennesker, reflekterte Glenn Nord-Varhaug.

Populært med vitenskap og gudseksistens

14. oktober 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Presset seg sammen for å høre gode argumenter for gudstro.

Lørdag arrangerte Menighetsfakultetet Åpen Dag. På det minste auditoriet, uten mikrofon, var godt over 100 mennesker presset sammen for å høre gode argumenter for gudstro.

Rektor på MF, Vidar L. Haanes, biter seg merke i at mange av de fremmøtte er menn.

– Vi ser ofte mange menn som kommer på arrangementer om tro, vitenskap, naturvitenskap og ting som er eksistensielt, sier Haanes.

Større åpenhet
Nederst i auditoriet står Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik. De er forfattere av boken «Eksisterer Gud?» og presenterte noen av argumentene for Guds eksistens som diskuteres mest for tiden.

– Har ikke den debatten gått veldig lenge, uten at noen blir enige?

– Det tilføres faktisk nye ting til debatten, mener Haanes.

Han viser til at for bare 30-40 år siden var det færre aktive kristne som valgte å studere naturvitenskap. I dag er det en mye større åpenhet for lovmessighet og mysterier.

– Samtalen er mer relevant og gir mer selvtillit for aktive kristne, sier han.

Kommer på banen
Også Davidsen og Søvik mener debatten er mer relevant nå enn noensinne. Kristne har historisk sett stått i spissen for vitenskapelige oppdagelser, men de siste par hundre årene har vi «lukket oss inne» og tatt avstand fra det. Nå kommer de kristne på banen igjen.

– Vi er flinkere til å gå i dialog med andre grupper i samfunnet. De siste årene har våre lærere skrevet kronikker i Morgenbladet, Klassekampen, Afteposten, VG og Dagbladet. Før var det bare Dagen og Vårt Land. Det betyr også at det er større interesse og en betydelig forskjell på bare fem år, sier MF-rektoren.

Trenger gode argumenter
Lars Petter Hauge fra Fredrikstad er en av dem som har reist til Oslo for å høre på seminaret om gode grunner for Gudstro sammen med datteren som er MF-student. Han håper å få invitert de to foreleserne til litteraturhuset i Fredrikstad for å snakke om det samme der.

– Jeg trenger gode argumenter som jeg kan bruke i møte med folk som ikke tror Gud finnes, forteller han. KPK

Debatt om tro og fornuft

13. oktober 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

– Guds eksistens ikke et spørsmål for vitenskapen, sier teologen Stefan Gustavsson.

Teologen Stefan Gustavsson og humanetikeren Gunn Hild Lem møttes til debatt om emnet «Er det fornuftig å tro på Gud?» på Universitetet i Agder fredag kveld. Et fullsatt auditorium både lyttet og deltok i debatten.

– Det får konsekvenser dersom Gud ikke finnes, men Guds eksistens er ikke et spørsmål for vitenskapen, sa Gustavsson i sin innledning.

De to innledningene var lagt opp svært forskjellig. Mens Gunn Hild Lem sitt innlegg hadde form som et slags personlig vitnesbyrd med utgangspunkt i evolusjonslæren, var Gustavssons innledning mer lagt opp som en forelesning.

Mens Gunn Hild Lem argumenterte for at man ut fra en vitenskapelig forståelse av tilværelsen må konkludere med at det ikke er fornuftig å tro på Gud, var Stefan Gustavssons tese at Guds eksistens ikke er et spørsmål vitenskapen kan svare på. I stedet argumenterte han for at Guds eksistens er den beste forklaringen på at det finnes et univers, på menneskets verdi, på menneskets tankevirksomhet og på at mennesket er et moralsk vesen.

Temaer
Moralens opphav og moralens innhold ble også et tema i samtalen så vel innlederne imellom, som mellom dem og salen. Det var liten uenighet om moralens innhold og om skillet mellom godt og ondt, mens uenigheten var stor i spørsmålet om hvor de moralske verdiene «kom fra».

