Han har sagt opp stillingen som Ung-leder, men Johannes Olsen er likevel ikke helt ute av Indremisjonsforbundet. Fortsatt vil han være pastor i forsamlingen ImF Fitjar.

– Det handler først og fremst om at jeg ønsker å finne nye måter å være med Gud på. Hvordan kan det se ut å følge Jesus når du har en vanlig jobb? Hvordan er det å følge Jesus når en er som de andre som går på bedehuset, forklarer Olsen hvorfor han har sluttet i stillingen.

Bonde
En annen viktig grunn er at han vil finne ut mer om bondeyrket og om det kan være noe.

– Jeg har en svigerfar som er bonde. Så jeg vil prøve å lære om hvordan yrket er, og om jeg kan lære noe om Gud også i det. Jesus bruker bondeyrket i flere av lignelsene. Det handler om vekst og sesonger. Kona er odelsdatter, og det er også en mulighet for å overta gården, og da kan det være greit å prøve det ut først, fortsetter Olsen.

Stresse ned
Olsen vender tilbake til årsaken han begynte intervjuet med:

– Jeg føler et behov for å stresse ned i hverdagen for å få litt mer rom for å gjøre det som Gud vil, og bruke mer tid med familien min.

– Klarer du å redusere tempoet?

– Ja, så langt har det gått bra. Jeg har laget meg noen rutiner og vaner som gjør at jeg ikke bruker så mye tid på hverdagslige ting. I tillegg har jeg blitt flinkere til å si nei til forkynneroppdrag og frivillige oppgaver. Og jeg begrenser engasjementet i fritidsaktiviteter dette året. Bonusen er at jeg har fått med meg flere bursdager i slekta, og noen ekstra kjekke stunder med kone og barn.

Jobben
– Hvordan har det vært å ha mange ulike arbeidsoppgaver i stillingen som Ung-leder?

– Jeg synes det meste med jobben er kjekt. Jobben inneholder mye kjekt og mye forskjellig. Så er det klart at det er en belastning med tanke på helger og sånne ting. Det er alltid ganske mye som ikke blir gjort av det som burde blitt gjort.

Ett år har Olsen gitt seg selv for å se hvordan det går med den nye hverdagen.

– Det kan være at konklusjonen blir at jeg lever et mer meningsfullt liv, og at det er best for både meg og de rundt meg at jeg fortsetter som nå. Jeg sier at nå har jeg et prøveår, og så kan jeg komme tilbake etter dette året hvis det blir aktuelt.

Ikke mistrivsel 
– Hva måtte blitt gjort for at du skulle blitt værende i stillingen?

– Jeg tror svaret på det er: «Ingen ting». Det var ikke stor mistrivsel som gjorde at jeg sluttet. Det dreier seg mer om ting jeg går inn i, og som jeg har lyst til å få til. Sånn sett så har jeg trivdes godt i jobben og hatt det fint.

– Det hadde ikke betydd noe om det hadde vært færre arbeidsoppgaver?

– Nei, egentlig ikke. Jeg tenker at det ikke er så mye annerledes en kunne gjort. Så det handler ikke om at hvis jobben hadde vært annerledes, så hadde jeg vært der lenger. Jeg ville gjøre noe annet.

Dårlig tid
– Daglig leder Marit Ådnanes i IMS har sagt til Sambåndet at for en leder er det mange oppgaver som skal utføres, og at det gjør det vanskelig å konsentrere seg skikkelig om ett felt. Kjenner du deg igjen?

– Ja, det gjør jeg til en viss grad. I en full stilling i misjonen er det for mange forskjellige områder som blir vektlagt. Generelt i en misjonsjobb tror jeg at vi trenger å jobbe med hva som er en sunn måte å drive på med tanke på ansatte og det vi ønsker å være. Det kan vi alltid jobbe med. Det er litt for dårlig tid til de forskjellige oppgavene som ligger i en misjonsjobb.

Innflytelse
– I hvilken grad hadde du innflytelse på sammensetningen av stillingen som Ung-leder?

– Jeg har hatt bra innflytelse og har fått være med og utforme stillingen og bestemme en del ting. Jeg har lyst til å få til mye, og da blir det mye forskjellig på jobben.

– I hvilken grad kjenner du deg igjen i Thomas Rakes begrunnelse for å slutte som pastor i Bedehuskirken?

– Det er på en måte likt, men det er nok også forskjellig. Thomas har nok tenkt mer på misjonsstrategi og teologi enn det jeg har. Og så tror jeg at han har et lenger perspektiv enn ett år på å være borte fra stilling i misjonen. Jeg har fortsatt pastorstillingen og tenker at det kan være aktuelt å jobbe i misjonen om ikke så lenge, sier Johannes Olsen.

Først publisert i Sambåndet 10/22 (papirutgave og e-blad).