eln - Sambåndet

Innlegg

Nettverk i støypeskeia

30. september 2016/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Representantar for organisasjonane bak Evangelisk luthersk nettverk (ELN) har vore samla for å samtala om framtida for nettverket.

7. september sette ei rekkje personar seg saman i Oslo. I tre og ein halv time drøfta dei kva ELN skal vera framover.

– Styringsgruppa for ELN skal samlast i løpet av oktober for å oppsummera signala som kom, seier leiar for styringsgruppa, Rolf Kjøde, til Sambåndet.

Tillit til Bibelen

Indremisjonsforbundet (ImF) er ein av organisasjonane som er med i ELN. På eiga nettside definerer ELN seg slik: «består av organisasjoner og kirker som bygger lokale fellesskap på evangelisk luthersk grunn. Vi samles på en plattform av tillit til Bibelen som Guds åpenbarte og pålitelige ord til oss under forpliktelse av alt den fastholder om kristen tro og kristent liv.»

– På møtet drøfta vi kva det er viktig å leggja vekt på, og kva som ikkje er så viktig. Det var relativt unge leiarar i samanhengen vår som var med på møtet, seier Kjøde.

Luthersk

Sjølv fanga han opp tre signal frå møtet. Han presiserer at andre i styringsgruppa kan ha oppfatta andre ting.

– Det første signalet eg oppfatta, er at om ELN skal ha ein verdi, er det viktig at det er eit evangelisk luthersk nettverk. Det evangelikale aspektet er dekka inn òg av andre plattfomer, så som til dømes Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering). ELN kan vera ei plattform der lutherske leiarar kan samlast, seier Kjøde.

Det andre signalet leiaren for styringsgruppa fanga opp, er at om ELN skal ha ein verdi, må det leggjast vekt på å drøfta teologiske spørsmål.

– Vi vil jobba med teologi retta mot tenesta, utdjupar Kjøde.

Det tredje signalet slik Rolf Kjøde oppfatta det, er at det kan liggja ein verdi i å få opp regionale grupper av prestar, organisasjonsleiarar og andre leiarar.

Prestemøte

Som kjend skreiv 276 ordinerte prestar i Den norske kyrkja (Dnk) i vår under på ei erklæring om den kyrkjelege situasjonen. Erklæringa peikar på at det etter Kyrkjemøtet eksisterer to lærer som ikkje kan sameinast, i Dnk om ekteskap og familie. Rolf Kjøde er koordinator for denne gruppa, som kom i stand uavhengig av ELN.

– Ei gruppe av desse prestane skal møtas i løpet av hausten. Me vil òg ta med oss signal frå det møtet inn i oppsummeringa om kva ELN skal vera framover, seier Kjøde.

I vedtektene for ELN heiter det at nettverket «vil ved behov legge til rette for pastoral oppfølging». I januar i år sa Rolf Kjøde til Sambåndet at «vi ønskjer å gi prestar oppleving av å ha eit nettverk i ryggen, og hausten 2015 var det ein god del prestar som fann det interessant å ta kontakt med oss».

Ein annan ting det er aktuelt å snakke om når det gjeld ELN, er korleis nettverket skal vera organisert og leia.

– Skal det til dømes vera toppleiarar eller litt meir operative tilsette, utdjupar Kjøde.

Reformasjonen

Til neste år er det 500-årsjubileum for reformasjonen. Sambåndet er kjend med at det er på tale å markera dette i ELN-regi. Ikkje som ein protest mot utviklinga i Dnk, men som ei vedkjenning av kva for verdiar reformasjonen førte med seg.

– Eg kan stadfesta at det har vore nemnd, men det er ikkje bestemt noko enno, seier leiar i styringsgruppa for Evangelisk luthersk nettverk, Rolf Kjøde.

ELN vil følge opp prester

27. januar 2016/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Evangelisk luthersk nettverk (ELN) støtter tanken om «to rom» i Den norske kirke.

– Som leder for ELN har jeg gitt støtte til et resonnement som innebærer at det etableres et alternativt tilsyn for prester i Den norske kirke (Dnk), sier Rolf Kjøde til Sambåndet.

ELN er et nettverk som har både kirkesamfunn og organisasjoner, Indremisjonsforbundet (ImF) inkludert, som deltakere.

To rom

Utfra at Dnk har åpnet for to syn på ekteskapet, har en gruppe prester gått sammen i bevegelsen Carissimi. Dag Øivind Østereng, ungdomsprest i Hå kommune på Jæren, var en av de fire grunnleggerne i 2007. Etter at kirkevalget høsten 2015 ga flertall i Kirkemøtet for å kunne innføre liturgi for vigsel av homofile, har Østereng tatt til orde for en ordning med to rettslige rom i Dnk for at han selv skal kunne bli værende:

«Det som må til, er det som Carissimi har forsøkt å få biskopene i dialog om siden 2007. Nemlig at kirken tar innover seg at dette faktisk splitter både på det teologisk-prinsipielle plan og på det kirkesosiologiske indre plan og på det økumeniske plan. Denne splittelsen er et faktum, og det må derfor organiseres to rom i kirken innen disse liturgiene vedtas i 2017. To rom som holder fast på hver sin læretradisjon», skrev Østereng på Verdidebatt 19. november i fjor.

Ulik liturgi

Disse to «rommene» vil da, slik Østereng ser det for seg, ha hver sin liturgi, og prester og menigheter skal selv kunne velge hvilket rom de hører til. På den måten vil Dnk kunne unngå å miste flere prester, mener Østereng. Ungdomspresten skriver videre i debattinnlegget:

«To rom vil fremme respekt begge veier, fordi vi eier hvert vårt rom og ikke trenger å slåss om hva som skal gjelde i det enkelte rom. Hvert rom ordnes med tilsyn, og mellom rommene vil det kunne være et indrekirkelig økumenisk fellesskap i gudstjenestelig form, men også med frihet til å avstå fra dette fellesskapet. Det skal også være frihet til å avstå fra det fulle fellesskapet omkrig Herrens bord.»

Ryddig

– Som leder for ELN har jeg gitt støtte til denne argumentasjonen, og ingen har sagt seg uenig i det, bekrefter Rolf Kjøde overfor Sambåndet.

Kjøde viser imidlertid til at ELN har både frikirker og organisasjoner som deltakere.

– Vi må opptre ryddig og kan ikke gå for konkret inn i spørsmål om organisasjonsendringer i Dnk, påpeker han.

Synode

Kjøde viser til at biskopene tidligere har avvist Carissimis ønske om et alternativt tilsyn.

– Jeg tror det skal mye til i Dnk for at en slik ordning blir etablert, og det vet også Carissimi, sier Kjøde.

ELN-lederen opplyser at han derfor har spurt representanter for Carissimi om hva de vil gjøre dersom forslaget om to rom avvises.

– En tanke som flere prester har nevnt, er om det kan dannes en type fri synode (møte eller organ, red.anm.) i Dnk med et alternativt tilsyn, sier Kjøde.

Tar kontakt

ELN-talsmannen sier at nettverket ikke kan gå inn og være et tilsyn for konservative prester som vil bli værende i Dnk.

– Men vi vil jobbe med å gi pastoral støtte, sier Kjøde.

I vedtektene heter det at nettverket «vil ved behov legge til rette for pastoral oppfølging».

– Dette vil også være et kapasitetsspørsmål for ELN, men vi ønsker å gi prester opplevelsen av å ha nettverk i ryggen. Og høsten 2015 var det en god del prester som fant det interessant å ta kontakt med oss, sier Rolf Kjøde.

