Ola Ohm er utdannet kantor og prest og virker som prest i en liten menighet i Stavanger. På konferansen til Evangelisk luthersk nettverk (ELN) i Oslo holdt han tirsdag et sterkt innlegg med tema om å være fredsbærer i stridstider. Stockholm-syndromet som han viste til, ble først brukt om gisler som etter lengre tids fangenskap begynte å se ting fra fangevokternes synspunkt.

– MASSIVT TRYKK
– Jeg kjenner et massivt trykk i retning konformitet og politisk korrekthet, og til og med dobbelkommunikasjon fra den kirken jeg jobber i. Noen har spurt seg om kirken forandrer på sannheten for å overleve og holde ut. Jeg har et sterkt ønske om å være lojal mot kirken, men det blir vanskelige og vanskeligere. For det kan oppleves som at jeg legitimerer teologisk utglidning i kirken så lenge jeg ikke kaller biskopene vranglærere, sier Ohm.

ENDRING MED PETTERSEN
Stavanger var ifølge Ohm kjent som et soriamoria-bispedømme under de to foregående biskopene, Bue og Baasland.

– Som prester hadde vi stor frihet, og vi har merket en endring under nåværende biskop Erling Pettersen, sa Ohm. Som eksempel viste han til striden mellom Pettersen og Carissimi-prestene om nattverdfellesskap.

TO RAS
Ola Ohm beskrev det han mente var to «ras» i den norske kirken: I 1999, da Siri Sunde fikk fortsette som prest til tross for at hun hadde inngått homofilt partnerskap, og i 2006 da halvparten av medlemmene i lærenemnda aksepterte homofilt samliv.

– Sett fra Stavanger var det som om dette skjedde i et annet land, forteller Ohm, som altså likevel nå har fått føle situasjonen på kroppen:

– Biskopene legger ansvaret over på mine skuldre som prest. Og etter som årene går, blir vi kalt for intolerante og homofobe, sier han og fortsetter:

TROSKAP
– Utviklingen i kirken smerter meg og gjør vondt langt inn i sjelen. Som når personer jeg har sett opp til, sier at møtet med enkeltmennesker har forandret deres syn, og de skifter side, sa Ohm.

Han viste til måten Jesus møtte kvinnen ved Sykars brønn på:

– Vi må lytte til enkeltpersoner slik også Jesus gjorde. Han møtte kvinnen ved brønnen med nåde føst, deretter med sannheten om livet hennes. Det er vanskelig når liv og lære møtes. Vår utfordring er å holde sammen troskapen mot bibelordet og troskapen mot menneskets livsfortellnger, uten at det går på bekostning av noen av dem.

MANER TIL SAMHOLD BLANT KRISTNE
Ifølge Ohm er det lett å se det slik at kristene har tapt kampen om barnet, ekteskapet og grunnloven.

– Noen nyanseforskjeller i syn har gjort at kristenfolket ikke kunne stå sammen i protestene. Tiden er preget av fragmentering, kristenfolket spriker om form og uttrykk. Det finnes en kile mellom lavkirkelig og høykirkelig som fremdeles er virksom, mellom det liturgisk minimalistiske og maksimalistiske. Ulike referanser om form og stil gjør at vi ikke klarer å samle felles front. For meg grenser det til en liten dose åndelig hovmd og stolthet. Vi sitter på hver vår tue. Skal vi vinne fram i landet, må vi la Jesus få utvide bildet for oss slik at vi finner sammen på tross av det som skiller.

ÅPEN FOR ULIKE FORMER
Ola Ohm beskriver menigheten sin som bestående av få folk, men mange meninger.

– Jeg har prøvd å legge til rette for flere av disse meningene. Det dreier seg for eksempel om sangvalg, liturgi, tekster på veggen, og at jeg av og til har gudstjeneste uten prestekjole. Likevel er det noen som savner noe. Augustin snakket om å være sterk i sak og mild i form; sterke i formidlingen av evangeliet, men mer åpen for ulike former og uttrykk.

– Noen synes jeg skrever for mye, men det er viktig for meg at på tross av våre ulikheter, er vi Kristi kropp, sa Ohm.

FREDSBÆRER
Om sin rolle som fredsbærer viste Ohm til bibelordet om at Jesus er vår fred.

– Det hebraiske ordet for fred betyr mer enn at fiendtlighet opphører. Vi har et løfte om at Gud vil være nær med sin fred, en fred som ikke er av denne verden. Da biskop Baasland ordinerte meg, gav han meg ordet om ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom, og ikke motløshet. Det er kanskje et av de versene jeg har hatt mest bruk for. Jeg vil ikke ha motløshet, fordi det ikke kommer fra Gud. Jeg skulle ønske mange kristne ble satt fri fra Stockholm-syndromet, for han som er er i oss, er sterkere enn alle.

NÅDE
Ohm viste til erkebiskopen av Canterbury, som har sagt noe om at alt handler om nåde:

– «Nåde motvirker frykt. Det er ikke hvem vi er som betyr noe, men det er hvem Jesus er som betyr noe. Vi er det vi er framfor Gud, og ikke noe mer,» sa erkebiskopen på en lederskapskonferanse i fjor. Jeg lurer på om vi gjør oss selv litt for sentrale. Når det viktigeste er å få sagt det vi mener, og vi glemmer at nåden kommer før sannheten, lurer jeg på om vi ser for mye innover enn oppover. Vi må se på Gud og ikke oss selv. Er noe umulig for Herren? Bibelen er full av uttrykk for at Gud ikke forlater oss.

SETTES PÅ VALG
Ohm vedgikk at fredsbærervisjonen ikke alltid får så stort gjennomslag hos ham. Av og til kan han være millimeter fra å forlate kirken.

– Det avgjørende er hva vi gjør med smerten vår. Vi lever i en tid der vi ikke vil ha smerte. Jeg kjenner på smerten ganske ofte. Det er lett å bare døyve den, men det holder ikke lenge. Vi blir satt på valg. Skal jeg følge dem som har gått ut av kirken, eller skal jeg bli i det som smerter meg og beholde tilliten til at Gud kan gjøre noe med det som ser ut som døde ben i dalen, spurte Ohm med referanse til profeten Esekiel.

– Kan det være at Gud har tillatt det som skjer i kirken i dag, fordi han vil at vi ikke skal ha tillit til oss selv, spurte Ohm.

KAN KOSTE
Presten siterte fra Jeremias 1,12 om at Gud vil våke over sitt ord og sette det i verk.

– Jeg har sagt det slik at så lenge skystøtten (den som fulgte israelsfolket på ørkenvandringen, red.anm.) blir stående, skal jeg være der jeg er, men hvis den løfter seg, blir jeg med. Det kan koste smerte, tårer og til og med blod. Men min himmelske far har det jeg trenger for å stå fast, fastslo prest Ola Ohm.