FJELL: Redaktør Kari Fure i Dagen er taler på Indremisjonsforbundets kvinnefest på Bildøy Bibelskole. Temaet er «Håp når livet rakner», og redaktøren tar utgangspunkt i den siste boken sin, Krigens døtre, som er basert på kvinners historier fra Syria og Irak. Fure begynner med Khalidas historie.

‒ Khalida måtte flykte fra et godt hjem i Irak og bo i flyktningleir. Det oppleves som et fremskritt for henne da hun og familien kan flytte inn i en containervogn. Den er glovarm om sommeren og iskald om vinteren. De har fem barn, og det er trangt. Hun har arbeidet hardt for å gjøre containeren til et hjem og har åpnet butikk i leiren og har litt etter litt fått nok penger til at datteren kunne gifte seg.

Står på
Khalida er et eksempel på en kvinne som ikke gir opp, men står på og gjør det meste ut av en situasjon som objektivt sett virker ganske håpløs. Hun har et håp midt opp i det hele. Men det er ikke alle som klarer å holde motet oppe.

‒ Noen av flyktningene vendte tilbake til hjemstedene sine etter at IS ble slått tilbake i en militær offensiv i 2017. Men det var ikke optimisme blant folk. De var oppgitt over å se alle ødeleggelsene. Selv kirkene var ramponert, forteller Fure og spør:

‒ Hvordan kan verden se så forskjellig ut alt etter om man har håp eller ikke? Livet i flyktningleir kan man holde ut midlertidig, men om det blir permanent, kan det bli uutholdelig. Hvordan finne håp i en håpløs situasjon?

Frankl
Hun svarer med å henvise til Victor Frankl, en professor i psykiatri og nevrologi som overlevde tre år i nazistenes konsentrasjonsleir. Han skriver i boken Man’s search for meaning om hvordan det er mulig for et menneske å finne mening selv i de forferdeligste livssituasjoner.

‒ Det er viktig å finne mening, selv i en vanskelig situasjon. I konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig var det livsviktig å bevare håpet. Det er farlig å miste det. En som har et hvorfor i livet, en hensikt, kan klare å takle alle hvordan, sier Fure, med henvisning til Frankl.

Fordel
Hun har reist mye i Midtøsten, særlig i Irak, Libanon, Jordan og Tyrkia hvor hun har møtt flyktninger. Hennes forrige bok Flukten fra Syra og Irak fra 2015 er basert på intervjuer med flyktninger, kirkeledere, politikere og hjelpearbeidere. I fjor reiste hun to ganger til Syria med Bibelselskapet.

‒ Det var fantastisk å reise med dem, for de har god kontakt med kirken i landet og kjenner mange, forteller Fure som ikke er i tvil om fordelen hun har som kvinnelig journalist i Midtøsten.

‒ Jeg får en tilgang til kvinnenes arenaer, som frisørsalonger og kvinnemøter i kirkene, som ikke mannlige journalister ville fått.

Troen
På slutten av intervjuene med kvinnene i Krigens døtre satt hun ofte måpende igjen og måtte spørre dem hvordan de finner krefter til å holde ut.

‒ Troen gir håp, svarte de. Det kristne håpet er fantastisk. Hvordan gir den kristne troen håp? Troen gir håp fordi den sier at livet slutter ikke her. Vi har en himmel over livet. Vi forkynner gjerne for lite om himmelen og håpet, men det kristne håpet er basert på faktiske hendelser, Jesu død og oppstandelse og forventning om Guds rike. Kristus er oppfyllelsen av håpet. Selv for Jesus var håpet om himmelen det som gjorde at han holdt ut.

Håp
Fure opplevde at kristne i Syria og Irak var trygge på at de tjener en herre som vet hva de går gjennom, og hun mener de med sitt aktive håp viser at Karl Marx ikke hadde rett når han sa at religion er opium for folket.

‒ Kristen tro er ikke passiviserende. Kjærligheten får oss til å gå ut. Vi kan ikke sitte stille. Håpet ligger i oppstandelsen og himmelen og i en Gud som lider med oss. I Rom 8 står det at ingen ting kan skilles oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Samtidig vil Kari Fure komme med en advarsel.

‒ Vi må ikke glorifisere lidelsen, sier redaktøren og legge til:

‒ Men midt i det forferdelige kan man oppleve Guds nærvær, og det er løgn at Gud ikke ser, ikke hører. Bønn er et uttrykk for håp.

Reportasjen fra kvinnefesten ble først publisert i Sambåndets juninummer.