ELN-styret vil på sitt neste møte jobbe videre med oppfølging av kirkesituasjonen.

Den arrogante kirke

24. februar 2015/15 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Den katolske kirke sliter ikke akkurat med selvbildet sitt.

Et tilbakeblikk: Vi hadde kommet et godt stykke i lesningen av trosbekjennelsen i engelskkyrkja St. Olafs i Balestrand da ordet «catholic» plutselig lyste mot meg fra liturgiheftet til Den anglikanske kirke. Forfjamset lukket jeg munnen. For å erklære at jeg trodde på “the holy catholic Church” ville jeg ikke være med på.

Den norskspråklige teksten lyder «jeg tror på (…) en hellig, allmenn kirke». Og med «allmenn» sikter protestanter til kirke i betydningen «alle kristne», ikke til et bestemt kirkesamfunn.

På seminaret «Kirken og kirkene – enhet og mangfold i Kristus» på Fjellhaug 6. februar kom det tydelig fram at slik tenker ikke Den katolske kirke. Den bruker ordet som om det skulle være et egennavn. Ragnhild Helena Aadland Høen, som konverterte til katolisismen for sju år siden, var en av innlederne. Hun påpekte at ekklesiologien (læren om kirken) er det som først og fremst skiller mellom katolikker og protestanter.

Ifølge Høen opererer katolikkene med «den ene kirken» – den katolske – og «kommunion» (anerkjennende fellesskap) med denne ene kirken er det som gir enhet.

Denne ene kirken består, ifølge Høen, av det folk som Gud samler i hele verden. Og det var denne «synlige enheten» som fikk henne til å konvertere: – Den teologiske oppløsningen i Den norske kirke (Dnk) var så sterk at jeg ikke turte å overlate mine barn til den. Hvor skulle jeg da gå? Til noe enda mindre? Det ga ikke helt mening. Jeg begynte å tro at den katolske kirke er det som Jesus startet i år 33, sa Høen.

«Enhet og mangfold» var stikkord for Høens innlegg. Mangfold i betydningen at alle får det de trenger internt i kirken, er ifølge Høen av det gode (paragraf 814 i Den katolske kirkes katekisme). Men den nytilsatte kommunikasjonsrådgiveren for KrFs stortingsgruppe viste til at det i dag er flere enn 30.000 protestantiske kirkesamfunn i verden. Disse representerer splittelse, slik katolikkene ser det. – Der hvor synden er, er det splittelse. Der hvor dyden er, er det enhet, siterte Høen fra paragraf 817.

Den overbeviste katolikken så to bevegelser i vår tid. En retning som går «bort fra sannheten og ut i periferien og splittelsen og i ytterste konsekvens frafallet». Den andre går «mot sannhet og fordypning og den felles kristne tro». – Da går det mot den katolske tro og kirke, slik jeg ser det. Gå i rett retning, fra alene til sammen. For de som står utenfor den katolske kirke, vil det til enhver tid være nødvendig med splittelse. Men for meg er det nødvendig med enhet, og det er en guddommelig befaling. Splittelse skyldes synd og er djevelens verk, avsluttet Ragnhild Helena Aadland Høen hovedinnlegget sitt.

I debatten som fulgte, spurte Rolf Ekenes i lederskapet for medarrangørene Evangelisk luthersk nettverk om hvorfor Høen var så opptatt av at det er så mange innen Den katolske kirke, når Jesus sier at det er få som finner veien.

– Det finnes partier innenfor Den katolske kirke også, og vranglærere avvises. Idealet er å lese Ordet sammen med kirken. Leser en alene, kan en fare vill. Vi er avhengig av det apostoliske læreembetet, Peters embete, for å bli beskyttet mot splittelse. Den ene kristne tro er gitt til hele verden, ikke til noen få i Norge, svarte Høen.

I panelsamtalen i siste del av seminaret, fikk Høen spørsmål om hvorvidt Den katolske kirke tenker at de som ikke er katolikker, er annenrangs kristne. – Alle som er døpt i vann i den treenige Guds navn, er døpt inn i den katolske kirke. Vi ser på protestantisk tro som den kristne tro i en redusert, avkortet versjon, svarte Høen.

Hun ble også foreholdt et sitat fra kirkefaderen Cyprians brevsamling (Epistolae). Cyprian var biskop i Kartago (i dagens Tunisia) på 200-tallet og skrev at «utenfor kirken er det ingen frelse».

– Troen og dåpen betyr kirken. De som vet det, og likevel ikke vil være i kommunion med kirken, har et problem, valgte Høen å uttrykke seg.

Paragraf 846 i katekismen sier det slik (uthevelsene er mine): «Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han (Kristus, red.anm.) samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den». Jeg som skriver dette, og du som har lest helt ned hit, er altså ikke frelst dersom vi ikke «trer inn» i denne kirken!

En større arroganse skal det letes lenge etter. Den katolske kirke, som i middelalderen drev med gudsbespottelig avlatshandel og bygde den nye Peterskirken i Roma med inntekter fra dette, betrakter seg som Jesu legeme (par. 846) og den eneste sanne kristne kirken.

– Den katolske kirkes syn på nødvendigheten av å underkaste seg paven i Roma, er det mest provoserende, repliserte MF-professor og paneldeltaker Harald Hegstad.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig og ser ikke noe bibelsk grunnlag for å skulle bøye meg for den kjortelkledte mannen med røde sko i Roma.

– Livsførsel kan splitte kirken

23. februar 2015/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Dersom et lærespørsmål skal anses som kirkesplittende, må også forhold som handler om liv, regnes med. Det mener Tove Rustan Skaar ved NLA Høgskolen.

OSLO: Førstelektoren i praktisk teologi ved NLA Høgskolen Staffeldtsgate var en av innlederne på seminar i regi av Forum for tro & samliv og Evangelisk luthersk nettverk (ELN) 6. februar. Temaet var «Kirken og kirkene – enhet og mangfold i Kristus». Seminaret samlet et nær fullsatt auditorium på Fjellhaug internasjonale høgskole.

Les også: – Kirken er allerede splittet

Jesu bønn
Skaar understreket at kirken, forstått som alle kristne, per definisjon er en i Gud. – Det er bekreftet i skrift og bekjennelse. I denne salen sitter det mange som gjør rommet for uenighet i lære veldig smalt. Dette fører til mye splittelse. Er det bra, spurte Skaar.

Hovedanliggendet til førstelektoren var følgende spørsmål: «Hvor viktig er Jesu bønn om enhet i forhold til det vi kan mene er gode grunner for splittelse?» I pausen spurte Sambåndet om hvordan hun selv vekter mellom disse to.

– Jeg er underveis i det spørsmålet. Vi må jobbe grundig med å avsløre det som er menneskelig frykt og kulturforskjeller. Så må vi i neste omgang spørre om det en måtte mene er vranglære hos den andre, fører folk bort fra Jesus. Dersom svaret er ja på det, mener jeg at en bør overveie å forlate det aktuelle kirkesamfunnet eller forsamlingen, sier Skaar.

Etikk og lære
I innledningen sin stilte førstelektoren også spørsmålet om hvorvidt etisk-moralske spørsmål, som eksempelvis ekteskap og moderne slaveri, er bekjennelsesspørsmål.