Gunn Hild Lem prøvde i sin innledning å etablere en motsetning mellom utviklingstro og skapelsestro, blant annet ved å gi inntrykk av at det er en allmenn oppfatning blant de som tror på skapelse, at denne skjedde for om lag seks tusen år siden, «selv om noen er uenige i dette», som hun sa.

– Evolusjonen forklarer ikke godhet. Godhet handler om å overleve, framholdt hun.

Stefan Gustavsson avviste at det er noen motsetning mellom det å tro på Gud som skaper, og at skapelsesprosessen kan ha vært omtrent slik man mener evolusjonen kan ha skjedd.

Andre problemstillinger som ble løftet fram i samtalen, var spørsmålet om menneskets frihet contra en deterministisk forståelse av tilværelsen, at det er religion som skaper alle kriger i verden, og «hvis Gud har skapt alt, hvem har så skapt Gud?»

Bakgrunn
I innbydelsen til møtet heter det at Gunn Hild Lem «vokste opp som kristen på Sørlandet». I boka «Religionskritikk» som kom ut tidligere i år, forteller hun at hun har bakgrunn fra streng kristendom og ble oppdratt til å ta Bibelens ord som absolutt sannhet:

«Som voksen har jeg kjent meg lurt. Ikke fordi jeg vokste opp som en del av et miljø som trodde på Gud, men fordi ingen så vidt jeg kan huske, noen gang ga meg motforestillinger mot, eller alternative forklaringer til en del sentrale spørsmål i troen».

I avslutningsreplikken oppfordret hun derfor tilhørerne til å «lete etter motargumenter» og «lete andre steder», og ikke «bare Bibelen», som hun formulerte det.

Møtested
Debatten ble arrangert av Program for kommunikasjon og livssyn (KL) ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, i samarbeid med Human-Etisk Forbund og Bibelskolen i Grimstad.

Dette er etter hvert blitt et årvisst arrangement, men har tidligere vært holdt i Kristiansand. Debattleder var prorektor Lars Dahle. Debatten var en del av kursdagene for emnet «Kristent ungdomsarbeid i apologetiske perspektiv». Hensikten med en slik debattkveld er at representanter for ulike ståsteder skal kunne «lufte tanker», og at man skal kunne snakke til punktum.

Det var anledning til innspill fra salen, og spørsmålene og kommentarene kom åpenbart fra så vel kristne som human-etikere, om enn med en overvekt av kristne. Debatten ga dermed rom for et møtested der kristen tro og ateisme kunne utfordre hverandre i gjensidig respekt. KPK

Debattanten fra Areopagos

22. juni 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Har medier som redigeres ut fra et kristent ståsted, en berettigelse, eller er de mer til skade enn gavn?

«I fokus»-artikkelen som Jostein Krogedal skrev i Dagen 31. januar, skaper fremdeles debatt: «Å følge med i kristne medier er jo absolutt ikke noe å anbefale med alle strømmer som diskuteres», anførte pinse-pastoren blant annet.

De to aller første redaktørene av bladet Sambåndet (P.G. Sand og Andreas Lavik) synes å ha sett det litt annerledes. De mente at et blad hadde innflytelse i samfunnet, og at daværende DVI (nå ImF) derfor måtte ta et slikt virkemiddel i bruk. Gjorde man det ikke, ville det i lengden «skade arbeidet for Guds riges sag», uttalte de i første nummer for 125 år siden. Gjennom bladet skulle «brødre faa tale til brødre», ble det uttalt allerede på stiftelsesmøtet for DVI. I redaktørenes programerklæring het det videre at bladet skulle være til «opbyggelse og belærelse» når det gjaldt Guds ord.

Blant annet disse programformuleringene mener jeg står seg godt i dag også. Og redaksjonen har også, nå som da, frimodighet til å ta opp ting som ikke alle nødvendigvis er enig i. Bladets redaktører deltar også i offentlig debatt, nå som da.