– Jeg er uenig med dem som mener at etikk ikke er et spørsmål om lære. De ti bud er en del av bekjennelsesskriftene i Den norske kirke (Dnk), og budene er lære om livet. Liv og lære skilles i det hele tatt ikke ad i Bibelen. Tro er liv, og livsførsel er ikke unntatt fra det kristne livet, sier Skaar.

Sambåndet spør hvordan førstelektoren stiller seg til holdningen fra både flertalls- og mindretallsbiskopene om at et ja til vigsel av samkjønnede par ikke «rokker ved deres felles forståelse av evangeliet» – altså at dette spørsmålet ikke anses som kirkesplittende. Tove Rustan Skaar svarer slik:

– Jeg tror tilnærmingen er feil. Hovedspørsmålet her er om det rett å gi evangeliet som tilgivelse for synder som en ikke vil erkjenne eller ta oppgjør med. Hvis noe skal være kirkesplittende – dersom et lærespørsmål skal være det – må også spørsmål om liv tas med. Tro praktiseres i liv.

Førstelektoren viser til at det også er luthersk tradisjon for dette. I Sør-Afrika ble det argumentert for at Apartheid-politikken var kirkesplittende.

Modernisering
Et tredje spørsmål Skaar stilte i innlegget sitt, var om bekjennelsesskriftet Confessio Augustana (CA) fra 1530 er et godt nok hjelpemiddel i spørsmålet om kirkens enhet. I artikkel 7 heter det at «til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.»

– Er det god nok hjelp? Jeg er i tvil om det, bekjente hun.

Overfor Sambåndet utdyper førstelektoren at hun mener CA 7 trenger en modernisering:

– CA ble til i en kontekst og er i dag gjenstand for mye fortolkning. Jeg spør meg om det å overføre det til vår tid blir for vanskelig; en litt lang omvei, sier hun.
På bispemøtet i oktober 2013 stilte alle biskopene seg bak at uenigheten i homofilispørsmålet «ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes.»

– Biskopenes tolkning av Confessio Augustana er problematisk, og denne artikkelen i bekjennelsesskriftet kan derfor ikke stå alene, mener førstelektor Tove Rustan Skaar.

– Konservative er svekka

2. januar 2015/0 Kommentarer/i Nyheter /av Brit Rønningen

Egil Morland ved NLA Høgskolen meiner den konservative sida i norsk kristenliv har vore offer for oppsplitting og avskaling sidan 90-talet.

Det var i eit foredrag på NLA Høgskolen 12. november at førstelektoren og presten var inne på dette. Sambåndet trykkjer foredraget i spalta Til tro i papirutgåva. Første del sto i desember, og dei to neste kjem i januar og februar. Det aktuelle utdraget lyder slik:

«Min eigen påstand er at vi dei siste 20 åra har vore vitne til ei oppsplitting, ei avskaling og forvitring på det som upresist vert kalla konservativt hald, som er utan sidestykke. Det må vera eit Guds under at vi enno i dag, i 2014, nok ein gong har høve til å påverka og for ei tid avgjera kursen vidare for Den norske kyrkja.»

Kirkens grunn. Sambåndet bad Morland om døme på kva han meiner med dette. Det første han nemner, er Samråd på Kirkens Grunn (SKG), eit forum som blei stifta i 1992 med mål om å få Den norske kyrkja (Dnk) til å gå i meir konservativ retning. Morland var i presteteneste på denne tida, men sjølv ikkje med i dette forumet.

– SKG var eit forsøk på å halda dei låg- og høgkyrkjelege saman i eit fellesskap, men det sprakk. Det førte til at fleire prestar vart heimlause i Dnk, og mange konverterte til katolisismen eller melde seg inn i Den nordisk-katolske kyrkja, seier Morland.

SKG vart beslutta nedlagd i 2002, og dei 250 medlemmene vart oppmoda om å engasjera seg i kyrkjesamfunn utanfor Dnk.

Rektorstriden. Egil Morland meiner òg at rektorstriden på Bildøy bibelskole mot slutten av 1990-åra høyrer med i denne samanhengen.
– Striden førte til at det sterke miljøet på Bildøy vart svekka, og at ein del folk vart heimlause i høve til skulen, meiner Egil Morland.

Dagen. Prosessen i samanheng med at avisa Dagen fusjonerte med Magazinet er eit tredje moment førstelektoren trekkjer fram.

– Striden i Dagen er òg eit døme på at folk som skulle ha stått saman, sto mot kvarandre. Men heldigvis tok dei namnet på avisa tilbake, og dette er kanskje den striden som har enda best, seier Morland.

Generelt meiner han at dei konservative miljøa i norsk kyrkje- og kristenliv «har hatt ei evne til å øydeleggja for seg sjølv».

– Ein kan mest samanlikna det med marxist-/leninist-rørsla på 1970-talet, seier Morland.

Avskaling. Som døme på avskaling nemner han etablering av ulike trussamfunn der ein ikkje berre samlast, men òg melder seg ut av Dnk.

– Når ein har vendt kyrkja ryggen, må ein spørja seg om ein har eit samfunn å vera ein del av som tek vare på alt det som må vera til stades for at det skal vera ei sann kyrkje, seier Morland.

Han viser til dåp, nattverd og truvedkjenning som døme.

– Avskalinga skapar ein fare for at ein i det nye riv ned veggar og tak som held bygget oppe teologisk sett. Spørsmålet er då om det nye er sterkt nok, seier Morland.

Breidde. Egil Morland peikar på at så lenge ein blir verande i Dnk, kan ein nyta godt av at kyrkja tek hand om breiddekontakten med folket gjennom til dømes dåp og konfirmantundervisning.

– Då kan ein leva som ei vekkingsrørsle. Men dersom ein melder seg ut, korleis vil ein då løysa utfordringane med breiddekontakt og å halda oppe kulturen i folket? To hus som står tett i tett, har i alle fall ein felles vegg, seier Morland.

Lekfolket. I Dagen 4. juli i år er sokneprest Runo Lilleaasen inne på tilhøvet mellom Dnk og dei lutherske organisasjonane. Han har bakgrunn frå det som no er Normisjon og kjenner misjonsnorge. Lilleaasen er usikker på om bedehus rundt om i landet er førebudd om det kjem liberale prestar til bygda:

– Det skal ikkje mykje til før ein ser at det myndige lekfolket ikkje er så myndig som ein kunne ynskje. Det uroar meg, seier Lilleaasen.

Egil Morland kjenner på den same uroa:

– Når ein har varmt hjarte, er det òg viktig å halda hovudet kaldt. Folk kan bli grepne av stemning og symboltale og ikkje oppdaga at teologien bak det heile, ikkje er så god. Det miljøet ein er i, kan føra til at ein mister dømekrafta, seier førstelektor Egil Morland ved NLA Høgskolen.

– Av og til kan man ikke tie

14. november 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Bør vi holde oss borte fra diskusjoner om etiske og dogmatiske spørsmål og bare fortelle om Jesus, spør Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Den profilerte informasjonslederen i NLM var innleder på seminar i regi av Evangelisk luthersk nettverk (ELN) onsdag kveld. Temaet var «Dobbel kommunikasjon? Når evangeliseringsoppdraget utfordres av kampen for sann lære».

– Jeg har ikke tenkt å forsvare min polemiske aktivitet (polemikk: bekjempelse eller gjendriving av andres påstander eller meninger, red.anm.). Jeg kan være så ærlig å si at jeg har eksempler på debatter jeg kanskje ikke burde vært med på. Det er krevende å vite hva man bør stille opp på, og jeg synes det er helt greit at det er ulike syn på det, begynte Ottosen.

Han var enig i at temaformuleringen han hadde fått, opplevdes som en reell problemstilling og trakk fram en av de grøftene man sto i fare for å havne i:

Bare evangelisere?

– Noen vil si at kristne bør droppe det polemiske om etikk og dogmatiske (dogmatikk: troslære, red.anm.) og bare fortelle om Jesus, refererte Ottosen.

Den første innfalsvinkelen hans til et slikt syn var forsvar av den kristne lære overfor dem som ikke bekjenner kristen tro. Her viste han til 1. Kor 5,12: Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer?

– Den teksten har jeg møtt en del ganger. Noen vil bruke dette til å si at det å argumentere om kristen etikk og dogmatikk overfor ikke-kristne, ikke har noen hensikt, sa han.

Den andre innfallsvinkelen var overfor dem som bekjenner kristen tro:

– Her vil noen si at vår oppgave er å demonstrere kristen enhet, og at polemikk vil være å opptre i strid med Jesu befaling. Utfra et pragmatisk synspunkt vil noen også kunne si at vi støter mennesker bort med å «krangle» offentlig. I stedet for «se, hvor de elsker hverandre», blir det «se. hvor de krangler med hverandre», sa Ottosen.

Nødvendighet

Med tanke på ikke-kristne gjorde han det klart at han ikke trodde noen ville bli frelst av å møte et forsvar for kristen etikk.

– Jeg har aldri engasjert meg i debatt for at noen skal bli frelst. Men jeg tror likevel ikke det er så enkelt å si at vi skal holde munn, for noen ganger er det umulig å tie, sa Ottosen.

Informasjonslederen viste til medieoppslagene om nettstedet GuttogJente.no, som formidler det Ottosen beskrev som felleskirkelig, klassisk samlivsetikk. Ottosen er medlem av fagrådet for dette nettstedet.

– Hva gjør man når noen mener at helsepersonell bør miste jobben, og når det som kommer fram, er en karikert versjon? Når noen mener at vi prøver å tvinge 14-åringer til å leve etter vår veiledning, blir det viktig å svare. Vår innfallsvinkel i GuttogJente er at vi vil ha frihet til å presentere vårt syn, men at vi ikke nekter noen å ha et annet syn, påpekte Ottosen.

Føre noen nærmere

Ottosen mener det er viktig, nettopp i vår tid og kultur, å kjempe for respekt for kristen tro og tanke.

– Vi møtes av mange fordommer om det vi står for. I en del sammenhenger er det klokt å skape en viss forståelse og respekt for at noen faktisk vil forplikte seg på Bibelen, sa han.

Han gjentok at han ikke tror folk blir frelst av dette.

– Men kan det ikke virke pre-evangeliserende? Er det ikke mulig å se for seg at det finnes en del som ikke er åpne for evangeliet fordi de tror at vi ikke tenker i det hele tatt? Kan vi ikke få flyttet disse litt nærmere Jesus viss vi klarer å gjøre noe med motstanden deres, spurte Ottosen retorisk – og fortsatte: – Dersom vi svarer at det er umulig, blir vi enormt passive på vegne av vår kristne tro. Jeg er redd for at vi lager et for stort skille mellom evangeliet og det som ligger til grunn for evangeliet, sa Ottosen.

Kristen etikk

Espen Ottosen fortsatte med spørsmålet om det er viktig å forsvare kristen etikk. Han viste til at mange har vært opptatt av at vi må argumentere utfra lovens første bruk – at kristen etikk vil gjøre verden til et bedre sted, uavhengig av evangeliseringsoppdraget. Her «kjempet han videre med hvordan vi skal balansere», som han sa, men la til:

– Jeg ønsker ikke å havne på et standpunkt om at vi bare skal evangelisere, og at man må være en troende før man kan leve etter kristen etikk («believe før behave»).

Ottosen spurte om hvorvidt det er naturlig å skjelne mellom ulike temaer:

– Vi må kjempe mot sorteringssamfunnet, vil mange si. Men så vil mange også si at homofilispørsmålet, det har vi gitt opp, vi prøver ikke må argumentere for at verden blir et bedre sted dersom folk av samme kjønn ikke lever sammen, refererte Ottosen og formulerte et spørsmål:

– Hvordan skjelner vi klokt og balansert mellom sorteringssamfunn og homofili? Tentativt (foreløpig, red.anm.) er mitt svar at jeg ikke tror vi kan skjelne skarpt mellom disse to.

Intern debatt

Informasjonslederen i NLM kom også inn på den indrekirkelige debatten.

– Det er noe sant i påstanden om at indrekirkelig debatt vanskeliggjør enhet, men så holdes den da stort sett indrekirkelig, sa Ottosen og viste til at han akkurat nå er inne i en debatt i tidsskriftet Luthersk kirketidende uten at han opplevde at det var til forstyrrelse av hans evangeliseringsoppdrag overfor naboen, som han sa.

– Homofilispørsmålet er unntaket. Ikke først og fremst fordi kristne er uenige, men fordi Den norske kirke omfatter så mange, poengterte Ottosen.

Han mente graden av engasjement i indrekirkelig debatt avhenger av hvor alvorlig uenigheten er.

– Man kan bruke for sterke ord om for små spørsmål, men mitt inntrykk er at det i dag i hovedsak er en gemytlig tone mellom evangelikale kristne. Er det kanskje for gemytlig? Det er ikke alltid lett å gradere alvorlighet, påpekte han.

Homofilisaken

I homofilispørsmålet mente han at uenigheten er alvorlig.

– Jeg mener også at uenigheten her er kirkesplittende. Og hadde jeg ikke ment det, hadde jeg skammet meg over at vi demonstrerer uenighet. Men jeg siden jeg anser det for kirkesplittende, er det ikke noen vei utenom å kjempe kampen også offentlig, selv om det kanskje ikke er lurest å velge de sekulære mediene, reflekterte Ottosen.

Espen Ottosen viste til to forhold som gjør homofilispørsmålet viktig:

– Å velsigne det Bibelen fordømmer, er alvorlig, og et ja til homofilt samliv må oppfattes som vraking av apostolisk autoritet.

Han refererte fra 2. Pet 2,1: Men det sto også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Ottosen understreket uttrykket «vranglære som fører til fortapelse»:

– Å bidra til at folk inngår i et homofilt samliv er å føre mennsker mot fortapelsen. Da kan ikke kristne bare si at vi er enig om det viktigste. Men det er beklagelig at homofilisaken er kommet så i forgrunnen. Jeg skulle ønske at dommens realitet og fortapelsens mulighet kom tydeligere fram, sa Ottosen.

Les også: Når Gud skal holde dom

Informasjonslederen avsluttet med å påpeke at kristne er forskjellige, og at alle ikke skal gjøre alt.

– Den som kjenner på et kall til å være evangelist, skal kanskje ikke være den som polemiserer mest, sa han.

SEMINAR: Fra venstre Rolf Kjøde (leder for ELN), Rune Richardsen (studentprest ved NLA), Kari Fure (redaktør i Dagen), Glenn Nord-Varhaug (forsamlingsleder i Betlehem, Bergens Indremisjon) og Espen Ottosen (informasjonsleder i NLM)

Redaktør: – Ingen motsetning

Dagen-redaktør Kari Fure var invitert til å respondere på Espen Ottosens innlegg. Hun mente at skillet mellom evangelisering og kamp for rett lære var kunstig.

– Vi må snakke både om synd, rett lære og frelse. Det er ingen motsetning mellom dette, men det kan være frustrerende, fordi noen debatterer uklokt.