Et synspunkt som har blitt fremmet overfor meg, går imidlertid på at det ikke finnes noe bibelsk grunnlag for medier, og at disse da heller ikke kan være kristne. Og mener man at en kristen bror eller søster trenger korreksjon, er den bibelske veien Jesu ord i Matt 18,15-17: Først ta saken opp med personen i enerom. Om ikke det nytter, ta med en eller to vitner som kan hjelpe til med å stifte fred. Om heller ikke det får han eller henne til å snu, legge saken fram for hele menigheten, som eventuelt kan støte vedkommende ut (menighetstukt).

Jeg har selvsagt ikke tenkt å argumentere imot en slik framgangsmåte mellom kristne, men jeg mener at Bibelen også forteller om andre måter å opptre på overfor meningsmotstandere generelt, som kan minne om måten dagens massemedier jobber.

Da går vi til Apgj 17, der Paulus er på sin andre misjonsreise (ca. 50-52 e.Kr.), til Lilleasia (nåværende Tyrkia), Makedonia og Hellas. Fra v. 15 og ut kapittelet er han i Aten, som ble betraktet som det åndelige sentrum for den greske kulturen og eksponent for hedenske religioner og avgudsdyrkelse. På mange måter sammenlignbart med det samfunnet som omgir oss i dag!

I v. 17 ser vi at han er i full virksomhet, ikke bare i synagogen, men han «samtalte hver dag» med hedningene han traff på torget. I v. 18 kommer han også «i ordskifte» med representanter for to filosofiske retninger: Epikureerne, som var opptatt av nytelse og uinteressert i religion, og stoikerne, som var opptatt av å gi fornuften herredømme over lidenskapen (kilde: Bibelverket, Even Fougner). I v. 19 blir Paulus ført til Areopagos, en høyde vest for Akropolis der den høyeste domstolen hadde sine møter, sannsynligvis for at han skulle gjøre rede for læren sin (v.19-20).

Når Paulus begynner å tale, er det svært interessant å legge merke til at han tar utgangspunkt i atenernes eget ståsted – deres religiøse iver og alteret med innskriften for en «ukjent Gud» – for så å dreie talen over på det han egentlig vil ha fram: den ene Gud i motsetning til atenernes mange avguder.

Han avviser polyteismen (flerguderi) og understreker den bibelske skapertroen. Dette hadde front mot både stoikerne og epikureerne. I v. 26 og 27 holder han frem menneskenes enhet, noe som trolig var rettet mot grekernes sterke selvbevissthet som folk. Med de siste ordene i v. 27 – «om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss» – nærmer Paulus seg, ifølge Even Fougner, de greske filosofene. Aller lengst går han i v. 28, der han henviser til grekernes «egne diktere». Ordene «i ham er det vi lever og rører oss og er til», skal være gjenfunnet hos den greske forfatteren Epimenides (også sitert i Titus 1,12) fra det 6. århundre f.Kr. «For vi er også hans slekt» skal være sitert fra de stoiske dikterne Aratos og Kleantes fra 3. århundre før Kristus.

Paulus henter altså skriftbevis fra hedenske forfattere, trolig for å nærme seg sine tilhørere så langt det er mulig. Han legger likevel et annet innhold inn i ordene enn de som vanligvis var forbundet med dem.

I v. 30-31 forkynner Paulus budskapet om en kommende verdensdom ved en mann som var legemlig oppstått fra de døde – tanker som var helt fremmede for grekerne – og behovet for omvendelse. Han ble møtt med to reaksjoner: spott fra noen, vilje til å høre mer fra andre. Besøket i Aten bar da også frukter. Ifølge v. 34 kom en av Areopgaos-dommerne, Dionysios (som senere skal ha blitt den første biskop i Aten), til tro. Også kvinnen Damaris blir nevnt ved navn.

I dette kapitelet møter vi altså en Paulus som ikke bare holder seg i synagogen, men som samtaler med hedninger, havner i ordskifte med hedenske lærde og bruker hedensk litteratur i argumentasjonen – alt for å belyse det kristne budskap.