Hun viste til Paulus, «som ikke akkurat var vag», som redaktøren uttrykte det, samtidig som han var brennende for misjon (Rom 9,3).

– I 1. Kor 9,19 sier han at han har gjort seg til en tjener for alle, for å vinne flest mulig, og i Apgj. 17 viser han seg som en briljant retoriker. Det er ikke spørsmål om å velge mellom evangeliet og rett lære, men spørsmålet er hvordan vi gjør det, hva vi kommuniserer og hvor dyktig vi er, sa Fure.

Retorikk

Redaktøren reeferte til uttrykk i retorikken (talekunst, red.anm.) som etos (formidlerens troverdighet), logos (selve argumentasjonen) og patos (budskapets appell).

– Vi må ikke argumentere slik at vi ødelegger etos. De liberale har det ofte enklere enn de konservative, fordi sistnevnte stemples som mørkemenn. Vi må gjenerobre retorikken og vise at Guds ordninger for oss er gode. Homolobbyistene er dyktige, og vi på den konservative siden må trene folk i debattteknikk. Vi må både skrive gode brev (2. Kor 3,2-3) og lukte godt (2.Kor 2,15). Vi må jobbe for at det står fram flere gode stemmer og flere modige debattanter. Mange kvir seg for å stå fram, fordi de er redde for sitt gode navn og rykte, sa Fure.

Les også: Debattanten fra Areopagos

Redaktøren viste til at flere som hadde stått fram i Dagen, hadde henvendt seg og bedt om å få artikkelen slettet fra nettavisen fordi de var bekymret for at vitnesbyrdet deres kunne bli søkt opp og brukt mot dem.

– Vi kommer til å se mer av at det å stå fram med et kristent syn vil kunne være karrierehindrende. Men Jesus sa at vi må ta opp korset vårt. Er vi modige nok, og støtter vi dem som står i stomen, utfordret Kari Fure.

Forsamlingsleder: – Tett på folk

Glenn Nord-Varhaug er forsamlingsleder i Betlehem (Bergens Indremisjon) og vinklet sin respons litt annerledes:

– Når vi står overfor en forsamling, må vi snakke slik at det inviterer folk som opplever at det går dårlig med livet, til samtale. For eksempel at folk som har homofile tanker, kan dele noe fra sitt liv, sa Nord-Varhaug.

Forsamlingslederen viste til Arnfinn Nordbø, som for noen år siden sto fram som homofil etter mange år i kristne miljø.

– Han fortalte at han hadde kjent på disse tankene i mange år, men at han ikke hadde hatt noen å snakke med om dem, sa Nord-Varhaug.

Han var også opptatt av hvordan kristne lever utenfor menighetsfellesskapet.

– Våger vi å nærme oss folk der ute? Hvordan kan vi møte mennesker som lever langt borte fra Jesus? Evangeliseringsoppdraget er ute blant vanlige folk. Jeg tror ikke det første de trenger å møte, er kritikk, men mennsker som er interessert i livet deres.

Evangeliserer vi?

Nord-Varhaug mente spørsmålet om evangelisering eller rett lære kanskje var stilt feil:

– Kanskje vi heller bør spørre om vi evangeliserer i det hele tatt. Lever vi kristenlivet ut i våre nettverk? Blir folk møtt i våre liv? Er hjemmet vårt åpent for folk som ikke tror? Er vi opptatt av å dele troen, spurte Nord-Varhaug og fortsatte:

– Hadde alle kristne kunnet svare «ja» på disse spørsmålene, hadde verden sett annerledes ut!

Forsamlingslederen undret på om det er lettere å kjempe for den sanne lære enn å leve tett på mennsker som lever langt bore fra Gud.

– Kanskje blir kampen for den sanne lære vunnet nettopp i et slik tett samvær med andre mennesker, reflekterte Glenn Nord-Varhaug.

– Kvinnelig generalsekretær ikke prinsipielt nytt

25. februar 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

- Jeg har sendt en hilsen til Normisjons nye leder og ønsket henne hjertelig velkommen inn i fellesskapet, sier generalsekretær Erik Furnes i Indremisjonsforbundet.

Internasjonal leder i Normisjon, Anne Birgitta Langmoen Kvelland (54), ble tirsdag 25. februar ansatt som ny generalsekretær i Normisjon fra 1. april. Stillingen er på åremål fram til 1. april 2016. Normisjons generalforsamling skal sommeren 2015 avgjøre hvem som skal lede Normisjon fra april 2016.

Første kvinne

Ifølge Vårt Land er det første gang en kvinne får en slik rolle i en av de «større, konservative lutherske organisasjonene», som avisen uttrykker det. Avisen Dagen konstaterer på lederplass 26. februar at dette «kunne ikke ha skjedd i for eksempel Misjonssambandet eller Indremisjonsforbundet. Men Normisjon har avklart at de åpner for en slik løsning». Vårt Land utdyper dette i sin papirutgave 26. februar ved å opplyse at Indremisjonsselskapet, inntil like før fusjonen som ble til Normisjon i 2000, hadde bestemmelser som gjorde at en kvinne ikke kunne bli generalsekretær.

Kvelland er utdannet teolog, men ikke ordinert til prestetjeneste. Overfor Vårt Land 26. februar beskriver hun sitt teologiske ståsted som konservativt. Hun sier at hun – underveis i sitt teologistudium – landet på at det var greit å si ja til ordinasjon av kvinner.

– Selv har jeg verken før eller nå hatt behov for å provosere ved å la meg ordinere til tjeneste i organisasjoner der det kunne være problematisk, sier hun til avisen.

Den påtroppende generalsekretæren vurderer det slik at at det «ville vært litt flere som syntes det var vanskelig med en kvinne som generalsekretær dersom vedkommende var ordinert prest».

– Binder oss ikke

– Normisjon har valgt sin leder, og vi respekter det valget de har tatt. Så vidt jeg kan se, har vi ikke noe fora organisasjonene imellom der vi binder oss til felles synspunkt, så dette trenger ikke å bli komplisert. Vi er fri til å mene det vi vil og er ikke bundet læremessig i noe fora, sier Erik Furnes til sambåndet.no.

Blant andre de tre organisasjonene Normisjon, NLM og ImF samarbeider i Evangelisk luthersk nettverk (ELN), og der har det vært en kjent sak at Normisjon har et annet syn på kvinnelige prester enn de to andre.

– Derfor har en gått inn i ELN-samarbeidet som enig om å være uenig på dette punktet. Vi har ønsket å stå opp sammen mot vranglære og gi frimodighet til prester i Den norske kirke til å stå på et konservativt syn også under et liberalt tilsyn. Det er ikke noe i ansettelsen av Kvelland som generalsekretær som endrer det. ELN-samarbeider gjør at ansettelsen ikke representerer en ny situasjon rent strategisk, framholder Furnes.

Vurdering av ledermodell og -tenkning

Landsstyreleder Tormod Kleiven i Normisjon sier til Dagen onsdag 26. februar at åremålsstillingen på to år er knyttet til den aktuelle situasjonen (se faktaboks).

– Vi må ha en skikkelig vurdering av hvordan lederrollen på toppnivå i Normisjon skal fylles. Vi vil bruke disse to årene på å jobbe med ledermodell og ledelsestenkning på ulike plan, sier Kleiven.

Ble spurt

Anne Birgitta Langmoen Kvelland opplyser selv til Dagen at hun ikke søkte på generalsekretærstillingen, verken i fjor eller på nyåret, men at hun ble spurt om å bli generalsekretær torsdag 13. februar.

– Da ble jeg glad og opplevde det som en stor tillitserklæring, sier den påtroppende generalsekretæren.

I papirutgaven av Vårt Land 26. februar blir hun spurt om spørsmålet kom overraskende:

– Jeg ante at det kanskje kunne gå i den retning, for signalene fra landsstyret de siste ukene var tydelige på at de ville velge en intern kandidat, svarer Kvelland.

Normisjons generalforsamling vedtok for to år siden at organisasjonens fremste mål i årene som kommer, er å plante og bygge fellesskap både lokalt og internasjonalt. Den siste måneden har det vært en bred diskusjon blant Normisjons ledere på ulike nivå om hvilken ledertype Normisjon, som er en av landets største kristne organisasjoner, trenger for å følge opp et slikt mål.

Relevant erfaring

I en pressemelding fra Normisjon tirsdag 25. februar påpeker Normisjons styreleder Tormod Kleiven at Langmoen Kvelland har gode egenskaper innen ledelse, og at hun har mye relevant erfaring for generalsekretærstillingen.

Hun er utdannet teolog ved Menighetsfakultetet og har blant annet arbeidet som rektor ved Normisjons bibelskole i Staffeldtsgate i Oslo. Hun har også vært personalleder i Normisjon og har de siste årene ledet Normisjons internasjonale arbeid.

−Anne Birgitta Langmoen Kvelland er svært godt egnet til denne oppgaven og vil være en inspirator for å skape lokalt engasjement for Normisjons visjon, sier Kleiven.

Han sier at Langmoen Kvelland også har bred erfaring med internasjonal misjon og vil kunne være en pådriver for å realisere den vedtatte satsingen inn mot Sentral-Asia.

Kleiven sier at generalsekretæren også får en viktig rolle i arbeidet med å utvikle organisasjonen i takt med samfunnsutviklingen.

Motivert

Den nye generalsekretæren sier hun er motivert til å ta fatt på krevende endringsprosesser i Normisjon.

−Normisjon har tradisjonelt hatt en markert rolle i det norske samfunnet. Vi ønsker fortsatt å være en viktig aktør som kan peke på Jesus Kristus, særlig til den oppvoksende generasjonen. Jeg tror vår oppgave her er å være nære, varme og tydelige voksne med gode relasjoner til barn og unge. Det er gjennom tilstedeværelse over tid i ungdomsgenerasjonen at det kan vokse fram ærlige og modne kristne. Dette er en viktig og ressurskrevende oppgave som ikke vil gi de store avisoverskriftene, men som vil føre til at det norske samfunnet vil merke at Jesus Kristus er levende og relevant, sier Anne Birgitta Langmoen Kvelland i pressemeldingen.

Les også: Uforbeholden unnskyldning

Kvifor er det så viktig?

1. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Vi opplever at folkemeininga vert rådande og avgjerande i tema som Bibelen gjev klar rettleiing om, og såleis vert tilliten til Guds ord undergraven. Vi opplever at mange i kristenfolket er trøytte over å kjempe ein kamp der fleirtalstankar stadig vinn terreng framfor klassisk kristen lære.

I slutten av oktober arrangerer Evangelisk Luthersk Nettverk (ELN), som ImF er ein av initiativtakarane til, konferansen «Vær frimodig og sterk!» i Oslo. Dette gjer vi fordi vi vil stå saman med andre organisasjonar og kyrkjesamfunn for å gje frimod til å stå på Bibelens ord i trusspørsmål som vert angripe i vår tid. Vi opplever at folkemeininga vert rådande og avgjerande i tema som Bibelen gjev klar rettleiing om, og såleis vert tilliten til Guds ord undergraven. Vi opplever at mange i kristenfolket er trøytte over å kjempe ein kamp der fleirtalstankar stadig vinn terreng framfor klassisk kristen lære. Derfor er det ikkje minst viktig å alliere seg med brødre og søstre i andre land, ikkje minst frå nasjonar og kyrkjer der bibeltru lære er grunnlag for vekking og vekst. Liberal teologi i landet vårt er ei tapslinje av fleire årsaker:

Det er eit svik mot ufrelste som vert lulla inn i åndeleg søvn. Behovet for frelse vert borte når Guds heilagdom vert borte. Jesu nød og tårer over menneska vert meiningslause om det var slik at alle menneske vert frelste til slutt. Nei, Guds ord kallar den enkelte av oss til omvending og lydnad mot Guds gode vilje.

Det er eit svik mot Guds kyrkje, som vert pressa til å teie om sanninga, for løgn og sanning kan ikkje leve saman. I ein av lesetekstane for eit par søndagar sidan kunne vi høyre orda frå Jesus: «Den som lokkar til fall ein av desse små som trur på meg, han var betre tent med å få ein kvernstein hengd om halsen og bli søkkt i havsens djup». Det er eit stort previlegium å bu i eit land der vi har fridom til å forkynne Guds ord, men sanneleg er det eit stort ansvar også.

Det er eit svik mot den enkelte kristne fordi den bryt ned tilliten til Guds løfter. Om vi tek bort alvoret i Guds dom over synd, kva rett har vi då til å kvile i dei løfte som Bibelen gjev oss om frelsa i Jesu blod? Ingen! Korleis skal eit menneske kunne ha frelsesvisse og fred i møte med døden og æva dersom ein i spørsmål om synd og nåde held fram at Bibelen er ei samrøre av gudsord og mennesketankar? Det er umogleg!

Eg skriv ikkje dette for å sparke til alle andre. Vi i ImF har fått eit kall til å gå med Guds ord til folket vårt. Då må vi våge å gå med heile Guds ord, sjølv om det vil koste. Derfor er dette så viktig.

Det er flest av oss

30. november 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Nyateister kalles de, de som blant annet hevder at det er uvitenskapelig å tro på Gud. Christopher Hitchens, Daniel Dennett, Richard Dawkins og Sam Harris får det til å virke som om et gudløst verdensbilde er på frammarsj i verden, men det er faktisk det motsatte som er tilfelle.

På konferansen Vær frimodig og sterk (se mer side 9-15), med undertittel verdensvid bibeltillit, foreleste førsteamanuensis Frank-Ole Thoresen ved Fjellhaug internasjonale høgskole om bibeltillit i internasjonal misjon. Han påviste at mens antall ateister i verden eksploderte fra ca. 1900 til rundt 1970, har antallet som definerer seg som ateister, stupt i verdenssammenheng de siste 40 årene.

Siste halvdel av 1900-tallet og det første tiåret av 2000-tallet har ifølge Thoresen vært en periode uten sidestykke i misjonshistorien. Mens antall personer som anså Bibelen som ultimat autoritet, falt fra år 1900 til ca. 1950, har andelen bibelsentrerte kristne vært i kraftig vekst etter 1950. Rundt 1950 var det under 5 prosent av verdens befolkning som anså Bibelen som overordnet norm, mens andelen i dag er omkring 10 prosent, altså en fordobling på ca. 60 år.

Og i samme tidsrom har misjonsengasjementet vokst kraftig. I 1910 var det 35 protestantiske misjonærer per millioner kristne, mens tallet i 2010 var 58. Hvilke kirker er det så som er involvert i misjon i dag og også vokser gjennom misjon? De som vokser, er teologisk og etisk konservative, og de er bibelsentrerte, karismatiske og uavhengige av staten. De evangelikale gruppene står langt sterkere i de baptistiske og pinsepregede kirkene enn i de lutherske, noe Thoresen mente vi kunne ha godt av å legge oss på minne.