Jeg tenker at dette bygger opp under kristne medier og kristnes deltakelse i debatt nesten 2000 år senere. 2. Tim 2,23-26 gir kanskje gode råd i så måte: «Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid. Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt. Med saktmodighet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten, og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.»

Også i lys av dette sender vi frimodig et nytt nummer i Sambåndets 116. årgang til trykkeriet.

Les også: Skal forsamlingen tie i mediene?

Krydret vennlighet

Det ble debatt om dette på Facebook-profilen min. Kom gjerne med ditt syn, enten på Facebook-profilen eller i kommentarfeltet nedenfor.

Krydret vennlighet

21. mars 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

I februarnummeret kommenterte undertegnede et innlegg i Dagen fra pinsepastor Jostein Krogedal. Jeg står fast på kritikken av det jeg mener var et forsøk på å avgrense debatt om kristne spørsmål og begrense «vanlige» kristnes deltakelse i slik debatt. Samtidig har jeg sans for noe av det jeg mellom linjene aner at Krogedal KUNNE ha ment i innlegget sitt.

«Tenk om vi alle fokuserte på oppdraget og fant ut hva vi tror Gud har kalt oss til og hva mandatet er, og gikk med det. Vi kan forandre dette landet,» skrev Jostein Krogedal også.

Det er ingen tvil om at vi som kristne de siste årene har latt oss styre av folk som ikke nødvendigvis bekjenner troen på Jesus, når det gjelder hvilke emner vi debatterer. Samlivsspørsmål har vært et slikt dominerende emne. Men hvorfor er det blitt slik? Fordi eksempelvis de homofiles interesseorganisasjoner har presset på for å få Den norske kirke til å akseptere, ja, endog velsigne, deres levesett, uavhengig av hva Bibelen sier om dette. De har fått folkemeningens støtte til dette, noe som har økt presset ytterligere.

For ikke lenge siden var det uforpliktende «vennesex» det ble etterlyst velsignelse av, og som en redaktørkollega i Vårt Land påpekte, vil nok ikke køen stoppe der. Det virker nærmest som om det skulle være en menneskerett å få kirkens velsignelse til det levesett en måtte velge.

Dette presset fører igjen til at debatten blir preget av stridsspørsmål. Det sekulære medier legger opp til debatt om hva angår kristendom, dreier seg om ting som viser uenighet og skaper polarisering. Og de som presser på, er taleføre og fyller spaltene med sine utspill. Dette gjør det ikke lett å «fokusere på oppdraget», det vil si å målbære frelsens evangelium, i mediene, slik jeg tror de fleste av oss som deltar i debatt, er enig med Krogedal i at vi aller helst ville.

Nylig leste jeg i Kolosserbrevet 4,5-6: «Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver». Her får Paulus fram begge sidene av det å skulle mene noe om spørsmål som gjelder kristent liv og lære. For alle kristne gjør ikke rett i å tie stille, selv om vi ikke kan styre debatten. Som også Peter (i 1. Pet 3,15) skriver: «Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere».

Vennlig, men krydret med salt. Slik lyder også oppdraget.

Les også: Skal forsamlingen tie i mediene?

Skal forsamlingen tie i mediene?

21. februar 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Pastor Jostein Krogedal i pinsemenigheten Intro Sandnes gikk friskt ut i Dagen 31. januar: «Diskusjoner og unyttig prat passer ikke på trykk i det offentlige (…). Læresamtaler må tas rundt bordene med teologene og hovedledere og ikke i leserinnlegg», erklærte han.

I Vårt Land 10. februar blir han et hakk klarere: «Dersom det skal skje teologisk synsing i avisene, må de rette menneskene diskutere». Jeg må spørre: Hvem er «de rette menneskene»? Og hvem skal definere hvem som er de rette? Er Krogedal da tilbake til «teologer og hovedledere»?