Kirker med mindre misjonsarbeid og lavere vekst er institusjonaliserte, sentraliserte og teologisk liberale. Ser man framover mot 2015, er det de uavhengige og protestantiske kirkene som antas å ville være i fortsatt vekst.

-Det er en tydelig sammenheng mellom bibeltillit og misjonsmotivasjon. Kirker som har vektlagt Bibelens autoritet, har vært tungt inne i misjon i 300 år, oppsummerte Frank-Ole Thoresen.

Dette er altså bildet som kan foreholdes nyateistene i vesten. De er de som er i tilbakegang globalt sett.

-At mange i Norge kanskje oppfatter det annerledes, er grunnlagt på at vi tenker at det er i Vesten folk bor, sa Thoresen med et smil da undertegnede viste til den høyrøstede debatten om nyateismen i Norge.

Uten sammenligning for øvrig går tankene mine til 2. Kongebok 6 der vi leser om at profeten Elisa ble forfulgt av kongen i Syria mens han var i Dotan. Da Elisas tjener tidlig om morgen fikk se hæren med hester og vogner som hadde omringet byen i løpet av natten, ble han redd. Men Elisa svarte, vers 16: «Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem». «Og Herren åpent guttens øyne», leser vi i neste vers. Noe lignende skjedde i Storsalen i Staffeldts gate i Oslo 29. oktober.

Homofile misjonærer vekker reaksjoner

10. november 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Styret for Ebenezerhjemmet i Haifa, der Den Norske Israelsmisjon er representert, reagerer på at en finsk partnerorganisasjon har sendt ut det som trolig er verdens første homofile misjonærpar.

Ebenezerhjemmet er det eneste alders- og sykehjemmet i Israel for messianske jøder og kristne arabere. Det ble startet av Den Norske Israelsmisjon i 1976, sammen med blant andre den aktuelle finske organisasjonen, Finnish Evangelical Lutheran Mission (FELM). Ebenezerhjemmet drives ved hjelp av gaver og mottar ingen offentlig støtte, verken fra Israel eller Norge.

HAR SENDT BREV
Alders- og sykehjemmet ble fram til 2011 ledet av et internasjonalt sammensatt styre, men nå er myndigheten for driften av hjemmet lagt til et styre der flertallet består av lokale medarbeidere. Israelsmisjonen er representert i styret ved Rolf Gunnar Heitmann og Leiv Roald Thu. Sistnevnte er fra Bryne og har tidligere vært leder for det internasjonale styret.

Det var på styremøtet for et par uker siden at saken med de homofile misjonærene ble tatt opp. FELM har som nevnt vært partnerorganisasjon i arbeidet med Ebenezerhjemmet siden oppstart og er representert på generalforsamlingen til alders- og sykehjemmet. Styret valgte å sende et brev til FELM der de uttrykker bekymring for hvilken effekt utsendelsen av de to mannlige misjonærene til Kambodsja kan ha for samarbeidet om alders- og sykehjemmet og den rent teologiske siden av saken. Det bekrefter styremedlem Leiv Roald Thu overfor sambåndet.no.

FELM er også samarbeidspartner i andre prosjekt i Israel, blant annet i ledertrenings- og forskningssenteret Caspari senter (CC) i Jerusalem som ble etablert av Den Norske Israelsmisjon. Det internasjonale styret for CC har også reagert med bekymring og har sendt brev til FELM.

VELSIGNET AV BISKOP
Bibellærer og redaktør for den finske kristne avisen Uusi Tie, Leif Nummela, nevnte også disse misjonærene på konferansen til Evangelisk luthersk nettverk (ELN) i Oslo 29.-30. oktober, da som et eksempel på en sak som er egnet til å virke kirkesplittende. Nyheten om at FELM ville sende ut de homofile misjonærene som lever i registrert partnerskap, ble kjent i den finske avisen Kotimaa 29. mai, og det var denne avisen som skrev at dette etter alt å dømme er de første samkjønnede misjonærene i historien. De var blant seks misjonærer som ble velsignet til tjenesten av biskopen i Helsinki, Irja Askola, 9. juni, på gudstjenesten som avsluttet den årlige sommerfesten til FELM. Den kristne debatt- og kulturavisen Kyrkpressen skriver at to personer som på ulike måter protesterte mot velsignelsen av det homofile misjonærparet, ble ført ut av den fullsatte messehallen i Helsingfors sentrum av vakter. Ifølge den finske avisen Yle var det også noen som markerte sin protest utenfor med en plakat hvor det sto «Hvor er du på vei, evangelisk lutherske kirke».

KNAPT FLERTALL
Under årsmøtet til FELM dagen før, da misjonærene ble valgt, ble det ifølge Kyrkpressen (lenken ovenfor) stemt over om FELM skulle ha en linje der samkjønnede misjonærpar kunne sendes ut. Den finske misjonsorganisasjonens jurist forklarte delegatene at å nekte dette kunne føre til at organisasjonens styre ble anklaget for brudd på finsk lovgivning. Likevel ble flertallet knapt – 222-205, og 32 delegater stemte blankt. Det engelskspråklige nettstedet til Scandinavia House skriver at den finske biskopen har fått en rekke eposter etter velsignelsen av de to mennene, «om lag en tredel støttende, en tredel sinte og en tredel som uttrykte forvirring». Biskopen sa at velsignelsen ikke betyr at Den finske kirken går inn for å vie samkjønnede, men at samkjønnede skal ha rett til å arbeide innenfor kirken.

De to homofile misjonærene skal arbeide i Kambodsja. Kyrkpressen skriver 9. juni at til tross for at en av de to er ordinert prest, får de ikke noen oppdrag i kirken i landet. Ifølge direktør Rolf Steffanson i FELMs utenriksavdeling skal de jobbe som bistandskoordinatorer direkte underlagt den finske misjonsorganisasjonen. Samarbeidspartnerne i Kambodsja er informert om at de to lever i registrert partnerskap, og de skal ikke ha motsatt seg å ta imot dem. Misjonærene ble ifølge den finske avisen Hufvudsstadsbladet sendt til Kambodsja i september.

MANGE REAKSJONER
Steffanson opplyser at misjonsorganisasjonen har fått mange telefoner etter utsendelsen av de to mennene:

– Mange har lurt på hvordan det kan ha seg og hva som ligger bak. Det har vært forundring og sinne, men også oppmuntringer. Jeg har hatt lettere uker på jobb. Det er sterke følelser i omløp, og det krever energi å møte dem, sier avdelingsdirektøren til Kyrkpressen. FELMs øverste sjef, Seppo Rissanen, har sendt ut et brev til kirkene der han forklarer den lovmessige bakgrunnen og ber om forbønn for «diskusjonen om homoseksualitet i kirken og fortsatt økumenisk stabilitet for FELM». Utsjoki forsamling besluttet imidlertid i sommer å bryte forbindelsen til Finnish Evangelical Lutheran Mission (FELM).

FELM har foreløpig ikke besvart brevet fra styret for Ebenezerhjemmet.

IKKE AKTUELT I NORGE
Forholdet mellom Finnish Evangelical Lutheran Mission og den finske statskirken kan sammenlignes med det forholdet som Det Norske Misjonsselskap (NMS) har til Den norske kirke. Ifølge landsstyreleder Kari Skår Sårheim er det ikke aktuelt for NMS å gjøre som FELM har gjort:

– På vår generalforsamling i 2008 vedtok vi, med bakgrunn i vår tolkning av Bibelen, et dokument som konkluderte med at ekteskap eller samliv mellom personer av samme kjønn ikke er forenlig med å være medarbeider i vår organisasjon. Dette synet forventer vi også at våre ansatte på alle nivåer forholder seg lojalt til, sa Skår Sårheim til Aftenposten 9. juni.

– Stockholm-syndromet en fare for kristne i dag

30. oktober 2013/3 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

- En av farene vi som evangelisk-lutherske kristne står overfor i dag, er å overta andres holdninger, sier prest Ola Ohm.

Ola Ohm er utdannet kantor og prest og virker som prest i en liten menighet i Stavanger. På konferansen til Evangelisk luthersk nettverk (ELN) i Oslo holdt han tirsdag et sterkt innlegg med tema om å være fredsbærer i stridstider. Stockholm-syndromet som han viste til, ble først brukt om gisler som etter lengre tids fangenskap begynte å se ting fra fangevokternes synspunkt.

– MASSIVT TRYKK
– Jeg kjenner et massivt trykk i retning konformitet og politisk korrekthet, og til og med dobbelkommunikasjon fra den kirken jeg jobber i. Noen har spurt seg om kirken forandrer på sannheten for å overleve og holde ut. Jeg har et sterkt ønske om å være lojal mot kirken, men det blir vanskelige og vanskeligere. For det kan oppleves som at jeg legitimerer teologisk utglidning i kirken så lenge jeg ikke kaller biskopene vranglærere, sier Ohm.

ENDRING MED PETTERSEN
Stavanger var ifølge Ohm kjent som et soriamoria-bispedømme under de to foregående biskopene, Bue og Baasland.

– Som prester hadde vi stor frihet, og vi har merket en endring under nåværende biskop Erling Pettersen, sa Ohm. Som eksempel viste han til striden mellom Pettersen og Carissimi-prestene om nattverdfellesskap.

TO RAS
Ola Ohm beskrev det han mente var to «ras» i den norske kirken: I 1999, da Siri Sunde fikk fortsette som prest til tross for at hun hadde inngått homofilt partnerskap, og i 2006 da halvparten av medlemmene i lærenemnda aksepterte homofilt samliv.

– Sett fra Stavanger var det som om dette skjedde i et annet land, forteller Ohm, som altså likevel nå har fått føle situasjonen på kroppen:

– Biskopene legger ansvaret over på mine skuldre som prest. Og etter som årene går, blir vi kalt for intolerante og homofobe, sier han og fortsetter:

TROSKAP
– Utviklingen i kirken smerter meg og gjør vondt langt inn i sjelen. Som når personer jeg har sett opp til, sier at møtet med enkeltmennesker har forandret deres syn, og de skifter side, sa Ohm.

Han viste til måten Jesus møtte kvinnen ved Sykars brønn på:

– Vi må lytte til enkeltpersoner slik også Jesus gjorde. Han møtte kvinnen ved brønnen med nåde føst, deretter med sannheten om livet hennes. Det er vanskelig når liv og lære møtes. Vår utfordring er å holde sammen troskapen mot bibelordet og troskapen mot menneskets livsfortellnger, uten at det går på bekostning av noen av dem.

MANER TIL SAMHOLD BLANT KRISTNE
Ifølge Ohm er det lett å se det slik at kristene har tapt kampen om barnet, ekteskapet og grunnloven.

– Noen nyanseforskjeller i syn har gjort at kristenfolket ikke kunne stå sammen i protestene. Tiden er preget av fragmentering, kristenfolket spriker om form og uttrykk. Det finnes en kile mellom lavkirkelig og høykirkelig som fremdeles er virksom, mellom det liturgisk minimalistiske og maksimalistiske. Ulike referanser om form og stil gjør at vi ikke klarer å samle felles front. For meg grenser det til en liten dose åndelig hovmd og stolthet. Vi sitter på hver vår tue. Skal vi vinne fram i landet, må vi la Jesus få utvide bildet for oss slik at vi finner sammen på tross av det som skiller.

ÅPEN FOR ULIKE FORMER
Ola Ohm beskriver menigheten sin som bestående av få folk, men mange meninger.

– Jeg har prøvd å legge til rette for flere av disse meningene. Det dreier seg for eksempel om sangvalg, liturgi, tekster på veggen, og at jeg av og til har gudstjeneste uten prestekjole. Likevel er det noen som savner noe. Augustin snakket om å være sterk i sak og mild i form; sterke i formidlingen av evangeliet, men mer åpen for ulike former og uttrykk.

– Noen synes jeg skrever for mye, men det er viktig for meg at på tross av våre ulikheter, er vi Kristi kropp, sa Ohm.

FREDSBÆRER
Om sin rolle som fredsbærer viste Ohm til bibelordet om at Jesus er vår fred.

– Det hebraiske ordet for fred betyr mer enn at fiendtlighet opphører. Vi har et løfte om at Gud vil være nær med sin fred, en fred som ikke er av denne verden. Da biskop Baasland ordinerte meg, gav han meg ordet om ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom, og ikke motløshet. Det er kanskje et av de versene jeg har hatt mest bruk for. Jeg vil ikke ha motløshet, fordi det ikke kommer fra Gud. Jeg skulle ønske mange kristne ble satt fri fra Stockholm-syndromet, for han som er er i oss, er sterkere enn alle.

NÅDE
Ohm viste til erkebiskopen av Canterbury, som har sagt noe om at alt handler om nåde:

– «Nåde motvirker frykt. Det er ikke hvem vi er som betyr noe, men det er hvem Jesus er som betyr noe. Vi er det vi er framfor Gud, og ikke noe mer,» sa erkebiskopen på en lederskapskonferanse i fjor. Jeg lurer på om vi gjør oss selv litt for sentrale. Når det viktigeste er å få sagt det vi mener, og vi glemmer at nåden kommer før sannheten, lurer jeg på om vi ser for mye innover enn oppover. Vi må se på Gud og ikke oss selv. Er noe umulig for Herren? Bibelen er full av uttrykk for at Gud ikke forlater oss.

SETTES PÅ VALG
Ohm vedgikk at fredsbærervisjonen ikke alltid får så stort gjennomslag hos ham. Av og til kan han være millimeter fra å forlate kirken.

– Det avgjørende er hva vi gjør med smerten vår. Vi lever i en tid der vi ikke vil ha smerte. Jeg kjenner på smerten ganske ofte. Det er lett å bare døyve den, men det holder ikke lenge. Vi blir satt på valg. Skal jeg følge dem som har gått ut av kirken, eller skal jeg bli i det som smerter meg og beholde tilliten til at Gud kan gjøre noe med det som ser ut som døde ben i dalen, spurte Ohm med referanse til profeten Esekiel.

– Kan det være at Gud har tillatt det som skjer i kirken i dag, fordi han vil at vi ikke skal ha tillit til oss selv, spurte Ohm.

KAN KOSTE
Presten siterte fra Jeremias 1,12 om at Gud vil våke over sitt ord og sette det i verk.

– Jeg har sagt det slik at så lenge skystøtten (den som fulgte israelsfolket på ørkenvandringen, red.anm.) blir stående, skal jeg være der jeg er, men hvis den løfter seg, blir jeg med. Det kan koste smerte, tårer og til og med blod. Men min himmelske far har det jeg trenger for å stå fast, fastslo prest Ola Ohm.