Har pastoren glemt at Bibelen taler om et alminnelig prestedømme (1. Pet 2,5 og 9) for oss som tror (noe som kan sammenlignes med Grunnlovens bestemmelse om at «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte»). «Teologer og hovedledere» er ikke utstyrt med apostolisk autoritet, og en ledelse av et kirkesamfunn eller organisasjon som ikke er innsatt etter og oppfyller Bibelens ordninger (se f.eks. i 1. Tim), har ingen bibelsk autoritet ut over det enkelte medlem.

Man skal ikke lete lenge i avisenes debattspalter etter innlegg av eliten, flere av Den norske kirkes biskoper, for eksempel, som man ikke vet om man skal le eller gråte av, og som roper på korrektiv. Er disse blant «de rette»? Kirken vil nok i alle fall mene det, men i så fall i kraft av hva? Og skal ikke «det myndige lekfolket», som Dagen-lederen 6. februar viser til (se lenker i faktaboks, red.anm.), ta til motmæle når Bibelens ord settes til side av kristeneliten i møte med tidsånden?

«Teologiske debatter i dagspressen skaper bare usikkerhet (…), debattene må være sunne og ha retning», sier Krogedal i Vårt Land (ikke på nett, red.anm.). Slik jeg forstår ham, mener han dette kan oppnås ved at for eksempel lederen av Pinsebevegelsen setter seg ned med «sjefredaktørene og nøkkeljournalister» fra utvalgte aviser og finner ut «hvordan vi kan trekke i samme retning». Krogedal bruker i sitt første innlegg også nyordet «momentum», som han definer til å oppstå «når flere mennesker går sammen i en enhet fram mot noe de mener er viktig og er villige til å stå opp for».

Jo, det kan høres både behagelig og tilforlatelig ut, og det er helt sikkert godt ment. Men er ikke dette også å begrense samtalen til eliten? Og hvem er det som skal definere retningen? Skal dette (også ) skje i en engere krets i lukkede rom? Og hva med menneskene som skal gå sammen – og det de skal gå sammen om? Skal rettighetshavere i det alminnelige prestedømme bare la seg fortelle dette av feilbarlige medmennesker? Hvor er Berøa-prinsippet om å ta imot ordet med all godvilje, men samtidig hver dag granske Skriftene for å se om det forholdt seg slik som det ble sagt (Apgj 17,11)? En slik holdning overfor Paulus’ forkynnelse er det altså apostelen selv roser.

Krogedal vil ha retningssamtalene «i min verden», som han uttrykker det i Vårt Land. Og «læresamtaler» skal altså tas «rundt bordet», med de før nevnte teologene og hovedlederne. Også rommet for ytring skal altså avgrenses.

Heller ikke her kan jeg følge ham. Som også Vårt Land er inne på, kan en slik tanke lett forbindes med sekter og lukkede trossamfunn, og det skulle være unødvendig å utdype hva slikt har ledet til.

Som eksempler på emner han reagerer på, nevner Krogedal helvetesdebatten i Pinsebevegelsen og NRK, generalsekretær-saken i Normisjon og diskusjonen om NLAs bibelsyn. Mye kunne vært sagt om alle tre, men jeg minner bare om at den studentstartede debatten i Dagen faktisk har ført til at spørsmålet om bibelsyn nå løftes til topps i skolens styrende organer. Ville dette ha skjedd dersom studentene hadde latt seg nøye med ydmyke henstillinger til rektor og lærere «rundt bordet»?

Én ting skal jeg gi pastoren rett i: Det finnes helt sikkert eksempler på debattanter som ikke er interessert i å debattere, men som har «egne agendaer». Men disse er lette å gjennomskue.

I Dagen 7. februar, etter å ha blitt utfordret i avisspaltene dagen før, glatter Jostein Krogedal over sitt første innlegg med at han ville «skape en polarisering». ( I Vårt Land 10. februar er det nettopp polarisering han advarer mot.) Det er rart med det; debatt mellom likemenn i åpent lende kan av og til føre til at man nyanserer synet sitt.